Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over de. Det er noe galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.

Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Roman. Utgitt i 2014.

30-årige Amund Andersen kjører fra hjembygda i Troms til Kautokeino for å jobbe med et nytt kunstprosjekt. Han vet ikke helt hvordan, men gjennom videokonstellasjoner ønsker han å si noe om den samiske kultur, hvordan det ble forsøkt brutt ned og hvordan det nå. Det er for lengst gjenreist, men likevel brytes det fortsatt ned. – Innenfra.  Det uskyldige har blitt skyldig.

Han vet ikke helt hvordan, men han vet hvorfor. Og akkurat hvorfor presenteres vi for allerede i starten. Det er bare ikke så tydelig. Akkurat som den tapte uskyld ikke er så tydelig. Mest fordi den ikke vil sees. Den skal helst ikke vises. Alle vet, men fasaden må bestå.

I begynnelsen er Oldemor og Oldefar. Bestefar og deretter Mor. Etter hvert, og mest av alt, Sønn. Han skriver det slik. Titler med store bokstaver. Helst aldri med navn. Et enkelt grep for at leseren skal følge linjene, se koblingen og den store sammenhengen. Alle disse røttene som kryper oppover og blir til Sønn. En ung mann med visjoner og vilje. En ung mann med erfaring. En ung mann med historie.

Oldefar, Oldemor, Bestefar, Mor og Sønn. Enkelt og selvforklarende, men samtidig så litterært ukonvensjonelt at leseren umiddelbart fatter interesse.

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over dem. For noe er galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.

Og for å kunne forklare må man tegne opp de store linjene. Se den samiske kulturen slik den en gang var. Se hvordan Oldemor og Oldefar blir tvunget inn i et norsk tankesett. Være med når Bestefar sendes avgårde til en norskspråklig skole. Være vitner til hvordan Bestefar reagerer med sinne når hans kone snakker samisk til datteren, den nyfødte Mor.

Og igjen, lytte til Sønn når han forklarer hvorfor han snakker så godt samisk. Hvordan Mor i hele oppveksten har snakket samisk til ham. Se hans standhaftige idealistiske ønske om å bidra til gjenopprettelsen av det samiske kultur og samfunn. Ønske om å bidra til stoltheten. Høre ham konsekvent snakke på samisk.

For noe gikk galt den gangen man skulle tilpasse seg det norske samfunnet, den norske kulturen, det norske språket. Noe galt utover det opplagte. Noe gikk tapt. En uskyld.

Dere er et merkelig folk, det står jeg ved. Man kan blåse og prute og prøve å blåse huset deres ned. Men dere rører dere faen ikke. Huset raser rundt dere, men dere bøyer faen meg bare av. Og når stormen er forbi fortsetter dere som før. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er beundringsverdig standhaftighet eller bare grenseløs trangsynthet.

I ytterste konsekvens: Overgrepssakene i Kautokeino på 80- og 90-tallet. Voksne menn og purunge piker. Godt organisert og allment kjent, langt opp til kommunehuset. Likevel tok ingen affære. Amund kommer dit nesten tjue år senere. Amund er kunstner, profilert og besitter en unik makt til å vekke opp samfunnet.

Og hvem skal ta opp kampen? For ti-tjue år siden invaderte journalister Kautokeino. Nå sitter en sveitsisk språkforsker på samme hotell som Sønn og strever med å få menneskene til å åpne seg. Ingen ønsker å gi seg helt til kjenne. De vil ikke forstyrres. Så hvem kan da ta opp kampen? - Sønn. Amund Andersen. En av deres egne…? Og hvordan, til hvilken pris?

Oldemor var maktesløs. Mor krevde makt og fikk den. Amund, Bestefars bror, protesterte men bukket under for presset. Amund, Sønn, har makt men misbruker den.

Jeg ble engasjert. Nysgjerrigheten ble raskt og uventet vekket. Engasjert, selv om jeg sliter med å forklare det. Tidvis var det hele kvalmende ubehagelig. Forstyrrende, provoserende. Samtidig så stille og nøkternt. Nakent, og likevel påtvunget påkledd. Slik som språket som fremstår som noe ujevnt, selv om variasjonen har en funksjon. SMS-samtaler veksler med avsnitt med drømmende, filosofiske passasjer med nærmest lyrisk klang. Hverdagslige, tilsynelatende intetsigende handlingsforløp eller dialoger vekker deg med plutselige drypp av interesse. Akkurat som de korte fortellingene om hovedpersonens oldeforeldre og bestefar har en funksjon, selv om de i begynnelsen forvirrer. Du venter mer, krever mer, helt til du innser at deres historier bare fungerer som en bakgrunn. En liten, men likevel helt vesentlig del av noe større. Noe du må gruble deg frem til.

Tematikken er utvilsomt spennende. Tilstrekkelig til de helt store diskusjoner. Alle røttene som samles til et tre. Et tre med grener som brer seg utover. Et overgrep mot et samfunn som selv blir overgriper. En tilhørighet som vekker både stolthet og skam. Gjerne på en og samme tid.

Nylig ble det kjent at boken er nominert til (P2-lytternesromanpris). Kanskje høster vi også nok nominasjoner til å få Våke over dem som sover inn på Bokbloggerprisens liste? Jeg håper det.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket. Jeg var så heldig å bli kjent med forfatteren da han enda ikke var forfatter. Det er et helt ungdomsliv siden, så jeg tar sjansen på å omtale hans bok uten å bli trakassert med inhabilitetsanklager. Regner dog med han fremdeles er en knakende kul kar.

Også lest: Forfatteren ga ut lyrikksamlingen Skuovvadeddjiid gonagas i 2004. Tre år senere ble den gitt ut i norsk språkdrakt med tittelen Skomakernes konge. Jeg omtalte denne boken i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne hvorfor også (Solgunn) og (Karin) synes Våke over dem som sover er så bra.