Kvitt, av Laura Djupvik

Sunnmørsk Lolita-fortelling med dampende forførerisk 17 år gammel elev og desperat, middelaldrende lærer i livskrise. Hørt det mest essensielle før? Tja. Les videre.

Kvitt, av Laura Djupvik

Roman. Nynorsk. Utgitt i 2013.

Jill er 17 år, kjæreste med legestudenten Kristoffer og synger i kristen-kor. Pen, trygg og flink. Ja, og hun har det dørgende kjedelig. Hun vil ut av bygda, få nye impulser og være kvinne. Skikkelig kvinne. Hun vil, men Kristoffer vil ikke. Han vil vente. Gifte seg først, fordi det vil være verdt å vente. Jill vil ikke vente. Hun vil. Nå.

Peder er passert 40 år, jobber som lektor på den lokale videregående skolen og er pappa til en rebelsk 18 år gammel jente. Faren er sterkt dement og pleietrengende. Kona går i ett med sofaputene og takker ydmykt hver gang de har sex. Alt er blitt en rutine. Det er ingen spenning lenger. Ingen overraskelser.

Og til tross for alt, alder og omstendigheter, finner de to hverandre. Jill faller i all sin opprørskhet og søken etter noe mer, for den langt eldre læreren Peder. Peder faller for Jills ungdom, skjønnhet og villighet. «Det er galt, vi må slutte, vi må stoppe oss selv» gjentar han i det kjedsommelige, selv om han fortsetter. Jill vet han vil, og hun vil, så da kan det umulig være noe galt i det. Bare han tar henne med seg. Ut, ut av bygda.

Hun er jo gammel nok. 17 år. Et helt hav eldre enn 16 år.

Likevel er det grunnleggende galt. Selvsagt er det det. Hun kan ikke fortelle om elskeren sin til noen. Han må lure seg av sted til hytta for å møte henne der. Kanskje til og med opp på kontoret etter at alle andre har dratt hjem. Forholdet er galt. De er ikke likeverdige. Hun er elev. Han er lærer.

Og hvor enn opprørende dette forholdet er, nøytraliseres det gjennom forfatterens stadige skifte i synsvinkler. Jenta forteller, og mannen forteller. Begge vil, begge har glede av det, selv om jenta forelsker seg. En dramatisk forskjell. Hun blir krevende, han blir redd.

Redd for at noen skal vite. Det vil få store konsekvenser. Det vil ødelegge han og hans liv.

Men han klarer ikke la være. Hun vil jo så gjerne, hun gir ham hele hans kropp, er etter ham hele tiden. Gir. Tar. Hun er ustoppelig.

Og uten at det egentlig presses på oss, ser leseren hvordan han kan handle som han gjør. Hvordan han kan gi etter for sine lyster, stoppe i tide, unngå å la driftene overgå fantasien. Vi ser hans liv, hans voksenliv, hvor alt er etter skjema og tilsynelatende uten problemer. Vi ser likevel hans uro, utålmodighet i ekteskapet og frustrasjon over sin sterkt svekkede far. Vi ser hvordan han er redd for at livet ikke skal by på mer enn dette. Dette fastlåste, trygge, dørgende kjedelige familielivet.

Kanskje skulle han flørtet litt mer med kollegaen sin i stedet for. Hun som har vist litt interesse for ham. Kanskje det hadde vært sunnere. Tryggere på et vis, selv om det også ville vært mer forpliktende, mer alvor. For med Jill må alt holdes litt på avstand, det kan aldri bli de to, det er umulig. Det eneste de kan gjøre er å leve i nuet. Bare litt til.

Det er når Peder tar henne med seg hjem en helg kona og datteren er bortreist, alt rakner. Inne i huset blant familieportretter, skitne såper og brukt sengetøy, endrer alt seg. Hun ser ham med helt nye øyne. Hun orker ikke mer. Vil ikke mer. Tåler ham ikke mer.

Og så, når alt er over, starter alt annet. Helvete.

På 163 sider serveres vi en litt annerledes Lolita-fortelling, hvor vi møter både ham og henne. Hun er utålmodig, bråmoden og ønsker å bryte ut av det trygge kristenmiljøet. Jill kjeder seg. Peder kjeder seg også. Begge har dårlig tid. Det er så mye å utrette i livet. Livet kan ikke stoppe opp her. Ikke enda.

Gjennom fortellingen om dette forholdet nøytraliseres nærmest aldersforskjellen. De befinner seg i en boble hvor de lever ut sine lengsler og drømmer gjennom hemmelige, forbudte møter. Slik oppnår også leseren en viss sympati for ham, den eldre læreren som gir slipp på alle hemninger.

Språket er lett og fengende, dialogene likeså. Spenningen og den iboende uroen, desperasjonen, beskrives med troverdighet og verdighet. Vi tror på karakterene, og vi tror på handlingen. 

Avslutningen ødelegger dessverre helheten, og historien kunne med klar fordel vært avsluttet lenge før den faktisk ble. Det skjer for mye på slutten, det er for mye dramatikk, for mye som bryter med resten av boken. En plutselig moralisering som ikke oppleves som ønskelig. En moralisering vi helst ser ut i fra egen resonnering. - En vi heller vil lese mellom linjene, ikke svart på hvitt.

Forfatteren evner å skape troverdige karakterer, både ei 17 år gammel ungjente og en middelaldrende, veletablert mann. Vi tror på begge to. Vi kjenner igjen Peder, og vi kjenner igjen Jill. På vidt forskjellige plan i livet har de noe til felles. De vil begge noe mer. De ønsker begge å bryte opp, leve litt ekstra.

Jill går inn i det forbudte forholdet med hud og hår, angrer ingenting og tilsynelatende med full viten. Når hun ikke får det hun vil ha hos kjæresten, må hun finne det andre steder. Jevnaldrende gutter er ikke godt nok. Hun trenger noe mer. Noe barskere. Noe som er vanskeligere å få. Noen mer erfaring. Forfatteren makter å ta henne på alvor, med alle hennes lengsler og kroppslige behov. Hun er gammel nok, det er ikke det. Det er maktforholdet som gjør det hele grunnleggende galt.

For alt skjer på hans premisser. Selvsagt. Det er han som er voksen, han som har makten, han som blir sett opp til, han som har ansvar. Det er han som er ansvarlig. Selvsagt.

Til tross for at vi, gjennom forfatterens enkle, litt stillferdige språk og rolige dialoger, lar en viss forståelse og sympati vekkes.

- Og det er godt å lese. Måtte sette seg inn i. Det får oss til å tenke. Gruble. Filosofere. Godta og likevel protestere. Det skal jo ikke være sånn. Likevel skjer det. Vi ser at det skjer og vi lar det skje. Det er ikke greit, det er feil, men likevel.

Det er godt å lese, fordi det utfordrer oss. Det gir oss noe.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Karis bokprat)