Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Oppdatert 1. februar 2019: I går kveld rapporterte VG om plagiatbeskyldninger mot Eirin Gundersen og hennes Lyder jeg ikke kan høre. Klassekampen gjenga i dag tidlig navn på tre fornærmede forfattere/poeter og ga eksempler på tekstutdrag for sammenligning. Som konsekvens av dette er hennes tre bøker trukket fra markedet.

En slik avsløring er svært skuffende rent prinsipielt, men også personlig. Jeg som leser har brukt tid på å lese hennes bøker og følgelig også skrive om de. Jeg har latt meg berøre og har fremsnakket henne og hennes bøker gjennom mine kanaler. Likevel velger jeg å la mine omtaler av Lyder jeg ikke kan høre og Du er menneske nå stå. Formidlingen og emosjonene hun har vekket hos sine lesere lar seg ikke plagiere, og for dette fortjener hun, tross alt, en ektefølt takk. Den endelige dommen får andre ta seg av.
_____________________


Jeg lar meg ofte røre over bøker, men sjeldent blir jeg så sterkt berørt som ved lesing av Eirin Gundersens debut Du er menneske nå. I et forsøk på å beskrive handlingen skrev jeg om «(…) sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.» Samme tilnærming finner vi i forfatterens andre bok, Alt som ikke har blitt tjoret fast, selv om naturen er mer bærende og sorgen mer diffus. Debutbokens utgangspunkt er jeg-personens mer konkrete sorg over dens nylig avdøde far, og i årets bok er hun atter tilbake til sorg i nær familie. 

- Sorg i all sin kompleksitet.

Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Utgitt i 2019. Dikt. Norsk.

For det er en annerledes sorg, et sårt og vemodig innblikk i hvordan det oppleves å vokse opp i skyggen av sin psykisk syke storebror. Kanskje er han ute, kanskje tidvis i en institusjon, eller kanskje han er innelåst i sitt eget rom. Det er av mindre viktighet, for han er alltid der, en bekymring, en sorg. 

Hun sørger over å ikke nå inn, ikke få være en del av hans verden. Sørger over å ikke ha ham som bror, slik som alle andre brødre er. Hun sørger over at foreldrene må ofre mye av tiden hun burde hatt sammen med de, oppmerksomheten hun burde ha fått, og hun sørger over at foreldrene hele tiden leter etter tegn på samme sykdom hos henne. 

Slik leser vi henne, selv om hun kanskje ikke skriver det. 

Redd er hun også, for hva han kan gjøre og hva lydene ingen andre hører forteller ham. Mest av alt er hun redd for å være redd. Det er en sorg i seg selv å være redd sin egen bror. 

Eirin Gundersen lar henne fortelle om sine følelser både som barn, ungdom og som voksen. Det oppleves ekte, jeg tror henne, beskrivelsene vekker frem empatien. Slik har hun det, slik må det være, klart hun er redd, klart hun fortviler, klart det er urettferdig. For alle. Og likevel denne kjærligheten, den evige omsorgen, selv om han hun er glad i og vil beskytte, er han som skulle ha beskyttet henne. 

Spesielt god er hun i partiet hvor hun merker sine foreldres blikk. Fornemmelsen av deres angst for at heller ikke hun er helt frisk. Letingen etter tegn på at hun skal lide av samme sykdom som sin bror skaper en avstand, hun sliter med å definere seg selv, hun kan aldri være bare seg selv, for alltid er hun i skyggen av sin bror. 

Slik som i Gundersens tidligere diktromaner er det også en historisk tråd i fortellingen. Hennes brors skjebne er ikke enestående i familien, også i tidligere generasjoner har det vært sykdom. Hun besøker sin bestemor som forteller historien hun har fortalt så mange ganger før, om søsteren som mistet babyen sin. Søsteren som fortsatte å trille vognen, hun som ikke ville gi slipp, ikke kunne. Hun trillet og trillet og trillet en vogn uten barn, et barn som bare hun så. Akkurat som alle disse lydene han hører, som ingen andre hører. 

På denne måten binder hun sammen historiene, og slik minnes vi plutselig bokens begynnelse. Han som en gang rugget vogna, satte den under treet slik at søsteren fikk se alle bladene. Da og nå, nå og da, en flokete tråd uten begynnelse og slutt. Selv når hun starter sitt eget voksne, selvstendige liv kan hun ikke befri seg fra oppveksten, akkurat slik hennes generasjon ikke kan unnslippe tidligere generasjoner. 

Selv ikke den dagen lydene stilner. 

Les også: Min omtale av Eirin Gundersens Du er menneske nå. 

Kilde: Leseeksemplar.

Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal

La meg fortelle deg om en kort, liten roman som kan gjøre deg litt klokere.

Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal
Kortroman. Utgitt i 2018. Norsk.

Bokens jeg-person har flyttet hjem til sine foreldre etter et lengre opphold på psykiatrisk institusjon. Gjennom en rekke essay tilnærmet lik dagboknotater får vi innblikk i hennes nye liv. - Eller hennes forsøk på å leve sitt liv. 

Kan jeg lære noe nytt hvis jeg leser journalen min? Jeg kan jo ikke endre den, bare leve med den, uten å gi etter for trangen til å skrive min egen versjon. Journalen skildrer ikke kun livet som har vært, men spår om livet som skal komme ved å antyde det sannsynlige. Den gale gjentar seg selv. Journalen er ikke ferdig skrevet før den gale er død. Likevel er journalen en autoritativ tekst på ethvert tidspunkt i sin tilblivelse. Leger og behandlere framfører sine epikriser og rapporter med en blanding av distanserte fagtermer og mer innlevende daglige observasjoner, mens pasienten som beskrives, en gang skal prøve å forholde seg til dette verket på en kritisk måte, slik at det blir mulig å være både leser og tekstens hovedperson, men aldri lege og forfatter. Eller Gud. 

Det vakre omslaget og tittelen henviser til bokens første essay, hvor hovedpersonens mor advarer henne mot de innbydende nøkkerosene. Du må ikke svømme bort til rosene, men plukke de fra en båt eller fra land, sier hun til datteren. Trådene under vann kan trekke deg ned om du kommer for nærme. 

Nøkkerosene er dermed et effektivt og talende bilde på stemningen i boken. Foreldrene er åpenbart glade i og omsorgsfulle overfor datteren, men tilbyr henne ingen nærhet, kun distansert vennlighet. Særlig faren tar henne med seg ut, men alt han forteller, alt de snakker om, er på det praktiske plan. Her er ikke rom for følelser, og ingen betroelser blir gitt. Heller ikke hovedpersonen tør nærme seg sine egentlige følelser, selv ikke gjennom sine dagboknotater. Redselen for å bli dratt under. BLI sin sykdom. 

Boken rommer i underkant av hundre sider, men Anne Helene Guddal evner å si mye med få ord. Her finnes ingen store beskrivelser av livet før innleggelsen, ingenting om hvilke årsaker som kan ha ført til sammenbruddet, ei heller hvor ille tilstanden hennes faktisk var. I stedet for møter vi henne, denne hovedpersonen, her og nå. Henne - og den truende sykdommen som knapt nok våger å uttale. 

Vi møter tomhet, et avstumpet følelsesregister og selvpålagte begrensninger. Foreldre som forsøker å takle en ustabil datter som i voksen alder flytter hjem, og en voksen datter som sårt trenger sine foreldres omsorg og tilsyn. Her fortelles det meste mellom linjene. Alt som virkelig betyr noe. 

Nøkkerosene er en fin og sterk skildring om psykisk sykdom og hvordan livet fortoner seg etter et sammenbrudd. Strippet for emosjonelle utbrudd og selvransakelse innvies vi til en tilstand av selvsentrering og avskjerming. Gjennom en rekke essays forteller hovedpersonen om korte turer ut av huset, bort til plaststolen i hagen for å ta seg en røyk. Eller hvordan moren stadig er på jakt etter brunsnegler, og spenningen hun opplever ved å en dag finne en brunsnegle i vinduskarmen. 

Det hjelper ikke å lese avisene eller se på nyhetene; jeg holder pusten hver gang jeg hører vignetten til Dagsrevyen, og det er ikke fordi jeg er spesielt sensitiv eller empatisk anlagt, Antakelig er jeg mest redd for ikke å reagere adekvat på det jeg ser og hører - et hyppig brukt ord i psykiatrien - og dermed få bekreftet at jeg fortsatt ikke er frisk, slik at dette forsøket på å delta i verden igjen, om så bare fra stua, viser seg å være nok et selvbedrag. 

Større fysiske eller mentale utfordringer kan hun ikke tillate seg. Ikke enda. Kanskje aldri, men i alle fall ikke nå. 

Selv ikke når de eldre på sykehjemmet hvor hun har sin arbeidstrening dør, kan hun tillate seg å føle noe. - Eller kanskje er hun ikke lenger i stand til å føle. Kanskje er følelsene døde. Vi leser mellom linjene at dette er noe av det hun frykter aller mest, selv om hun ikke under noen omstendighet kan tillate seg å tenke det. 

Kilde: Leseeksemplar.