Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Da Lise Forfang Grimnes, tidligere kjent og kjær som bokbloggeren Knirk, i 2014 utga debutromanen Kaoshjerte, var jeg skyhøyt over gjennomsnittlig begeistret. 

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende.

- Skrev jeg. Nå er den her. I høst ble oppfølgeren endelig utgitt.

Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2016.

Jeg kastet meg over boken. Slukte den. Elsket den. - Og får fullstendig prestasjonsangst når jeg skal beskrive den. Det blir heller ikke lettere med tiden.

Jeg leter etter ord. Ord med pigger og glasskår, ord som er landminer, ord som skader, ord som dreper, men ordene minne faller ned i en avgrunn som åpner seg inni meg. Jeg ser sikkert idiotisk ut, som en fisk på land som snapper etter luft. Kanskje det ikke handler om rare slekter eller turer inn i berget. Kanskje det bare er innmari enkelt?

Hva boken handler om? (Les forfatterens egen beskrivelse).

Det er så mye å ta av, så mye å beskrive, så mye å fremsnakke. Mest av alt for å poengtere hvor viktig det er med en kvinnelig hovedperson, en som er tøff og sterk og samtidig langt fra fullkommen. Forfatteren evner å beskrive Minja som den hun er, hennes egenskaper, gode og dårlige sider. Hadde jeg skulle tegnet Minja hadde jeg ikke klart det, annet enn ut fra mitt indre bilde. Høy eller lav, tynn eller tynn, vakker eller alminnelig. Det spiller ingen rolle, vi faller for hennes personlighet. Sånn er det bare. Faktisk.

Det er godt gjort.

I det hele tatt er det lite ytre staffasje, det være seg personer eller omgivelser. I stedet for presenteres vi for sanselige beskrivelser og skildringer som tar oss med inn i historien. Asfaltjungel eller gjengrodde magiske skoger, det spiller ingen rolle. Leseren sanser seg inn i fuglekvitteret, bekkeklukkingen og bilduren.

Jeg sier ikke at boken er perfekt. Jeg sier bare at de eventuelle svakhetene ikke er av særlig betydning. Og så blir jeg så glad, så glad, når jeg ser at min største innvending vedrørende Kaoshjerte, problematikken rundt vennskapet mellom Minja og den nokså mye eldre Josef, er justert i Blodskraft. I denne boken har forfatteren på en elegant måte omformulert deres forhold fra bestevenner til søsken. Josef figurerer nå som en slags storebror for Minja, noe langt mer troverdig.

For Josef er peace and love. Han er fløte og jordbær, bobleplast og marshmallows. Noen burde kjøpe en kappe og en helgenkrone til han. Gi han en stokk og sende han ut på sånn pilegrimsshit til Mekka. Han er den som går imellom når noen krangler. Han er den som kjøper en ekstra kaffe til en hjemløs fyr. Han er Jesus og Malala på en gang.

For kan dere tenke dere en finere beskrivelse av Josef, av noen som helst, enn som marshmallows og bobleplast. Det er umulig å ikke falle pladask for ham, for boken, for forfatteren, Akkurat som SMS-ene fra Minjas bestemor forteller mer om henne enn noen andre kunne beskrevet henne. SMS-ene signert Mvh Astrid T.

Det er litt av greia. Balanseringen mellom det finstemte, nesten høytidelige, og det helt hverdagslige. Du sukker henført, men deiser sånn passe ned på bakken ved sånn pilegrimsshit og hjemløs fyr. Kjære tenåringsleser, tenåringsforelder, hvem som helst, alle som en gang har vært ung, dette er umulig å ikke like.

Du sprudler deg gjennom boken, hjertet slår kollbøtte av spenning, du fortviler i vill angst. Presser noe loddent, bankende, mellom fingrene. Løper videre. Du kler deg i skjerfet, det uendelig lange skjerfet, reservebestemoren har strikket til deg. Du snurrer det rundt halsen. Igjen og igjen, akkurat som Minja gjorde det. 

Og du nyter det sødmefylte kysset på toppen av berget. 

Så vakkert kan det være, selv i en ungdomsroman. En historie om en kvart hulder som forelsker seg i et menneske. En gutt som ikke blir bergtatt av det underjordiske, men av henne. Minja. I stedet for å bli fanget i berget, er Minja i Evens, menneskets, favn. - Så vakkert kan det skildres.

- Og enda er det så mye, mye mer.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Lena) og (Tine)

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Lise Forfang Grimnes er kanskje tidenes hyggeligste bokblogger. Du vet, en av disse som entrer et rom og som øyeblikkelig får all oppmerksomhet, bare fordi hun er som hun er. Blid, sprudlende, omgjengelig, livlig, oppmerksom. Du vet, en av disse man instinktivt bare liker.

- Liker så godt at man holder på å forgå av glede på vegne av, når man får vite at vedkommende skal gi ut bok. En bok man har jobbet med i flere år, og som nå, endelig, skal bli en realitet.

Jeg ble oppriktig glad. Skikkelig fantastisk voldsomt knallglad. Ikke fordi jeg egentlig kjenner henne. Faktisk kun som bokblogger, riktignok med et par-tre møter som ren bonus. Jeg ble super inderlig glad fordi hun er som hun er, og fordi hennes drøm har blitt en virkelighet.

G-L-A-D og samtidig vettskremt over følgende scenario: Hvaomjegikkelikerboken? Attehvaskaljegliksomsida? Åneiogneiogneiognei!

Sludder og pølsevev. Skroll litt lenger opp og les min beskrivelse av henne. DER har du også boken.

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Ungdomsroman. 2014

Minja er 16 år og bor sammen med sin mor i en blokk på Stovner. Hun er annerledes, hun vet bare ikke helt hvordan eller hvorfor. Det eneste hun vet er at hun er sterkere enn selv den sterkeste mann, at hele hennes liv sentrerer seg rundt bestekompisen Josef, og at hun lengter noe hun ikke klarer å forstå. Midt i storbyjungelen kjenner hun en stadig dragning mot skogen, mot Åslia. Åslia, hvor mormor bor. En mormor hun aldri har møtt, en som moren aldri vil snakke om. Kanskje mormor kan hjelpe henne med alle spørsmålene hun ikke helt klarer å stille. Kanskje hun har svarene på alt Minja ikke ante hun lurte på.

Det er et driv over hele fortellingen som spenner over flere plan, noe som også forsterkes av den nokså unike tredelingen: Vi kastes ut i det allerede i første del, midt i Minjas fullstendige kaos. Hun ligger forslått i sin egen leilighet men hun husker ingenting av hva som har skjedd. De siste ukene er som blåst ut av hukommelsen. I del to får vi vite hva som faktisk skjedde. I tredje og siste del møter vi atter igjen Minja, når hun kommer til seg selv igjen, gjenfinner hukommelsen og rydder opp i alle problemene. Alle tre delene gir deg hjertebank, fra det rent angstfylte, det adrenalineksploderende og til den befriende finalen. Selve løsningen. Den berømmelige siste brikken i puslespillet.

Kaoshjerte ER Lise. Akkurat som Lise er en man ikke kan unngå å like, kan man ikke unngå å like boken.  Like skikkelig fantastisk voldsomt knallgodt.

Ikke fordi den er perfekt. Jeg har innvendinger, og selv om det må sies har det liksom likevel ikke så mye å si.

Som at Minja er bestevenn med Josef. Minja som er 16 og Josef som er 20. Dette vennskapet har vart over flere år, og jo mer jeg tenker på det, jo mer skulle jeg ønske at forfatteren hadde justert ned alderen hans et par år. En lillesøster-storebror-relasjon kunne jeg lett ha svelget, men dette altslukende vennskapet når aldersforskjellen er såpass stor?

Og som at Minja er så ufattelig sterk. Fysisk sterk, altså. Jeg ser ingen umiddelbar logikk i det, og det forklares heller ikke. Det er bare sånn. Akkurat som at jeg i mitt hode heller hadde sett Minja som populær og attraktiv, nærmest uimotståelig både i forhold til gutter og venninner. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi andre slettes ikke klarer å la være.

Og som en siste innvending: Hvorfor endrer Minja sitt syn på bondetampen bokstavelig talt over natten? Jeg så det ikke komme. Ikke så raskt.

Der er det sagt, selv om det ikke har så mye å si. For Minja og Josef er verdens fineste venner, og Minjas styrke komplementerer hennes tøffe og forfriskende personlighet. Minja, vår heltinne, den moderne og selvstendige guttejenta fra storbyen. Hun som forelsker seg i feil gutter og til slutt finner roen hos den personen hun ikke trodde var den rette. Forholdet som vokser over tid, alt som avdekkes bare man ser personen bak.

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.

Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.

Faktum er at Kaoshjerte kunne vært avsluttet flere kapitler før. Likevel ønsker man mer, og gledes over stadig flere sider. Nye momenter dukker opp og du får mer å tenke på. Gruble over. Dette forteller mye om Lises fortellerglede. - Og fortellerevne.

Gratulerer med en virkelig fantastisk fin debut!

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forfatteren selv. Denne anmeldelsen/omtalen er forsøksvis objektivt skrevet, etter beste evne, men følgelig også preget av min kjennskap til forfatteren.

Andre bloggere: Det strømmer på! (Elin) (Kari) (Solgunn) (Tine)

Les mer: Lise Forfang Grimnes sin bokblogg kan besøkes her: (Knirk). For tiden fortelles det mest om nettopp Kaoshjerte. Se også hennes egen (hjemmeside).

Bonus: Jeg var så heldig å være med på lanseringsfesten til Kaoshjerte. Rose-Marie har skrevet et veldig fint referat fra kvelden i (detteblogginnlegget).

Svært intern bonus: Solgunn, her kommer avsløringen: Jeg lot meg forstyrre av jenta som plukker bær utenfor hytta. Første gang vi møter henne omtales hun som dama. Her snakker vi pirkefeil, altså!