28.10.14

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Lise Forfang Grimnes er kanskje tidenes hyggeligste bokblogger. Du vet, en av disse som entrer et rom og som øyeblikkelig får all oppmerksomhet, bare fordi hun er som hun er. Blid, sprudlende, omgjengelig, livlig, oppmerksom. Du vet, en av disse man instinktivt bare liker.

- Liker så godt at man holder på å forgå av glede på vegne av, når man får vite at vedkommende skal gi ut bok. En bok man har jobbet med i flere år, og som nå, endelig, skal bli en realitet.

Jeg ble oppriktig glad. Skikkelig fantastisk voldsomt knallglad. Ikke fordi jeg egentlig kjenner henne. Faktisk kun som bokblogger, riktignok med et par-tre møter som ren bonus. Jeg ble super inderlig glad fordi hun er som hun er, og fordi hennes drøm har blitt en virkelighet.

G-L-A-D og samtidig vettskremt over følgende scenario: Hvaomjegikkelikerboken? Attehvaskaljegliksomsida? Åneiogneiogneiognei!

Sludder og pølsevev. Skroll litt lenger opp og les min beskrivelse av henne. DER har du også boken.


Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes
Ungdomsroman. 2014

Minja er 16 år og bor sammen med sin mor i en blokk på Stovner. Hun er annerledes, hun vet bare ikke helt hvordan eller hvorfor. Det eneste hun vet er at hun er sterkere enn selv den sterkeste mann, at hele hennes liv sentrerer seg rundt bestekompisen Josef, og at hun lengter noe hun ikke klarer å forstå. Midt i storbyjungelen kjenner hun en stadig dragning mot skogen, mot Åslia. Åslia, hvor mormor bor. En mormor hun aldri har møtt, en som moren aldri vil snakke om. Kanskje mormor kan hjelpe henne med alle spørsmålene hun ikke helt klarer å stille. Kanskje hun har svarene på alt Minja ikke ante hun lurte på.

Det er et driv over hele fortellingen som spenner over flere plan, noe som også forsterkes av den nokså unike tredelingen: Vi kastes ut i det allerede i første del, midt i Minjas fullstendige kaos. Hun ligger forslått i sin egen leilighet men hun husker ingenting av hva som har skjedd. De siste ukene er som blåst ut av hukommelsen. I del to får vi vite hva som faktisk skjedde. I tredje og siste del møter vi atter igjen Minja, når hun kommer til seg selv igjen, gjenfinner hukommelsen og rydder opp i alle problemene. Alle tre delene gir deg hjertebank, fra det rent angstfylte, det adrenalineksploderende og til den befriende finalen. Selve løsningen. Den berømmelige siste brikken i puslespillet.

Kaoshjerte ER Lise. Akkurat som Lise er en man ikke kan unngå å like, kan man ikke unngå å like boken.  Like skikkelig fantastisk voldsomt knallgodt.

Ikke fordi den er perfekt. Jeg har innvendinger, og selv om det må sies har det liksom likevel ikke så mye å si.

Som at Minja er bestevenn med Josef. Minja som er 16 og Josef som er 20. Dette vennskapet har vart over flere år, og jo mer jeg tenker på det, jo mer skulle jeg ønske at forfatteren hadde justert ned alderen hans et par år. En lillesøster-storebror-relasjon kunne jeg lett ha svelget, men dette altslukende vennskapet når aldersforskjellen er såpass stor?

Og som at Minja er så ufattelig sterk. Fysisk sterk, altså. Jeg ser ingen umiddelbar logikk i det, og det forklares heller ikke. Det er bare sånn. Akkurat som at jeg i mitt hode heller hadde sett Minja som populær og attraktiv, nærmest uimotståelig både i forhold til gutter og venninner. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi andre slettes ikke klarer å la være.

Og som en siste innvending: Hvorfor endrer Minja sitt syn på bondetampen bokstavelig talt over natten? Jeg så det ikke komme. Ikke så raskt.

Der er det sagt, selv om det ikke har så mye å si. For Minja og Josef er verdens fineste venner, og Minjas styrke komplementerer hennes tøffe og forfriskende personlighet. Minja, vår heltinne, den moderne og selvstendige guttejenta fra storbyen. Hun som forelsker seg i feil gutter og til slutt finner roen hos den personen hun ikke trodde var den rette. Forholdet som vokser over tid, alt som avdekkes bare man ser personen bak.

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.

Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.

Faktum er at Kaoshjerte kunne vært avsluttet flere kapitler før. Likevel ønsker man mer, og gledes over stadig flere sider. Nye momenter dukker opp og du får mer å tenke på. Gruble over. Dette forteller mye om Lises fortellerglede. - Og fortellerevne.

Gratulerer med en virkelig fantastisk fin debut!



Kilde: Leseeksemplar mottatt av forfatteren selv. Denne anmeldelsen/omtalen er forsøksvis objektivt skrevet, etter beste evne, men følgelig også preget av min kjennskap til forfatteren.
Andre bloggere: Det strømmer på! (Elin) (Kari) (Solgunn) (Tine)
Les mer: Lise Forfang Grimnes sin bokblogg kan besøkes her: (Knirk). For tiden fortelles det mest om nettopp Kaoshjerte. Se også hennes egen (hjemmeside).
Bonus: Jeg var så heldig å være med på lanseringsfesten til Kaoshjerte. Rose-Marie har skrevet et veldig fint referat fra kvelden i (detteblogginnlegget).

Svært intern bonus: Solgunn, her kommer avsløringen: Jeg lot meg forstyrre av jenta som plukker bær utenfor hytta. Første gang vi møter henne omtales hun som dama. Her snakker vi pirkefeil, altså!

8 kommentarer:

Solgunn sa...

Ah - den så jeg ikke, og som du vet - jeg lette intenst etter noe å pirke på, jeg også :-).

Vi har visst lese bokka helt likt - vil ha mer!

Solgunn sa...

Eh - bookka - bokka eller kanskje det heter boka!

astridterese sa...

Jeg har den her og gleder meg til å begynne på den! Enda mer nå som du sammenligner boken med hvordan Lise er :-)

Tine sa...

Du skriver så vidunderlig frydefullt om både forfatteren og boken at jeg slurper i meg all energien du øser ut. Skjønner godt at du hadde en "Hvaomjegikkeliker" tanke, selv jeg hadde det. Ser at jeg har blitt flink å godta små detaljer, og gå videre, for det du satte fingeren på, fløy forbi hjernecellene mine, men festet seg ikke. Sånn er det når jeg er begeistret over det jeg leser, og over at jeg plutselig "greier" å lese fantasy :)

Ina sa...

Jeg fikk tilbud om å få et leseeksemplar så jeg gleder meg. Skulle ønske jeg var like energifull og glade som dere, men det er jeg ikke. Dere virker så sprudlende, men jeg er det helt motsatte ...

Ellikken sa...

Ina: Ah, ikke tenk på det, vi er like forskjellige som ild og vann. Jeg er slapp og dvask, glad og trist om en annen, fnisete og grinete om en annen. Og jeg er bare EN. Tenk deg da en hel gjeng av sånne! :) Det som redder oss inn er at vi alle har denne fantastiske fine hobbyen til felles, noe vi kan snakke om til hverandre som få andre i vår bekjentskapskrets har interesse eller glede av.

Ingalill. sa...

Ok, jeg må slutte å lese Kaosomtaler nå siden jeg har bestemt meg for å lese. Må bare glemme alt dere har sagt først. Alt Solgunn har sagt, for strengt talt er det den eneste jeg har lest ordentlig.

Her skummet jeg, og kommer tilbake når jeg er ferdig, sikkert mot jul engang. Ok, jeg løy, litt fikk jeg med meg, det om alderen og Josef. - Glemsel senk deg over mitt ungdsomsbokminne -

(Jeg kom egentlig for å diskutere mora til han i Unnskyld, for du har vel lest gjennom en gang til nå?)

Ellikken sa...

Ingalill: Egentlig avslører jeg ingenting, nevner ikke en gang ordet huld... oooops...! Les igjen!

Unnskyld er ikke gjenlest. Shock! Horror! Men jeg tenker stadig på det du sa, og boken, og forstyrrer meg selv til stadighet om at jeg må finne ut av det.

Og så må jeg si at jeg tenker stadig på å sjekke Tønes på Youtube. Tenker, altså. Gjør det ikke. Ikke enda.