Lest og ulest i 2014: Oktober

Heia Bloggen,

I denne månedsoppsummeringen har jeg faktisk noe å fortelle! Oppramsingen av bøker lest blir som en bagatell å regne. Best å få det overstått: 

Bøker lest:

• Hellemyrsfolket III | S G Myre, av Amalie Skram
• Hellemyrsfolket II | To venner, av Amalie Skram
• Hellemyrsfolket I | Sjur Gabriel, av Amalie Skram
• Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes (les min omtale)
• Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl (les min omtale)
• Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte (les min omtale)

Seks bøker lest, hvorav to er ungdomsbøker, en er biografi/sakprosa og tre er blant de fremste i norsk litteraturhistorie. Fjerde i rekken er så smått påbegynt.

Med disse seks er jeg oppe i 48 leste bøker så langt i år. Jeg ligger i den berømmelige ruten, selv om jeg ikke helt har markert hvor på kartet endestasjonen er. Minst like mange som det er uker i året er en grei målestokk. Ikke at jeg har sagt det høyt. Ei heller skrevet det. 

Høydepunktet

Det er nesten ikke til å fatte, men i denne måneden har jeg vært kulturkjerringsosial. Igjen, får jeg nesten si, med forrige måneds Bokbloggertreff friskt i minne. Anledningen var medblogger Knirk sin boklansering av debutromanen Kaoshjerte. Helt topp ungdomsroman med kombinasjonen norrøn mytologi, persiske fortellinger og storbyrealisme. Vennskap, kjærlighet og jakten etter sine egne røtter. Morsom, spennende og fin. Virkelig fin. 

Loppemarked

Et av livets gleder er loppemarkeder og dens posesalg av bøker. Loppemarkedets siste dag, aller siste time, fløyta går og Ellikken løper febrilsk rundt i bokavdelingen og gjør alt annet enn å beherske seg. 

Denne høsten har jeg vært på kun ett eneste loppemarked. Det funket det også. Jeg har jo ikke godt av det. Sånn egentlig. (Bare ikke fortell det til samboeren min, vi later som om jeg har kontroll, gjør vi ikke? Jo, hjelp meg med det) (Takk)

For en gangs skyld sprengte ikke plastposen. Jeg behersket meg. Litt i alle fall. Ok, så kapret jeg den største posen jeg kunne finne. Ok, så holdt jeg, klok av erfaring. posen som en baby. Altså under, ikke i hankene. Ikke at babyer har hanker, men du skjønner. Ja.

Og. Poden hamstret krimpocketer og samboeren hamstret skrekkfilmer på dvd. Det ble knapt nok plass til mine bøker. Kvaliteten, derimot. Herrefred så fornøyd jeg er med fangsten!

- Sa hun med hvinete stemme, oppsperrede øyne og fårete smil.

Jo da. Kan hende jeg har et par-tre utgaver av Enke for et år fra før. Uansett, Doris Lessing er endelig i mitt hus! Velkommen, velkommen. Og Esme har jeg kikket etter i evigheter. Ta-raaaaaaaaa, godt utlest, smått møkkete utgave får så være. Jeg kan alltids gi den bort etter at jeg selv har lest den. Yeah right.

Unnskyld Sigrid Undset, men i år har det vært Amalie Skram-lidenskap al maz. Hellemyrsfolket i veskevennlige utgaver ga meg hjerteklapp. Og biografien gleder jeg meg stort til å lese. Amalie rocker fletta av de fleste. Kanskje alle. Kanskje til og med av Sigrid. 

Jeg mistet nesten pusten da jeg kom over Arne Garborgs biografi. En av bøkene jeg leste denne måneden omhandlet blant annet ham, og boken ga meg virkelig lyst til å lese mer om Garborgene og deres liv og virke. Kanskje jeg ikke lover noe dato for lesing av denne, men glad, det ble jeg. 

Jeg elsker illustrasjonene til Max Estes. Lykken var derfor stor da jeg kom over en bok av ham i barnebokavdelingen. Mulig jeg dyttet bort en unge eller to i min ekstase, men målet helliger som kjent midlene. Neida. Tulla. Dytta bort mødrene deres, derimot, det kan jeg nok ha gjort.

Leseeksemplarer

Som om ikke det var nok. - Det kommer neppe som en overraskelse enn at bokhøsten unektelig drypper litt ned på meg også. Mengden bøker, bedt om eller overraskende, som har havnet i postkassen til undertegnede de siste månedene, er oppsiktsvekkende.

Oppsiktsvekkende i den forstand at jeg liksomskulle begrense meg. Du vet. Lese gamle godbiter, ikke bare nye. Men så er det jo Bokbloggerprisen og dens nominasjonsprosess, og og og. 

I alle fall, disse gleder jeg meg ekstra til å lese:

Og jo da. Jeg venter fem nye bøker i løpet av de neste dagene. Det er nesten, men bare nesten, at jeg blir flau.

Heldigvis er det alltids noen som tar enda mer av enn meg. Noen innreder et helt loft til sine bøker, for eksempel. 

(Skullesågjernehatt!Noenmåkjøpeetgigahustilmeg!Værsåsnillværsåsnillværsåsnill!)

Bøker ulest

Mange. Ingen nevnt, ingen glemt. I helgen skal jeg avslutte mitt opphold i Hellemyren, og jeg gråter litt allerede. Lørdagskvelden skal jeg underholde meg selv ved å heie på Linnea og bli inspirert til å kaste meg over hennes Kjære. Etter det kommer jeg til å bli perpleks i villrede over hvilken bok som blir neste. Det er litt vondt og litt deilig på samme tid. Du vet. Gondt.

Jeg gleder meg til å ikke klare å bestemme meg. Det ordner seg jo, det gjør jo det. 30. november-ish får vi svaret. Hurra!

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Lise Forfang Grimnes er kanskje tidenes hyggeligste bokblogger. Du vet, en av disse som entrer et rom og som øyeblikkelig får all oppmerksomhet, bare fordi hun er som hun er. Blid, sprudlende, omgjengelig, livlig, oppmerksom. Du vet, en av disse man instinktivt bare liker.

- Liker så godt at man holder på å forgå av glede på vegne av, når man får vite at vedkommende skal gi ut bok. En bok man har jobbet med i flere år, og som nå, endelig, skal bli en realitet.

Jeg ble oppriktig glad. Skikkelig fantastisk voldsomt knallglad. Ikke fordi jeg egentlig kjenner henne. Faktisk kun som bokblogger, riktignok med et par-tre møter som ren bonus. Jeg ble super inderlig glad fordi hun er som hun er, og fordi hennes drøm har blitt en virkelighet.

G-L-A-D og samtidig vettskremt over følgende scenario: Hvaomjegikkelikerboken? Attehvaskaljegliksomsida? Åneiogneiogneiognei!

Sludder og pølsevev. Skroll litt lenger opp og les min beskrivelse av henne. DER har du også boken.

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Ungdomsroman. 2014

Minja er 16 år og bor sammen med sin mor i en blokk på Stovner. Hun er annerledes, hun vet bare ikke helt hvordan eller hvorfor. Det eneste hun vet er at hun er sterkere enn selv den sterkeste mann, at hele hennes liv sentrerer seg rundt bestekompisen Josef, og at hun lengter noe hun ikke klarer å forstå. Midt i storbyjungelen kjenner hun en stadig dragning mot skogen, mot Åslia. Åslia, hvor mormor bor. En mormor hun aldri har møtt, en som moren aldri vil snakke om. Kanskje mormor kan hjelpe henne med alle spørsmålene hun ikke helt klarer å stille. Kanskje hun har svarene på alt Minja ikke ante hun lurte på.

Det er et driv over hele fortellingen som spenner over flere plan, noe som også forsterkes av den nokså unike tredelingen: Vi kastes ut i det allerede i første del, midt i Minjas fullstendige kaos. Hun ligger forslått i sin egen leilighet men hun husker ingenting av hva som har skjedd. De siste ukene er som blåst ut av hukommelsen. I del to får vi vite hva som faktisk skjedde. I tredje og siste del møter vi atter igjen Minja, når hun kommer til seg selv igjen, gjenfinner hukommelsen og rydder opp i alle problemene. Alle tre delene gir deg hjertebank, fra det rent angstfylte, det adrenalineksploderende og til den befriende finalen. Selve løsningen. Den berømmelige siste brikken i puslespillet.

Kaoshjerte ER Lise. Akkurat som Lise er en man ikke kan unngå å like, kan man ikke unngå å like boken.  Like skikkelig fantastisk voldsomt knallgodt.

Ikke fordi den er perfekt. Jeg har innvendinger, og selv om det må sies har det liksom likevel ikke så mye å si.

Som at Minja er bestevenn med Josef. Minja som er 16 og Josef som er 20. Dette vennskapet har vart over flere år, og jo mer jeg tenker på det, jo mer skulle jeg ønske at forfatteren hadde justert ned alderen hans et par år. En lillesøster-storebror-relasjon kunne jeg lett ha svelget, men dette altslukende vennskapet når aldersforskjellen er såpass stor?

Og som at Minja er så ufattelig sterk. Fysisk sterk, altså. Jeg ser ingen umiddelbar logikk i det, og det forklares heller ikke. Det er bare sånn. Akkurat som at jeg i mitt hode heller hadde sett Minja som populær og attraktiv, nærmest uimotståelig både i forhold til gutter og venninner. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi andre slettes ikke klarer å la være.

Og som en siste innvending: Hvorfor endrer Minja sitt syn på bondetampen bokstavelig talt over natten? Jeg så det ikke komme. Ikke så raskt.

Der er det sagt, selv om det ikke har så mye å si. For Minja og Josef er verdens fineste venner, og Minjas styrke komplementerer hennes tøffe og forfriskende personlighet. Minja, vår heltinne, den moderne og selvstendige guttejenta fra storbyen. Hun som forelsker seg i feil gutter og til slutt finner roen hos den personen hun ikke trodde var den rette. Forholdet som vokser over tid, alt som avdekkes bare man ser personen bak.

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.

Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.

Faktum er at Kaoshjerte kunne vært avsluttet flere kapitler før. Likevel ønsker man mer, og gledes over stadig flere sider. Nye momenter dukker opp og du får mer å tenke på. Gruble over. Dette forteller mye om Lises fortellerglede. - Og fortellerevne.

Gratulerer med en virkelig fantastisk fin debut!

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forfatteren selv. Denne anmeldelsen/omtalen er forsøksvis objektivt skrevet, etter beste evne, men følgelig også preget av min kjennskap til forfatteren.

Andre bloggere: Det strømmer på! (Elin) (Kari) (Solgunn) (Tine)

Les mer: Lise Forfang Grimnes sin bokblogg kan besøkes her: (Knirk). For tiden fortelles det mest om nettopp Kaoshjerte. Se også hennes egen (hjemmeside).

Bonus: Jeg var så heldig å være med på lanseringsfesten til Kaoshjerte. Rose-Marie har skrevet et veldig fint referat fra kvelden i (detteblogginnlegget).

Svært intern bonus: Solgunn, her kommer avsløringen: Jeg lot meg forstyrre av jenta som plukker bær utenfor hytta. Første gang vi møter henne omtales hun som dama. Her snakker vi pirkefeil, altså!

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte

Tenk deg følgende scenario:

Som barn kalte du deg Ellikken, et kallenavn som har fulgt deg opp igjennom alle år, særlig i den digitale verden. Å kalle seg det samme da en ren bokblogg skulle opprettes var den naturligste ting i hele verden. Ellikken, som i Marikken, du vet. Verdens tøffeste. Kanskje tøffere enn selv Pippi. Tenk deg da, når du får nyss om at en forfatter, hvis bok du har grundig bejublet og hatt en viss kontakt med, utgir en ungdomsbok hvis navn på heltinnen er Elliken.

OK, en K for like, jeg vet. Men like fullt: Et klassisk #denfølelsen – øyeblikk.

Integritetspørsmålet overlates til deg, det eneste jeg kan gjøre er å bedyre at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, men navnet i seg selv gjør det klunk umulig for meg å gjøre annet enn å reklamere vilt og hemningsløst. I hvert fall nesten.

Instamoment, Ellikken møter Elliken.

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Gartè

Ungdomsroman. 2014

Elliken er 15 år og misfornøyd med det meste. Hun kler seg i sort fra topp til tå, snapper jeans på Carlings og tilbringer så lite kvalitetstid som mulig sammen med sin advokatfar og sin åndsfraværende mor. Ikke så mye tid med lillebroren David heller, selv om hun egentlig, sånn strengt tatt, ville gått gjennom et helvete for å stille opp for ham. Den eneste personen som virkelig forstår henne, ser henne, er bestefaren. Nå er han syk, innlagt på sykehjem og har mistet språket.

Hun trasker rundt i Oslos gater. Alene, fordi det er best slik. Hun liker ikke de andre uansett. Rosabloggere som bare bryr seg om mote og sminke. Pappagutter som bare skal holde fasaden. Ikke sånn som Elliken som faktisk bryr seg om det som teller. Dyrevern. Økologisk mat. Miljøet.

Plutselig en dag havner hun midt oppe i en salig smørje med forsvunnet popstjerne og en potensiell miljøkatastrofe. – Midt i Oslo. Elliken er sånn cirka den eneste i hele verden som skjønner at det finnes en sammenheng, hun skjønner bare ikke helt hvorfor eller hvordan hun kan bevise det. Ikke riktig enda.

At jeg var spent på denne Elliken er en kraftig underdrivelse. Lettelsen var nokså formidabel da jeg allerede på første side leste om hennes spinkle kropp. Sammenligningen braste i bakken med dunder og brak. Lettelsen fortsatte da jeg senere kunne trekke konklusjon om at noe videre kroppsfiksering slettes ikke var noe tema. Elliken som romanskikkelse beskrives ut i fra sin personlighet og sine meningers mot. Tipp topp tommel opp for en ungdom uten de sedvanlige ungdomsproblemer, fritt for ulykkelige forelskelser, kviseproblematikk og flink pike-syndrom. Elliken er bare kul. Temmelig sær, men kul.

Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken anbefaler Elliken.

Som voksen, forsøksvis kritisk leser, vil jeg likevel fremheve en annen person som bedre beskrevet. David, Ellikens lillebror, vies langt mindre fokus, men hans fremtoning virker på meg langt mer ekte og nær enn de øvrige. Jeg tror på han, jeg liker han. Den litt keitete, usikre, prepubertale jyplingen som vil så gjerne, og tøffer seg desto mer. Han som ikke helt strekker til, som ikke er populær, men i det minste bedre likt enn hva søstera er. Og du vet, det smerter litt inni ham når han tenker slik, for han er jo så glad i henne. Du vet, selv om hun kjefter på ham og kaster ham ut av rommet. Du vet.

Like begeistret er jeg ikke for harselering av en viss reell personlighet. I boken møter vi hotellguruen Sværdalen. En skikkelig klyse, og – jeg siterer – «en middelaldrende fyr med sleik, treningsstudiomuskler og ei altfor perfekt, høy blondine til kone.» Lite sublimt, vil jeg hevde. Irriterende lite.

Jeg ville heller ikke vært bokbloggeren Ellikken om jeg ikke hadde innrømmet språklige hang-ups. Du vet, voldsom fokusering på feil og mangler som 99,99 % av befolkningen ville kalt bagateller.

Boken holder et barnlig, svært lett språk, men innimellom dukker det opp voksne uttrykk som for meg virker helt malplasserte. Elva rislet og hun satt fjetra.  Vannstand, edruelig og udugelig sladreblad. Det er noe inkonsekvent over det hele som forstyrrer helheten.

- Noe som fører meg videre til andre uheldige momenter. Uheldige for noen. Ekstremt irriterende for meg.

Som for eksempel at vår miljøbevisste Oslojente ser seg nødt til å google Akerselva. Kjenner hun virkelig ikke til elva som deler byen i to? La gå, tenkte jeg, ungdommen nå til dags etc etc. Nei, søren heller, tenkte jeg da jeg i setningene etter leste om at hun husket godt engasjementet bestefaren hadde for noe som skjedde akkurat ved… ja, nettopp, Akerselva.

Jeg klarer heller ikke å la andre episoder passere uten hevede øyenbryn. Som når Elliken befinner seg innestengt i en kjeller og hun tenker at det var «ett eller annet i blikket (hans) som sa at han ikke trodde henne». Han, som faktisk holder henne innestengt. Eller når hun i samme kjeller gjemmer mobilen sin, for deretter å bli befridd og mirakuløst nok har mobilen hjemme hos seg selv neste dag. Det er i beste fall kjedelig når en ellers spennende historie skjemmes av slike logiske brister.

Da blir beskrivelsen av hushjelpen, som både er veldreid og omfangsrik, som en bagatell å regne. Selv for meg. Også det faktum at Elliken er spinkel, samtidig som hun kritiserer rosabloggerne for anorektiske kropper.

Og bare for å henge meg enda mer opp i bagateller:

Elliken forteller Sværdalen at broren er savnet. Han spør ingen spørsmål, men snakker om økologisk villaks. Ja, jo, ok, tenker jeg. Han har noe å skjule! Han vil ikke snakke om ham! Han er skurken! Men nei, æsj, så teit, tenker jeg etterpå, for Elliken reagerer på den ekstremt sterke parfymen hans.

Ja. Du vet.

Jeg måtte bare skrive det. Øse ut av meg. Påberope meg evnen til å kritisere om det trengs. Du vet. Ikke for det, målgruppen reagerer neppe på det samme som meg, men jeg ville ikke vært Ellikken uten. Ellikken med to K’er, altså.

Ellikken, som når alt er utbasunert og sutret over, ivrer etter å poengtere både morsomme sekvenser, underholdende, likandes hovedperson og høy humrefaktor. Og spenning. Masse, masse spenning for de yngste ungdommene.

Det vet jeg. Jeg har testet det ut på min egen families målgrupperepresentant. La oss bare kalle ham Gutt (13).

Det var strengt tatt langt over sengetid da jeg presset på ham boken med nesten samme navn som meg selv. Neste morgen vekket jeg ham med mine sedvanlige spørsmål om bøker.

«Ah, det er en sånn bok man får lyst til å lese ut med en gang, men det går jo ikke», sa han med sorte ringer under øya og håret til værs.

Noen kvelder senere var han simpelthen helt nødt til å lese ferdig, det var aldeles umulig å utsette slutten enda lenger. Han leste og leste og leste enda litt til. Halv elleve klappet han sammen boken med et salig glis og nikket iherdig samtykkende til spørsmålet om boka var noe tess. Veldig spennende, ja, faktisk helt fra starten egentlig. Bra personer også, og man vet liksom aldri helt hvordan det kommer til å gå. Og ja, boka passer like godt for gutter som for jenter. Terningen ble trillet og landet på 5. Attpåtil en sterk 5’er.

Jo da. Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken og Ellikkens sønn liker Elliken. 

Kilde: Bok mottatt av forfatter/forlag. Tusen takk! 

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent. Derimot har jeg blogget heftig og begeistret om forfatterens roman Fuglehotellet. Min omtale kan leses (HER). Anbefales hjertelig!

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Et par minutters gange på en sti, gjennom et lite skogsholt, opp en bakke og ned en bakke, fra huset jeg bor i, er Labråten. Et tun, et område, som i sin tid virket som selve kraftsentrum i landsmålsriket. – Bare noen få togstasjoner fra den dekadente, bohemske og dansk-norske hovedstaden.

Jeg burde skrevet denne omtalen på nynorsk. Tilgi meg. Min unnskyldning får være at selv ikke Hulda Garborg, kanskje det nærmeste vi kommer primus motor i Askerkretsen, formulerte seg skriftlig på landsmål.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. 2014. Historia om Askerkretsen 1897-1924.

Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene.  Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Askerkretsen

• Hulda og Arne Garborg: Ektepar, en sønn (Tuften). Han grunnla aviser, virket som redaktør, utarbeidet landsmål, var intellektuell og forfatter. Blant hans mest kjente verker er romanen Bondestudentar og lyrikksamlingen Haugtussa. Hun skrev politiske romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. Et vesentlig verk i hennes forfatterskap er kokeboken Heimestell. Hun startet Det Norske Spellaget som senere ble til Det Norske Teater, hvor hun også var styreformann. Sterkt engasjert i gjenreisingen av norsk folkedans og bunadstradisjon. Politisk engasjert i Venstre.
• Marta og Rasmus Steinsvik: Ektepar, senere skilt. 5 felles barn. Han, mest kjent som driftig redaktør av avisen Den 17de mai, som han stiftet sammen med Arne Garborg. Hun, avisskribent og redaktør av tidsskriftet Kringsjaa. Oversetter av blant annet Jean d’Arc. Senere foredragsholder for en rekke kontroversielle tema, blant annet kvinners seksualmoral (total kyskhet), antisemittisme og kritikk av den katolske kirke.
• Karen og Ivar Mortensson: Ektepar. Nære venner av Garborgene. Han, karismatisk og kjent målmann, prest og oversetter. Blant annet betydningsfulle arbeide som Edda og ikke minst Bibelen.
• Rasmus Løland: Ungkar. Forfatter bosatt på Labråten og nær husvenn med Garborg-familien. Særlig kjent for sine barnebøker, som med sin realisme og råskap satte en helt ny standard til litteratur til barn og unge.
• Steinar Schjøtt: Nær venn og samarbeidspartner med Arne Garborg. Arbeidet i det stille, men er hovedmannen bak et svært viktig arbeide i landsmålssaken: opprettelsen av ordbøker. Helt eller delaktig i en rekke oversettelser.
• Tilla og Otto Valstad: Ektepar, ingen barn. Bosatte seg like ved Labråten. Deres eiendom er sammen med Labråten i dag kjent som Asker museum. Han var maler, og illustrerte blant annet Lølands barnebok Kvitebjørnen og flere av Arne Garborgs romaner. Hun var lærer og forfatter. Sammen drev de friluftsskole, hvor hun ønsket å redde sine elever ved Vaterland Skole. Helt i takt med Askerkretsens visjon om et helbredende BygdeNorge.
• La oss heller ikke glemme Kristofer Uppdal med sine romaner og lyriske utgivelser. Eller Olav Nygard, den unge, håpefulle med det poetiske språket. Eller forfatteren Johan Bojer. Eller Henrik Rytter, forfatteren, teaterkonsulenten, litteraturkritikeren og redaktøren. Han som etablerte Nordmøre Folkehøgskole og som oversatte en rekke verker av Shakespeare, Per Gynt og Dantes Den guddommelige komedie.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Jeg ønsket å lese boken av rent personlige grunner. Som omtrent nærmeste nabo ville jeg gjerne lese mer om alle de som for alle disse årene siden preget bygda og storsamfunnet. Jeg ville vite mer om disse som bodde på steder jeg i dag elsker å besøke. Disse som dyrket frem epletrær jeg høster godene av i 2014. De som har gitt navn til gater jeg daglig tusler gjennom.

Jeg fikk det og så mye, mye mer. Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

Boken: Etterspurt og mottatt av forlaget. Tusen takk til Samlaget.

Andre bokbloggere: Dessverre ingen, så vidt meg bekjent. Jeg håper flere fanger opp denne boken og anbefaler den veldig gjerne videre. I ventetiden kan lokalavisens (artikkel) leses.

Lest og ulest i 2014: September

Om det var fort og gæli forrige månedsoppsummering (edit: tremånedersoppsummering), blir det ikke mindre fort og gæli nå. Attpåtil tre dager på overtid.

• Råta, av Siri Pettersen (omtale kommer)
• Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer (les omtale)
• Vinterfolket, av Jennifer McMahon (omtale kommer)
• Mottaket, av Nathan Haddish Mogos (les omtale)

Fire bøker, hvorav hele tre er av norske forfattere. Jeg har skrevet om to, den tredje må vente til boken faktisk er lansert, og siste bok var slettes ikke så god som forventet. Derav manglende lyst til å vie den noe oppmerksomhet. Ikke det at jeg klarer å la være. Jeg må bare finne ordene først.

En norrøn fantasy, en bok som oppfordrer til debatt rundt asylpolitikken, en etter sigende grøsser og en roman som satte meg helt ut. Om ikke Unnskyld får masse nominasjoner til Bokbloggerprisen har jeg og alle andre som har lest boken, gjort en elendig promoteringsjobb. Den romanen fortjener all den oppmerksomhet og applaus den kan få.

Så mye mer har det ikke blitt tid til, siden jeg har vært supertravel med andre ting. Som for eksempel å representere Norge i Europamesterskapet i Petanque. Jeg bare nevner det.

Europamesterskapet! Landslagsspiller!

Goddamnit!

Jeg kom hjem mandag denne uken og har enda ikke helt landet. Stadig vekk i min lille boble, massivt bildebombarderende på Facebook, snublende over dørkarmer og måpende tvers over veien. Spesielt interesserte kan lese (denne artikkelen), hvor undertegnede har forsøkt å formidle litt av stemningen i et så stort mesterskap. Det er virkelig helt magisk.

Jeg føler meg fantastisk heldig som kan oppleve noe slikt.

Leser i oktober

Godt inne i bokhøsten dukker det stadig opp bøker i min postkasse. Ubedte som tiltryglede. Noen er unødvendige, andre verker etter å bli lest. Slik som Emo-Elliken (påbegynnes PRONTO!, noe annet ville vært fullstendig utenkelig) og Samlagets Fra Asker til Eden. De store, tunge russerne får vente til neste måned. Moahahaa. Undset også. Moahahahaha som aldri før.

Helt på tampen

September var stor også på bokfronten. Bokbloggertreffet med den påfølgende utdelingen av Bokbloggerprisen var fint, flott og alt hva godt er. Les gjerne om min høyst subjektive opplevelse av treffet i (dette blogginnlegget). Stor virtuell (for all del) omfavnelse til alle dere herlige bokbloggere der ute!