Leseåret 2014

I 2014 har jeg lest 64 bøker. Hele 30 av disse er 2014-utgivelser. Særlig markant er dette, naturlig nok, i siste halvdel. Bokhøsten har vært en ren gavepakke til Bokblogglandia. Bokbloggerprisen har gjort dette ytterligere interessant.

Det har vært et veldig fint og lærerikt leseår. Takk for at du har inspirert og fulgt meg. Takk for året som har vært, jeg gleder meg til fortsettelsen.

Bokbloggerprisen

Norske utgivelser i 2014

Av de tretti bøkene som er utgitt i 2014 finner vi hele 26 av norske forfattere. Hele sju av disse klassifiseres som ungdomsromaner. Ytterligere tre er tilpasset de enda yngre. To sakprosa og en novellesamling. Resterende er hva man kan kalle rene, skjære voksenromaner, inkludert en krim. Så vanskelig det enn er å plassere bøker.

Bokbloggeri

Bokbloggera

Jeg hadde ambisjoner om å skrive om hver eneste leste bok. Jeg har greid det.

Nesten.

Amalie Skrams verden ble eneste ikke-omtalte bøker. Noen ord kan det bli likevel: Rikt illustrert. Grundige analyser av hennes verker, Hellemyrsfolket i særdeleshet. Spennende om paralleller mellom eget liv og diktning. Forunderlighet: Forfatterne nevner ikke med et ord hvordan hun døde. Sånn. Ferdig snakka, jeg er glad for at jeg leste og glad for at jeg stadig er nysgjerrig på denne dama.

Besøkstallmessig er jeg ikke særlig stø på statistikk. Jeg ser at bloggen blir besøkt, at noen få kommenterer og at folk sender e-poster relatert til mine innlegg. - Og familie, venner, bekjente og kollegaer kommenterer hva jeg skriver. Jeg skvetter like mye hver gang, her jeg tusler rundt og tror at jeg kanskje bare skriver for meg selv.

Topp tre innlegg hva besøkstall angår: 1) Battle, av Maja Lunde, 2) Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez, og 3) De som ikke finnes, av Simon Stranger.

Høydepunkt 

- På godt og vondt

Årets egoboost

Emo-Elliken, av Tiger Garte. Tenk å ha et så tøft kallenavn at man får en romanskikkelse praktisk talt oppkalt etter seg? Attpåtil en supermodig kvinnelig ungdomsromanskikkelse?

Årets skuffelse

Sigrid Undset-prosjektet mitt samler støv. 2014 har vært et ekstremt dårlig Undset-år. Ikke en eneste bok av henne, ikke en gang en novelle, er blitt lest. Heldigvis har jeg tatt det igjen så det monner med lesing av Amalie Skram og Gabriel Garcia Marquez.

Årets slit

Ellikkens julekalender. 24 innlegg med to boktips og en god gjerning. Jeg takker gudene for forhåndslagring av innlegg, for du verden det tok sin tid å snekre det hele sammen.

Årets tåreperser

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell. Noen burde fremsnakke disse bøkene enda mer enn de allerede er blitt gjort.

Årets klassiker

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram. Bind 1 eller 4, eller hvorfor ikke hele pakka. Disse bøkene er så gode, gjør så stort inntrykk, at de kan leses om igjen, og om igjen, og om igjen. De slipper ikke taket i deg. De glir inn under huden på det. Hvor enn vondt det gjør.

Årets uforståelige

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller. Lett. At jeg ikke har lest Innsirkling 3. Enda jeg har ventet i flere år. Enda jeg dånte inni meg under Oslo Bokfestival da jeg bare var et par millimeter unna han. Årets uforståelige 2: At jeg ikke nedverdiget meg til å ta bilde av meg selv sammen med Tiller. Jeg tror han merket snikfotograferingen. Jeg tror i alle fall at alle andre merket det.

Årets ungdomsbok

De som ikke finnes, av Simon Stranger. Jeg liker måten han forteller på, men mest av alt liker jeg budskapet han forsøker å formidle. Engasjementet han forsøker å skape. Det er beundringsverdig. Viktig, Vakkert. – Og ufattelig vondt. Årets ungdomsbok satte meg fullstendig ut.

Årets blurb

Den onde arven, av Thomas Enger. Bloggomtale skrevet i fjor, men blurb oppdaget i år. Jeg ble ordentlig pinlig berørt. Jeg likte boken veldig godt, men guttungen likte den enda bedre, så jeg tok med noen sitater fra ham. Og jammen meg ble det brukt. På paperbackutgaven står blant annet følgende, sitert fra Ellikkens bokhylle: "Terningkast 7!" Jeg dør på meg. Jeg, som med viten og vilje ikke triller terninger på bloggen.

Årets nordmann

Alt av Amalie Skram. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var høggammal. Så gammel at jeg hadde levd på Amalie Skrams tid og kunne reddet henne fra galskap og fortapelse. Reddet henne slik at hun kunne skrevet enda mer. Gitt henne uendelig med ros og anerkjennelse på min bokblogg anno 1885-ish. 2014 har vært et vidunderlig Skram-år for meg.

Årets overraskelse

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes. Jeg ble veldig overrasket da en medblogger fortalte at hun skulle debutere med egen roman. Tenk det. Egen roman. Først overrasket, så glad, så veldig rørt. Rørt, fordi noen realiserer sin drøm etter mange års jobbing. En drøm man ikke helt har turt å fortelle til noen, et produkt som nesten blir so, ditt eget barn. Overraskelsen ble total da det viste seg at det ferdige produktet ble veldig bra. Jeg likte boken utrolig godt. En gledelig overraskelse, ikke fordi jeg ikke trodde hun kunne skrive rasende godt, men fordi jeg falt pladask uten noe mer om eller men.

Leste bøker i 2014

(-)

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

(A)

Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez

Amalie Skrams verden, av Engelstad/Køltzow/Staalesen

(B)

Battle, av Maja Lunde

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Billie Ve, av Julia Kahrs

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

(D)

De som ikke finnes, av Simon Stranger

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldigeErendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez

Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo

Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

Døden i Venedig, av Thomas Mann

(E)

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

(F)

Forrådt, av Amalie Skram

Fru Ines, av Amalie Skram

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll

(G)

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

(H)

Hellemyrsfolket I | Sjur Gabriel, av Amalie Skram

Hellemyrsfolket II | To venner, av Amalie Skram

Hellemyrsfolket III | S G Myre, av Amalie Skram

Hellemyrsfolket IV | Avkom, av Amalie Skram

Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Hvor ble du av, Bernadette, av Maria Semple

(I)

I grunnlovens hus, av Atle Næss

(K)

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Kjære, av Linnea Myhre

Kollektivet, av Ingrid Furre

Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av JanWiese

Kvitt, av Laura Djupvik

(L)

Libertygåten, av Jørn Lier Horst

Lucie, av Amalie Skram

Lyden av asfalt, av Yngve Kveine

(M)

Malstrøm, av Caterina Cattaneo

Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av GabrielGarcia Marquez

Mottaket, av Nathan Haddish Mogos

Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

(O)

Odinsbarn, av Siri Pettersen

Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo

Om igjen, av Monica Isakstuen

Om vi heftes underveis, av Kristine Storli Henningsen

Ondskapens kjeller, av Arne Svingen

(P)

Papirbyer, av John Green

Revolvergutten, av Arne Svingen

(R)

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

Råta. Ravneringene II, av Siri Pettersen

(S)

Sandmannen, av Lars Kepler

Sju dagar i august, av Brit Bildøen

Skammens historie, av Aas og Vestergård

Sommer, av Amalie Skram

(T)

The Skyis Everywhere, av Jandy Nelson

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell

(U)

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Urd, av Ruth Lillegraven

Ut og stjæle hester, av Per Petterson

(V)

Vinterfolket, av Jennifer McMahon

Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Urd, av Ruth Lillegraven

Jeg skulle ønske jeg hadde brukt lenger tid på denne diktsamlingen. Virkelig smakt på hvert ord, hver strofe. Skrevet side etter side om hvor sterkt den berørte meg.

For det gjorde den. Selv om jeg brukte bare en liten kveldsstund på å lese meg igjennom hele fortellingen. Jeg vil lese den igjen. Og jeg vil at også du skal lese.

Urd, av Ruth Lillegraven

Lyrikk. Utgitt i 2013.

Bare omslaget i seg selv er en nytelse. Et frempek på en historie som berører. Så er også hennes diktsamling premiert både med Brageprisen og Bokbloggerprisen i Åpen klasse.

Vi følger to kvinner, Seselja og Cecilia. De to bor i samme hus, men i hver sin tid og med hver sine forutsetninger. Seselja er en enslig eldre kvinne som syr for andre og lever i stillhet. En gang hadde hun en liten bror. En gang for lenge siden, før alt ble mørkt og stille. Før moren stengte seg inne og ble hard. For litt siden hadde hun en kattepus. For litt siden, før også kattepusen døde.

Og så blir Cecilia født. En ung kvinne med mann og snart barn. En ung kvinne med livet fremfor seg, bosatt i Seseljahuset.

To kvinner. To liv. To epoker. En uten barn. En med to. To stillferdige kvinneskikkelser i ett og samme hus.

Det gjør inntrykk. Sterkt inntrykk. Diktene innehar en stemning som gjør det hverdagslige, og saktmodige usedvanlig vakkert. Det varsomme språket innhyller historiene til noe du ønsker å lese igjen og igjen. Det er ikke nødvendigvis så mye som skjer. Verken Seselja eller Cecilie lever livet til det fulle, men det gjør likevel og unektelig inntrykk. Vakkert, sørgmodig og vart.

Så skriver hun seg selv inn i historien også, på sett og vis, når hun lar Cecilia ligge på OBS-posten for gravide, desperat rugende på tvillinger. Det hele blir litt ekstra sterkt, selv om Lillegraven aldri bruker de store, dramatiske ord.

Og når man tror man ikke kan bli mer berørt, legger man merke til at selv diktene danner bilder. Vemodig vakkert.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Relatert: Jeg har tidligere blogget om Lillegravens roman (Mellom oss).

Les også: Andre bokbloggeres innlegg om diktsamlingen i (dette) kommentarfeltet.

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Kan man skrive en hel bok om ved, kan man vel jammen skrive en bok om stein også. Norsk stein. Fjord og fjell. En populærvitenskapelig sakprosa om hvordan vårt land ble bygget og hvordan vi stadig er i forandring. Alt skrevet av en geolog på et språk som selv hvermannsen forstår. Det må da bli en dundrende suksess?

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Sakprosa. Utgitt i 2014.

I denne boken tar forfatteren oss med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge, fra den tidligste spede starten for 2902 millioner år siden til i dag. Underveis få vi svar på en rekke spørsmål: Hvorfor ser vi ut som vi gjør - bleke og blonde? Hva kan en gammel trestokk fra en myr fortelle oss om klima, om endringer, og om overlevelse? Hvorfor har vi egentlig fjorder og fjell? Og hvor finner vi Norges aller eldste stein? Geologen Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Bli med på tur i fortellingen om ditt eget land! Norge vil aldri være det samme for deg etterpå...

… skriver forlaget.

Med mine fem fattigslige vekttall i naturgeografi på Blindern er jeg ikke i nærheten av å være godt nok utrustet til å uttale meg om tematikken i seg selv. Ikke hvordan han fremstiller fakta, historie og forskningsresultater (eller forsøk). Men jeg kan uttale meg om det rent litterære.

Og la meg si det, først som sist: Jeg applauderer for forsøket. Dessverre er det ikke så mye annet jeg kan applaudere for. Det er jeg oppriktig lei meg for. – Og veldig, veldig skuffet.

Sakprosa er vanskelig. Leserne skal tilegne seg ny kunnskap samtidig som boken skal inneholde et underholdningselement. Få lyst til å lære, ønske å lese mer, selv om man opprinnelig kanskje ikke er spesielt opptatt av tematikken. Du gjør det ikke særlig enkelt for deg når du skal skrive en bok om stein. Ja, faktisk. Stein.

Det både jeg og Müller heldigvis vet er at lite er mer spennende en stein. Selve grunnelementet i hvordan vår verden, alt vi vet om, er blitt dannet, og hvordan den stadig endrer seg. Det vi også vet, er at stoffet er tungt, detaljert og spenner over ufattelig lang tid. Det er vanskelig å gjøre slikt underholdende.

Müller har løst dette ved å skrive seg selv inn i historien. For meg skjærer det seg totalt. Det blir for mye, for uinteressant og altfor uvesentlig.

En leser føler sjeldent behov for å lære forfatteren å kjenne. Vi kan gladelig følge ham med ut på tur, stadig på vei til å tilegne seg ny kunnskap, men vi trenger ikke å få dette prentet inn i minste detalj. Vi trenger ikke vite hvor fort bilen kjører, hvor mye turbulens det er i flyet han sitter i, hvor sympatisk han mener den eller den statsråden er, eller at han er i slekt med Ellisiv Wessel. Det er fullstendig uvesentlig. Så uvesentlig at det blir irriterende. På grensen til selvforherligende, til tross for at dette er urettferdig og neppe tilsiktet. Han fremhever seg selv aldri som fortreffelig på noe som helst måte.

Inntrykket kunne ha vært reddet ved en bedre strukturering av tekst. Holdt delene strengt adskilt. Mere luft mellom personlig synsing og fakta. Slik boken fremstår er det tett i tett med tekst, et salig virvar av abstrakte årstall, tidsepoker og ren og skjær namedropping.

Tett i tett, med overganger som er for banale til å få teksten til å flyte. Fagpersoner Müller møter på sin vei blir konsekvent introdusert med utsagt av typen «jeg snur meg og ser rett inn i øynene på professor det og det» og «jeg parkerer bilen ved siden av den rustne holken til den og den, ekspert i det og det». H-e-le t-i-d-e-n.

Og når vi først er inne på irriterende forsøk på å underholde leseren: Det er utstrakt forsøk på stadige referanser til populærkulturen. Filmer, sanger og bøker. Strengt tatt har ikke disse egentlig relevans heller, utenom det rent språklige i titlene. Spørsmålet er om det var like mange referanser i begynnelsen av boken, om det plutselig kom underveis, eller om irritasjonen bygde seg opp til det nådde mitt personlige bristepunkt.

Jeg fikk i alle fall på et visst tidspunkt nok.

Det er synd, for jeg applauderer stadig for forsøket. Akkurat som jeg applauderer for forsøket på å skrive litt drømmende, vakre passasjer om naturen. Dessverre ødelegger mangelen på struktur. Passasjene er fine i seg selv, men med skarp kontrast til øvrig tekst faller det igjennom med et mageplask og ender opp som pinlige floskler.

La meg fremheve dette. Mangel på struktur. Sammenheng, flyt og samtidig adskillelse. Den store og fatale mangelen. Akkurat som boken innleder med ulike folkeslag og hvordan man utvikler seg forskjellig. Første kapittel. Deretter bare stein. Vel og merke får dette en slags avslutning i aller siste del, men den røde tråden i midten er fullstendig usynlig. Jeg gledet meg over testing av eget DNA og et funn av en eldgammel trestokk i myra ved familiehytta, men gleden ble brutalt slukket av en fullstendig mangel på øvrige forskningsprosjekter.

Ja visst er det synd. Akkurat som at bildene som i seg selv er pene, ikke engasjerer. Akkurat som at teksten er for tett til å ha noen knagger å henge all informasjonen på. Den fulle og totale mangel på faktabokser, den fullstendige mangel på skille mellom fakta og fiksjon. Den ikke-eksisterende muligheten til å skumme seg igjennom forfatterens bilturer, eller for så vidt også beretninger om hvilke steinarter som ble dannet i ordovicium

Slik Det som ble Norge fremstår er det vanskelig, for de fleste umulig, å faktisk huske det som står. Mer grafikk, andre bilder og rene faktabokser hadde ikke latt den fremstå som ren lærebok, men tvert imot beriket boken.

Selv jeg som syns stein er morsomt, klarte ikke å feste meg ved stort. Jeg leser heller faglitteratur. Andre lesere vil formodentlig la seg inspirere til å søke mer ryddig informasjon i andre bøker. I så måte må forsøket sies å være tålelig vellykket.

Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Bokofilia) (Julie)

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

I år har jeg lest en kriminalroman. En eneste en. Vi snakker ikke om Tom Egeland. Ikke Unni Lindell. Ei heller Jo Nesbø. I all særdeleshet ikke Sønnen. Av det store vel av kriminalromaner er det på sin plass for en skarve bokblogger å velge noe ikke alle andre leser. Så da ble det Asbjørn Jaklin, da. Igjen.

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

Kriminalroman. Utgitt i 2014.

Alex Winther, tidligere soldat i Afghanistan, nå journalist i Nordlys, er på beite etter bra scoop selv i agurktiden. Etter å ha bivånet en noe trøttende pressekonferanse med den tidligere jagerflygeren Peter Barrows, øyner Winther ugler i mosen når han senere blir funnet død på sitt hotellrom. Den ferske journalisten oppdager raskt at flere av Barrows kollegaer har lidd samme skjebne.

Dette er bok nummer to om Alex Winther. I første bok, Svart frost, kritiserte jeg hovedpersonen for å være for ordinær. Jeg ble ikke engasjert i ham, og heller ikke i oppfølgeren blir nysgjerrigheten særlig vekket. Den tidligere soldatens stadige panikkangst blir beskrevet, men ikke godt nok til at jeg føler noen nærhet til ham. Ei heller hans problematiske kjærlighetsliv, hvor han sliter med å knytte seg til den han vil ha. Ikke en gang hans noe umodne forhold til foreldrene klarer å vekke det lille ekstra. Det er ikke inderlig nok, selv om beskrivelsene og fortellingene rundt hans privatliv er gode i seg selv. Forfatteren forsøker å gjøre oss mer kjent med ham, men det fremstår for meg stadig som overflatisk.

Samtidig, som i bok nummer en, er det historiske aspekter det som gjør romanen vel verdt å lese. Plottet spinner på hemmeligholdelsen og all den skjulte dramatikken under den kalde krigen, hvor blokkene – og menneskene – lekte med skjebnen, helt uten at mannen i gata visste noen ting om hva som faktisk foregikk. Og i etterkant, en grusom, altoverskyggende hevngjerrighet.

Jeg skal være ærlig. Personlig fatter jeg liten interesse for selve historien. Det skygger like fullt ikke for det faktum at Asbjørn Jaklin er en dreven formidler og har skrevet nok en god kriminalroman. Han skriver bra, det flyter fint og er oversiktlig. Det er likevel noe som er viktigere, som gjør hans romaner mer verdt å lese:

Som journalist og forfatter av flere historiske sakprosa, er leseren i trygge hender, selv med et såpass innfløkt materiell som utgangspunkt. Jaklin, mangeårig journalist med godt innarbeidet evne til kildekritikk, har ervervet seg en kunnskap vi tror på. Stoler på. Og viktigst av alt: Lærer av.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av (Svart frost) og (De dødsdømte)

Vinterfolket, av Jennifer McMahon

Grøssende mystikk og sorg i en og samme bok? Jeg kastet meg over boken med store forhåpninger. Kanskje litt for store, for jeg grøsset aldri. Ikke så mye som en liten gåsehudklump. Ei heller begynte jeg å gråte. Jeg kjente ikke en gang antydning av klump i halsen.

Vinterfolket, av Jennifer McMahon

Orginaltittel: The WinterPeople. Utgitt i 2014.

Det nærmeste jeg kommer er at jeg er oppriktig lei meg for at det ikke ble som forventet. Ikke det at historien i seg selv er så vidunderlig original. Det er tretten av den på dusinet. Du har lest bøkene før, og i alle fall sett filmene et par-tre ganger. Men det emosjonelle, det som virkelig gjør en historie, var aldri helt på plass. Ikke for meg.

En dag forsvinner Alice, Ruthie og Fawn sin mamma. Ingen lapp, ikke noe farvel, ingen tegn. Bare borte. Ruthie står alene igjen med ansvar for et stort hus og en lillesøster som har tusen gjemmesteder i huset og som snakker med noen hun slettes ikke klarer å se. Skogen ved siden av rommer et utall mørke hemmeligheter. Kan moren deres ha forsvunnet inn i skogen?

Kan hun ha blitt en av de mange som i årenes løp har blitt fanget av dette noe, eller noen, i skogen?

På jakt etter tegn til hvor moren kan ha tatt veien, finner de to jentene en dagbok godt gjemt under en gulvplanke på morens soverom. Boken tilhører Sarah Harrison Shea, som sørger over sin datter. Dyp, dyp sorg. Lille Gertie som en kald vinternatt forsvant inn i skogen.

Hva er det med denne skogen? Og hva er det med dette huset?

Det ble aldri veldig spennende, og det ble aldri helt trist. Språklig sett er det svært enkelt, nesten barnlig. Det overforklares og fortelles lite mellom linjene. Kanskje hadde det hjulpet å skrive historien fra fortiden med et mer gammelmodig språk?

Fortellingen blir i tillegg skjemmet av mange gjentakelser og oppramsinger. – Som en fullstendig oppheng i at Ruthies kjæreste røyker hasj. Jeg begynte å telle antall ord hasj på en side, men ga opp halvveis. Det føltes heller aldri nødvendig å få fortalt i minste detalj eksempelvis hvilke butikker som befant seg i en småby Ruthie besøkte.

Det er lite som ødelegger min leseopplevelse mer enn slike bagateller.

Videre, der hvor forfatteren kunne betatt meg med økende puls og grøsninger på ryggen, begår hun tabber som totalt dreper den minste lille antydning til hjertebank. Midt inne i skogens mørke vil jeg ikke vite, som et malplassert apropos, at Gertie er oppkalt etter sin bestemor. Jeg vil heller ikke, innestengt i en grotte, nærmest le av Fawn med bamse under genseren, et absurd syn av en gravid seksåring.

Og likevel. Likevel, dere. Likevel kunne jeg ikke hjelpe for at det var noe i boken som stadig fikk meg til å lese en side til. Og så en. Og så ut kapittelet. Og så fortsette. Jeg kunne ikke unngå å like karakterene og hodet mitt skapte mer spenning enn forfatteren fikk ned på papiret. Sånn sett lyktes hun.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Mellom bokstablene), (Rita), (Tine) og (Bokvrimmel)

Ellikkens julekalender: 24. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.

- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?

Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul har jeg presentert mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere. Noen velkjente, andre ukjente.

* 24. desember *

Tema: Hjertefred

”Verden vi lever i lærer oss meget mer om oss selv enn alle bøker, fordi verden byr oss motstand. Det er når mennesket kjemper med hindringer at det lærer seg selv å kjenne. Men for å nå så langt må det ha redskaper.” - Antoine de Saint-Exupéry

Enkelte noveller og romaner gjør deg til et litt bedre menneske. Gjør deg bedre utrustet. Enkelte får deg til å reflektere litt ekstra, og julaften er jo slik en fin dag å gjøre nettopp dette på. Eric-Emmanuel Smith har skrevet to historier som passer både for barn og voksne, som får deg både til å smile og gråte, og mest av alt: gir deg behov for å klemme dine nærmeste.

Dagens gode gjerning

Les en bok! - Til glede for deg selv og andre.

Boktips I og II

Noen forsvinner rett inn i hjertegropa og vil aldri forsvinne. La meg tipse deg om en bok, to historier, som har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Mitt håp er at disse vil gi også deg verdifulle lesestunder.

Oscar og den rosa damen | Noas barn, av Eric-Emmanuel Schmidt

Med ønske om en god og varm jul,

Ellikken

Råta, av Siri Pettersen

Hele Bokblogglandia trykket Siri Pettersens Odinsbarn til sitt bryst og forfatteren ble superstjerne. Siri Pettersen er en av de få som kan entre et rom og sporenstreks få hele forsamlingen til å falle pladask. Hun er så hjertelig, uimotståelig og splitter pine sjarmerende at svært få bokbloggere har fått seg til å omtale hennes bok nummer to. Synd, for de aller fleste elsker boken.

Og så har dere meg, da. Hun ene som faktisk ble litt skuffa.

Råta, av Siri Pettersen

Bok 2 i fantasyserien Ravneringene. Utgitt i 2014.

Kort handlingsreferat kan leses på forlagets egen omtale av boken (lenke).

Den største forskjellen er kanskje ikke en gang bøkene i seg selv, til tross for et himmelstort gap rent kulissemessig. Den største forskjellen er at under lesingen av Råta hadde jeg høye forventninger. Jeg ble slått i bakken av Odinsbarn, fullstendig overrumplet over å la meg rive med av en fantasyroman. 

Jeg, som aldri leser slikt.

Jeg dukket ned, bort, opp, vekk i Pettersens univers. Jeg ville bli der.

Jeg ville fortsatt være der da jeg begynte på oppfølgeren. I stedet for fikk jeg noe helt annet. Jeg fikk Hirka og Rime, evna og haler. Men jeg fikk også vår verden. York, England. År 2000 og noe. Vår verden. Vår tid.

Jeg var ikke forberedt på det. Det var ikke det jeg ville.

Stort mer urettferdig er det ikke mulig å være i en bokomtale. En personlig skuffelse som overskygger bokens potensielt litterære kvaliteter.

Det er likevel mer enn det rent subjektive.

Som Elisabeth fra bokbloggen (Bokstavelig talt) poengterer i sin omtale, sprenger Pettersen de fleste uskrevne lover hva fantastisk litteratur angår. I Råta serveres vi alt. Samtidig! Bakvendt og forlengs og alt på en gang.

Det er følgelig både dristig og vågalt av forfatteren å flytte historien til 2000-tallet. Mye av den fantastiske magien ved et 100 % imaginært univers mistes automatisk. Uten dette sløret blir det dermed også lettere å se svakhetene, mer å kritisere.

Utgangspunktet er likevel fortsatt udiskutabelt positivt. Vi følger stadig Hirka, vår kvinnelige helt. En slags norrøns mytologis Pippi, en 16 år gammel jente med stort, rødt hår og krefter nok til å velte hele verden. Nesten bokstavelig talt. Et ekte litterært forbilde, hvis utseendebeskrivelser begrenser seg stort sett til dette håret. All honnør til forfatteren å skape en heltinne nesten utelukkende beskrevet ut i fra tanker, følelser og handlinger. – Ja, og en manglende hale, selvsagt.

Hirka kjemper for det gode og mot det onde. Verden må reddes, og hun er en helt essensiell brikke i hele spillet. Hun er villig til å ofre alt, til og med seg selv. Til og med den hun elsker.

Det vakre kjærlighetselementet fra første bok i serien utvikles videre i Råta. Selv med de største hinder, er kjærligheten til Rime like sterk og uimotståelig. Stadig lengter de etter hverandre, fra hver sin verden. Her er også bokens virkelige styrke. Aller best er Råta i øyeblikkene hvor lengselen etter Rime nærmest blir for sterk til å takle. Disse små utsagn, forsiktige og flyktige tanker som nesten ikke maktes å sette ord på, men som likevel ikke er til å unngå. Alt i kursiv. Drømmende, diffuse men likevel dominerende.

Plottet som helhet er spennende, noe som underbygges av konsekvent bruk av gjennomgående korte setninger. Nærmest stakkato berettes historien om Hirka som på dramatisk vis reiser til vår tid hvor hun slåss for sitt folk og hele deres fremtid. Jeg sitter likevel igjen med en bestemt følelse av at dette burde vært enda bedre fortalt. Jeg savner mer engasjement og adrenalin. Jeg savner enda større følelser.

De er jo der, men flates ut av små sekvenser som i mine øyne skygger for spenningen. Slik som når Hirka tvinges til å spre sitt blod, i håp om at dette skal redde verden.

«Herregud, hvorfor ikke gjøre det på et mer sivilisert sted, som et sykehus»
«Har jeg husket på å ta jerntabletter?»

- Ufrivillig eller nøye kalkulert komiske innslag? Jeg vet ikke. For meg er det forstyrrende. Ironi og sarkasme er fine virkemidler, men må brukes med omhu og systematisk. Plutselige innfall virker for meg mot sin hensikt.

Når det er sagt lykkes Pettersen langt større med andre virkemidler. Hun er god til å uttrykke det som ikke sies. Særlig likte jeg passasjen:

«Jeg er for ung for deg.»
«Men du virker mye eldre…?»

Slike innslag kan alene redde helhetsinntrykket. Selv nå, ett par måneder etter at jeg leste boken, blir jeg varm om hjertet når jeg husker tilbake til dette lille utdraget. Et utdrag som er uten betydning for alle de som enda ikke har lest boken, men som jeg tror flere enn meg har bitt seg merke i. – Og det er mere å ta av.

Andre lesere er svært begeistret, triller terningkast 6 og jubler over at oppfølgeren er enda bedre enn den første boken. Jeg er ikke helt der. Min personlige skuffelse over det dramatiske sceneskiftet fra første bok må ta en del av skylden, men ikke alt. Den er for meg i det hele tatt ikke like medrivende som Odinsbarn. Råtas 500 sider ble med det en mer langtekkelig leseaffære enn ønskelig.

- Men ikke ti ville hester kan få meg fra å glede meg til tredje og siste bok i Ravneringene utgis.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min omtale av første bok i Ravneringene, (Odinsbarn).

Andre bloggere: Mange har erklært seg inhabile, mens noen få har omtalt boken, gjerne med alle mulige forbehold. (Bokstavelig talt) (Kari) (Ina). Les også hva ungdommen selv mener om boken på siden til (Ubok.no)

Ellikkens julekalender: 23. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.

- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?

Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 23. desember *

Tema: Kvelden før kvelden

Lillejulaften og alt skal gjøres. Pynting av tre, tilberedelse av ribbesteking, siste gulvvask, tenning av utelys. Hva passer vel bedre enn å kose seg med to fantastisk gode romaner på knappe hundre sider hver?

Dagens gode gjerning

Du har sikkert, som meg, brukt mer penger på julegaver enn du trodde på forhånd. I år også. Til neste år håper jeg vi alle kan bidra til litt mindre gavehysteri ved å tone det hele ned. Kanskje lage noe selv. Kjøpe noe symbolsk. En emosjonell verdi langt høyere enn hva prislappen antyder. Det skal være en glede å få og en nesten enda større glede å gi.

Om vi er oss bevisste på dette neste år, kan vi kanskje spare noen kroner for å gi til de som ingenting har. Som for eksempel donere litt til Redd Barna. 

Boktips I

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Jeg er forundret over hvordan boken traff mitt lesehjerte med en intensitet som inntreffer kun et fåtalls ganger i løpet av et liv. Det hele er så ekte, så genuint og inderlig. Prosessen fra fåmælt, upersonlig korrekthet til uhøytidelig, sprudlende, ertende vennskap er nydelig å følge. Så nydelig at tårene presser på og hjertet nærmest revner. Måten den virkelige og bøkenes verden smelter sammen i denne korrespondansen er dypt vakker i all sin enkelhet. Man vil ikke at historien skal ende. (Les min omtale)

Boktips II

Forsoningen, av Fred Uhlman 

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne. (Les min omtale)

Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

Helt på tampen av bokhøsten, strengt tatt langt på overtid, lanserte Cappelen Damm Didrik Morits Hallstrøms andre roman, Krø. Vaskeseddelen reklamerer med en nygotisk grøsser fra verdens ende. Ubehagelig, mystisk, forvirrende. Mørk.

Krø, av Didrik Morits Hallstrøm

Utgitt i 2014.

Skjønt. Skremmende er den kanskje ikke. Jeg ble ikke skremt. Ikke slik jeg hadde sett for meg å bli. Du vet. Husredd. Mørkeredd. Vettskremt.

I stedet for ble jeg revet med. Betatt. Oppslukt. Alt hva man ønsker i en bok.

Det kan ikke forklares ut i fra selve historien. Det blir for enkelt, men må likevel sies:

Adam sliter. Oppveksten er preget av ustabilitet, rus og fosterfamilier. Nå søker han å etablere seg i samfunnet med jobb, bolig og familie. Har forsøker å finne roen hos Ylva, en kvinne som tilbyr ham trygghet, varme og kjærlighet. – Og Dennis, hennes svært syke sønn. Adam forguder gutten, men A4-livet som fungerer så fint for andre, faller ikke like enkelt for ham. Hver ledige stund tilbringes med å kreere et helt spesielt dataspill som stadig mer skremmende kopierer virkeligheten. Skillet mellom den virituelle verden og virkeligheten forstyrres stadig, og hans avdøde bestevenn og kjæreste trenger seg mer og mer inn i forvirringen som oppstår.

Virkelighetsoppfatningen slår stadige brister og kulminerer når han tvinges til å reise tilbake til sine røtter. På Krø, en liten øy på Nordvestlandet, venter hans dødssyke bestefar, minner etter faren og flere spørsmål enn det finnes svar.

Historien er vidløftig nok, men fungerer stadig bare som bakgrunn til noe større.

Stemningen, hvor enn vanskelig det er å formidle denne. Søke å forklare hvordan den sugde meg inn i boken. Dette noe som er høyst subjektivt, men likevel oppfattes likt hos de fleste som har lest boken.

- Hvordan får han det til?

For å starte med det mest håndfaste, den enkleste forklaringen: Forfatteren spiller på følelsene til leseren. Du opplever sympati med hovedpersonen. En ung mann med vond barndom. En mor som forsvant tidlig, både mentalt og fysisk. En far som var som en fremmed. En hendelse så vond at den er fortrengt. En oppvekst med stadige fosterforeldre og et problematisk forhold til rus.

Adam, løvetannbarnet. Nå som voksen, er han i et forhold med en kvinne hvis sønn kjemper mot kreft. Stort vondere blir det ikke. Dermed får leseren sympati også for historiens bipersoner.  

Videre er det selve stemningen forfatteren makter å skape. En stemning som er vanskelig å forklare, en stemning som kun kan oppleves.

På Krø råder et bedehusmiljø som gjennomsyrer hele samfunnet. Vi aner konturene av okkulte ritualer og et nærmest usunt samhold. – Men det beskrives aldri med ord. Ikke egentlig. Akkurat som sykdommen til guttungen. Akkurat som hendelsen. Oppveksten. Vi tror vi skjønner, men vi vet ikke. Usikkerheten oppfattes som noe fremmed og mystisk. Forfatteren mestrer antydningens kunst.

Vi rives med. Lever oss inn i. Adopterer hovedpersonens søken etter sannhet og mening.

Dette ordet, søken, oppleves som helt essensiell i leseopplevelsen. Hele fortellingen preges av en nærmest konsekvent følelse av insomnia. En utavdegselvopplevelse helt fra første side. Han er ikke helt til stede, aldri helt i denne verden.

Like fullt er han på vei. Han ønsker noe. Vil noe.

Stadige skifter av kulisser opprettholder dette ubestemmelige og ubehagelige. Oslo og Krø. Nåtid og fortid. Rus og nykterhet. Drøm og virkelighet. Virituell verden og realitet. Adam tar med seg leseren inn og ut av søvn, rus og ulike verdener.

Vi lever oss inn i denne stille forvirring. Vi godtar de stadige sceneskiftene, samtidig som vi, i likhet med Adam, føler oss utrygge. Vi vet ikke hvor vi har ham, vi vet ikke hvor vi er, og vi vet ikke hva som følger.

Det er noe trist og melankolsk over det hele. Nærmest litt søvndyssende, samtidig som adrenalinet tidvis raser. Klisjeene unngås, kun antydninger slippes til, hele tiden slepende, elegant fortalt.

Alt flyter sammen på en måte som er svært sjeldent å oppleve. Det er solid fortellerkunst å makte å skrive en såpass uoversiktlig og irrasjonell historie hvor leseren til tross for alt godtar det som skjer.

Anbefales inderlig!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Anita) (Stjernekast) (Tine) (Siljeblomst)

Ellikkens julekalender: 22. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.

- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?

Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 22. desember *

Tema: Selvbiografi

Noen får alt, sies det. Om ikke alt, så har i alle fall disse to forfatterne fått oppleve en del av livets skyggesider. Det gjør unektelig inntrykk.

Dagens gode gjerning

Oppsøk en gateselger av =Oslo eller et tilsvarende blad.

Boktips I

Barndom Ungdom Gift, av Tove Ditlevsen

Dette indre kaos, inderligheten, manien, forsterkes på underlig vis gjennom et enkelt og upretensiøst språk.  På mange måter fortoner romanene seg som psykoanalyse av forfatteren selv. Det er direkte, rett frem og ytterst privat. Sårbart og sterkt. Stille og ettertenksomt. Dette er en bok, en triologi, som tvinger leseren til å bruke tid. Forfatteren tvinger leseren til å dvele ved alle momentene som skaper et menneske, og hvordan personlighet og tidligere erfaringer skaper veivalg man ikke venter seg. Det gjør inntrykk. Tidvis gjør det fysisk vondt. - Psykisk er det uforglemmelig. (Les min omtale)

Boktips II

Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan 

Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer. Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk. Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes. (Les min omtale)

Ellikkens julekalender: 21. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.

- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?

Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 21. desember *

Tema: Kjærlighet

Kjærlighet kan være vakkert og kjærlighet kan være vondt. I dag får du litt av begge deler.

Dagens gode gjerning

Gjenskap ditt første stevnemøte med din kjæreste/ektefelle. Kanskje begynte den første, stormende forelskelsen å blomstre mens dere danset tett i tett med Chris de Burghs Lady in Red. Let frem sangen på Spotify og by opp mannen eller kvinnen i ditt liv. Stuegulvet en helt vanlig søndag fungerer fint til dette formålet! Eller famlet han seg frem til hånden din mens dere var på kino og så Love Actually? Det er snart jul, julefilmer er på salg, kjøp den og pakk den inn og se om han husker!

Boktips I

Kjærlighetens historie, av Nicole Strauss 

Her er ingen klisjeer eller oppbrukte floskler. Her er ingen gods, romantiske middager, ringforlovelser eller blomsteroppsatser. Her fortelles historien til fjorten år gamle Alma, og her fortelles historien om åtti år gamle Leo. Begge med den ytterste respekt, innlevelse, troverdighet og emosjonelle diskresjon. (Les min omtale)

Boktips II

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt men likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske. (Les min omtale)

Ellikkens julekalender: 20. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.

- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?

Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 20. desember *

Tema: Intriger

«Jeg leser ikke bøker. Det tar så lang tid og er så kjedelig. Jeg ser heller på TV.»

Hakeslepp og indignerte, forsøksvis innestengte vræl! Er det muuuulig? Hvis du i det hele tatt har vært i nærheten av å si noe slikt, tenke noe slikt, være inne på tanken om noe slikt, beordrer jeg deg til å lese en av følgende bøker. Eller, du vet, helst begge to. Gjør det, gjør det, gjør det!

Dagens gode gjerning

Har du hørt noe graverende og lite flatterende om en venn eller bekjent? Ikke spre det videre, hvor kjedelig og kjipt det enn er å la være. Husk, det kunne vært deg.

Boktips I

Usynlig, av Paul Auster

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillefilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besynderlig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve. (Les min omtale) 

Boktips II

Hett blod, av Irene Nemirovsky

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg. (Les min omtale)