Vårskyer, av Sigrid Undset

Sigrid Undsets Vårskyer er en liten novellesamling først gang publisert i Forfatterforeningens julehefte Julehelg 1920. Få sider til tross, novellene i Vårskyer gir et godt eksempel på det essensielle i Sigrid Undsets forfatterskap.

Vårskyer, av Sigrid Undset

Vårskyer (tittelnovelle)

Leseren plasseres midt i stuen, tvunget til å suge til oss den intense stemningen. Her sitter en tydelig sliten mor med tre små barn. Ute skinner vårsolen, men solstrålene makter ikke helt å slippe inn. Stemningen er fullstendig mettet av fortvilelse, sorg og vemod, frykt og anger. Moren betrakter sine barn med frykt og uro for fremtiden, det uvisse og tidens gang. Hun sørger over ungdomstiden som glapp ut av hendene sine, sorgen over å eldes og ikke kunne gjenoppdage livets vår. Midt i gleden og stoltheten over barna sine, føler hun vemodighet over at barna våkner opp med stadig sterkere selvbevissthet. De blir eldre, har egne meninger og går sine egne veier.

Vanfør

Kanskje er dette den eneste av de tre novellene hvor vi virkelig føler noe mer enn fortvilelse og stille resignasjon. Vi møter en ung kvinne lenket til sin rullestol. Fortvilelsen over sin situasjon har gått over til sinne. Denne vårdagen kjenner hun på et opprør over å være et offer. Hun er sint over sin rolle som noen å synes synd i, noen å ofre seg for. Sinnet kanaliserer hun til sin egen mor. Sinne over moren som har viet sitt liv til henne, den invalide.

Et barn

Novellesamlingens eneste mann i persongalleriet er prest. Han ser seg satt i skyggen av de mer karismatiske predikantene, og er usikker på sitt kall og virke. Som ansvarlig for en liten flokk konfirmanter, kjenner han på en avmaktsfølelse. Ungdommer hvis erfaring gjør dem eldre enn de er i alder, ungdommer som ikke har tid eller ønske om å leve etter Guds ord. En av pikene betror seg til presten. Hun har begått en stor synd, forteller hun desperat i fortvilelse. Bekjennelsen viser presten hvem hun egentlig er og hva hun står for. Bekjennelsen gjenopptar hans tro på det gode i mennesket. Det rene, uskyldige og barnlige.

Det er stor grad av personlighet i Sigrid Undsets forfatterskap, så også i Vårskyer. I 1920 var samlivsbruddet med hennes livs kjærlighet, Anders Castus Svarstad, fremdeles ubearbeidet. Tross mange og lange utenlandsopphold, tross manglende interesse for et tradisjonelt familieliv, var Undset enda i sterk tvil om ekteskapet. I denne perioden vekslet hun mellom å godta situasjonen som alenemor på Bjerkebæk, og et ønske om å flytte tilbake til hovedstaden for å bøte på et ruinert samliv med Svarstad.

Barna tok det meste av hennes tid og oppmerksomhet om dagen. Eldstesønnen Anders var alvorlig syk som nyfødt, og selv godt opp i ungdomsårene var hun stadig bekymret for ham. Datteren Maren Charlotte (Mossa) var annerledes enn barn flest, og i tiden rundt Vårskyer fikk hun diagnosen psykisk utviklingshemmet. Ikke minst vakte Mossas stadige epilepsianfall stor bekymring. Tredjemann i barneflokken, lille Hans, var i 1920 rundt året og krevde fokus på sitt vis. I tillegg bekymret hun seg over Svarstads barn, Ebba og Gunhild, som Undset tok seg av så godt hun kunne.

Mor om dagen, forfatter om natten.

Første bok i den planlagte triologien om Kristin Lavransdatter var på dette tidspunkt utgitt og oppfølgeren var underveis. Lang tid med studier og skriving hadde generert et økende press om å produsere tekster i påvente av en ny roman.

Sigrid Undset var sliten. Hun og samfunnet ventet så mye av henne, hun strakk aldri helt til, ville så mye mer.

Det er nettopp denne fortvilelsen og uroen hun skildrer så virkningsfullt og realistisk i sine bøker. Vårskyer inkludert. Undset hadde en helt spesiell evne til å skildre følelser, følelseskaos og sinnsstemning.

Felles for både Sigrid selv og hennes romanfigurer er det sterke ønske om selvrealisering. Alle er sterke kvinner tynget ned av samfunnets normer og forventninger. Alle føler, skjult eller åpent, et sinne over å ikke kunne være seg selv nok. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

Vårskyer, tre små noveller, sier så mye mer enn antall sider. Mens isen smelter, fuglene vender tilbake og varm vårvind blåser over jordet, vekkes ønsket om å våkne, våkne opp og leve fullt ut.

-------------------



Kilde: Boken er en del av den komplette Sigrid Undset-samlingen gitt av mor til kompis. Omstendighetene rundt novelleskrivingen er beskrevet etter beste mening dog utifra min litt sviktende hukommelse, etter å ha lest Tordis Ørjasæters biografi Menneskenes hjerter.   Prosjekt 2013: Totusenogtretten skal jeg leses noen eventuelt mange verker av min kvinnelige forfatterfavoritt. Se progresjonen i dette innlegget.   Illustrasjon: Maleriet er laget av hennes mann Anders Castus Svarstad. Frimerket ble gitt ut i 1982. Lykkelig er jeg som har det i frimerkesamlingen min. (Jeg visste det en vakker dag ville komme til nytte). Jeg har tidligere omtalt Sigrid Undset som Femhundrekronersdronninga. Nå kan jeg veksle mellom det og Frimerkedronninga.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Romantisk drama fra andre verdenskrig i Frankrike, fortalt med to parallelle historier. Lest den før, sier du? Fins tretten av på dusinet? Jo, ja, kanskje. – Men denne er noe ganske for seg selv.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Paris 1975: Forlagsredaktøren Camille mistet nylig sin mor. Faren døde allerede i hennes barndom. Foreldreløs, mens hun forsøker å ta inn over seg at hun selv skal ha barn. Den lille ufødte er resultat av et ferskt forhold til en mann hun ikke ønsker noen fremtid sammen med. En dag mottar hun et brev hun først tror er feilsendt. Neste uke mottar hun et nytt brev. Få dager etter kommer enda et brev. Ufrivillig fatter hun interesse for historien som rulles opp i brevene. Kan dette være starten på en roman? Eller betyr de stadig mer tydelige parallellene til hennes egen familie, at hun må revurdere sin egen livshistorie?

Paris 1939: En ung pike, arbeiderjenta Annie, blir tatt inn i varmen til en velstående madame. Annie maler i hennes hage og den ensomme husfruen søker hennes vennskap. Med tiden oppnår de to, forskjell i alder og status til tross, en stadig sterkere fortrolighet. En dag sammen fruen sammen i fortvilelse over ikke å bli med barn. Annie tilbyr seg å være frem hennes barn. Et stort offer. 

- Men hvem blir, når alt kommer til alt, det største offeret?

Camilles historie, selve utgangspunktet, fordeles kun i små og få bolker gjennom romanen. Den store historien tar oss med tilbake til før og under andre verdenskrig i Frankrike. Den historiske bakgrunnen flettes svært dyktig inn i historien om kjærlighet og svik. Tross mange detaljer stjeler krigens hendelser aldri oppmerksomheten fra selve historien.

Og historien, historien i Den fortrolige, er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie.

Flere fortellerstemmer over tid flettes sammen og gir økt forståelse for hvordan alt ble til, og hvordan alt ble som det ikke skulle bli. Parallelle historier er mer vanlig enn uvanlig, men forfatteren løser dette fra en litt annerledes vinkel. Uvanligheten i dette gjør lesestunden tung i første halvdel, med mange detaljer og ujevnt språk.

Særlig forstyrrende er delene hvor fortellerstemmen tilhører Camille. Hennes beretning fremstår som umoden og alt for muntlig til å smelte sammen med resten av fortellingene. I noen tilfeller hadde dette vært et naturlig grep for å skille stemmene fra hverandre. I Camilles tilfelle blir dette bare forstyrrende, tatt hennes utdanning og yrke i betraktning.

Mens språket er forstyrrende enkelt og umodent på det verste, er det rett og slett fortryllende på det beste.  – Og meste. Til tross for en tung start utvikler fortellingen seg til å bli ytterst medrivende og fascinerende. Det er en voldsom historie som brettes ut på bare 250 sider, uvesentligheter er utelatt og alle detaljer er viktige.

Kjærlighet, sjalusi, svik. Den dypeste tragedie. Tidvis er det rent til å miste pusten av.



Andre bokbloggere: (Bokelskerinnen) (Rose-Marie) (Karin leser) (Les Mye)
Kilde: Mottatt fra Aschehoug etter ønske fra undertegnede.

Tips til Mammutsalget 2013

Mammutsalget 2013 har i dag publisert sin berømmelige katalog. Denne kan leses, beundres, irriteres over, sikles i, brukes til opptenning, its' your life HER. Her fins alt fra gullkorn til støvkorn: Mammut slutter aldri å fortone seg som en liten skuffelse tross alt. Ikke fordi utvalget er så ille, men fordi man lager seg skyhøye forventninger. Man glemmer lett fra år til år, det er noe alle vet men som alle... nettopp... glemmer. Utvalget er sjeldent helt der oppe og bøkene er uforholdsvismessig dyre. Barnebokutvalget er overraskende bra. Ungdomsbokutvalget er tilsvarende dårlig. Her er bøker som vanskelig lar seg selge ellers og mange av bøkene er allerede tilbudsbøker i de fleste bokhandler.

Nettutgaven av Mammutsalget har en helt fantastisk virituell huskeliste, og når man først setter i gang der er det vanskelig å stoppe. Kanskje Mammutsalget ikke er så hakkende gale likevel.

- Bare ha is i magen. Vent så lenge du tør, for snart blir det salg av salget. Da først snakker vi priser som man virkelig kan forsvare. Vel, prøv i alle fall å beherske deg i starten. Ikke gjør som meg.

Mammutsalget 2013: Ellikkens anbefalinger og notoriske bookshopaholicer-manier

Barnebøker

Lille prinsesse: Ilter liten pike som min yngste niese elsker. Hadde hun bokblogget ville hun nok anbefalt denne på det sterkeste. - Og som ikke det er nok: 6-åringen til Lena digger også Lille prinsesse!

Jakob og Neikob: Prisbelønnet barnebok, neppe uten grunn.

Charlie og sjokoladefabrikken: Alle bør ha Roald Dahl-bøker i hus. Om denne utgaven er bra illustrert vites ikke, men ta deg i det minste tid til å bla litt forsiktig i den og avgjør om det er verdt pengene.

Petter Kanin: Vakre vene Beatrix Potter, gå ikke glipp av denne flotte samlingen Petter Kanin-historier. Fin både for barn og voksne, klump i halsen-garanti.

Lillebror og Knerten: Ikke la barna dine gå gjennom barndommen uten Anne-Cath Vestly.

Den lille prinsen: Verdens vakreste barnebok. Funker som gull for voksne også. En real skatt. Pop-up utgaven er praktfull! (Les min omtale)

Den hemmelige hagen: Ikke lest selv, men jeg har lest nok om den til å vite at jeg har gått glipp av noe vidunderlig.

Svein og Rotta: Stor slager hos guttungen da han var i målgruppen, sånn ca 8 +.

Mary Poppins: Ja, visst! Muligens mer av nostalgi, men hvorfor ikke?

Kunstdetektivene: Bjørn Sortland kombinerer reiseguide, kunstvitenskap og kriminalroman for  barn og unge. Supersuksess! (Les min omtale)

Ungdomsbøker

Trash: Dystopisk ungdomsbok jeg knapt klarer å vente med å lese.

Percy Jackson: Hit blant unge gutter, Harry Potters arvtager.

Kriminalromaner

Blodleie av Theorin: Fin-fin krim fra passe eksotiske Øland. - Det er en helt spesiell stemning i hans bøker.

Kaaberbøl & Friis: Dansk krim ønsket ene og alene fordi Lene Kaaberbøl er tidligere petanque-dronning.

Vinterstengt av Jørn Lier Holst: Hundre år etter alle andre har også jeg lest noe av Jørn Holst Lier, riktignok ungdomskrim. Vinterstengt skal være durabelig god, og det hjelper også at jeg har tråkket mine ungdomsben i miljøet han beskriver i sine bøker. Ikke det kriminelle miljø, altså, mer med tanke på stedet. For guds skyld.

Satelittmenneskene: Med mindre jeg kjøpte denne i fjor. Tror det var menneskefluene. Fort gjort å glemme når man kjøper flere bøker enn man klarer å lese. Uansett, Lahlum er bra.

Nesser-mania: De Ensomme er et must om man har lest de foregående Barbarotti-romanene, noe du bør gjøre før eller siden. Håkan Nesser er mer enn fantastisk. (Les blogginnlegg) Carmine Street har jeg i hylla, men det betyr ikke at jeg ikke skal benytte anledningen til å rose hans forfatterskap.

Sorgbearbeidelse, fakta og fiksjon

Å reise seg etter en rystelse: Sorg og smerte, og veien tilbake til hverdagen. Per Arne Dahl er den norske bokverdenens sjelesørger.

Etter dansen: Knapt noen bok har fått meg til å gråte så hardt og vondt som Idas dans. Jeg er nysgjerrig på oppfølgeren.

Tåresuppe: Sorgarbeid for barn og voksne. Ikke hver for seg, men sammen.

En sorg som min: Narnia-kongen sørger over sin kone. En liten roman om en stor sorg.

Faglitteratur

Geologica: Et fantastisk, rikt llustrert, praktoppslagsverk som er et must i hus. Denne har jeg ønsket meg i lengre tid, og i fjor kjøpte jeg den med hamrende hjerte og i salig lykkerus.

Smarte leiligheter: Ikke at jeg ville fått det til som i boken, men jeg kan sikkert klare å drømme meg kraftig bort mens jeg ser i denne.  

Barndommens TV-spill: - Men bare om jeg får den til en ekstremt billig penge, altså. Tror jeg. Håper jeg.

Roma: En alt-om-Roma-bok ført i pennen til Trond Berg Eriksen, selveste idehistorie-generalen på Blindern. Jeg var så heldig å ha ham som foreleser i ett helt gyldent år. Attpåtil elsker jeg Roma. Attpåtil attpåtil skal jeg dit i høst. 

Asbjørn Jaklins De dødsdømte: Leste Jaklins krimroman Svart frost (Les min omtale) i fjor, og likte han såpass godt at jeg gladelig leser hans dokumentar De dødsdømte også.

Cappelen Damms store verdenshistorie: Jeg er en sucker for denne type bøker. Jeg blar og blar med store våte øyne, selvsagt uten at noe fester seg, men det er så spennende, så trist, så opprørende, så morsomt, så bra, så ille, så... Ja, du skjønner.

Skjønnlitteratur på norsk

Så høyt var du elsket: Frobenius skrev denne boken i etterdønningene av hans fars dødsfall. Under en presentasjon av denne boken i fjor (forifjor?) greide han å gjøre meg mer enn nysgjerrig på boken. Tematisk er det nærmest synonymt med tilstanden han selv var i under skriveprosessen.

Før jeg brenner ned: Kjøpt under Mammutsalget i fjor. Kanskje jeg snart skal lese den?

Kongens hjerte: Gaute Heivoll strikes again. En må-lese-bok.

Desiland: Mala Naveen er en særs dyktig journalist som for noen år siden debuterte skjønnlitterært med en slags voksen oppvekstroman fra Stovner/Tøyen. Absolutt lesverdig. (Les min omtale)

Helga Flatlands Alle vil hjem. Ingen vil tilbake: Massivt applaudert av anmeldere, bokbloggere og leseren i gata. På høy tid også jeg leser what the fuzz is all about.

Historien om fru Berg: Novellesamling av fabelaktige Ingvild H. Rishøi

Det dyrebare av Linn Ullmann: Jeg har stor sans for Linn, og denne boken har jeg enda til gode å lese.

Skjønnlitteratur fra utlandet

Baby Jane av Sofi Oksanen: Homofili, angst, sjalusi. Herrefred så god denne er. (Les min omtale)

Den store Gatsby: Klassiker, selvsagt, og følgelig et must i bokhylla. Dog ville jeg nok satset på å finne et pent eksemplar på et eller annet loppemarked.

Emma Donoghues Rom: Mor og barn i fangenskap, alt fortalt gjennom barnets egne ord.

Ta vare på mamma: Vakkert omslag og trolig også vakker historie fra et land man sjeldent leser altfor mye om.

Kafkas Prosessen: Kanskje den tyngste boken jeg noen sinne har lest. Det er mange år siden, og jeg burde selvsagt gjort et nytt forsøk, men jeg har så motvilje mot boken at det nærmeste jeg klarer å godta er tegneserieversjonen.

...

Ikke det at jeg er noe fasit. Jeg har mitt å stri med. Jeg er ute av stand til å beherske meg. Jeg klager over utvalget, men inni meg sitrer det av kjøpsmani. Les heller Bokelskerinnens guide, og alle som har lenket seg til  hennes innlegg.

Faen ta skjebnen, av John Green

Knapt noen ungdomsbok i den senere tid har høstet like stor begeistring som amerikanske John Greens The Fault in our stars. Boken, oversatt til Faen ta skjebnen, ble utgitt på norsk i februar 2013 og forventes å bli en suksess også her hjemme. Befriende fri for magi, tidsreiser og vampyrer er den definitivt annerledes. Stikk i strid med sedvanlige oppskrifter på suksess: Det handler om kreft. Ungdommer med kreft.

Faen ta skjebnen, av John Green

Ungdomsroman. Originaltittel: The fault in our stars.

Hazel er 16 år leser sin favorittbok igjen og igjen, nye episoder av Americas Next Top Model er ukens høydepunkt og hun spiser middag sammen med sine foreldre hver bidige kveld. Hazel bærer rundt på en oksygentank og skal snart dø.

Dødsdommen fikk hun allerede for tre år siden, men for hver krise kvikner hun til igjen. Likevel er det stadig en ventetid hun vet utfallet av. Hun vet bare ikke når.

Hazel er ikke redd. Hun er klar. Hun er klar for sin egen del, men hun frykter like fullt for fremtiden. Hazel føler seg som en granat, en det er livsfarlig å være nær. En granat som når tid som helst vil eksplodere og føre med seg skader og sår på de som er i nærheten.

Hun er bevisst på å leve mens hun kan, men er bevisst sine begrensninger. Moren ofrer seg helt for å passe på henne, og faren bare gråter. Hazel holder seg hjemme for å støtte sine foreldre, og ser samtidig hvordan venninnene stadig blir fjernere. Deres liv er ikke lenger forenelig med hennes eget liv.

Mor presser Hazel til å oppsøke andre for å hjelpe seg selv mot sin depresjon, en kjent bivirkning av å skulle dø. Hazel har en hel liste over bivirkninger. Uvelkomne sympatierklæringer er en av dem. Motvillig møter hun opp på møte i støttegruppen for kreftsyke barn og unge.

Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden.

De to finner hverandre, to granater som aldri vet når de sprenger. Bare at de vil gjøre det. Motvillig lar Hazel følelsene ta overhånd, smittet av Augustus fandenivoldske livsglede lar hun seg rive med. I løpet av dager, uker, måneder skal de to unge leve et helt liv som kjærester.

Til døden skiller oss ad

Dette er ingen kreftbok. Kreftbøker suger, sier Hazel. Faen ta skjebnen skildrer opprørstrang, galgenhumor, sinne mot sympati og mest av alt, et intenst ønske om å leve livet mens man kan.

- Men frykten er der hele tiden. Hazel er redd for å skade og såre andre, en redsel som er velbegrunnet og en sannhet hun ikke kommer utenom. Hun tør ikke knytte bånd til andre enn sine foreldre, for de er allerede dømt til å skades. Avsnittene der hun omtaler seg selv som en granat er så sterke at det er umulig å la seg berøre.

Det er Hazel og Augustus sine personligheter og kjærligheten de opplever som er det essensielle. De to granatene er like, men samtidig så ulike. Der hvor Hazel ønsker å skjerme, ønsker Augustus å rope ut til hele verden. De påvirker hverandre og fyller hverandre. Der de begrenses av fysikken, henter de styrken i det verbale. De er ikke sin kreft, men samtidig er det deres egen kropp som produserer cellene som vil ødelegge deres liv. Man er ikke sin kreft mentalt, selv om man er sin kreft fysisk. Kampen for å bli sett som den man er, blir så inderlig viktig. Deres personlighet skal ikke, må ikke, kan ikke defineres ut fra deres kreftdiagnose.

Fryden over pågangsmotet og den ungdommelige trassen overgår all tristesse. Pågangsmotet er beundringsverdig, ikke fordi det er heltemodig, men fordi man ikke har noe valg. Det at man må avbryte livet i sin ungdoms vår strider så fullstendig mot fornuften. Likevel, Hazel nekter å se på seg selv som noe offer. Det handler bare om å gripe dagen, ikke som en klisje, men fordi man faen meg har rett til det. Faen ta skjebnen!

Livet (, døden) og kjærligheten

Dette er en kreftbok, men likevel ikke. Ikke egentlig. Egentlig handler det bare om livet. Et liv som skal leves til det fulle, enten man forlater verden som 100-åring eller i sin ungdoms vår. Det handler om livet, om å våge å leve. Oppturer og nedturer, trygghet og usikkerhet. Ensomhet og kjærlighet.

Jeg gråt litt, men lo desto mer. Forfatteren skildrer ungdommene med en dønn ærlighet og fandenivoldskhet at man blir oppriktig glad i personene. Det er trist, skjebnen er urokkelig, men forfatteren evner likevel å bringe smil over lesernes lepper. Mer enn smil. Latter. God, befriende latter.

- Og det er nettopp dette som er så viktig: Å tillate seg å le mer enn man gråter.

Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka roadtrip.

Kilde: Anmeldereksemplar, uoppfordret mottatt av forlaget.

Andre bloggere: (Leserommet) (LeseHorden) (Beathe) (Heksa) (Så rart) Noen flere? Rop ut!

Lest i januar 2013

Årets første måned er historie. Bøker er lest, petanquekuler er kastet, den ellikkenske familie har vært på turer, man har jobbet, vært mørkeredd, feiret dåpsbarn og bursdagsbarn, forbannet vinteren og vært på kino.

I årets første måned gikk jeg av meg skoene. Pjaktisk talt. Nyttårsaften fikk jeg den akk så gode ideen om å ta ett bilde hver eneste dag i det nye året. Det gikk sånn cirka to dager før jeg innså hvorfor alle andre med samme akk så gode ide knapt uten unntak ikke fullfører.

Vi får se. En god vane er vond å vende eller omvendt. Nok er nok, sa jeg i går. I dag har jeg allerede rukket å tenke ut opptil flere glimrende fotomotiv for 1. februar. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Slik går no dagan, januarstyle:

Ja, for jeg har lest. Jeg har bare ikke lest akkurat det som jeg kanskje burde, eller muligens så for meg. Sigrid Undset glimrer ikke spesielt overraskende med sitt triste fravær. Det nærmeste jeg kom i januar var å ta ut Våren og Den lykkelige alder, mens jeg vurderte hvem av dem jeg skulle begynne å lese først. Jeg gjorde valgets kvaler enkle. Jeg valgte ingen av dem. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Det jeg derimot leste var:

• Is-slottet, av Tarjei Vesaas (Les min omtale)
• Åpne sår, av Gillian Flynn (Les min omtale)
• Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 1, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• En Pingles dagbok 2 Rodrick ruler, av Jeff Kinney (Les min omtale)
• Den lille prinsen, av Antoine Saint-Exupery (Les min omtale)
• Faen ta skjebnen, av John Green (Omtale kommer 4. februar)

 En klassiker, en krim og fem barne- og ungdomsbøker. To illustrerte, sådan. Tre gråt jeg av, tre lo og humret jeg meg igjennom. Og siden jeg gråter også når jeg ler, er regnestykket nesten fullkomment. Åpne sår, kriminalromanen, likte jeg ikke så altfor godt i utgangspunktet, men Bokelskerinnen dro i sin kommentar veksler til Twin Peaks, og da fikk jeg såpass grøsninger på ryggen at jeg måtte like boken littegranne bedre. Når jeg grøsser på ryggen kommer det gjerne noen tårer da også. Jeg er en enkel sjel sånn sett.

Bloggmessig har jeg virkelig overgått meg selv. 6 av 7 bøker er behørig omtalt, delvis hyllet. Omtalen av den resterende boken, Faen ta skjebnen, blir publisert på bokens lanseringsdato 4. februar. Ikke fordi jeg er slik en flinkis, men fordi jeg tenkte jeg for en gangs skyld skulle gjøre som forlaget ber om. Det er sånn cirka første gang jeg klarer å beherske meg. Det er bare så vidt nå også, for Faen ta skjebnen er faen meg så bra!

- Et nøye gjennomtenkt ordspill, bare så det er sagt. Skal jeg klare å skryte av en bok med sådan tittel må jeg venne meg til å ta det ordet i munn, både skriftlig og muntlig.

Kulturelt nærmer jeg meg vitsestadiet, selv om jeg banna bein har vært på kino og greier. - Og greier som i uttrykk, ikke fortsettelse. Yann Martels Historien om Pi har jeg ikke lest, selv om jeg burde, men nå har jeg i alle fall sett filmen. Jeg gråt faktisk ikke stort, ikke til meg å være, men jeg ble såpass satt ut at jeg senest i natt drømte om dyr i båt. Kulturelt sett er det en fullstendig katastrofe at jeg andre året på rad går glipp av Oslo Bokfestival inklusive Bokbloggertreffet.

DET gråter jeg i hvert fall over!

Februarplaner? Nja, ingen spesielle. Velsignet med barn og tantebarn med bokanbefalinger kaster jeg meg med iver over ungdomsromaner. I skrivende stund er Rubinrød påbegynt. Og nei, det er ikke Sigrid Undset som har skrevet den.