30.10.18

Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol

Den prisbelønnede forfatteren Marit Kaldhol har gitt ut lyrikk og skjønnlitterære romaner i 35 samfulle år. Mange av disse har barn og unge som målgruppe. Mest kjent er kanskje bildeboken Farvel Rune fra 1986, en fortelling som fortsatt gjør meg gråtkvalt. I bokbloggsammenheng har hun fått stor oppmerksomhet med romanen det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, en bok som havnet på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014. Historien om narkomane Solrun fortelles gjennom lillesøsteren Jenny som (…) famler seg frem i savnets labyrinter og (…) smitter leseren med sin stille fortvilelse. Hennes nyeste roman er i alle fall tilsynelatende langt mer humoristisk. 


Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol 

Novellesamling. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

Gjennom over tjue korte og lengre tekster serveres morsomme, såre, rare, søte og tankevekkende fortellinger. De aller fleste novellene har kvinnelige hovedpersoner, gjerne mødre. Og der det er mannlige hovedpersoner er alltid barn sentralt i historien. Det er kun noen få unntak, så får det være opp til leseren å tolke disse inn i felles tematikk. 

Skillet mellom dyr og menneske viskes ut. Det starter allerede i første novelle, hvor vi møter en mor og hennes døtre, kanskje mennesker, kanskje ender, kanskje noe annet eller midt i mellom. En av jentene er annerledes, akkurat som en hvit svane. Hun går sine egne veier, trekker ut av flokken, lærer å svømme av seg selv og blir en anerkjent perledykker. Andre former for bildebruk er mer velkjente, slik som fortellingen om faren som en truende skygge vokter over sin sønn, en velmenende handling for å gjøre ham sterk nok til å takle verden utenfor. Snart er det sønnen som truer sin far. De skuler mot hverandre, tråkker rundt i ring, som to ulver. Kontrasten i novellen etter er nesten overveldende: 
Den blinde kua legg den nyfødde kalven til brystet så han får suge. Kalven er like blind som mora, men han syg godt. Kua slikkar kalven med den store tunga si. Kalven er gul som honning. Tunga er diger. Kua slikkar og slikkar. 
Ho kjem i skade for å slikke i seg heile kalven. Det skjer utan oppstuss eller tårer av noko slag. Tvert om. Dei seier til henne at slikt er ganske vanleg. At verda er full av honninggule kalvar som er slukte av mor. 
Noen mødre blir så gamle at de råtner, dekkes av skjell og dør. En sønn setter stopper for begravelsesprosedyrene og får henne balsamert. Med sin omreisende forestilling «Verdens minste mor» tjener han rått på sin mors skjebne, mens datteren, hans søster, i protest selger skjellene, pent dandert i esker med silkebunn. Noe må man ha igjen for den ubehagelige stanken, all tiden de brukte på å stelle sin døende mor. 

Andre mødre får barn som slettes ikke klarer oppføre seg. De er frekke, tar overhånd og viser ingen respekt, men hedrer sin mor når hun går bort. Ingen ukjent tematikk, men her er fortellingene tyllet inn i absurde rammer, hvor leseren gis utallige tolkningmuligheter. 

Selvutvikling og løsrivelse er andre gjennomgangstema. I en av novellene møter vi en kvinne gift med en hund. De to legger ut på en vandring, og mens kvinnen bærer veskene, snerrer hunden mot henne. Kom igjen, fortere, fortere. Det ubehagelige i hundens væremåte er igjenkjennbart nok til å glemme det ytre. Hunden blir for leseren et menneske. Det er historier hvor kvinnen må gi slipp på sine barn, hvor kvinnen avviser sin mann, men også historier der kvinnen gir seg hen til sin lidenskap. I en av bokens lengste tekster møter vi sydama, som i sin iver etter å sy avviser alle som banker på hennes dør. Kaninene som formerer seg i rommet ved siden av får bare holde på. Det eneste som forstyrrer henne er noen blemmer som dukker opp. En av blemmene er ekstra uhåndterbar. 
Ein formiddag midt i ein sikksakksaum må ho tilkalle jordmor. Med røynde hender saumfer jordmora magen og lyttar med stetoskopet. Ein sirkel lyst tre på magehuda. Ho rekk ikkje eingong å ynke seg. Eit fint snitt under navlen, så løftar jordmora han ut: ein velskapt stein. Ho legg han i senga attmed sydama og samlar blemmevatnet i ei bøtte. Sydama dreg ein finger langs dei drivkvite stripene i steinen. Kviskrar så lågt at ho knapt høyrer det sjølv. - Eit under. 
Og mens hun syr og steller steinen, formerer kaninene seg videre. De blir så mange at de tyter ut av dørglipa, overtar nok et rom. Sydama tar med seg steinen og symaskina. Syr og stryker. Det hele er elegant fortalt, morsomt og samtidig sårt. 

Akkurat som historien om den fødende kvinnen. Hun som ligger ved stranden, har lagd seg en sklie i sanden, en renne som fører ut i havet. Hun føder, legger egg, lar det skli nedover og utover. Venter på det neste, men glemmer aldri de hun tidligere har sendt fra seg. Havet er fullt av hennes egg. 

Mjølketannmuseet består av over tjue historier, og jeg skulle gjerne ha skrevet om samtlige. - Men mine gjenfortellinger kan ikke gjenspeile fornøyeligheten, sårbarheten, merkverdighetene og lekenheten. Akkurat som denne bokanbefalingen ikke kan gjenskape musikken i bokens siste novelle. 

- Den om mannen som lar seg lokke av en geit, han som glemmer sitt barn i en koffert. Mannen som når han selv blir forlatt åpner kofferten og finner et skjelett. Den vesle, merksnodige og absurd rørende novellen om faren som omskaper sitt barns knokler til musikkinstrumenter.




Kilde: Leseeksemplar.


27.10.18

Det jenter er lagd av, av Elana K. Arnold

Målet helliger midlene: Det fins mange ungdomsbøker jeg syns er bedre skrevet, men få er like viktige som denne. For spør deg seg: Hvor mange ungpikeromaner har du vel ikke lest, hvor hovedpersonens mål er å kapre drømmeprinsen? I «Det jenter er lagd av» har hun allerede fått ham. Så starter fortellingen. 


Det jenter er lagd av, av Elena K. Arnold
Ungdomsroman. USA. Utgitt på norsk i 2018

Og selvsagt er drømmeprinsen en frosk, en tosk. Foret av samfunnets forventninger, morens formaninger og medias fokusering på det ytre, har seksten år unge Nina gjort alt hun kan for å tiltrekke seg denne gutten. Når hun først har fått ham starter en ny kamp: Beholde ham. 
Les også: (Utdrag fra boken)
Nina lærte tidlig, som jenter før henne til alle tider har gjort, at hun må være slik og gjøre sånn for å holde på guttens interesse. Kle deg på den måten, vær attraktiv, vær glad, aldri si nei. «Det finnes ingen ubetinget kjærlighet» sier moren. «Når som helst kan han slutte å elske deg. Du må hele tiden gjøre deg fortjent til kjærligheten». 

Et sted på veien gjør hun en feil. Han vil ikke mer. Nina står på bak bakke. Bestevenninnen som ble glemt i forelskelsens rus er borte. Moren er fraværende. Hun er ensom og mangler retning, full av feil og mangler. Venninnene som solte seg i glansen av det en gang så populære paret, forsvant sammen med ham. Ninas vakre ytre falmet like raskt som bruddet. 

Ikke rart han ikke lenger vil ha henne. Hun jobbet ikke godt nok med seg selv. Hun var ikke bra nok, ikke flink nok, ikke pen nok. De hadde ikke nok sex, og hun klarte aldri komme, hun var alltid for opptatt av at han skulle ha det godt. 

Nemlig. Så brutalt ærlig er denne ungdomsromanen. Det er tenåringssex, orgasme, mens, til og med abort. Alt det vi helst forsøker å lukke øynene for, det delvis eller absolutte tabubelagte, som knapt nok en eneste forfatter våger å skrive om. I alle fall ikke i en ungdomsroman, på ungdommers premisser. 

Disse tabuene er alle sammen kroppsrelaterte. Samfunnets konstante fokus på det perfekte disharmonerer kraftig med realitetene. All streben etter idealkroppen, toppkarakterene, likes og følgere resulterer bare i evinnelig dårlig samvittighet og skamfølelse. Vi mister oss selv, den vi egentlig er. 

For vi er aldri bare en kjæreste. En søster. En venninne. En datter. Vi kan ikke eies av noen, vi er først og fremst bare oss selv. 

Og det er mer enn godt nok. 

Kampen for det ideelle er ikke noe nytt fenomen. Slik har det vært til alle tider. Forfatteren synliggjør problematikken ved å flette inn egne kapitler i form av Ninas skoleoppgaver. Alle er de inspirerte av hennes drømmer eller religiøse legendefortellinger om unge piker, en historie over mange, mange århundre om dyrkelse, utnyttelse og misbruk. 

Joda, det fins helt klart mer velskrevne ungdomsromaner der ute. Og kanskje er det litt vel satt på spissen. Kanskje er fortellerstilen også i overkant tell and show. Samtidig er det troverdig, igjenkjennbart, unektelig fengende og samtidig ubehagelig. 

Om du skulle være i tvil om intensjonen, les etterordet og din skepsis vil forsvinne som dugg for solen. Avslutningen er gull verdt. Boken er rett og slett altfor viktig til å ikke fremsnakkes. 

Trolig kvier du deg, alt det ubehagelige tatt i betraktning, for å gi boken som gave til en tenåringsjente du er glad i. Nettopp derfor bør du gjøre det.




Kilde: Leseeksemplar.


25.10.18

Sang for sekstiåtte forrædere, av Gaute Heivoll

Ti år etter debuten gjorde Gaute Heivoll braksuksess med romanen Før jeg brenner ned. Handlingen var lagt til hans egen hjembygd, og jeg og mange med meg lot oss begeistre av hans formidlingsevne. Det er ikke fortellingen i seg selv som gjør leseopplevelsen så stor, skrev jeg. Det er hvordan han evner å fortelle. 
Han utgir seg aldri for å vite mer, mene mer, enn han har belegg for. Han beretter ut i fra kunnskap han i løpet av prosessen har ervervet seg, og han tillater seg å undres (…) over tilfeldigheter og dvele ved ubehagelige assosiasjoner. 
Åtte år og nesten dobbelt så mange utgivelser senere har han igjen høstet stor oppmerksomhet. Også denne gang er handlingen lagt til hjembygda, før, under og etter andre verdenskrig. 


Sang for sekstiåtte forrædere, av Gaute Heivoll 
Historisk roman. Norsk. Utgitt i 2018.

Forræderne tittelen henviser til er sambygdingene som under krigen meldte seg inn i det nazistiske partiet Nasjonal Samling. Sangen, salmene, først og fremst fremført av vidunderbarnet Andreas, fletter alle fragmentene i bygda sammen til en helhet. I kirkerommet er alle forente, så får krig være krig. Dette noe diffuse langt der borte. Mens utvalgte reiser fra gård til gård og verver medlemmer, mobiliserer andre til kamp. Noen slutter å handle i landhandleriet, andre snakker ikke lenger sammen. Og så er det igjen enkelte som kanskje snakker litt for høyt. 

Det skjer gradvis, det skjer brått. Listen fylles med sekstiåtte navn, medlemmer som i fredsåret 1945 stemples som forrædere. 
Den andre torsdagen i august sto hele medlemslisten på trykk på side fire i avisen, den som Johannes kalte knøosten, men det var ikke så morsomt når man sto der selv. De var så mange. Mange flere enn i noen annen bygd noe annet sted i hele landet. Alle visste hvem alle var, men det var noe annet å se det på trykk så skammen ble synlig for all verden. Ordføreren. Lensmannen. Kulturbærerne i bygda, de som skulle visst bedre, de penneføre, en klokker, en tidligere lektor og en dikter. 
Andreas er reist ut av bygda, og samfunnet er splittet. Der er vinnere og tapere, svart på hvitt. Motstandsfolka returnerer fra fangeleire og NS-medlemmer blir domfelt, med eller uten rettslig saksgang. 
Det var så mye som skulle betales, så mange saker, forklaringer, vitner og domsavsigelser. Krigen tok aldri helt slutt. Den var sunket i jorden, men man kjente det bølge under føttene. Det var Gunnar som ennå hørte sangen gjennom asylveggene, det var den svarre schæferen som kom hver natt og snuste oppetter buksebeina på Martin, og det var Kristofer Aamdal som flere enn Palmer helst så at gikk hen og hengte seg i den siste furua. Det tok aldri helt slutt, selv om blitslampene ble færre. 
Hevngjerrigheten overtar i bygda hvor religionen vanligvis står så sterkt. Den kristne troen som binder alle sammen makter ikke bygge bro over splittelsen. Årsaken til at alle disse menneskene valgte å melde seg inn i partiet er der og da uvesentlig. Skyld og skam skal og må fordeles. 

Nettopp skyld-spørsmålet kunne med fordel vært viet større plass. Noen større kval eller personlige overbevisninger når ikke leseren. En er det lite med og vet ikke bedre, en annen søker mer makt blant sine sambygdinger, enkelte andre lar seg lokke av fri tilgang på tobakk. Skjønt, de visste ikke bedre. Det bare ble slik, de i den lille sørlandsbygda kunne ikke vite alt de etter krigen fikk kjennskap til. Det bare fortelles, stille og nøkternt, om alle enkeltpersonene som til sammen blir et helt samfunn. 

Dessverre altfor stille. 

I romanform fungerer ikke denne fortellingen tilfredsstillende. Alle personene segregeres inn i en diffus masse man egentlig ikke knytter seg til. Noen få hendelser fester seg, men enkeltindividene blir bare utallige navn. Med unggutten Andreas som organist spilles tonene frem, men musikken når aldri hjertet. 

De lange, uengasjerende dialogene, konsekvent på dialekt, understreker den kjedsommelige og trauste fortellingen. Skjønt, ideen om å personifisere bygdesamfunnet er god. Historisk sett er også fortellingen interessant. Men vellykket som roman? Dessverre. Ikke i mine øyne. Bærebjelken, vidundergutten som spiller de vakreste salmer, er ikke sterk nok, ikke engasjerende nok, til å holde på interessen. 
Les heller en god sakprosabok, som for eksempel (Frontsøstre, av Vegard Sæther) og (De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin)  eller memoarromanen (Fars krig, av Bjørn Westlie).
Likevel. La det ikke herske noen tvil om at Gaute Heivoll formidlingsevne er svært god på sitt beste. Hendelsen som festet seg mest i min lesing av romanen skal derfor få avrunde min omtale. Bygdas prest uttalte aldri sin motstand med rene ord. Han lot det likevel skinne igjennom i en preken, en bibelsk lignelse om bier og vepsenes uønskede inntreden. Dette falt ikke i god jord. Han ble senere arrestert og sendt til Grini. 
I begynnelsen var det få der som forsto at han var prest, han nevnte det ikke, han gikk kledd som de andre, men da han hørte at man holdt bier i fangeleiren, gjorde han enkelte oppmerksom på at han egentlig var birøkter. Også på Grini var biene tallrike som sandkornene i åna, også på Grini fløy de sjanglende mot morgensola, tvers gjennom piggtrådgjerdene, med vekten av drømmene på ryggen, og vendte hjem med støv av selve sommeren på vingene. Han ble tildelt ansvaret for biene, og forlangte store mengder sukker for å blande sukkervann så biene skulle overleve høsten og vinteren. Den myndige birøkteren satte seg i forunderlig respekt og fikk holde på slik han ville utover seinsommeren. Det var jo enkelte blant gangene som kunne trenge det styrkende sukkervannet like mye som biene selv, og Knud Abelseth så til at alle fikk drikke, også de som ikke kunne fly tvers gjennom piggtråden og ut til sommerens siste blomster.
Det er her, akkurat i dette avsnittet, Heivoll virkelig skaper musikk med sine ord. 




Kilde: Leseeksemplar.


23.10.18

Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen

Det er mye man skal ha dårlig samvittighet for. Også som bokblogger. Noe av det som har plaget meg mest gjennom årene er at jeg bare har omtalt et fåtall av romanene som i etterkant er blitt nominert til Bokbloggerprisen. Du vet, de virkelig gode. De som det er så vanskelig å skrive noe om. Jeg må i alle fall forsøke:



Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen 
Roman. Norsk. Utgitt i 2018. 

For dette er en av de romanene som vil bli nominert til Bokbloggerprisen. Det skal jeg selv sørge for. Jeg ble oppslukt i boken, drømte om den om natten, fullførte den dagen etter. Trillet terning på Bokelskere, svelget min egen stolthet, kunne ikke annet: Terningkast 6. Intet mindre. Her er hvorfor. 

Jon er lærer, gift med Vilje og sammen er de foreldre til fem år gamle Andreas. Før sønnen kom til verden jobbet han som frivillig i et prosjekt i regi av Leger uten grenser. Hendelsene fra oppholdet hjemsøker ham. Traumene er mentale sår som stadig rives opp, ofte fremprovosert over hendelser i nyhetsbildet, terroranslag i særdeleshet. Hvordan kan han med alle sine traumer, med alle sine svakheter, sine uoppgjorte kamper fra barndommen, oppdra og utstyre sitt eget barn til å bli sterk nok til å håndtere alle trusler i fremtiden? 

Truslene er overalt. Også i sitt eget indre. Jon bærer på et sinne han kjemper mot, et sinne over sin egen udugelighet, over faren som ikke sørget for å gjøre ham beredt på verdens krav, over sin egen ansvarsfraskrivelse. 

For han kunne reddet Destiny, den unge kvinnen som ble offer for hierarki og religiøs overtro. I stedet for å handle, ble han feig og redd. En ussel mann som ikke stod opp for rettferdighet. Minnene torturerer ham. Samvittighetsnaget, hans egen redsel, kaoset som oppstod rundt ham og inni ham. 
En gang Vilje og jeg tok Andreas med til en besøksgård, så jeg en villsvin far som kastet sine barn bort fra mattrauet. Han vippet trynet under buken på dem og slengte dem bort. De hvinte gjennom luften, traff gjerdet med et dunk, før de landet på alle fire, ristet det av seg og begynte å grave gjennom halmen etter annen mat. Jeg ble fylt av beundring for denne ordningen. Hvor raskt og resolutt svinefaren avgjorde situasjonen. Naturligvis førte det ikke til noen varig løsning. De små grisungene var snart tilbake i trauet hans, trampet rundt, og like snart for de igjen hvinende gjennom luften og deiset inn i tregjerdet. Men villsvinet gryntet og virket lykkelig. De virkelet lykkelige alle sammen. 
Hadde faren vært hardere, mer brutal, mer konsekvent, ville han kanskje ha handlet annerledes, tenker Jon. Kanskje hadde han blitt mer herdet, robust, hadde faren avstraffet ham fysisk. Ikke som i vold, men som i oppdragelse. Og hva med hans egen sønn? Viser han ikke allerede nå en svakhet, feighet, unnlatenhet, som han fortjener hjelp til å få bukt med? 

Nå, før det er for sent. Før han sprer vingene sine, før han flyr ut av redet. Før terroren rammer, det har skjedd før og det kommer til å skje igjen. Snart, brått, før man vet ordet av det. Truslene er overalt. 

Til og med i familielivet. Viljes karriere truer ham. Hennes sjef mer enn antyder at han bør prioritere sønnen og la henne bruke så mye tid og energi som mulig på prosjektarbeidet. Jon føler han undergraves, reduseres til noe mindre. Den tradisjonelle kvinne- og mannsrollen byttes om, og utgjør en trussel i seg selv. 

Det er akkurat det. Jon føler seg truet. Som menneske, mann og far. 

Jon hadde en ukomplisert barndom uten egentlig noe å sette fingeren på. Det kunne likevel vært bedre. Noe må ha gått galt, siden han ikke klarte å takle opplevelsene på sykehuset. Siden han reagerer så sterkt på terroranslag. Siden han sliter litt med familielivet. Siden han bærer et sinne i seg som hele tiden truer med å avsløres. Hele livet er en kontinuerlig kamp mot seg selv og de negative kreftene innenfra. Det er en kamp mot tidligere generasjoners feilgrep, og en strid mot videreføring av egne svakheter. Han tviler på sin egen personlighet, og frykter sin egen feighet. 

I kjærlighet til sin sønn ønsker Jon å herde Andreas ved å utsette ham for mentale og fysiske utfordringer. Ved stadig å pushe grenser balanserer han på et knivsegg mellom kjærtegn og vold, alt i beskyttelsens navn. 

Jeg skal beskytte deg er en intens leseopplevelse. Det krypende ubehaget gir romanen spenning nok til en thriller. Dialogene mellom far og sønn gir romanen høy kvalitet. Den stadige vekslingen mellom kvalmende overgrep og kjærlig omtanke gir emosjonelle utfordringer. - Men det er i det psykologi-filosofiske romanen virkelig har sin styrke. For hvordan kan man best oppdra sitt barn? Og hva er en far, en mann, et menneske, anno 2018? 



Les også: Min nokså lunkne omtale av Emanuelsens (Anna og kjærligheten).
Kilde: Leseeksemplar.

20.10.18

En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark

Lite er en hyggeligere tradisjon enn å bli lest for, eller selv å lese for barn eller barnebarn i adventstiden. Denne vesle boka vil gjøre både voksne og barn ømme om hjertet. 


En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark og Ida Björs (ill.) 
Illustrert roman for store barn. Utgitt på norsk i 2018. 

Elsa er ikke like pen som de andre jentene i klassen, men hun er likevel verdens vakreste. Fred kan ikke se seg mett på henne. Hun er kraftig bygd med Skippern-armer og hodet er en eneste stor krøll av krusete hår. Dessuten er hun så tøff at han nesten ikke tør snakke med henne. Eller, han tør, men det er ikke alltid det som kommer ut av munnen hans er det han egentlig prøver å si. 

Andre verdenskrig ligger som et bakteppe gjennom hele historien. Pappa er borte, han er vakt ett eller annet sted langt borte, og mamma savner ham så fælt at hun gråter. Også gråter hun over at det er vanskelig å få tak i alt de gjerne skulle hatt tak i. Og gråter litt til bare fordi hun er så sliten. Så Fred hjelper til det han kan, slik som unger på den tiden måtte. Han selger juletrær om ettermiddagene, og forsøker å få med seg alt læreren snakker om på dagtid. Det er ikke så vanskelig, for læreren er den beste han noen sinne har hatt, og det sier ganske mye, selv om han bare har hatt to fra før. 

Ulf Stark har med denne lille boken om kjærlighet skrevet en gammeldags fortelling i spedd lun og god julestemning. Alle er snille, selv de som kan virke litt bøllete. Den eneste som er slem er en liten mann med rar bart, men han er så langt borte at man ikke trenger å bry seg om ham. Her er ingen store ord om krigen, ingen brutaliteter. Bare helt dagligdags om utfordringene i en vanskelig tid, med matvarerasjonering, familiesplittelser, savn og bekymringer. Godheten menneskene imellom og den kriblende barnlige forelskelsen skjuler de tunge realiteter, og pakker det hele inn til en riktig søt fortelling. 

Bare pappa snart kunne komme hjem! 





Kilde: Leseeksemplar. 

18.10.18

Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø

Ofte er det de korteste bøkene som gjør sterkest inntrykk. Denne lille romanen om 12-årige Eli er uventet gripende. 


Sjøen om vinteren, av Sivert N. Nesbø 
Roman. Nynorsk. Utgitt høsten 2018. 

Det slo meg nesten umiddelbart at boken var forbløffende lik Isslottet av Tarjei Vesaas. Ikke direkte av handling, skjønt også her er hovedpersonen en ung jente i brytningen mellom barndom og ungdom. Likheten er først og fremst stemningen og den neddempede fortellerstemmen. Av flere anmeldelser i tradisjonelle medier ser jeg at anmelderne har gjort like sammenligninger, både med Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas. Det gjør meg varm om hjertet at en av dagens forfattere viderefører deres form for fortellerkunst. 

Nesten fritt for forelskelser og drama tar vi del i tolvårige Elis verden. Vi tenker hennes tanker og føler hennes følelser. Leseren og Eli blir til ett der vi forsiktig vandrer ut av barndommen og inn i ungdomstiden. 

Kunsten er å gjøre de nesten umerkelige milepælene igjenkjennbare. - Som i Elis kjærlighet til besteforeldrene, særlig det barnebarn-bestefarsforhold som naturens gang på et tidspunkt påkrever endret. Hun gleder seg til å reise på besøk, men føler også trang til å nekte å bli med. Og bestefaren, den hjertegode mann leseren blir glad i gjennom Eli, er klok nok til å endre på sin adferd. I mange år har han med barnlig fryd gjemt gaver rundt om i hagen. Nå vet han at epoken er over, selv om en forsiktig overgang lar både ham og barnebarnet få lov til å glede seg over omtanken. For Eli vil jo gjerne fortsette lete etter gavene, samtidig som hun både føler og vet at hun kanskje er blitt for stor til det. Alle disse små tingene, hendelsene og opplevelsene som føles både rett og galt samtidig, bare fordi man er tolv år og midt mellom barndom og ungdom. 

Overgangen er allerede synliggjort gjennom den noen år eldre broren, som er i ferd med å vokse seg stor. Han vil ikke lenger være med på ferie, men heller jobbe. Han drar på fest og opplever en ungdomstid som Eli fremdeles er for ung til å kunne ta del i. Som en litt passiv iakttaker, merker hun seg endringene og både lengter og frykter. 

Mer ubehagelig og truende er forholdet mellom foreldrene. Faren er borte i perioder, men verken han eller moren er villige til å fortelle hva som skjer. En gang under oppholdet hos besteforeldrene tar han med seg Eli ut. Han trenger å komme seg ut av huset, sier han. Eli vil ikke, men ønsker samtidig å tilbringe tid med ham alene. Og samtidig som hun føler takknemlighet over at han vil ha med seg henne, føler hun på uroen over at noe er galt, selv om hun ikke helt klarer fange opp hva. 

Og så er det vennene. De hun får, og de hun allerede har. Noen vil forsvinne, andre vil aldri bli glemt. En for henne dramatisk opplevelse på leirskolen vil følge henne resten av livet. Kanskje hun selv ikke tror det vil bli værende, men den voksne leser vil forstå. De hun tidligere stolte på, svek henne når hun trengte de som mest. 

Et tillitsbrudd, et brytningpunkt, en av disse hendelsene som gjør noe med hennes perspektiv på livet og som er med på å forme henne som menneske. 

Den stille og gjenkjennelige historien har knapt noen tidstypiske elementer. En tolvårings tankesett, følelseskaos og mentale verktøykasse er det essensielle i fortellingen, ikke de ytre rammer. Jeg håper derfor boken vil leve lenge og stadig få nye lesere. Det fortjener den.




Kilde: Leseeksemplar.