Maria Gripes skyggeserie ga meg grøss nedover ryggtavla som barn. I voksen alder er det bare Andre Bjerke som har greid det samme. Det vil si, faktisk ble jeg litt grøssen også av Kjell Ustads Vokterne, som strengt tatt er beregnet for de som er 20-25 år yngre enn meg. Nattefokk av Johan Theorin satte en støkk i meg den også. Ellers har det vært lite.
I påvente av en ordentlig grøsser i bokform har jeg kastet meg over alskens grøssere i filmversjon. Jeg har overhodet ikke godt av det, for jeg er både husredd, mørkeredd, speilredd og generelt skvetten. Etter å ha sett Twin Peaks i min spede ungdom forventer jeg å se Bob hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg ser jenta fra The Ring i stua når jeg er hjemme alene. Fra vinduet ser jeg hvite skikkelser. Sorte hunder minner meg om Omen. Etter å ha lest boken jeg nå skal fortelle om, kommer jeg også til å være redd for snø.
Mørketid, av Michelle Paver
Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken - som sies å være hjemsøkt.
Stedet viser seg å være et paradis for Jack, det glitrer i snøkrystaller og nordlyset flammer vidunderlig over nattehimmelen. Litt etter litt forsvinner magien, litt etter litt forsvinner solen. Det blir mørkt, veldig mørkt. Det hele topper seg når ekspedisjonslederen blir alvorlig syk og må fraktes til fastlandet. Plutselig blir Jack alene, med bare huskyene som selskap. Huskyene og dette noe han ikke helt klarer å sette fingeren på.
Modige lesemaurer lar seg ikke stoppe
Andre Bjerke ble nevnt i innledningen, og han fortjener å nevnes enda en gang. Ikke bare får både Mørketid og hans bøker meg til å grøsse av frydefull redsel, også skrivemessig minner Mørketid meg mye om hans bøker. Det er noe med evnen til å bygge opp historien, litt etter litt, røpe noe men ikke alt. Resultater er høye skuldre gjennom hele boken. Man vet noe kommer, man vet man kommer til å bli skremt, man vet bare ikke helt når.
I Mørketid følger vi Jack gjennom hans dagboknotater. Hans subjektive følelse av frykt gir leseren to tolkningsmuligheter: reell fare eller irrasjonell frykt. Er Gruhuken virkelig hjemsøkt, eller er det hans sinn som forvirrer ham?
Pirking med mikroskop
Hvis jeg skal påpeke noe, savner jeg mer gammelmodig språk for virkelig å ta oss med tilbake til 1930-tallet. Etterordet kunne nok også vært noe forkortet. - Men dette blir som å lete etter feil med lupe. Mikroskop, til og med.
Begeistrede og iskalde grøss
Jeg kan ikke huske å ha lest skjønnlitteratur med utgangspunkt i Svalbard før. Det i seg selv er eksotisk så det holder. Eksotisk er nok også Jacks tanker om nordmenns særegenskaper, norske sagn og natur. For norske lesere blir dette som bonus å regne.
- Og hvor ellers enn i arktiske strøk passer det å legge handlingen til i en iskald grøsser?
For det er det boken er. Iskald. Grøsser. Boken spiller på de innerste irrasjonelle fobiene mennesket frykter som mest: mørkeredsel, ensomhet, øredøvende stillhet, skyggegjemsel, brakkesyke. Det å lukke seg inn i sine egne tanker og ikke komme ut av det. Forsvinne inn i marerittet.
Tro meg. Den mer reelle frykten for isbjørn og snøskred er ingenting i forhold.
Frysninger herfra til evigheten og tilbake igjen
Til tross for at boken ble ferdiglest i stuen, fullt belyst, mann og barn 3 meter unna og med TV påslått, lå jeg med gåsehud fra topp til tå og helt ut til nesetippen. Da mannen løftet på en arm skvatt jeg så hjertet holdt på å forslå seg. Jeg så bevisst ikke ut av vinduet ved siden av meg, og jeg gruet meg for å tusle på do.
Dersom du har tenkt å lese boken en kveld du er hjemme alene, attpåtil med tente stearinlys for å få fin stemning… Vel, si da ikke i ettertid at jeg ikke advarte deg.
