11.4.20

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Av og til treffer man mennesker man umiddelbart liker. Noen man får den berømte kjemien med, selv om det bare er gjennom dataskjermer eller ord som ikke en gang er stilet til deg. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, helt enig, ja visst, akkurat det. LeseLena kalte hun seg, og hun skrev som en drøm med snert og humor.

For to år siden sendte hun meg et manus, litt ut av det blå, en fortelling hun håpet å en gang kunne gi ut. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, ekte, kompleks, smart og morsom. Akkurat som forfatteren selv. 

Hun fikk sin drøm oppfylt. Boken er gitt ut, jeg elsker boken, prosessen jeg fikk innblikk i, jeg elsker at alt slitet, alle årene, har vært verdt det. Boken fortjener det, leserne fortjener det, LeseLena fortjener det. 

Så nei, jeg har ikke sjanse i havet til å skrive nøytalt om boken. Les videre på eget ansvar, men for guds skyld: Les i alle fall Sinne!

#Reklame/Leseeksemplar


Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Utgitt i 2020. Nynorsk. Ungdomsroman.

Eg er seint ute igjen, spring som om eg hadde ei vill bikkje i hælane. Men bikkja er raskare enn meg og er allereie plassert bak kateteret da eg kjem heseblesande inn døra. Eg stoppar og held meg i karmen, må hente meg inn igjen så eg ikkje fell over ende. Lisbeth er alt anna enn blid og ser på meg som om eg var eit bein ho ville gnafse i stykke.
Synne klarer ikke la være. Det bygger seg opp i henne, en inferno av farger fosser ut av henne, hun løper, sparker, brøler ut sinnet. Sinne, kaller de henne. Synne er Sinne.

Akkurat som om man er sin diagnose. Synne skulle gjort hva som helst for å være som broren, han som gjør alt riktig, helt uten skandaler. Han som etter Synne sine raseriutbrudd på kjøkkenet kan fortelje om dagen sin, som sjølvsagt har vore heilt normal og utan action. Eller som bestevenninna Torunn, den fødte elevrådsrepresentant, hun som trøystar, plastrar. Plukkar opp restane og set (meg) saman kvar gong (eg) går i knas. I stedet for er Synne i stadig klinsj med lærere, foreldre og de populære, instavennlige kidsa på skolen. Hun er som Harry Potter, en særlig midt i en flokk dumblinger.

Det eneste hun vil er å kvitte seg med ADHD-en, overvinne behovet for medisiner, bli som de andre. Ikke stikke seg ut, aldri være noe midtpunkt, selv om hun alltid blir det. Synne vil bare passe inn, roe ned alle følelsene sine, ikke såre noen.
(…) og eg ligg stille og ser på mens orda mine knuser mamma og lar henne falle på golvet. Ulrik kjem springande og finn henne i tusen bitar.
Han ser på meg med stivt ansikt, før han set seg på huk og plukkar opp restane av stakkars mamma.
Det er ekte og det er sårt.

Motsetningene, kaoset, som formidles imponerer meg. Persongalleriet er langt fra endimensjonale. Tafatte fedre er handlingens menn, skolens mest populære sliter med usikkerhet, sterke mødre gråter, stødige klipper forvitrer og sinne blir til tårer. Uten å ty til komplekse personskildringer, viser forfatteren flere sider av de ulike personlighetene. Vi er alle mer enn vårt ytre, vi er alle mer enn våre diagnoser. Ingen av oss er enten-eller, selv om noen lærer seg å skjule følelser, mens andre kan leses som åpne kort.

Det komplekse i våre vesen speiler seg i historiens kompleksitet. Samtidig som vi lever oss inn i Synnes strev med å passe inn og tøyle sine følelser, forsøker hun å takle familielivet som ikke ble som det alltid har vært. Farens stol står tom, og foreldrene har begynt å omtale hverandre med navn. Hjemmet er endret, og snart endres også Synnes andre trygge havn. Bestevenninnen forsvinner fra henne. Samtidig er Synne på sitt mest lykkelige. Hvordan kan hun være så forelsket, når hun samtidig er så lei seg?
Eg sparkar i kjøkenskapet og slenger armane rundt meg, byter på å brøle og trygle henne oppi ansiktet mens ho skjenker seg kaffi. Ho står rakt med steinansikt, og til slutt gir eg opp og sig ned på golvet. 
- Vi kan ikkje ha det sånn, Synne. Du kan ikkje ha det sånn.
Ho set frå seg koppen og legg armane rundt meg. 
- Så, så, seier ho og blæs vekk sinnet mitt.
Her er et vell av følelser, akkurat som i Synne selv. Uten et gjennomgående snev av klein, ufrivillig humor, akkurat slik det er i ungdomstiden, ville det blitt en annen fortelling. Akkurat som når forfatteren fletter inn en liten passasje om Synnes messengerbilde, samtidig som hun tvinger seg igjennom en samtale som setter en kniv i magen på henne. Du vet, kaninører og tenner på tørk, det passer seg ikke helt.

Samtidig vet hun verdien av å la enkelte passasjer stå nakne. Slik som den nære samtalen mellom far og datter sittende sammen i en bil, eller et øyeblikks fortrolighet mellom søster og bror over en burger. Nedroede episoder som disse er kjærkomne og skinner for seg selv midt i det emosjonelle kaoset, Harry Potter-referanser og flittig bildebruk fra dyrenes verden.
Eg er ein katt med ni liv, har sju igjen og reiser meg opp og går. 
Bakhaldsangrep er ei smal sak for ein katt. Eg tar i bruk mitt beste våpen og set klørne rett i ansiktet hennar. Borar neglene djupt i huda.
Sånn er det. Man må gjøre det beste ut av det, finne sine veier, prøve å forstå og tilgi om det trengs. Sinne er en kompleks, intelligent, sår og morsom feel-good jeg håper når frem til mange. Virkelig mange.



3 kommentarer:

annkolaas sa...

Eg har ikkje ord, Eli. Tusen takk for nydeleg omtale av Sinne. For god lesnad. For støtte og oppmuntring. For at du er du. <3

Mari sa...

Ja, ja og trippel ja! Jeg er så inderlig enig med deg. Har hatt et lite crush på forfatteren lenge, enda mer etter at hun var på Snaplioteket(hun var jo like fantastisk live der) og attpåtil kunne hun skrive så god litteratur. Det er bare å bøye seg i nesegrus beundring.

Jeg klarte nesten ikke å slutte å skrive på innlegget mitt om Sinne. Jeg likte boka så inderlig godt! (PS. Har forresten ikke glemt boka jeg en gang sa du skulle få, den står her enda den :O).

annkolaas sa...

Mari: <3 <3 <3