Vi har alle drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det. Lengtet.
De fleste av oss har mistet noen som har stått oss nær. Noen
som har gjort slikt et inntrykk, hatt en slik påvirkning, etterlatt et så stort
savn, at vi skulle gjort hva som helst for å få de tilbake. Om så bare for et
lite øyeblikk. Sagt farvel en siste gang. Gitt en klem for siste gang. Fortalt
hvor glade vi er i ham eller henne, for aller siste gang.
Jason Mott har drømt om det. Tenkt tanken. Ønsket det.
Lengtet.
- Og skrevet bok om det.
The Returned, av
Jason Mott
Norsk tittel: De hjemvendte
Over hele verden dukker det opp hjemvendte, tidligere
avdøde. Så også i den lille sørstatsbyen Arcadia. Lucille og Harold, et
aldrende ektepar, har i femti år lengtet etter sin eneste sønn, Jacob.
Plutselig en dag står han på trappa, høyst levende, åtte år, akkurat som han
var da han druknet den fryktelige dagen i 1966. Alle drømmene, alle bønnene har
brakt deres elskede sønn hjem igjen.
- Men hvem er disse hjemvendte egentlig? Er de mennesker
sånn som oss? Er de bare illusjoner? De
dukker opp, overalt og hele tiden. Snart vender de sanne levende seg mot de
hjemvendte. Redselen for at de hjemvendte skal ta over deres verden, skaper behov
for konsentrasjonsleire og trusselkampanjer. Verden, slik vi alltid har kjent
den, er plutselig snudd på hodet.
Temamessig er dette både nyskapende og spennende. Mott
spiller på følelser vi alle har, og tvinger leseren til å ta tak i ønsket og
filosofere videre. Potensialet er skyhøyt, men fallhøyden er desto større.
Denne romanen kunne blitt så mye, mye bedre enn det den er blitt. Det er flere
grunner til dette.
- Svakt språk
Romanen har mange av de typiske bestselgerkvalitetene.
Historien er medrivende, karakterene er lette å falle for og den spiller på et
stort følelsesregister. Dessverre er ikke dette synonymt med litterære
kvaliteter hva språk angår. Jason Mott har studert poesi og har utgitt flere
diktsamlinger, og det er i beste fall underlig hvorfor han i denne romanen
serverer et såpass dårlig språk. Ord, setninger, rytme og flyt samsvarer ikke
med forventningene. Svakheter ved oversettelsen er åpenbare, som i den
inkonsekvente bruken av liten og stor forbokstav i Bibelen, men det er så mye
mer. Det faller for ofte igjennom: tankerekker med engasjement avbrytes av noe
så trivielt som å takke ja til te. Det er så lovende, men avbrytes for raskt. Mye
blir lovet, men lite blir utrettet.
- For mye og for lite
Romanen består av en hovedhistorie, Jacob og hans foreldre,
og utallige mange delhistorier. Annen hvert kapitel gir oss innblikk i skjebnene
til flere hjemvendte, disse sekvensene har alle navn til den hjemvendte og er hver
på kun fåtalls sider. Noen er unødvendige, andre gir solide inntrykk. I
romanens egentlige fortelling møter vi også mange skjebner. En viktig biperson
er pastor Peters, som er viktig både for dypt religiøse Lucille og for
samfunnet i seg selv. Dette i egenskap av å være sjelesørger og som representant
for det gode i mennesket. Uventet, men svært ønsket, opptrer han midtveis i
boken i en langt større rolle enn han trolig først var tiltenkt. Pastorens møte
med ungdomskjæresten Elisabeth fremstår for meg som kanskje den aller såreste
sekvensen:
”Så pastor Peters sto i besøksrommet i oppsamlingsleiren i Meridian med den seksten år gamle jenta og danset til musikk bare hun kunne høre. Han løy og sa til henne at han ville ta henne med bort herfra. Og hun løy for ham og sa at hun skulle vente på ham og at hun aldri skulle forlate ham. De danset sammen denne siste gangen og fortalte hverandre disse løgnene.”
Dessverre ender hans historie brått. Plutselig hører vi ikke
mer om ham. Hans eksistens viskes ut av romanen. Først i de aller siste sidene
nevnes han i en bisetning.
- Troverdighet
Selvsagt er dette det mest kritiske punktet. Temaet er en
tikkende bombe i seg selv. Det virker dog som om forfatteren har vært svært
vaklende i sin egen overbevisning. Ønsker han å formidle en ønskedrøm som går i
oppfyllelse, eller ønsker han å krydre fortellingen ved å legge til en dose uro
og nerve? Resultatet lider under dette: Det blir aldri helt emosjonelt, og det
blir aldri helt nervepirrende.
Kanskje blir det enklest å vise dette ved å ta for seg historiens
tre parter. Alle tre oppfattes som problematiske.
De onde: Mobben har selv kjære og savnede avdøde. Hvorfor reagerer
de så med denne enorme redselen og sinnet? Er det kun bitterhet over at deres
avdøde ikke har kommet tilbake? Oppmuntret av myndighetene som forsøker å holde
de hjemvendte samlet i leire, beveger mobben seg raskt på siden av loven. Løsningen
er å drepe de hjemvendte. - Det blir nesten komisk. Drepe en død? Døden er jo
ikke lenger, med all tydelighet, noen endestasjon. Jeg kan svelge tanken om å
samle de hjemvendte i leire, holde de adskilte fra resten av samfunnet, forske,
teste ut. Men at løsningen er å drepe de allerede døde? Hva er konsekvensen av
slikt?
De gode: Bokens hovedpersoner Lucille og Harold har levd med
sin dype sorg i mange tiår. Savn, sorg, skyldfølelse, bitterhet. – Og en
standhaftighet og trang til å leve videre. Likevel, en mor som har mistet sitt
barn vil aldri slutte å ønske å få barnet tilbake. En far som finner sin sønn
druknet vil aldri slutte å gjenoppleve traumene. Så når deres sønn endelig
returnerer forventer man et vell av følelser. Kaos. Overbeskyttelse. En
overflod av følelser på godt og vondt. I
stedet for leser vi om moren som lager middager og faren som foretrekker å
sitte på trappen og røyke. I stedet for leser vi om far og sønns muntre lek i sjøen,
helt til faren brått oppdager at det er samme sted som sønnen femti år
tidligere ble funnet druknet. Intensiteten er fullstendig fraværende. Om ikke
handlingen i seg selv er til å gråte av, er i alle fall det ufullendte
potensialet til å grine av.
De hjemvendte: Tidligere avdøde vekkes til live uavhengig av
hvor deres grav er. Jacob våkner av alle steder opp i Kina, uten å huske noe
fra verken oppvåkningen eller – mer interessant – livet etter døden. Ikke på
noe tidspunkt får vi noe egentlig innblikk i hans tanker eller følelser.
Fraværet av dette forklares heller ikke. Jacob blir et tomt skall, ute av stand
til å vekke emosjoner hos leseren. Jacob virker fullstendig uanfektet av at
foreldrene, i hans oppfattelse over natten, har blitt svært gamle. Ei merker
han alle forandringene i samfunnet. Dette fraværet av undring kan på mange
måter godtas siden vi allerede oppfatter Jacob uten følelser. Selv om han
spiser, sover, er av kjøtt og blod, er han likevel som en skygge av seg selv.
Desto tristere at forfatteren ikke makter å være konsekvent i sin beskrivelse
av hjemvendte. Noe av det mest prekære i denne sammenheng er den lille
bihistorien om nazistene som våkner opp femti år etter krigen. Umiddelbart
etter oppvåkningen skildres soldatene som gjennomsyret av dårlig samvittighet
og selvransakelse. De tar fullstendig avstand fra nazismen uten å kjenne til
historiens avsløringer. Det er inkonsekvent, usannsynlig, forvirrende og
irriterende.
Potensialet som glapp
Jeg har skrevet mye om potensial i denne vurderingen. Det
ufullendte potensialet plager meg veldig. Jeg skulle virkelig ønske romanen
hadde blitt mye større, bedre, viktigere enn den ble. Ideen, skissering av
hvordan samfunnet ville vært om våre kjære avdøde hadde kommet tilbake, er så
attraktiv, spennende og givende i seg selv. Det er trist og frustrerende at
forfatteren med et såpass fantastisk utgangspunkt ikke maktet å gjøre det grundigere.
Løsningene er lettvinte over all forstand. I stedet for å filosofere over de
helt store mysteriene i livet, dveler man ikke ved noe. Vanskelige spørsmål
unngås for alt det er verdt. Troverdigheten glimrer med sitt totale fravær.
Men så er det dette lille ekstra som sniker seg inn. Dette
man ikke helt klarer å sette fingeren på, dette noe som får deg til å lese
videre. Alt man håper å finne svar på. Alle disse faktorene som gjør at en bok
får masse oppmerksomhet og horder av svorne lesere. Denne boken har tross feil
og mangler dette lille ekstra som gjør boken til noe større enn den er i seg
selv.
”Mitt håp er at leseren kan gå inn i denne verdenen og finne de usagte ordene og uforsonte følelsene fra sitt eget liv utspilt på disse sidene. Kanskje til og med føle at deres egen skyld blir tilgitt og endelig legge byrder bak seg.” (forfatterens etterord)
Kvalitetsmessig er den langt fra god nok. Språket er
skuffende. Persongalleriet er med få unntak lite troverdig. Plottets potensial
er ikke godt nok utnyttet. Desto mer forstyrrende er den vakre avslutningen.
Der hvor alle svarene ligger.
Det redder litt, men ikke nok, av helhetsinntrykket. Det ble
litt for lite, litt for sent. – Og det er jeg lei meg for.
Kilde: Eksemplar bedt om - og fått - av forlaget. Tusen takk til Bestselgerforlaget! Bildet er mitt eget, boken og min elskede boknotatbok/moleskine foreviget på passende underlag. Bokens omslag er forøvrig knasende pent, thumbs up for det alene!
Andre bloggere: Foreløpig tror jeg det kun er (Beathe) som har skrevet om boken. Korriger meg om jeg tar feil - aller helst med lenke i kommentarfeltet :o)
Stay tuned: Boken har fått massiv oppmerksomhet i USA, forfatterens hjemland. I mars vil den være å finne filmatisert på TV under navnet Resurrection. - Og veien er som kjent kort fra USA til Norge.