Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

I forbindelse med sin 70-årsdag har Vestfolds store forfatter Margaret Skjelbred utgitt en novellesamling om små øyeblikk med stor emosjonell verdi, alt dette som former og skaper et helt liv. 

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

Noveller. Utgitt i 2019. Norsk. 

Vestfold, presiserte jeg innledningsvis, selvsagt med grunn: Hennes bruk av dialekt fra hjemfylket er velkjent, så også brukt i disse novellene. Sammen med stadige gjentakelser og utstrakt muntlig stil fremstår hennes tekster som personlige beretninger. Det er noe fortrolig over fortellingene, en nærhet som gjør leseopplevelsen sterkere enn vanlig. Hele boken føles nærmest som en tillitserklæring fra henne til leseren. 

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet. (Fra forlagets omtale)

Slik jeg leser novellene er de fleste sorgrelaterte. Noen med konkret sorg over noen man har mistet - eller holder på å miste. Andre med fornemmelse av sorg over at ting er blitt som de er blitt. Alt som ikke ble som det skulle, alt man mistet, alt man ikke sa eller gjorde. Skjellsettende øyeblikk som brennes inn i hukommelsen. Minner som definerer deg som menneske, alt som på ett eller annet vis endrer og former ditt liv.

Noen av novellene fortelles ut fra et barns ståsted. I andre noveller er det eldre mennesker. En del tidstypiske elementer som matcher hennes alder bidrar til antakelsen om at mange av novellene er forfatterens egne memoarer. I det hele tatt: Samlingen fremstår som mimring over 70 år, det være seg selvopplevde hendelser eller historier bygget på fortellinger fra bekjente. Hun er dyktig på det mellommenneskelige og senker seg med letthet ned til en femårings synsvinkel, så vel som en kvinne på hennes egen alder. Om så alle viser seg å være fiksjon er det vel så imponerende.

Ikke alle noveller er like sterke eller minnerike for leseren, men som helhet fremstår samlingen som hjertevarm og rørende - i alle fall for denne leseren. Enkelte noveller er attpåtil så sterke at det påkreves pause fra videre lesing.

Jeg kunne skrevet om hver enkelt novelle, men det blir feil. Det er en ro og verdighet over novellene som gjør at det føles riktig å ikke skrive så mye om boken. Den må leses og føles.

Les også: Mine begeistrede ord om Margaret Skjelbreds (Gulldronning, Perledronning) og den litt mer lunkne omtalen av (Mors bok).

Kilde: Leseeksemplar.

Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol

Den prisbelønnede forfatteren Marit Kaldhol har gitt ut lyrikk og skjønnlitterære romaner i 35 samfulle år. Mange av disse har barn og unge som målgruppe. Mest kjent er kanskje bildeboken Farvel Rune fra 1986, en fortelling som fortsatt gjør meg gråtkvalt. I bokbloggsammenheng har hun fått stor oppmerksomhet med romanen det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, en bok som havnet på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014. Historien om narkomane Solrun fortelles gjennom lillesøsteren Jenny som (…) famler seg frem i savnets labyrinter og (…) smitter leseren med sin stille fortvilelse. Hennes nyeste roman er i alle fall tilsynelatende langt mer humoristisk. 

Mjølketannmuseet, av Marit Kaldhol 

Novellesamling. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

Gjennom over tjue korte og lengre tekster serveres morsomme, såre, rare, søte og tankevekkende fortellinger. De aller fleste novellene har kvinnelige hovedpersoner, gjerne mødre. Og der det er mannlige hovedpersoner er alltid barn sentralt i historien. Det er kun noen få unntak, så får det være opp til leseren å tolke disse inn i felles tematikk. 

Skillet mellom dyr og menneske viskes ut. Det starter allerede i første novelle, hvor vi møter en mor og hennes døtre, kanskje mennesker, kanskje ender, kanskje noe annet eller midt i mellom. En av jentene er annerledes, akkurat som en hvit svane. Hun går sine egne veier, trekker ut av flokken, lærer å svømme av seg selv og blir en anerkjent perledykker. Andre former for bildebruk er mer velkjente, slik som fortellingen om faren som en truende skygge vokter over sin sønn, en velmenende handling for å gjøre ham sterk nok til å takle verden utenfor. Snart er det sønnen som truer sin far. De skuler mot hverandre, tråkker rundt i ring, som to ulver. Kontrasten i novellen etter er nesten overveldende: 

Den blinde kua legg den nyfødde kalven til brystet så han får suge. Kalven er like blind som mora, men han syg godt. Kua slikkar kalven med den store tunga si. Kalven er gul som honning. Tunga er diger. Kua slikkar og slikkar. 
Ho kjem i skade for å slikke i seg heile kalven. Det skjer utan oppstuss eller tårer av noko slag. Tvert om. Dei seier til henne at slikt er ganske vanleg. At verda er full av honninggule kalvar som er slukte av mor. 

Noen mødre blir så gamle at de råtner, dekkes av skjell og dør. En sønn setter stopper for begravelsesprosedyrene og får henne balsamert. Med sin omreisende forestilling «Verdens minste mor» tjener han rått på sin mors skjebne, mens datteren, hans søster, i protest selger skjellene, pent dandert i esker med silkebunn. Noe må man ha igjen for den ubehagelige stanken, all tiden de brukte på å stelle sin døende mor. 

Andre mødre får barn som slettes ikke klarer oppføre seg. De er frekke, tar overhånd og viser ingen respekt, men hedrer sin mor når hun går bort. Ingen ukjent tematikk, men her er fortellingene tyllet inn i absurde rammer, hvor leseren gis utallige tolkningmuligheter. 

Selvutvikling og løsrivelse er andre gjennomgangstema. I en av novellene møter vi en kvinne gift med en hund. De to legger ut på en vandring, og mens kvinnen bærer veskene, snerrer hunden mot henne. Kom igjen, fortere, fortere. Det ubehagelige i hundens væremåte er igjenkjennbart nok til å glemme det ytre. Hunden blir for leseren et menneske. Det er historier hvor kvinnen må gi slipp på sine barn, hvor kvinnen avviser sin mann, men også historier der kvinnen gir seg hen til sin lidenskap. I en av bokens lengste tekster møter vi sydama, som i sin iver etter å sy avviser alle som banker på hennes dør. Kaninene som formerer seg i rommet ved siden av får bare holde på. Det eneste som forstyrrer henne er noen blemmer som dukker opp. En av blemmene er ekstra uhåndterbar. 

Ein formiddag midt i ein sikksakksaum må ho tilkalle jordmor. Med røynde hender saumfer jordmora magen og lyttar med stetoskopet. Ein sirkel lyst tre på magehuda. Ho rekk ikkje eingong å ynke seg. Eit fint snitt under navlen, så løftar jordmora han ut: ein velskapt stein. Ho legg han i senga attmed sydama og samlar blemmevatnet i ei bøtte. Sydama dreg ein finger langs dei drivkvite stripene i steinen. Kviskrar så lågt at ho knapt høyrer det sjølv. - Eit under. 

Og mens hun syr og steller steinen, formerer kaninene seg videre. De blir så mange at de tyter ut av dørglipa, overtar nok et rom. Sydama tar med seg steinen og symaskina. Syr og stryker. Det hele er elegant fortalt, morsomt og samtidig sårt. 

Akkurat som historien om den fødende kvinnen. Hun som ligger ved stranden, har lagd seg en sklie i sanden, en renne som fører ut i havet. Hun føder, legger egg, lar det skli nedover og utover. Venter på det neste, men glemmer aldri de hun tidligere har sendt fra seg. Havet er fullt av hennes egg. 

Mjølketannmuseet består av over tjue historier, og jeg skulle gjerne ha skrevet om samtlige. - Men mine gjenfortellinger kan ikke gjenspeile fornøyeligheten, sårbarheten, merkverdighetene og lekenheten. Akkurat som denne bokanbefalingen ikke kan gjenskape musikken i bokens siste novelle. 

- Den om mannen som lar seg lokke av en geit, han som glemmer sitt barn i en koffert. Mannen som når han selv blir forlatt åpner kofferten og finner et skjelett. Den vesle, merksnodige og absurd rørende novellen om faren som omskaper sitt barns knokler til musikkinstrumenter.

Kilde: Leseeksemplar.

Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik

Tynn flis, tjukk innbinding, rosa omslag med et fotavtrykk og et temmelig brutalt-morsomt innhold. Forfatterens ide er nokså enkel, men med lesverdig resultat: Skriv x antall fortellinger om folk du har møtt. Om du leser boken uten å fnise en eneste gang, da er det noe galt med … vel, det er i alle fall ikke bokens skyld.

Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik

Norsk. Utgitt i 2017. Novellesamling.

Noen får mye spalteplass, andre bare noen få linjer. Enkelte er de reneste gjengangere, det være seg hovedpersoner i enkelte fortellinger eller bipersoner i andre. Det er Ole som er så stygg at han går under tilnavnet Pizza-Ole, det er Onde Ove, forklaring virker unødvendig, og det er Svenske-Laura som egentlig er dansk, men som påberoper seg å være uskyldig i hva som helst. Blant andre, men i hvert fall disse. Og mest av alt er det Hilde Renate, sentral i den mest minnerike fortellingen for min del. 

Forfatteren husker tilbake på sin oppvekst, året i militæret og ung voksentid. Reiser, ekskjærester, kollektivsamboere og tilfeldige på gata. Små og store begivenheter, ukjente og nære enkeltmennesker som på ett eller annet vis skaper minner og blir med videre i livet. Etter en viss snoking i SoMe forstår jeg at det langt ifra er kun fiksjon, virkelighetens persongalleri er mer enn nok, skjønt boken lider slettes ingen skade av overdrivelser og litt oppfinnsom magi som krydder til hverdagsfortellingene. 

Uforglemmelig, høyverdig litteratur kan han neppe beskyldes for å ha kreert, men det både lettlest og underholdende. Tidvis er det faktisk riktig morsomt, skjønt det av og til grenser til det ubehagelige. For bedre uttelling på terningen burde han kanskje droppet de korteste tekstene, skjønt, det er et poeng at det noen ganger er lite å skrive. Noen gjør, til tross for at det er vanskelig å sette fingeren på hva eller hvorfor, inntrykk. – Det være seg fortellinger eller mennesker man har møtt.

Folk jeg husker er med sine korte fortellinger og fnisehumor super som veskebok og fin også til høytlesning i mer sosiale settinger. Det beste er likevel at han evner å sette i gang tankekverna til leserne. Våre tavler er fulle av navn og hendelser, mennesker og erfaringer som gjør oss til de vi er. 

Morsom – og inspirerende.

Kilde: Leseeksemplar.

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

La meg slå et slag for novellekunsten. Konseptet er som skapt for folket. Det passer for alle, det være seg de lesevante eller de som knapt nok rører en bok. For alle som ikke orker bruke mye tid på bøker og for alle som stadig har knapt med tid. Og samtidig de som har et hav av tid: Noveller må leses i sammenheng og grunnes over. Enkeltvis og samlet. 

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

Novellesamling. Utgitt i 2017. Norsk.

Og la meg slå et slag også for akkurat denne novellesamlingen. Det er noe befriende over Arvolas språk. Det er forståelig og enkelt, rett frem og folkelig. Det flyter fint, du kjenner deg igjen i settingen. Det beste er likevel det tilgjengelige budskapet, dette lille ekstra som gir leseopplevelsen mening.

Jeg vet hva du driver med består av ni noveller hvor vi møter nordmenn, unge som eldre, med ulik livserfaring og posisjon i det norske samfunnet. Ikke alle treffer like godt, det skal sies. Kvaliteten på historiene er litt for ujevn, men sammen utgjør de en tankevekkende og interessant helhet jeg gjerne anbefaler videre.

Det handler om Norge i dag. Et land, et folk, som holder på en fasade som stadig oftere slår sprekker. Akkurat som fugleburet på omslagbildet. Øyensynlig er det et tiltalende omslag, fargen er rosa og illustrasjonen viser et fuglebur. Luken er åpen, fuglen har fløyet. Frihet og lykke, vil du kanskje si. – Men se nøyere. Se bunnen som har sprukket, og korset på toppen, vil ikke det gi assosiasjoner til en gravplass? Et lite minnesmerke med en dyp og hul bunn. Jeg så det ikke selv, ikke før jeg hadde lest boken. På samme vis lot jeg meg også fortrylle av inngraveringen i permen. Sort perm, med et vell av grener, små, tynne som strekker seg ut. Grener, akkurat som sprekkene i fugleburet. Og igjen dette lille korset, den lille detaljen som fører med seg et snev av tvil, en liten uhygge, og endrer inntrykket. 

- Så gjennomført er det faktisk. Hemmeligheten ligger i detaljene.

Riktignok ser man ikke alt med en gang. Det tar litt tid, du bruker noen sider på å forstå. Du ser tidlig det er noe som skurrer, men du vil helst tro godt likevel. Akkurat som du helst vil tro godt om naboen. Mannen i gata. Nordmenn. Oss privilegerte norske kvinner og menn som har det så inderlig godt med alle oljepengene våre. Vi som lever i fred.

Arvola viser oss noe annet. Fasaden er for lengst sprukket.

I novellene møter vi mannen og kvinnen på gata, hvordan de egentlig er. Deres usympatiske trekk, kulden, streifet av ondskap. Det unevnelige vi ikke tør vise til noen. Vi møter ungen som river en vinge av fuglen han holder i hånden. Vi møter den omsorgsfulle barnehageansatte som i et anfall av innestengt raseri forteller barna hva som skjer etter døden. Hva som egentlig skjer. Vi møter han som river ned et sandslott og spytter ned i restene. Og vi møter den kjærlige partneren som publiserer de mest ondskapsfulle kommentarer, trygt skjult bak en pc-skjerm.

De er oss. 

Oss. De kalde. De tause. De som ser en annen vei når urett begås. De som ikke sier imot. Og av og til, ubehagelig ofte, de som skjuler sitt egentlige jeg.

I samlingens siste novelle eskalerer det fullstendig. Aktualisert gjennom flyktningkrisen gjengis høyst reelle nettkommentarer som man ikke forstår noen kan tenke eller aller minst publisere. Det hele gjennomsyres av et hat vi har vanskelig for å fatte at noe menneske, noe normalt menneske, kan kjenne. Det er såpass ubehagelig lese, å innse, at du føler deg kvalm lenge etterpå. Du har lest kommentarene selv. I forgårs. I går. I dag. Du kommer til å lese de samme på nytt i morgen. 

Facebook avslører deres navn og bosted. Det er alltid noen som trykker liker eller kaster seg på med ord som vitner om et like forkastelig menneskesyn. På profilbildet poserer de med barn eller barnebarn. Mannen eller kvinnen i gata. – Og de er ubehagelig mange.

Vi, resten, sitter stille og godtar kulden som siger inn over landet. Vi, den tause majoriteten, er deres støtteapparat.

Det er på tide å kjempe imot.

Les også: Min omtale av Arvolas novelledebut (Det går ikke over).

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Bokbloggeren Anita har skrevet mer utfyllende om novellesamlingen i (dette innlegget). Også (Elisabeth fra bloggen Bokstavelig talt) og Leserommet har (skrevet om boken).

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer tok meg med storm da hun i 2014 fikk sitt gjennombrudd med romanen Unnskyld. Etter det leste jeg hennes foregående, Under verden og Ut, i tillegg til fjorårets Fortellingen om Øde.

I omtalen av debutromanen Under verden innledet jeg med «Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel.» En real nedtur etter i mine øyne fenomenale Unnskyld, altså. Heldigvis ga Ut meg en opptur, før jeg atter ble skuffet av Fortellingen om Øde.

Nå som jeg har lest hennes femte roman sitter jeg igjen med samme inntrykk som av debutromanen. – Jeg har ikke helt sansen for boken, men det er altfor mye å diskutere rundt boken til å la være. Jeg liker at den får meg til å gruble.

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2016. Norsk. Novellesamling.

Jeg hadde i det hele tatt ikke tenkt å vie tid og bloggrom til denne novellesamlingen. Boken har allerede fått en del publisitet. Handlingsforløp er gitt i det vide og det brede, klikk på lenker nederst i dette innlegget. Selv skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Men altså. Samlingen består av tre noveller hvor like mange hovedpersoner befinner seg i like mange europeiske storbyer. Alle tre er kvinner, anslagsvis i 30-årene, og skal oppholde seg på disse stedene i en kortere periode, uten en kjent omgangskrets rundt seg. Selv om det ikke forklares i klartekst er det nokså tydelig at alle tre nylig har opplevd samlivsbrudd, og bruker disse ukene, månedene, til å finne tilbake til seg selv.

Og som alle vet, den beste kuren mot kjærlighetssorg er den klassiske rebound-taktikken. Overlapping: Finne seg en ny, bruke og kaste. Så også her.

Oppholdene er ikke i noen av de tre novellene ment å vare over lengre tid. Kvinnene er på flukt fra sin virkelighet, de ønsker ingen tilknytning til steder eller personer hvor de nå er, og dermed oppnår de en viss form for frihet. - Og med frihet tillater man mer uten å tenke på konsekvenser. 

Apropos flukt. Kvinnen i den midterste novellen jobber på et klesmottak for flyktninger eller andre trengende. Det er neppe tilfeldig. Og akkurat som i overordnet betydning, har også hovedpersonene vanskeligheter med å la andre slippe inn. De flykter fra andre, men også fra seg selv. Banal vinkling kanskje, men det fungerer.

«Har du det bra?» blir hun spurt. I alle novellene får kvinnen spørsmålet fra sin elsker. Svaret er overfladisk, og slik får heller ikke leseren vite mer enn at det egentlige svaret er benektende. Jeg liker ofte en mangel på det emosjonelle, at man må lete etter fragmenter av smerte, etter personlige innrømmelser.

- Men som alltid: Det er en balansegang. Her savner jeg noe mer, jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på menneskene, ikke en gang i min egen fantasi. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har klekket ut gode ideer, momenter hun ønsker ha med, men glemt å legge sjela si i livene til sine romanskikkelser.

Derimot tar hun mange interessante fortellergrep som gjør romanen spennende å diskutere. 

Vi vet for eksempel ingenting om bakgrunnen til de tre kvinnene, ei heller får vi vite noen navn. Det nærmeste vi kommer er den midterste novellen hvor hun omtales med et kallenavn. Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det grundig gjennomtenkt: Dette er den eneste novellen hvor kvinnen etablerer et forhold til en annen kvinne. Også elskerinnen omtales med et kallenavn. I tillegg er det tidvis vanskelig å skille de to fra hverandre. Det er hun og hun, selvsagt med en grunn: Hun og hun blir de, både i leseren og hverandres øyne.

Og jeg vet ikke om det er mine fordommer, men jeg oppfatter det som en kamp mellom feminitet og maskulinitet. En typisk mann vil lettere distansere seg enn kvinner, og i den midterste novellen omtaler kvinnen seg som den mest maskuline. Mens hennes elskerinne klamrer seg til henne, forsøker hun å holder seg på avstand, både fysisk og emosjonelt. Samtidig sliter hun med sine følelser, hun blir stadig mer avhengig av elskerinnen. Stadig mer kvinnelig.

Det er ellers overraskende mye erotikk i boken. Rått og rett på sak. Det er sjeldent kost fra en norsk forfatter, kvinnelig sådan, nokså ung sådan i særdeleshet. – Og jammen sniker hun med temmelig mye om mensen også, i alle tre novellene. Om ikke kontroversielt, så i alle fall litt oppsiktsvekkende, selv i 2016.

Aller best er forfatteren likevel når hun leker med ordene. Slik som i novellen hvor hovedpersonen omtaler seg selv som den fremmede. På slutten av novellen blir hun selv med en fremmed hjem fra et utested. Rollene flyttes og er i stadig bevegelse. Stadig på flukt, stadig på let.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Beathe) og (Anita) er begge mer begeistrede enn meg.

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

En av de første nyere bøker jeg skrev om som bokblogger, var Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. «Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.» skrev jeg innledningsvis. Jeg avsluttet med ordene «Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet. Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen utgjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå.»

Mer enn alminnelig begeistret, med andre ord. I november leste jeg en annen bok av henne, også denne gang en novellesamling. Med fem års erfaring som bokblogger var jeg spent på om jeg ville like hennes ord like godt. 

Denne gang ble jeg ikke like emosjonelt berørt. – Det var en befrielse, faktisk, å lese noveller som oppfattes som interessante og tankevekkende, men som ikke nødvendigvis leker med leserens følelser. For ja visst, jeg liker også denne novellesamlingen.

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

Novellesamling. Norsk. Utgitt i 2016.

Skjønt, jeg mistenker at jeg har gått glipp av en rekke glimrende poeng i de ulike novellene. Det får så være. Forfatteren er nemlig professor i økonomi, og hennes ståsted er dermed flere univers unna min antatte komfortsone. Økonomi gir meg assosiasjoner til matte, og matte gir meg åndenød. Jeg vil liksom ikke helt. Underveis i lesingen tviholder jeg på mine egne tolkninger. 

Den noe variable kvaliteten både når det gjelder språk, form og fortelling, forsvinner i en spennende og uvant utfordrende leseopplevelse. 

Karine Nyborg tar oss med til samfunnsøkonomiens verden gjennom sju noveller. Jeg leser hva hun skriver, men jeg er litt redd likevel. Slik som når hun starter det hele med å introdusere oss for det konvekse hullet som alltid vil eksistere. Dette begrepet fungerer som en rød tråd gjennom hele novellesamlingen. Hullet som jeg insisterer på å tenke på som ensomhet, eller oss selv som egne øyer. Eller bare det å være absolutt tilstede. Boblen. Rekkevidden. Og kanskje er jeg helt på jordet og fullstendig oppslukt i mine egne forutinntatte antakelser. Det jeg en gang i tiden lærte å kalle fordommer. - Eller kanskje jeg har forstått noe av de tanker forfatteren forsøker å la spire i oss.

Slik som i novellen De elskende fangenes dilemma, hvor tilfeldigheter, sannsynlighet og konsekvenser måles opp. Slik som i den rett ut komiske fortellingen Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet, som man slettes ikke kan unngå å lese med Erlend Loe-stemme. Adam og hans rykende ferske kone foretar en virtuell bryllupsreise hvor alt er perfekt, men som likevel blir alt annet enn perfekt. Nyborg tar oss med inn i tankegangen, og jeg tenker at dette, dette må jeg google og lese mer om. - Selv om jeg er redd for økonomi og matte og brøkstreker.

Og når jeg endelig begynner å forstå hva hun skriver om, leser jeg Et menneske er sine relasjoner, hvor alt virkelig gir mening. Det konvekse hullet personifiseres gjennom to mennesker i et hav. En i båt, en i vannet. To øyer, to mennesker, to punkter. Dette noe som er nulldimensjonalt, som ikke har linjer. Hvordan kan vi så knytte oss til andre mennesker? Likevel ror det ene punktet, til det andre. De møtes og skaper en linje, som igjen utløser en enorm lettelse over å være nær, flyte sammen til ett. Aldri, aldri, aldri noensinne slippe taket.

Nå er jeg likevel nær å bli følelsesmessig engasjert.

Desto mer lettet blir jeg over å lese neste: Veien til rikdom, som kanskje skiller seg mest ut i samlingen. Den er enklere å lese, men samtidig vanskeligere å forstå med hensyn til forfatterens røde, økonomiske om du vil, tråd.

Også Mumien er i stor grad fortellende, men introduserer oss tidlig for novellens inspirasjon: Utilitarismens far Jeremy Bentham, som en gang i tiden donerte sitt eget legeme. Igjen denne ensomheten, samtidig som man ønsker å sette spor, være av betydning. – Eller rett og slett behovet for å være hos noen, være tilknyttet noen. 

Skjønt, ingen av novellene kan måle seg helt med tittelnovellen, som også er den klart lengste. En usynlig hånd, sprell levende, full av ugagn. Stopp meg fra å avsløre mer. For tro meg, jeg har lyst, og det i seg selv er et kompliment til fortellingen.

I det hele tatt: Det slår meg hvor mye det er å fortelle fra hver novelle. Ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men alle tolkningene man gjør seg underveis. Riktignok er det en fordel med en viss innsikt i økonomisk teori, da hele tematikken virker å være bygget på dette. De mange illustrasjonene, både som figurer og bilder, understreker dette.

Selv må jeg gjøre mine egne tolkninger. Jeg har mine begrensninger. Det jeg ser er en nesten magisk realisme, hvor alt har sin naturlige forklaring. Det må jo det. Alt kan forklares, i alle fall forstås som at det finnes en naturlig årsak selv om vi enda ikke har funnet løsningen. Det må være en logikk i det hele, og jo lenger man grubler over fortellingene, jo mer levende blir novellene. 

En befriende distanse til novellenes hendelser og personer hjelper oss langt på vei: Leseren forsvinner inn i forskerrollen. 

Anbefales - Vel verdt å sjekke ut før nomineringen til Bokbloggerprisen!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.

Leseåret 2015: Ubloggede bøker

Leseåret 2015 er historie, og et nytt år er relativt godt i gang, noen dager ut i 2016. Enkelte ekstra ord om det som har vært er likevel på sin plass, all den tid jeg ikke har omtalt alle leste bøker.

 

- Attpåtil avsluttet jeg fjoråret med å lese ut en bok på selveste nyttårsaften. En ordentlig feel-good-bok som slettes ikke er stort å vie tiden sin til, verken i lesetid eller omtale, men som ga meg på akkurat det tidspunktet en flott avslutning. Jeg har verken hatt tid eller energi den siste tiden til å vie meg til bøkenes verden, og En liste for livet, av Lori Nelson Spielman var akkurat passe der og da. Faktisk koste jeg meg aldeles glugg i hjel. Jeg glemte tid og sted, fortrengte alle lettvinte løsninger, irriterende adjektivbonanzaer og glatthet. Historien var alt for skjønn til å henge seg opp i slike detaljer! Ren underholdning og hjertet ble til min forferdelse bløtt som et underkokt egg.

 

Et høydepunkt, attpåtil langt bedre rent litterært, var også Alf Kjetil Walgermos ungdomsroman Mitt bankanda hjarte. Ungjenta han sentrerer handlingen rundt, er sanseløst forelsket... og samtidig hjertesyk. Resultatet er en virkelig fengende fortelling, og jeg falt særlig for avslutningen. Forfatteren har valgt en svært åpen løsning, som gir flere spørsmål enn svar. Tenåringsromantikken er åpenbar i seg selv, men vi presenteres samtidig en tematikk som er både spennende og interessant. Hvordan skal man kunne forholde seg til å bytte et organ, attpåtil sitt hjerte? Vil personligheten forandres? Vil hun føle annerledes? Vil hun fortsette å være forelsket i ham? Det hele er rørende, gripende, vakkert, fint og søtt. Både for tenåringer og voksne.

 

Tankespinn er det det også rom for i Knut Hamsuns ikke helt ukjente forsvarsskrift . - Opprinnelig lest med tanke på årets langt fra gjennomførte prosjekt. Kun to Hamsun-verker ble lest, og en av disse ble altså mye omdiskuterte På gjengrodde stier. Historisk, og i særdeleshet litteraturhistorisk, er det interessant å lese, skjønt mindre givende litterært sett. Man kan si hva man vil om den gamle mannens intensjoner, han tok utvilsomt nazistenes side under andre verdenskrig, men her er i alle fall hans forsøk på renvaskelse. Til tross for både gneldring og bitende bitterhet, skriver han samtidig både høyst satirisk og tidvis fornøyelig.

 

Å lese norske romaner er mitt fremste mål med bokbloggingen. Bokbloggerprisen er en viktig trigger, og i så måte lese nye utgivelser av norske forfattere. En av bøkene ble dessverre aldri omtalt: novellesamlingen Falle, av Rakel Solstad. Årsaken? Den ga meg ingenting. Kun en av novellene ga et relativt sterkt inntrykk. Ikke av historien i seg selv, egentlig, men av diktet som inspirerte henne. Det hele ble litt for vagt for meg, selv om tematikken i seg selv burde appellere til meg. Litt synd. Jeg forsøker meg på nytt litt senere.

 

Den aller siste jeg ønsker å nevne er Helge Birger Kolstad beretninger fra tiden som krigsseiler, skrevet ned av Oddvar Skjølberg. Boken En krigsseilers loggbok fant jeg etter å ha mottatt kopi av et brev Kolstad hadde skrevet til min mors søskenbarn. For noen år siden søkte han på nettet om noen hadde opplysninger om sin bestefars, min oldefars, ferder på havet under andre verdenskrig. Kolstad oppdaget dette, og sendte ham så et brev hvor han fortalte litt fra deres felles seilaser. Det mest dramatiske var forliset av M/S Bra-Kar, hvor Oldefar var styrmann og Kolstad var dekksgutt. Dette vies også en stor del av boken. Min Oldefar overlevde tre torpederinger men snakket aldri om sine traumer. Etter krigen ble han taus og distansert, tydelig preget av sine opplevelser på havet. Dermed var det også av stor betydning å lese en bok skrevet av en som kjente ham, og som kjente på det samme som ham.

 

- Med disse ord lukker jeg boken om Leseåret 2015. Boken er fullført og ferdiglest.

Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Denne uken er frist for å sende inn nominasjoner til Bokbloggerprisen 2015. Årets første leste bok ble en novellesamling jeg ønsket å finne ut om kunne være kandidat. Timing er ofte alfa og omega, i særdeleshet når det gjelder en slik særegen fortellerstil. Jeg er redd kvaliteten er høyere enn inntrykket jeg sitter igjen med. Timingen ble feil.

 

 

 

Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Novellesamling. Utgitt i 2015. Norsk debutant.

 

Samlingen består av seks noveller med handlingsforløp i hjemlige Norge, i konfliktfylte Jugoslavia og i smått eksotiske Russland.

 

Hun bruker mange ord, ord som virker fremmede i all sin uortodokse sammensetning. Hun forsvinner inn i miljøet, inn i personen, og tilfører en autensitet, skjønt som for meg var vanskelig å leve meg inn i. Jeg manglet konsentrasjonen som kreves av leseren, og resultatet var en leseopplevelse tilnærmet fritt for emosjonell gevinst. Dermed uteblir også den tindrende engasjerte omtalen.

 

Det er dog ikke bokens feil. Jeg har ingen problemer med å se de åpenbart gode kvalitetene forfatteren innehar.

 

Novellesamlingen åpner med fortellingen Korsdrager, en novelle hun opprinnelig fikk utgitt i Granta tidligere i år. Handlingen er fra Kosovo, hvor jeg-fortelleren med en stille desperasjon og vond undring forsøker å forholde seg til at en bror hun opphøyer tas av dage.

 

Kanskje enda mer eksotisk fortellerstil presenterer hun i den nest siste novellen, tittelnovellen Rønneimperiet hvor vi plasseres i Russland. I et akademisk miljø og videre med tog til Sibir. Leseren klyper seg i armen og har vanskeligheter med å forstå at dette kan være skrevet av en norsk kvinne.

 

I de fire øvrige novellene er vi i hjemlige trakter. Skjønt fortellerstilen er stadig like overraskende. I Ulven og kalven møter vi en datter som selv er mor. Hun minnes sin oppvekst og forhold til sin egen mor. Til tross for et ønske om nærhet og fortrolighet, er det stadig en distanse mellom de to. Den kanskje lettest tilgjengelige novellen i samlingen inneholder samtidig overraskende elementer som tvinger leseren til å endre oppfatning og ønske å lese novellen på nytt. Små elementer tilfører fortellingen  ny kunnskap med rom for undring.

 

Mer ekstremt er det i novellen Ømfintlighet. Brått endres vår verden og jeg-fortellingen er en eldre mann. En bygdeorginal, en tomsing. Han prater i vei og tar oss med på en berg-og-dalbane av et handlingsforløp man ikke blir riktig klok på. Skjønt, den spennende stemmen og vinklingen til tross, jeg trøtnet etter noen sider med optimistisk forsøk.

 

Eller ikke den siste novellen, Moderne krigføring, klarte å feste seg hos meg. En traumatisert soldat søker hjelp og vi forsvinner inn i depresjonen. Jeg mistenker at mitt utbytte av novellen vil være større ved et nytt forsøk. - Så lukket jeg også igjen boken med et positivt inntrykk til tross for de manglende ovasjoner på daværende tidspunkt.

 

Størst glede hadde jeg av en, slik jeg har forstått det i etterkant, en noe selvbiografisk historie kalt Løven av Juda. Tittelen henspiller på jeg-fortellerens far, en prest. Guddommen selv, som fortelleren med kjærlig og opprørsk spott kaller ham. Oppvekstskildringen inneholder fargerike beskrivelser av venneflokkens fedre, noe som ble mitt personlige høydepunkt i hele samlingen. Også her en spesiell, men diskret, tvist, som makter å endre historien akkurat nok til at leseren ønsker å lese den på nytt.

 

Det er nesten uforståelig at en norsk kvinne i slutten av trettiårene kan skrive disse novellene. Det unorske særpreget, enten handlingsforløpet er lagt til Norge, Kosovo eller Sibir, er en etterlengtet ny stemme som tilfører en nerve i samtidslitteraturen.

 

 

 

 

Kilde: Leseeksemplar

Bøen, av Joakim Hunnes

En novellesamling var alt som skulle til for å riste av meg en akutt tilstand av lesevegring. Jeg hadde ikke hørt om verken bok eller forfatter da pakken kom i posten, men det var noe ved den som appellerte til meg så fort jeg leste baksideteksten.

Bøen, av Joakim Hunnes

Novellesamling. Utgitt i 2015.

Kanskje var det bygdetemaet som appellerte til meg. Født og oppvokst på bygda som jeg er, kjente jeg meg igjen i persongalleriet. I hendelsene. Hendelsene som knapt nok er å regne med for de mer urbane. Båndene mellom sambygdingene. Den vedvarende følelsen av at det er noe mer der ute man ikke har tilgang på. En følelse av å leve i en boble, og vekselvis forsøke å stikke hull på den og pakke seg enda bedre inn. Trygghet og klaustrofobi på en og samme tid.

Samlingen består av til sammen ni noveller, hvorav åtte av disse er på rundt ti sider hver. Tittelnovellen på førti sider avslutter. Fortelleren er ny, stedet er nytt, men tematikken er den samme og gir en virkningsfull, men vond, avrunding.

Språket er nøkternt og preges av gjennomgående muntlig stil. Alt fortelles gjennom jeg-person, og fortellerstemmen skifter fra novelle til novelle. Dialoger og lange tankerekker flyter inn i hverandre, og nynorskformen forfatteren anvender varmer en leser som har vokst opp på åttitallet. 

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Jeg opplevde et antiklimaks i første novelle. Vi dras med inn i en personlig tragedie, men det emosjonelle blir aldri vekket. Jeg avskrev den som en ungdomsskolestil. Noe jeg lett kunne skrevet bedre. Heldigvis fortsatte jeg. Når jeg så møtte igjen samme tragedie noen noveller senere, ga det nøkterne plutselig mening. Forfatteren holder samme stil, men fra en annen synsvinkel. Det ble interessant, vitalt og dannet en grobunn for følelsesmessig engasjement hos meg som leser. Den tvang meg til å tenke.

Og slik er det i den store helhet. Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. 

Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss. 

- Døm aldri etter førsteinntrykket. Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamlingen Vinternoveller har vunnet både Kritikerprisen og Brageprisen. Til høsten kan den i tillegg stå som vinner av Bokbloggerprisen i åpen klasse. - Med all mulig grunn.

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamling. Utgitt i 2014.

På bare 129 sider serveres vi historier som får tiden din til å stoppe opp. Så enkelt kan det sies. Det er vanskelig å skrive om en bok som virker å fengsle alle som leser den. Jeg har enda til gode å lese en anmeldelse eller omtale som ikke oser av svulmende hjerte og tårer i øynene.

Boken inneholder kun tre noveller, og forfatteren har dermed minimert faren for å havne i samme felle som andre novelleforfattere: Å ta med for mye, for mange, og av ulik kvalitet. - En klassisk fallgruve i novellesamlinger. Hva så med oppleste og vedtatte kriterier for noveller?

Tema er gjennomgående. Vi møter et fåtalls personer. Tidsperioden er begrenset og kompenseres med mange tilbakeblikk. Alle novellene fortelles fra samme synsvinkel. Vi er der det skjer og vi er der når det skjer. Og alle novellene, alle tre, gjør inntrykk. Smetter rett inn under hjerterota.

Og dette helt uten store ord, voldsomme følelser eller ulidelige skjebner. Helt uten floskler, klisjeer og gjennomkalkulert dramatikk.

Tvert imot. Ingvild Rishøis fortellinger er dypt rørende i all sin enkelhet. Det er noe nakent over det hele, noe menneskelig og gjenkjennbart som er umulig å ikke la seg berøre av. Fortellingene vekker følelser hos oss som vi ikke liker å kjenne på. Dette lille snevet av selvforakt. Det forsvinnende selvrespekten.

Denne opplevde håpløsheten av å være i en situasjon man ikke ser ut til å kunne komme ut av. En situasjon man ikke håndterer fordi man ikke makter å vise sin svakhet. Du har trolig vært der selv. På en eller annen måte, direkte sammenlignbart eller vagt assosierende. Situasjoner du selv nå, etter mange år, et halvt liv, en hel mannsalder, helst ikke orker å tenke tilbake på.

Det er fornedrelse. Ubehag. Vemmelse.

Ikke av situasjonene i seg selv, men av måten du håndterte det på. Eller ikke håndterte. Situasjoner som gjorde deg svak.

Udugelig. Null verdt.

Ikke fordi du var det. Men fordi det føltes slik. Akkurat der. Akkurat da.

Slik som moren i novellen Vi kan ikke hjelpe alle. Hun som bare har 60 kroner igjen. Pengene skal rekke til over helgen, og datteren hentes i barnehagen. Hun har ikke råd til bussbilletter, så de trasker avgårde. Men jenta er sliten og har tisset på seg, og moren befinner seg i en situasjon hun ikke ser hvordan hun skal komme seg ut av. Hun har ikke penger til buss, hun har ikke penger til rene klær, og hun har slettes ikke råd til lege, om datteren skulle bli syk. Det er vinter, datteren er våt, moren er utslitt.

Sånn blei hun til. Sånn fikk jeg henne. Som minne, som smykke. Alexa.

Slik som den unge mannen i Riktig Thomas, som akkurat har sluppet ut av fengsel og skal få livet sitt på riktig kjøl. Komme inn i hverdagen, skape trygge rammer og etablere et nytt liv. Nå skal han for første gang få sin sønn på helgebesøk, og gutten trenger pute, slik som gutter i normale familier har. En god, behagelig, ren pute. Inne i butikken mister han all tro, alt håp og alle gode intensjoner. Det er ikke noe poeng, hvorfor late som. Ting vil uansett, før eller siden, gå i knas. Det gjør jo bestandig det.

Slik som storesøsteren i Søsken rømmer med sine to små søsken til en forlatt hytte i en skog. På flukt fra moren og barnevernet. Barnevernet som vil hjelpe henne, akkurat som hun alltid, fra barnsben av, har hjulpet seg selv, sin mor og sine søsken. Latt som, dekket over, erstattet og ofret seg. Å overlate de to små til seg selv med en mor som ikke en gang kan ta seg av seg selv, er ikke aktuelt. Det går bare ikke.

Felles for alle de tre novellene er at situasjonen virker å være fastlåst og uten håp. Hovedpersonen virker å være handlingslammet, fastkjørt i et spor han eller hun trenger hjelp til å komme seg ut av. Alle er for stolte til å vise sannheten. Det hele er for fornedrende å innrømme, knapt nok overfor seg selv. Svakheten blir pakket inn. Skjult. Svakheten fordekkes som styrke, men blir samtidig desto svakere.

Alle disse personene sliter, men alle vil alt godt. Likevel får man det ikke til. Situasjonene virker håpløse, man har gravd deg for dypt ned i elendigheten.

Det er da noen andre kommer inn. Utenforstående. Tilfeldige mennesker. Medmennesker. Der og da, når ingen løsning virker å være innenfor rekkevidde, brøyter en fremmed vei, tvinger seg inn i situasjonen og tilbyr hjelp. - Som mannen som gir penger til den blakke moren. Som den gamle skolevenninnen til den tidligere kriminelle. Som kvinnen som legger igjen litt mat til søskenflokken. Kanskje spesielt sterkt fremstår denne hjelpen i Riktig Thomas. Hvordan sviresøsteren tar tak når alt holder på å gå over styr. Man ser det ikke komme, det kommer fullstendig uventet, både på hovedperson og leser. Desto mer varmer det. Desto mer gir det ham håp.

Og desto tristere er det å vite at dette kun er midlertidige løsninger. Det kan ikke vare. Det hjelper der og da, men resten av veien må personene gå alene. Det gir dem likevel håp og tro om at situasjonen kan løse seg. Bare litt til, litt mer. Det ser ikke lenger så mørkt ut.

Og jeg ville bli en annen, en som passa til henne, men hun lot meg ikke, og noen ganger følte jeg at hun var en glassmanet, hun glei, liksom unna for meg, og andre ganger følte jeg at jeg var en hund i bånd, jeg ville nærme, jeg ville inn… 

Offer-helt-konflikten er noe av det sterkeste med disse historiene. Slik som moren som gir penger til en som ligger nede, men blir selv et offer. Datteren tar over når moren er for stolt til å ta imot hjelp. Hun tar beslutningen og redder moren fra et dilemma hvor hun ville følt seg underlegen. Moren lukker seg inn i sitt eget skall, for stolt til å opptre som noe offer. Hun later som alt er i orden, for alt det er verdt, for å fremstå som vellykket overfor datteren. Samtidig sliter hun også med dårlig samvittighet for ikke å kunne hjelpe andre. Slik graver hun seg enda dypere ned i offerrollen. Slik som storesøsteren, som i stedet for å selv ta imot hjelp, opptrer som barnas helt. Selv om all sunn fornuft tilsier noe annet, velger hun den eneste riktige løsningen hun kan finne: Å rømme med de til et sted ingen vil finne på å lete etter de. Det vil ikke kunne vare, de kan ikke leve slik over lengre tid, men krisesituasjonen gir henne ikke andre alternativer.

De er alle handlingskraftige og tar veloverveide valg. Likevel blir det feil.

Og det er mer. Mye mer.

Den unge mor er bitter overfor datterens far. Ungdomsforelskelsen som svant. Likevel lever håpet. Hadde hun hatt nok penger, ville hun endret navnetatoveringen hans om til en fugl. – Med all dens symbolverdi. Og datteren, hun er så ren, godhjertet, tålmodig og sterk. Dønn rettferdig. Hennes personlighet understreker morens følelse av utilstrekkelighet, men samtidig innser hun at hun har gjort noe riktig. At også hun er slik. Dypt inne. Og at hun kanskje også vil finne tilbake til disse sidene av seg selv. Bare situasjonen snart kan endre seg.

Den unge mannen lengter tilbake til sønnens mor. Ikke fordi det var kjærlighet, deres møte var tilfeldig, men hun har i alle disse årene representert for ham en godhet. En varme. – Uten å helt slippe ham inn. Hun holder stadig avstand, men viser ham likevel en tillitt som gir ham håp om at kanskje. Kanskje nytter det. Kanskje har han et mål å jobbe mot.

 … det var som om gud hadde åpna hele himmelen og bare slapp det fineste ned på meg. 

Og storesøsteren? Hun gir aldri opp håpet om å kunne hjelpe moren til å stå på egne bein. Om å hjelpe henne til å finne en jobb hun kan fungere i. Nok til å tjene litt penger. Nok til å ha noe fast å gå til. Og slik kunne fungere også i en familie. Moren har forsømt henne. Likevel føler hun ikke noe nag til henne. Datteren trenger sin mamma. - Tross alt.  

Det er så mye jeg gjerne skulle skrevet om novellene. Kanskje har jeg allerede fortalt for mye. Forfatteren evnet å berøre meg sterkere enn jeg kunne forutse. Jeg ventet det ikke. Språket var for enkelt. Sosiolekten for tydelig. Situasjonene i seg selv for overkommelige. Ingen følelser for bastante, overskyggende sterke.

Men de inneholdt alle dette noe. Det som gjør at du leser med hjertet utapå kroppen. Forfatteren gir deg rom til ettertanke. Du forstår personene. Du tenker deres tanker, fordi deres tanker gir deg rom til å fortsette å tenke. Slik slo også den første novellen meg ut. Ga meg klump i halsen. Vondt i magen. Jeg har vært der selv. Jeg har ikke gitt mine siste kroner til en tigger eller vurdert å stjele et lite klesplagg, men jeg har likevel vært der. Tenkt hennes tanker, kjent på hennes følelser. Kjent på frustrasjonen, urettferdigheten og nederlaget å innrømme dette ubehagelige overfor seg selv. Tvinge seg til å holde masken, og ikke la noen få vite. Jeg har vært der selv. Sikkert du også.

Vi liker bare ikke å fortelle det til noen. Ikke mens det skjer. Helst ikke etterpå heller.

For meg var den første novellen den sterkeste. Den jeg assosierte meg selv med i størst grad. Slik sett oppfattet jeg også den siste og lengste novellen som den svakeste. Ikke på grunn av historien i seg selv eller følelsene den vekker, men fordi hendelsen som skisseres er mer dramatisk også sett fra andres synspunkt. Andre ville fremhevet denne som den sterkeste.

Vi er alle forskjellige. Vi har ulike erfaringer. Men ingen vil kunne lese Vinternoveller uten å bli berørt.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Et helt hav! (Anita) (Beathe) (Bok og palett) (Marianne) (Moshonista) (Reading Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone) - Flere? Legg igjen lenke i kommentarfeltet!

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).

Sommer, av Amalie Skram

I 1899 utga Amalie Skram novellesamlingen Sommer. Denne inneholder seks noveller om ulykkelige ekteskap og befriende død. Det finnes ikke lenger noen glede, kjærligheten er tapt og kun tanken om døden kan fremkalle forventning og lykke.

Sommer, noveller, 1898

• Sommer
• Memento mori
• Glæde
• Post festum
• Det røde Gardin
• En Rose

Tidligere har jeg skrevet innlegg om Den røde gardin, trolig den i samlingen som er mest kjent. Novellen viser en formidabel bruk av symbolikk, noe som også anvendes med bravur i samlingens siste novelle. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. Rosen, med den blendende skjønnhet og stikkende torner.

Samtlige av novellene fortelles kun fra den ene parts synsvinkel. Vi får antydninger til hva den andre ektefellen føler, men kan aldri helt vite. Akkurat som den ene aldri helt kan vite. Det er oppbruddstider, kjærligheten har bleknet, om den i det hele tatt noen sinne har vært til stede. Begge parter lenger etter andre, etter noe annet. En søken etter lykke som fører begge både til andre, eller i verste fall inn i døden.

Amalie Skram suger oss rett inn i fortvilelsen, desperasjonen og ydmykelsen. Vi er der, og vi er der akkurat når det skjer.

Og selv om historiene fortelles gjennom kun den ene ektefelles, fatter vi sympati for begge parter. Begge er skyldige i forsømmelsen av ektepakten, og begge har gjort eller gjør forsøk på å redde samlivet. Av og til er det rett og slett ikke nok. Noen ganger er det ikke lenger noe mer å reparere. Selv viljen og ønsket er borte.

Parallelt med novelleskrivingen slet hun markant i sitt eget ekteskap. I disse årene gikk hun inn og ut av sinnssykehus. I tillegg til sine egne mentale problemer, slet også hennes voldsomme sjalusi ytterligere på familielivet. I 1899, samme år som utgivelsen av novellesamlingen Sommer, tok hun og hennes mann, Erik Skram, ut seperasjon og flyttet fra hverandre. Datteren ble boende sammen med sin mor.

Amalie Skram produserte lite etter dette. De siste årene av hennes liv ble dominert av lengre sykdomsperiosder, både av fysisk og psykisk art. Sommer er således ett av hennes siste verker. I 1905 ble forfatteren, samfunnsdebattanten og mennesket Amalie Skram funnet død. 

Kanskje med et smil om munnen, fylt av fred og glede.

- Sommer

Tittelnovellen er den nest lengste i samlingen. Vi møter en mann som ferierer utenfor ekteskapets fire vegger. I flere betydninger. Han mottar et telegram som informerer han kort om at hans «kone er meget syk». Under påskudd av å måtte reise bort for å arbeide, forlater han sommerstedet og den unge kvinnen han har tilbrakt den senere tiden med. På vei hjem kjenner han seg oppgitt over den korte beskjeden, og at han ikke en gang er bedt om å komme. Han gjør regnskap med sitt ekteskap, og finner at det aldri har fungert. At han aldri har elsket, men elsker følelsen av forelskelse, og at han derfor aldri har maktet å binde seg følelsesmessig til noen. Hans kone har alltid gjort alt godt, mens han selv har reagert med ondskap og hån. Likevel føler han ingen anger, det er bare slik det har vært og har blitt. 

Fremme i huset finner han et brev hans kone har påbegynt. Det er stilet til ham, hennes ektemann. Hun roser ham for hans godhet. Hun forteller ham hvor umåtelig takknemlig hun er for alle hans tegn til varme og kjærlighet. Samtidig føler hun vemod over hans problemer med å elske og vise følelser. Hun tilgir ham for alt. Mannen fylles med ømhet og anger, og går inn til hennes værelse. Der ligger hun, hans kone. Død.

- Memento mori

Husk du skal dø. Ingenting lever evig. Ei heller kjærligheten. Når forholdet går i stykker, reagerer hun med panikkpreget sorg og savn over å miste sin elskede mann. Hun, som trodde hun skulle nyte ensomheten. Etter en tid møtes de to tilfeldig på et apotek. Hun kaster seg rundt halsen hans og bedyrer sin kjærlighet. Han skyver henne fra seg. Kald. 

Jeg er ikke lenger din, jeg er som død for deg, sier han og forlater henne. For evig tid.

- Glede

En hjertesyk kvinne overlever nok et anfall. Hun reagerer nærmest med skuffelse, for i døden kan hun endelig slippe sin ektemann. Unnslippe ham hun ikke elsker, og gjenforenes med hennes tapte kjærlighet. «Den eneste, den elskede, den savnede, den begråtte». 

Det er likevel motstridende følelser. Angsten for at det likevel ikke finnes noe etter døden, er stadig til stede. Hun er da ikke religiøs. Hva om det intet annet er? Men døden kommer. Og med døden, hennes elskede. Og med hennes elskede, kommer gleden.

- Post festum

Den lengste novellen er også den mest pikante. Novellen åpner med to kvinner som snakker om den enes søster som er blitt med barn etter et tilfeldig forhold. For å redde verdigheten, må de to gifte seg, sier de. Det er ingen vei tilbake. Han må ta sitt ansvar, de må begge la fornuften seire.

Selv har denne eldre søsteren problemer i sitt eget ekteskap. Mannen er stadig ute, men gir ikke beskjed hvor han er, ei heller når han kommer tilbake. Hun venter og venter, engstelig og sjalu. En beiler kommer på døren og bedyrer sin kjærlighet, og tilbyr henne sin hånd om hun ikke lenger ønsker å være med sin mann. Hun avviser ham. Når mannen endelig kommer hjem, nærmest overfaller hun ham med sin kjærlighet. Sammen drar de ut i selskap, hvor hun gir uttrykk for å atter forelske seg i ham. Han tar imot, men akter ikke å gi noe tilbake. Etter festen setter hans seg ned for å forfatte et brev til sin kjæreste. Han sovner underveis, og når hun går inn til ham oppdager hun brevet og begynner å lese. Hun fortviler, men har stadig denne beileren i bakhånd. Hun skal ikke la seg knuses, hun har ham som en mulighet. 

Neste dag kommer atter hennes venninne på besøk, og røper med sensasjonsmettet lystighet at de i all denne tiden har tatt feil: Det er kvinnens frier som er hennes søsters barns rette far. Kvinnen knuses. Endelig og fullstendig.

- Den røde gardin

En ung kvinne kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel makter hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, men mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen.

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.

- En rose

En mann ligger og vet han snart skal dø. Hans kone har stelt for ham i lange tider, men ingen er lykkelige. Hun lengter etter sitt eget liv. Han er gått lei av henne. Tidvis lengter de begge etter at han skal dø, for først i døden kan de slippe hverandre, først i døden kan ekteskapet oppløses. Han forguder sin datter, men ynder stadig å se på henne som sin lille jente. Nå, som snart voksen, er hun blitt for lik sin mor.

En natt våkner han og en stor rose åpenbarer seg for ham. En rose full av menneskesjeler. Da han strekker seg mot den, dør han. Kanskje forsøker han med dette også å nærme seg sin familie, økt forståelse, på godt og vondt. Han dør med et smil, full av fred.

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denneartikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av hennes romaner og noveller.

Kilde: Bildet er hentet fra Gyldendals utgivelse av Erik og Amalie Skrams brevveksling: "Elskede Amalie". - Den må selvsagt også leses. Novellesamlingen som her er omtalt ble lånt fra biblioteket.

Bonus: Hele novellesamlingen finnes digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettside (direktelink)

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Noveller er ikke bare korte fortellinger. Noveller er noe mer. Noveller formidler en mettet stemning og et spenn av følelser. Noveller har et helt eget uttrykk, en særegen nerve og en uforlignelig intensitet.

Så også Jakob Arvolas debut med novellesamlingen Det går ikke over. Alle novellene er kanskje ikke like gode, like engasjerende, like følelsesladde. Men helheten gir så mye mer. Dette ”noe”, som er så vanskelig å formidle. Akkurat som vonde opplevelser er så vanskelige å snakke om. Akkurat som tema i hans noveller.

Dette er ingen tradisjonell bokanmeldelse. Dette er en formidling av leseopplevelsen.

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Novellesamling. Utgis høsten 2014.

Samlingen består av et titalls noveller, hvor handlingen spenner seg fra mellomkrigstiden frem til våre dager. Hovedpersonene er alle nordmenn, men i ulik alder og i ulike livssituasjoner. Alle opplever eller har opplevd noe skjellsettende i deres liv. Små eller større hendelser, direkte eller indirekte. Hovedpersonene er flue på veggen, offer eller overgriper. Alle opplever eller har opplevd noe de vil bære med seg resten av sitt liv. Noe som er så vondt, skamfullt eller tynger dem på en måte som aldri vil kunne uttales. Det kan ikke snakkes om.

– Og det vil aldri gå over.

Det er sårt, også for leseren. Novellene varierer sterkt i, la oss si, alvorlighet, men alle vil kjenne seg igjen i noe.  Dette noe, dette lille eller større, helst objektivt sett lille, som du aldri helt kommer deg over. Noe man sa eller ikke har sagt. Noe man gjorde, eller aldri fikk gjort.

Å skulle trekke frem enkelte noveller som treffer deg mer enn andre, blir som å blottlegge sjela. Forlaget selv oppsummerer det slik:

En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat.

Ulike livssituasjoner, ulike dilemmaer. Fortid og nåtid. Ung. Aldrende. Kvinne. Mann. Variasjonen er stor og novellene appellerer bredt. Alle kan kjenne seg igjen i noe. Verdien forringes lesermessig når man etter hvert finner tråder tilbake til tidligere leste noveller. Man aner sammenhenger og fortvilte skjebner, og du vil ønske å lese novellen eller novellene om igjen. Du grunner videre på historiene, forstår litt mer i etterkant. Spinner videre på historiene og finner en slags trøst.

Du er ikke alene. Ingenting er så lite at det ikke kan snakkes om. Dette lille som vokser og blir stort, kanskje større enn deg selv. Denne lille hendelsen, eller det som aldri skjedde, eller det som skjedde for sent, som står i veien for din egen lykke.

Ikke se på selve novellen. Se på novellesamlingen. Helheten. Akkurat som alle erfaringer og opplevelser vi gjør oss, skaper den vi er. På godt og på vondt.

Forfatteren skildrer det hele så vakkert og vemodig i samlingens aller siste novelle.

”(...) vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsbølger.”

Nei, det går ikke over.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.

Ellers: Kudos til designer av det vakre omslaget!

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.