Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Denne uken er frist for å sende inn nominasjoner til Bokbloggerprisen 2015. Årets første leste bok ble en novellesamling jeg ønsket å finne ut om kunne være kandidat. Timing er ofte alfa og omega, i særdeleshet når det gjelder en slik særegen fortellerstil. Jeg er redd kvaliteten er høyere enn inntrykket jeg sitter igjen med. Timingen ble feil.

 

 

 

Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Novellesamling. Utgitt i 2015. Norsk debutant.

 

Samlingen består av seks noveller med handlingsforløp i hjemlige Norge, i konfliktfylte Jugoslavia og i smått eksotiske Russland.

 

Hun bruker mange ord, ord som virker fremmede i all sin uortodokse sammensetning. Hun forsvinner inn i miljøet, inn i personen, og tilfører en autensitet, skjønt som for meg var vanskelig å leve meg inn i. Jeg manglet konsentrasjonen som kreves av leseren, og resultatet var en leseopplevelse tilnærmet fritt for emosjonell gevinst. Dermed uteblir også den tindrende engasjerte omtalen.

 

Det er dog ikke bokens feil. Jeg har ingen problemer med å se de åpenbart gode kvalitetene forfatteren innehar.

 

Novellesamlingen åpner med fortellingen Korsdrager, en novelle hun opprinnelig fikk utgitt i Granta tidligere i år. Handlingen er fra Kosovo, hvor jeg-fortelleren med en stille desperasjon og vond undring forsøker å forholde seg til at en bror hun opphøyer tas av dage.

 

Kanskje enda mer eksotisk fortellerstil presenterer hun i den nest siste novellen, tittelnovellen Rønneimperiet hvor vi plasseres i Russland. I et akademisk miljø og videre med tog til Sibir. Leseren klyper seg i armen og har vanskeligheter med å forstå at dette kan være skrevet av en norsk kvinne.

 

I de fire øvrige novellene er vi i hjemlige trakter. Skjønt fortellerstilen er stadig like overraskende. I Ulven og kalven møter vi en datter som selv er mor. Hun minnes sin oppvekst og forhold til sin egen mor. Til tross for et ønske om nærhet og fortrolighet, er det stadig en distanse mellom de to. Den kanskje lettest tilgjengelige novellen i samlingen inneholder samtidig overraskende elementer som tvinger leseren til å endre oppfatning og ønske å lese novellen på nytt. Små elementer tilfører fortellingen  ny kunnskap med rom for undring.

 

Mer ekstremt er det i novellen Ømfintlighet. Brått endres vår verden og jeg-fortellingen er en eldre mann. En bygdeorginal, en tomsing. Han prater i vei og tar oss med på en berg-og-dalbane av et handlingsforløp man ikke blir riktig klok på. Skjønt, den spennende stemmen og vinklingen til tross, jeg trøtnet etter noen sider med optimistisk forsøk.

 

Eller ikke den siste novellen, Moderne krigføring, klarte å feste seg hos meg. En traumatisert soldat søker hjelp og vi forsvinner inn i depresjonen. Jeg mistenker at mitt utbytte av novellen vil være større ved et nytt forsøk. - Så lukket jeg også igjen boken med et positivt inntrykk til tross for de manglende ovasjoner på daværende tidspunkt.

 

Størst glede hadde jeg av en, slik jeg har forstått det i etterkant, en noe selvbiografisk historie kalt Løven av Juda. Tittelen henspiller på jeg-fortellerens far, en prest. Guddommen selv, som fortelleren med kjærlig og opprørsk spott kaller ham. Oppvekstskildringen inneholder fargerike beskrivelser av venneflokkens fedre, noe som ble mitt personlige høydepunkt i hele samlingen. Også her en spesiell, men diskret, tvist, som makter å endre historien akkurat nok til at leseren ønsker å lese den på nytt.

 

Det er nesten uforståelig at en norsk kvinne i slutten av trettiårene kan skrive disse novellene. Det unorske særpreget, enten handlingsforløpet er lagt til Norge, Kosovo eller Sibir, er en etterlengtet ny stemme som tilfører en nerve i samtidslitteraturen.

 

 

 

 

Kilde: Leseeksemplar