Om Amor og andre demoner, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen
Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez
- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

 

Etter et utalls nyere norske romaner hvor alt virker å være likt hverandre, var det en sann glede og befrielse å atter en gang dukke inn i Gabos magisk realistiske verden.

Om Amor og andre demoner, av Gabriel Garcia Marquez

Roman. Utgitt på norsk i 1994.

12 år gamle Sierva Maria de Todos Los Angeles vokser opp hos sine foreldres slaver. Hennes far, markien, er for opptatt med sine sysler til å legge merke til henne, og hennes mor næret et hat mot henne så fort hun kom ut i dagslys. I redsel for å ikke kunne stagge sin lyst til å drepe henne, nekter hun stadig å ha datteren i sitt hus.

I stedet for har Sierva Maria hele sitt liv blitt passet på av Dominga de Adviento og de ande slavene i husholdningen. Hun snakker deres språk, har adoptert deres skikker og væremåte. Hun synger deres sanger, forteller deres sagn, fråtser i deres mat og danser deres danser. Som et uønsket og uelsket barn lever hun sitt eget liv, uavhengig av andre, blottet for samvittighet og hang til sannhet.

En dag hun er ute på markedet blir hun bitt av en hund som senere dør av hundegalskap. Jentungen blir raskt rabiat selv, om hun ikke alltid har vært det, oppvokst i en kultur vesensforskjellig fra markiens skrevne og uskrevne lover om akseptabel fremtoning. Det debatteres heftig om hun er smittet av hundegalskap eller om selve djevelen har bosatt seg i hennes sjel. Faren, gjennomsyret av samvittighetsnag og katastrofalt forsinket kjærlighet, er villig til å ofre alt for å helbrede henne.

Alskens remedier og behandlingsformer tas i bruk, både fysisk og mentalt. Fullstendig ødelagt av all verdens utrensningsprosesser sendes hun til et kloster for den siste pleie og djevleutdriving.

En av biskopens mest betrodde, Cayetano Delaura, opplever et kall fra Gud om å hjelpe denne stakkars piken med det sagnomsuste lange håret. Han reiser til klosteret og opplever raskt å bli ugjenkallelig betatt, fullstendig ute av stand til å la være å elske henne. Like raskt faller også Sierva Maria for ham.

Verken motgift, hellige bibelvers eller kjærlighet kan redde det fortapte, torturerte pikebarn. 200 år senere er forfatteren selv vitne til det fascinerende, dog akk så makabre, funnet av hennes etterlevninger. Uendelig mange meter med det vakreste hår.

Så skriver han i alle fall. - Allerede i forordet. Som ung journalist setter han funnet raskt i sammenheng med sagn han selv har vokst opp med. Og alt dette forteller han med sin sedvanlige magi, akkurat så blomstrende og fargerikt at man sluker hvert ord. Lar seg rive med og lever seg inn i.

Selv skildringene av Sierva Marias kjødelige mor virker forlystelig, tross hennes generelle uappetittlighet og gjennomsyrede ufinhet, der hun velter seg i sin enorme nakenhet. Kontinuerlig fråtsende og fisende. Fullstendig uten trang eller evne til å elske annet enn til sin egen fordel.

Og der hvor vi ellers ville vært frastøtt over ideen om et kjærlighetsforhold mellom en 12 år gammel jente og en mann på nærmere førti, leser vi det hele som et eventyr. Gabos magiske univers trollbinder oss fra første stund. Slik som i flere av hans øvrige romaner gis det ikke rom for å fordømme slike umake forhold, det nærmest glorifiseres i all dens naturlighet, selv om utfallet ofte er tragisk. Særlig her.

Vi kan ikke la være. Hans romaner er som de reneste eventyr ispedd faktiske hendelser, med en overflod av historier og sagn som flettes inn i hverandre. Ordrekkene virker endeløse, men samtidig høyst velkomne i all dens fargerikdom.  Å beskrive Om Amor og andre demoner er fånyttes. Gabo sier selv alt som kan sies.

Med sine 200 sider og det relativt vesle persongalleriet er dette blant forfatterens enkleste og mest forståelige romaner, også for uerfarne Gabo-lesere. Ønsker du å lese deg opp på hans verker, er dette en fin introduksjon. Dens fortryllende underholdningsverdi og fortellerglede vil gi deg et uimotståelig ønske til å lese mer av ham.

Han har den virkningen.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen 

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den kanskje viktigste boken i mitt liv er ingen bok man leser på en dag eller to. Den boken som har gjort aller størst inntrykk på meg må dveles ved. Leses i små porsjoner. Etapper. Leses som en samling noveller.

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1967

Det er så mye ved denne boken, så mange detaljer, så mange finesser, så mye uforståelig og forvirrende. Så mye å huske, så mye å grunne over. Det er et overflødighetshorn av ord og bokstaver, fargerikt og fabulerende utover alle grenser, en pandoras eske av historier.

Og likevel henger alt sammen. Alt gir mening. Man kan bare ikke helt forklare hvordan. Eller hva.

Så hva handler så boken om? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg kunne svart at dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke i og rundt byen Macondo. Kanskje strekker historiene seg til en hundreårsperiode, kanskje ikke. Jeg vet ikke. Akkurat som jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette.

Jeg kunne fortalt om Ursula, om Jose Arcadio, om Fernanda, Remedios og Aureliano. Jeg kunne fortalt om kvinner så vakre og guddommelige at de flyr opp til himmels en dag de henger opp klær til tørk. Jeg kunne fortalt om sytti potter gjemt inne på et rom. Kyskhet og frimodighet. Jeg kunne fortalt om oppfinnelsen av is. Produksjon av utallige gullfisk. Jeg kunne fortalt om hundretalls kjærlighetsaffærer og like mange blodbad. Om menn under trær og kvinner som nekter å dø. Jeg kunne fortalt om tog fulle av lik og en statue full av mynter.

Og jeg kunne fortalt om Melchiades.

Men det gir ingen mening, det kan ikke forklares. Boken må leses. Leses sakte og i bolker.

Første gang jeg leste boken var i tenårene. At jeg forstod alt ved boken ville være en løgn. Ingen annen bok har gjort meg mer vettskremt ved tanken på å gjenleses i voksen alder. Selv ikke nå, tjue år senere, vet jeg helt hva jeg leser om. Likevel nyter jeg det, fryder meg over ordene, språket, gjentakelsene som likevel er noe nytt. Alle navnene som gjentas generasjon etter generasjon, for å markere et poeng, for å forvirre og samtidig være innlysende. Slektens særegenheter som dukker opp i ledd etter ledd. Alle spøkelsene. Familien som bygde opp byen Macondo til det reneste utopia, og som lot den smadre sammen til fortvilelsen og forfallets endestasjon. Fra oppdagelse til fullkommenhet. Fra maktsyke til maktfall. Det kunne ikke en gang unngås.

Historien repeteres. Alt går i sirkler. - Alt står allerede skrevet i en bok.

Og akkurat når du fortviler over å ikke klare gi uttrykk på hvorfor akkurat denne boken er ditt hjerte nærmest, kommer du over en kronikk av Hege Duckert. Heller ikke hun klarer formidle hva eller hvorfor, bare at den gjør uutslettelig inntrykk. At Hundre års ensomhet er en av disse favorittbøkene som bare er nettopp det. Favoritt.

Noen ganger er det umulig å skrive om en bok. Den kan ikke analyseres. Den er for god. Alle delene og detaljene lar seg ikke helt forene til en helhet man kan formidle. Noen ganger må man i stedet for forsøke å formidle leseopplevelsen. Lesegleden.

Du forstår ingenting, men likevel alt. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes.

For akkurat så god er den. Akkurat derfor er den en av mine favorittbøker. Kanskje attpåtil den fremste av dem alle. Jeg kan bare ikke forklare hvorfor.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den femte boken i rekken er på mange måter den mest utypiske så langt. Der hvor jeg i de fire foregående omtalene har boltret meg i sitater, knapt nok klart å begrense meg, er språket i i Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile nærmest rensket for magisk realisme, gjennomgående symbolikkbruk og frodige skildringer man aldri blir lei av å lese.

Gjennom en rekke intervjuer med den chilenske filmskaperen Miguel Littin, har Gabriel Garcia Marquez forfattet en journalistisk reportasjeroman i den reneste thrillergenre.

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, 

av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1987

Da diktatoren Augusto Pinochet gjennom militærkupp kapret makten i Chile, ble filmregissøren og Allende-tilhengeren Littin tvunget ut av landet. Etter 12 år i eksil, hadde han fremdeles ingen tillatelse til å returnere.  Vår mann ville det annerledes. – Og han greide det. 

Med hjelp av tre ulike filmteam, psykolog, et nøye sammensatt lag av nære betrodde samt informanter fra motstandsbevegelsen, maktet han å gjennomføre et høyst illegalt opphold i sitt eget fedreland. Forvandlet til en rik forretningsmann fra Uruguay kommer han seg inn med fiktiv kone, et falskt pass, et vell av passord og et utalls dekkhistorier. Han flytter fra hotell til hotell og bytter transportmidler i det uendelige, vel vitende om at han når som helst, ved den minste avvik av planen, vil bli avslørt, arrestert og torturert. 

Littin filmer og intervjuer, samler historier og øyeblikksbilder. Filmrullene smugles ut av landet, og han kommer seg omsider ut av landet. Akkurat i tide.

Resultatet ble en film. – Og en høyst subjektiv reportasjedokumentar forfattet av Latin Amerikas fremste forfatter. I forordet presiserer Gabo viktigheten av å fortelle Littins historie slik den ble fortalt til ham. Utallige timers intervjuer er blitt forkortet ned til under 150 sider, men essensen er Littins subjektive opplevelser av frykten, paranoiaen, innbittheten, trassen og iveren etter å oppleve, dokumentere og gjennomføre det som skulle være umulig. Så fortelles også hele historien i jeg-person, med et språk som knapt nok rommer et snev av det som Gabo-tilhengere verden over forguder.

Man får noe annet enn hva man forventer. Likevel er det et verdifullt innblikk i den politiske situasjonen på daværende tidspunkt.  – Til tross for Littins uttalte skuffelse over hvor øyensynlig bra det hele virket, i det minste på overflaten.  

Konsekvensene av å leve i et liv under Pinochet fortelles derimot gjennom anekdoter og  Littins egne opplevelser i løpet av det ulovlige oppholdet. Utbredt korrupsjon, stadig frykt for arrestasjoner og den evige redselen for å si for mye til feil personer til feil tid. Selve oppholdet er en fare i seg selv, men det skaper også store utfordringer for filmprosjektet. Det var vanskelig å filme det store forfallet, fattigdommen, overgrepene. Så skjult mellom prangende fasader, et hav av blomster og stengt vakthold. – Så vanskelig å få de svarene man vet intervjuobjektet gjerne vil gi, men ikke kan.

Gjennom Gabos ord tar Littin oss med på en katt- og muslek gjennom by og landsbygd. Drevet av en lidenskap for sitt yrke, det alltid nærværende politiske engasjement, sin selvoppholdelsesdrift, paranoia – og et stadig ønske om igjen å komme hjem til sin mor.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

Jeg var midtveis i Generalen i sin labyrint da meldingen kom om Gabriel Garcia Marquez sitt dødsfall, skjærtorsdag 17. april. Det var med et overraskende stort vemod jeg leste videre. For hvert eneste ord, hver eneste setning, hvert eneste avsnitt kjente jeg på takknemmeligheten over de store leseopplevelser han i alle disse årene har gitt oss. Mitt håp er at jeg gjennom denne bokbloggen kan bidra til at flere åpner opp øynene for mannens storhet. 

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1989

Generalen i sin labyrint kombinerer fornøyelig og fascinerende fiksjon med høyst reell politisk maktkamp og en besynderlig historisk skikkelse. Dette er historien om Simon Bolivar, den latinamerikanske frihetsforkjemperen hvis visjon var å samle alle land til en stor felles, forent stat. 

Så gjør oss ikke mer den tjeneste å si oss hva vi bør gjøre, sluttet han. – Prøv ikke å vise oss hvordan vi bør være, prøv ikke å gjøre oss lik dere, forlang ikke at vi på tyve år skal mestre det som dere har mislykkes slik med på to tusen.

Så lyktes han også langt på vei. Han var en viktig pågangsmann for å befri Latin Amerika fra de spanske kolonimakter. Med ham i førersetet ble Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia selvstendige stater. 

Aldri hadde noen dødskamp båret mer frukter enn hans. For mens man trodde at han holdt på å dø i Pativilca, drog han nok en gang over Andenes fjellkammer, seiret i Junin, fullførte befrielsen av hele det spanske Amerika med den endelige seier i Ayacucho, opprettet republikken Bolivia og var fremdeles lykkelig i Lima som han aldri hadde vært og aldri noensinne skulle bli det i seiersrusen.

I boken møter vi ham i førtiårene, allerede på slutten av sitt liv. Hans politiske motstandere har overtatt flere store landområder og utropt seg som herskere. Sykdom, attentater og stadige politiske opp- og nedturer svekker han til det ikke er noen vei tilbake. 

Han red langsomt videre, med den feberhete hånden til den berømmeligste syke mann i Amerika knuget om underarmen hans lik en jaktfalk, mens luften begynte å syde, og de måtte jage noen ulykkesvangre fugler som flakset over hodene deres, som om de var fluer.

Hans utrettelige tjener Jose Palacios og hans tålmodige elskerinne Manuela slipper likevel aldri taket, akkurat som Bolivar selv aldri helt slipper taket på livet. Han er, og har alltid vært, usedvanlig seiglivet. Stadige attentater biter ikke på ham. Feberanfallene tar over hele hans hverdag. Likevel reiser han seg, gang på gang. Stadig i iver etter å fullføre sin utopi om det fullkomne Amerika. 

”Aldri mer skal jeg forelske meg,” bekjente han i sin tid overfor Jose Palacios, det eneste menneske han noensinne innvilget den slags betroelser. ”Det er som å ha to sjeler på en og samme tid.”

Simon Bolivar legger ut på en reise, både gjennom sitt livs politiske historie og rent faktisk og geografisk, gjennom landene han tidligere samlet til sine. Dette gjenspeiles i bokens tittel: de to reisene er de reneste labyrinter. Vi er der sammen med han, og vi gjenopplever hans liv som allerede er levd. Oppturer og nedturer. Piker, vin og sang. Det endelige forfall er ikke til å komme fra, for nå skal han dø. Den tiden han har igjen, vil med nød og neppe strekke til for å nå frem til graven. Hans politiske karriere og hele hans liv er på vei mot endestasjonen. 

Det var ikke mine fienders troløshet, men mine venners omhu som gjorde slutt på min storhet. Det var de som styrtet meg ut i katastrofen ved Forsamlingen i Ocana, det var de som rotet meg bort i det hersens monarkiet, de som presset meg til først å søke gjenvalg med de samme argumenter som de senere brukte for å få meg til å frasi meg makten, og nå holder de meg fast i dette landet hvor jeg ikke har gått glipp av noen ting.

De 250 sidene byr på et utall navn og hendelser, stadige attentater, uendelige feberanfall og en detaljrikdom utenom det vanlige. Likevel, det man bruker mest tid på som leser, er ikke de historiske viktige detaljene, men selve språket. Man leser setninger om igjen, avsnitt om igjen, hele sider om igjen. Beskrivelsene, underfundighetene, symbolikken er så rik og berikende, at man aldri blir lei av å smake på de samme ordene, igjen og igjen. 

Tross generalens uttrykkelige avslag hadde man ved firetiden om ettermiddagen disket opp til middag i et hus i nærheten. Men den ble inntatt uten ham, for guavafruktens tarmgassdrivende egenskaper hensatte ham i en nødssituasjon helt til klokken var over elleve om kvelden. Han ble liggende i hengekøyen, maktesløs overfor de vrengende smertene og dampende fjertene, med en fornemmelse av at sjelen var i ferd med å flyte bort i etsende væsker. Sognepresten kom med en medisin som var tilberedt av husets apoteker. Generalen vegret seg. ”Når jeg har mistet makten på grunn av et brekkmiddel, vil Styggen måtte hente meg etter det neste,” sa han. Han overlot seg i skjebnens vold, hutrende av den isnende svetten som trengte frem fra margen av hans ben, uten annen trøst enn den vakre strengemusikken som kom drivende i løsrevne blaff fra det gildet som fant sted uten ham. Litt etter litt falt magens springvann til ro, smerten fortok seg, musikken tok slutt, og han ble liggende og sveve i intetheten.

Gjentakelsene kunne vært i det kjedsommelige, men den alltid tilstedeværende – og likevel tilslørte - humoren og det uforlignelige språket han er slik en mester av, gjør gjentakelsene til en styrke. 

Alle påskjønnet hans anstrengelse for å sukre den offentlige motgangens og den skrantende helsens eddik med en knivsodd gode manerer.

Garcia Marquez har i Generalen i sin labyrint maktet å forene fakta og fiksjon med en slik overbevisning og fullkommenhet at han fortjener hvert eneste gode ord jeg er i stand til å uttrykke.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Noveller av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

I 1979 utkom novellesamlingen Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor på norsk, glitrende oversatt av Kjell Risvik. Samlingen består av sju noveller, hvorav tittelnovellen er den absolutt lengste med sine drøyt seksti sider. 

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1979

Hvor de seks første holder seg godt innenfor genren krav både med tanke på kort tidsperiode, få mennesker og hendelsesforløp, skiller tittelnovellen seg ytterligere ut utover de mange sidene. I nesten ett år følger vi fjorten år gamle Erendira, tvunget til prostitusjon av sin egen bestemor, på ferd gjennom ørkenen, på stadig jakt etter menn som kan betale ned hennes gjeld. 

Novellene, hvis elementer samles i den siste og avsluttende novellen, er alle og hver for seg de reneste eventyr for voksne. Den brutale, vanskelige, slitsomme hverdag berikes av maleriske beskrivelser fullstendig smettet med overtro og magi. La oss heller ikke glemme Spøkelsesskipets siste reis som består av en eneste lang, suggerende setning. Vi er der. Vi ser skipet. Vi engstes og bergtas.

Språket er bemerkelsesverdig poetisk, intenst og medrivende. Hvem andre enn Garcia Marquez kan kalle en slavehandlerby for Karibiens menneskelige kryddersaus? Og hvem andre enn han makter å flette inn en mann med englevinger, slik at det hele virker som den naturligste ting i denne verden? Tragediene beskrives med et så vakkert språk at leseren blir fullstendig fortryllet i all dens grufullhet. 

Hendelsene i novellene er enestående i seg selv, men det er språket som gjør disse uimotståelige. Språket er viktigere enn handlingene. Disse smakebitene får tale for seg selv:

En eldgammel herre med kjempevinger (1968) : Hans eneste overnaturlige dyd lot til å være tålmodighet. Særlig den første tiden, da hønene pikket på ham for å finne de stjerneparasittene som myldret på vingene hans, og de verkbrudne nappet av ham fjær for å stryke dem over sine skavanker, og selv de frommeste kastet stein og prøvde å få ham til å reise seg, så de kunne se ham i helfigur.

Den svunne tids hav (1961) : Det var mange som ikke kjente det. Men andre, særlig da de gamle, gikk ned og nøt lukten ved stranden. Det var en tett duft som ikke ga rom for noen lukt fra fortiden. Noen vendte hjem, utmattet av å lukte så mye. De fleste ble igjen og sov ut på stranden. Ved daggry var lukten så ren at det var synd å puste i den.

Den vakreste druknede mann i verden (1968) : De første barna som så det mørke og gåtefulle revet nærme seg ute i havet, innbilde seg at det var et fiendeskip. Siden så de at det verken førte flagg eller rigg, og de tenkte det var en hval. Men da den støtte på grunn, rev de av den skoger av tang, trevler av sjøstjerner og rester av fiskestimer og skibbrudd, og først da oppdaget de at det var en druknet mann.

Død som varer ut over kjærligheten (1970) : Mens senatoren talte, hadde han revet et fargetrykk av kalenderen og brettet en papirsvale av det. Han slapp den i luftstrømmen fra viften, uten bestemt hensikt, og svalen flagret gjennom rommet og kom seg ut av den halvåpne døren. Senatoren snakket videre, med den myndighet som hvilte på at døden var hans medsammensvorne.

Spøkelsesskipets siste reis (1968) : (...) og det var fordi atlanterhavsdamperen var der i hele sin ufattelige velde, mamma, større enn alt annet stort i verden og mørkere enn alt annet mørkt på land eller vann, tre hundre tusen tonn hailukt som kom forbi så nær båten at han kunne se sammenføyningene i denne klippevegg av stål, uten et eneste lys i de talløse koøynene, uten et sukk i maskinene, uten en sjel, og førte med seg sin egen taushet, sin egen tomme himmel, sin egen døde luft, sin egen tomme himmel (...)

Blacaman den gode, mirakelselger (1968) : Vi flyktet på indianerstier, og jo mer villfarne vi ble, desto tydeligere hørte vi ryktene om at marinesoldatene var gått til invasjon i landet under påskudd av å ville utrydde den gule feber, og de for omkring og halshogde alle de krukkeselgere eller løsarbeidere de møtte på sin vei, og ikke bare de som var innfødte av forsiktighet, men også de som var kinesere av uaktsomhet, de som var negre av vane og de som var slangetemmere og derfor hinduer, og siden gjorde de det av med dyre- og planteliv og det de kunne overkomme i mineralriket (...)

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor (1972) :  Da ga Erendira etter for redselen, mistet bevisttheten og ble liggende liksom forhekset av en fisks månestripe der den kom bukserende gjennom stormen, mens enkemannen flerret klærne av henne med spredte rykk, som om han røsket opp ugras, trevlet den opp i lange fargesprakende strimler som buktet seg som serpentiner og drev bort med vinden.

Novellesamlingen er en fantastisk introduksjon til Gabos magiske realisme og anbefales hjertelig til alle som enda ikke har lest noen av hans bøker. Se etter denne på neste loppemarked eller grav dypt i dine besteforeldres bokhyller!

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked. Noen ganger finner man gull!

Visste du: At tittelnovellen er filmatisert? Filmen Erendira kom ut på markedet i 1983 og er etter sigende svært tro mot originalen. Se mer (her).

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1981.

Alle vet at Santiago Nasar skal dø. Ja, alle utenom Santiago Nasar selv. På bryllupsdagen avsløres en ung brud og panisk roper hun ut det første navnet hun tenker på. Vill av raseri tropper den forsmådde ektemann opp hos sin svigermor og begjærer hevn. Brudens to brødre vet hva de må gjøre. Hele landsbyen vet hva de kommer til å gjøre. Alle, utenom Santiago Nasar som i sin fineste dress tusler rundt ved havnen og venter på biskopen.

150 sider inkludert illustrasjoner, hvor udåden avsløres allerede fra første side, for ikke å si allerede i tittelen. Vi vet hvem som skal dø, hvem som skal drepe, og hvorfor dette må skje. Man leser så heller ikke denne boken for handlingens skyld. Man leser boken fordi Gabo besitter en fortellerevne ut over en annen verden. 

Han var omtrent de tredve, men skjulte årene godt, for han hadde en midje så smal som en tyrefekter, gullglitrende øyne og en hud som var stekt over sakte varme i salpeterluften. Han kom i kort jakke og meget stramme bukser, begge av ekte kalveskinn, og glacehansker i samme farge. Magdalena Oliver var kommet med samme båt som han og kunne ikke slippe ham med blikket på hele reisen. ”Det kunne se ut som han var soper”, sa hun til meg. ”Og det var synd, for det var som om han var smurt med smør, så det bare var å spise ham levende.”

Med omstendighet, presist og nøyaktig, gir han leserne en beskrivelse av faktiske forhold i forkant, underveis og i etterkant av drapet. Forfatteren skriver seg selv inn i historien, hvor han selv er med i bryllupsfeiringen, kjenner de involverte, og samtaler med vitnene for å forstå bakgrunnen, vise konsekvensene og samle alle delene til en helhet. Forfatteren betrakter, samler inntrykk, innhenter andre personers fortellinger og antakelser, og holder en stram journalistisk tilnærming til det hele. Journalistisk, men likevel med de friheter Gabriel Garcia Marquez er viden kjent og beundret for.

(...) og revolveren gikk av da den støtte mot gulvet, kulen smadret klesskapet, gikk gjennom stueveggen, for med krigslarm gjennom spisestuen i nabohuset og gjorde gipsstøv av et helgenbilde i naturlig størrelse på høyalteret i kirken, i den andre enden av torget. Santiago Nasar, som den gang var ganske liten, glemte aldri den lærepengen.

Og selvsagt er det politisk, som alt annet han skriver. Med sin latinamerikanske bakgrunn, med landsbygda som bakteppe, er æresdrap stadig en høyst reell problemstilling. Alle vet det er galt, men likevel skjer det. Ikke en gang gjerningsmennene ønsker et slikt utfall. Gabo kritiserer her hele samfunnets mangel på vilje til å gripe inn. Han fordømmer ikke først og fremst de to brødrene, men hele mentaliteten som gjør at dette faktisk kan gjennomføres. Alle oppfatter udåden som meningsløs, men ingen gjør annet enn å trekke på skuldrene og avfinner seg med at det er slikt som skjer. Mange gjør litt for å advare Santiago Nasar, men ingen stopper brødrene. – Og selvsagt får drapet konsekvenser for samtlige, være seg drapsmenn, brud eller passive iaktagere.

Dramatikken avsløres før det hele starter, men han makter likevel å holde leseren i ånde. Alt underfundig muntermelankolsk, til tross for det tragiske. Det hele er så gjennomført at det er vanskelig å sitere utdrag, for ikke å si gjenfortelle handlingen, for å vitne om hans briljans. 

Hvilken fortellerevne!

Kilde: Kjøpt selv.

Visste du: at boken ble filmatisert i 1987? Hvis du er stødig i spansk kan du se den (her).

Andre bokbloggere: Også (Labben) har skrevet om boken.

Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez

Lest i sammenheng med mitt prosjekt om Gabriel Garcia Marquez:

Gabriel Garcia Marquez gjorde i min ungdom uutslettelig inntrykk med sin Hundre års ensomhet. Siden har jeg ukritisk hyllet ham som en av mine favorittforfattere, oppkalt barn etter ham og hamstret hans bøker på loppemarked. Det er på tide å gi ham spalteplass på Ellikkens bokhylle.

Først ut er hans foreløpig siste roman, utgitt på norsk i 2006. Ulikt hans typiske forfatterskap, finner vi i denne boken ingen magisk realisme. Den unike fortellerevnen, derimot, beholder han.

Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez

Da han var 12 år ble han forført av en hore. Denne episoden forfølger ham resten av hans liv. Og livet er langt. Usedvanlig langt.

I en alder av nitti år er han endelig klar for å realisere sin drøm, fullføre sirkelen. I nesten 80 år har han forsynt seg av de kvinnelige goder, men alltid ved å betale for seg. Ikke en eneste gang har han hatt sex av kjærlighet, og regnskapet er nøye ført. I alle fall frem til femtiårene, da listen over navn, stilling og sted, var så lang at en videre oversikt virket uoverkommelig. 

Ikke det at han ikke har hatt muligheter. Forlovelse ble inngått i tidlig voksen alder, men han slapp unna akkurat i tide, på selveste bryllupsdagen, bare timer før han unektelig måtte gi slipp på sin selvpålagte plikt å betale for seg.

Men altså. Nå. Nitti år gammel. Nå skal han endelig fullføre sirkelen. Hans faste leverandør, bordellmammaen Rosa, har skaffet ham hans største drøm: En jomfru.

Riktignok bare 14 år.

Nitti år gammel blir han blind av forelskelse. Han klarer ikke se seg mett på henne, tar på hver minste tomme av hennes hår, ansikt, kropp. Han selger alt han kan, pusser opp det som behøves, og skriver avisartikler dirrende av kjærlighetserklæringer. Avisleserne er fullstendig betatte.

Men ikke en eneste gang har han sex med henne. Alt han betaler for er å ligge i samme seng som henne. Se på henne. Kjenne ømheten for henne. Det er alt han trenger. Nærhet. Kjærlighet.

Nå er han klar for å dø. Sirkelen er sluttet. – Men ikke riktig enda, han må se henne en siste gang. Og en gang til. Og enda litt til.

---

Vi kunne sett på denne historien som provoserende, dypt umoralsk og forkastelig. Likevel blir det aldri stygt, aldri vondt. Aldri.

Hans fokus på kjærligheten, den betingelsesløse omsorgen og ømheten, skyller bort leserens bevissthet på aldersforskjellen, på selve det potensielle og faktiske overgrepet. Hans skyhøye alder visker bort det pedofile, det forbudte, over hans behov.

Og alt dette på under 150 sider. En god historie og et godt persongalleri. Ingen magi eller uttalt politisk budskap, et provoserende tema, og likevel altså. Likevel, en skinnende god fortelling tyllet inn i munterhet og melankoli.

Hvor grusomt det enn kan virke, Alle mine triste horer er en skjønn historie, dypt rørende i all dens livsvisdom.

Visste du 1: I Iran ble boken utgitt med tittelen Alle mine melankolske kjærester. Da styresmaktene omsider fikk summet seg ble boken forbudt, siden forfatteren øyensynlig forherliget prostitusjon. Dette hjalp selvsagt betraktelig på salgstallene, om enn på det illegale markedet.

Visste du 2: Boken ble i 2011 filmatisert. Trailer kan du se ved å trykke på (denne linken).

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Fra egen bokhylle.

Andre bloggere: (Moshonista) (Labben) 

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

Gabriel Garcia Marquez gjorde i min ungdom uutslettelig inntrykk med sin Hundre års ensomhet. Siden har jeg ukritisk hyllet ham som en av mine favorittforfattere, oppkalt barn etter ham og hamstret hans bøker på loppemarked. Det er på tide å gi ham spalteplass på Ellikkens bokhylle.

Gabriel Garcia Marquez (1928 - )

Forfatteren. Journalisten. Dramatikeren. Politikeren.

Gabriel Garcia Marquez, en av vår tids absolutt fremste forfattere, blir født 6. mars 1928 og vokser opp i Aracataca, en by i det nordlige Colombia. Her bor han sammen med sine mors foreldre, og deres talløse slektninger. Besteforeldrene er begge sterke personligheter, og hans senere forfatterskap skal preges sterkt av nettopp disse og oppveksten de ga ham.

Bestefaren var løytnant under tusenårskrigen, var med på oppbyggingen av Aracataca og er nærmest en helt blant innbyggerne. Han har levd et spennende liv, og hans beretninger er uendelige. Også bestemoren er en unik historieforteller. Krydret med paranormale fenomener og folketro, beretter hun sine fortellinger som om alt er den fulle og hele sannhet.

En matriark. En patriark. Et hus fullt av mennesker og fortellinger. Og midt i det hele: en liten gutt som suger alt til seg og lagrer det hele i denne brønnen av ord som tar han inn i litteraturhistorien. Denne blandingen av overtro og politisk engasjement skal senere definere hele hans forfatterskap: magisk realisme. 

Åtte år gammel flytter han til sine foreldre i Sucre. Bestefaren er død og bestemoren har mistet synet. Han blir sendt til en kostskole i havnebyen Barranquilla. Fremstår som stille og sjenert, fordypet i sine humoristiske dikt og tegneserier. 12 år gammel mottar han et stipend til en skole for ekstra begavede studenter. Her dyrker han sin litterære interesse, men som 18-åring følger han likevel sine foreldres ønske og skriver seg inn på Universitetet i Bogota, hvor han begynner sine jusstudier. Journalistdrømmen legges på hylla.

På denne tiden møter han 13 år gamle Mercedes Barcha Pardo som umiddelbart vekker hans interesse. Han frir til henne, og hun lover å være ham tro til hun blir gammel nok til å gifte seg med ham. Først fjorten år senere får de hverandre.

En spire til berømmelse

Jusstudiene bringer ham ingen glede. Færre og færre forelesninger blir besøkt og bøkene han leser er alt annet enn jusrelaterte. En av disse bøkene, Kafkas Metamorfoser, endrer hele hans tilværelse. Han innser at det finnes ingen fasit hvordan man forfatter bøker, og ønsket om selv å skrive nærmest eksploderer.

Denne oppvekkingen bringer ham videre inn i bøkenes verden. Hans første novelle blir publisert i 1946 i Bogotas liberale avis El Espectador. Han fortsetter å produsere for avisen over flere år.

Politisk er det stadig ustabilt i Colombia. Garcia Marquez deltar selv i opptøyer og urolighetene i Bogota bidrar til at blant annet universitetet stenges. Han blir dermed overflyttet til Universidad de Cartagena. Han fortsetter sine jusstudier, dog uten entusiasme. Mer givende for ham er hans daglige spalte i byens avis El Universal. Jusstudiene avsluttes i 1950 og han bestemmer seg for å satse på skrivingen. 

Han flytter deretter tilbake til Barranquilla hvor han vier seg til litteraturen. Her oppdager han særlig William Faulkner og Sofokles. Faulkner, for hans evne til å mystifisere barndommen, Sofokles for hans filosofier rundt samfunnets makt til overgrep. Denne leseperioden gjør forfatteren motløs. Hva er det egentlig han vil med sin egen skriving? Hans jobb som journalist gir ham lønn, men det er forfatter han ønsker å bli. Et avslag og retur av manuskript gjør han ytterligere rastløs. I 1954 takker han ja til en stilling som anmelder og flørter stadig med sosialismen. Han er politisk engasjert og øyner nå muligheten til å påvirke samfunnet gjennom sine skrevne ord. Året etter publiserer avisen en historie skrevet av Garcia Marquez som ryster regjeringen. Dette sender ham ut av landet, hvor han søker flukt i Europa. Mens han lever i eksil stenges avisens lokaler, og han er dermed helt uten jobb. Med gjeld og venners velvilje skriver han det som senere skal bli til romaner. Omsider reiser han til Venezuela, hvor han møter vennen og journalisten Mandoza. I 1957 reiser de sammen til Øst-Europa, hvor de studerer kommunismen. Heller ikke dette virker å være noen løsning for deres hjemland. Året etter reiser han en kort tur tilbake til Colombia, hvor han gifter seg med sin Mercedes.

Mandoza og Garcia Marquez skriver nå begge i avisen Momento, og en rekke kritiske artikler om USA blir publisert.  Avisens senere retrett i det kjølige forholdet til USA tvinger ham videre, helt til Cuba. Besøket gir politisk inspirasjon og vennskap med Fidel Castro. Han oppretter avdelinger av Castros avis både i Bogota og i New York, hvor familien i 1959 bosetter seg. Her blir to til tre, deres førstefødte kommer til verden. Han lever her under konstant press og trusler, og velger å flytte til Mexico City. I USA er han ikke lenger velkommen, et forbud som holder seg helt til 1971.

I Mexico skriver han skuespill og utgir noveller. Hans leting etter en unik litterær stemme forbedrer stadig hans arbeide, og en av hans noveller vinner en pris i hjemlandet.  Boken gis like etter ut i Spania, men utgaven med alle dens omskrivinger blir en formidabel skuffelse for forfatteren selv. Nok en gang føler han seg motløs som forfatter, på stadig jakt etter løsningen.

Endelig suksess

I 1965 opplever han en åpenbaring som får alle brikkene til å falle på plass. Som regn fra skyfri himmel, på en biltur, ser han endelig løsningen. 

"The tone that I eventually used in One Hundred Years of Solitude was based on the way my grandmother used to tell stories. She told things that sounded supernatural and fantastic, but she told them with complete naturalness.... What was most important was the expression she had on her face. She did not change her expression at all when telling her stories and everyone was surprised. In previous attempts to write, I tried to tell the story without believing in it. I discovered that what I had to do was believe in them myself and write them with the same expression with which my grandmother told them: with a brick face." (Sitat: themodernworld.com/gabo)

Han skriver og skriver og skriver. I 1967 blir Hundre års ensomhet, boken de fleste nordmenn kjenner ham for, utgitt. I løpet av tre år blir en halv million utgaver solgt. Boken blir utgitt på over 20 forskjellige språk og vinner fire internasjonale priser. Endelig har Gabriel Garcia Marquez slått igjennom som forfatter!

Suksessen bare varer. Produksjon av noveller og romaner fortsetter, og i 1975 utgis Patriarkens høst som vekker skuffelse i sin samtid men hyllest i våre dager. Også artikler fra hans tid som journalist utgis i bokform, alt med en politisk appell som tidvis tvinger familien til å flytte til Europa. Også gjennom rene donasjoner bidrar han politisk til hele regionen. Han bidrar til oppstarten av organisasjonen HABEAS, en slags Latin Amerikansk Amnesty, og pleier kontakt med latinamerikanske ledere. 

Det skal en nobelpris (1982) til for at forfatteren igjen skal godtas i sitt eget land. 

Han fortsetter sitt virke som forfatter og politisk aktivist. Han er en verdensborger, men glemmer aldri sin kamp for et fredelig Latin Amerika.

Gabriel Garcia Marquez dør 17. mars 2014 etter en lengre tids sykeleie. En stor forfatter har forlatt oss, men historiene lever videre.

Om sjangeren

Hans bøker inneholder gjerne en unik kombinasjon av overnaturlige elementer og samtidig en ærlig beretning om virkeligheten. Fantastiske formuleringer kombinert med virkelighetsnær elendighet. 

In Gabo’s world, where flowers rain from the sky and dictators sell the very ocean, reality is subject to emotional truths as well as physical boundaries. It is a world of great beauty and great cruelty; a world where love brings both redemption and enslavement; and a world where the lines between objective reality and dreams are hopelessly blurred. It is a world very much like our own. (Sitat: themodernworld.com/gabo)

Denne sjangeren kalles magisk realisme og er mye brukt på latinamerikansk litteratur. Isabel Allende er i så måte et velkjent eksempel. Franske Yann Martel med sin roman Life of Pi, er et annet eksempel på forfatter innenfor denne sjangeren.

Om prosjektet

Flere bøker er lest, men årene går og leseropplevelsen endrer seg i takt med kalender og erfaringer. Det er på tide å gjenlese. Det er på tide å lese mer.

Mitt prosjekt innebærer (gjen)lesing av følgende romaner:

• Ingen skriver til obersten
• Hundre års ensomhet (les min omtale)
• Patriarkens høst
• Den utrolige og sørgelige historien /Erenida (les min omtale)
• Beretningen om et varslet mord (les min omtale)
• Kjærlighet i koleraens tid
• Miguel Littíns hemmelige oppdrag i Chile (les min omtale)
• Generalen i sin labyrint (les min omtale)
• Om Amor og andre demoner (les min omtale)
• Leve, for å fortelle (selvbiografi)
• Alle mine triste horer (les min omtale)

Kilder: Det mest vesentlige av dette sammendraget er plukket opp fra den eminente siden: The Modern World. Gabriel Garcia Marquez' side finner vi (HER).Samtlige bøker omtalt er kjøpt på loppemarked.

Andre prosjekter: Sjekk også ut mine samlesider om (Tolkiens Ringenes Herre), (Amalie Skram) og (Sigrid Undset)