Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den femte boken i rekken er på mange måter den mest utypiske så langt. Der hvor jeg i de fire foregående omtalene har boltret meg i sitater, knapt nok klart å begrense meg, er språket i i Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile nærmest rensket for magisk realisme, gjennomgående symbolikkbruk og frodige skildringer man aldri blir lei av å lese.

Gjennom en rekke intervjuer med den chilenske filmskaperen Miguel Littin, har Gabriel Garcia Marquez forfattet en journalistisk reportasjeroman i den reneste thrillergenre.

Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, 

av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1987

Da diktatoren Augusto Pinochet gjennom militærkupp kapret makten i Chile, ble filmregissøren og Allende-tilhengeren Littin tvunget ut av landet. Etter 12 år i eksil, hadde han fremdeles ingen tillatelse til å returnere.  Vår mann ville det annerledes. – Og han greide det. 

Med hjelp av tre ulike filmteam, psykolog, et nøye sammensatt lag av nære betrodde samt informanter fra motstandsbevegelsen, maktet han å gjennomføre et høyst illegalt opphold i sitt eget fedreland. Forvandlet til en rik forretningsmann fra Uruguay kommer han seg inn med fiktiv kone, et falskt pass, et vell av passord og et utalls dekkhistorier. Han flytter fra hotell til hotell og bytter transportmidler i det uendelige, vel vitende om at han når som helst, ved den minste avvik av planen, vil bli avslørt, arrestert og torturert. 

Littin filmer og intervjuer, samler historier og øyeblikksbilder. Filmrullene smugles ut av landet, og han kommer seg omsider ut av landet. Akkurat i tide.

Resultatet ble en film. – Og en høyst subjektiv reportasjedokumentar forfattet av Latin Amerikas fremste forfatter. I forordet presiserer Gabo viktigheten av å fortelle Littins historie slik den ble fortalt til ham. Utallige timers intervjuer er blitt forkortet ned til under 150 sider, men essensen er Littins subjektive opplevelser av frykten, paranoiaen, innbittheten, trassen og iveren etter å oppleve, dokumentere og gjennomføre det som skulle være umulig. Så fortelles også hele historien i jeg-person, med et språk som knapt nok rommer et snev av det som Gabo-tilhengere verden over forguder.

Man får noe annet enn hva man forventer. Likevel er det et verdifullt innblikk i den politiske situasjonen på daværende tidspunkt.  – Til tross for Littins uttalte skuffelse over hvor øyensynlig bra det hele virket, i det minste på overflaten.  

Konsekvensene av å leve i et liv under Pinochet fortelles derimot gjennom anekdoter og  Littins egne opplevelser i løpet av det ulovlige oppholdet. Utbredt korrupsjon, stadig frykt for arrestasjoner og den evige redselen for å si for mye til feil personer til feil tid. Selve oppholdet er en fare i seg selv, men det skaper også store utfordringer for filmprosjektet. Det var vanskelig å filme det store forfallet, fattigdommen, overgrepene. Så skjult mellom prangende fasader, et hav av blomster og stengt vakthold. – Så vanskelig å få de svarene man vet intervjuobjektet gjerne vil gi, men ikke kan.

Gjennom Gabos ord tar Littin oss med på en katt- og muslek gjennom by og landsbygd. Drevet av en lidenskap for sitt yrke, det alltid nærværende politiske engasjement, sin selvoppholdelsesdrift, paranoia – og et stadig ønske om igjen å komme hjem til sin mor.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.