31.5.16

Slektshistorie: En endeløs rekke tragedier

Tippoldemor - Oldemor - Bestefar - Mamma - Meg

Min tippoldemor Beret var sine sine foreldres eneste overlevende barn, og allerede som åtteåring ble hun morløs. Hennes far, Ole, ble dermed enkemann for tredje gang. Hans første kone døde 22 år gammel i barselseng. Barnet var dødfødt. Hans andre ekteskap skulle ende like tragisk. Også hans kone nummer to døde i barselseng, og barnet var som sist gang dødfødt.

Riktignok fikk han sju levendefødte barn i sitt andre ekteskap. To av barna, begge med navnet Beret, endte sine liv i en alder av 1 og 6 år. Deres eldste barn skulle for øvrig senere gifte seg med farens stedatter.

Tragediene stod i kø også i generasjonene før. Oles far, Peder, giftet seg første gang med Beret, en enke som hadde overlevd to ektemenn. Av hennes ti barn fra andre ekteskap hadde tre dødd som nyfødte. Etter ni års ekteskap med Peder dør hun, og Peder vier seg med enda en Beret. De får fire barn sammen, men to av de dør før de fyller året. Eldstejenta kalles opp etter sin mor, og eneste gutt i flokken får navnet Ole.


Peder drukner allerede som førtiåring, og Ole mister sin far allerede som treåring. Heller ikke enkens nye mann lever lenge, selv om de rekker å få fem barn sammen. To av barna dør etter bare noen uker.

Det tredje barnet skal dø i en branntragedie. En tragedie hvor hun, søsteren Berit og moren brenner inne i sitt eget hjem, natt til 28. mars 1824.

Mennene var ute på fiske, og mens flammene spiste opp både hus og mennesker, klarte bare tre å redde seg ut.
På gravferdsdagen på Edøya skal ei jente i fortviling og gråt ha sagt at «hos oss brinn vi inn eller så drukna vi på sjya». (Sitat hentet fra bygdeboka)

Skrur vi tiden fremover igjen, til min oldemors oppvekst, ser vi at tragediene på ingen måte hadde tatt slutt. Oldemor Olise var yngst i en søskenflokk på åtte, skjønt få vokste opp.  Fem av barna til mine tippoldeforeldre Beret og Nils døde som fireåringer eller yngre. Ei lita jente åpnet aldri øynene sine.

Likskjorten

Hun gråter og gråter, den unge mor.
Hun gråter og gråter sig ned.
Og ingenting på den grønne jord
kan gi hennes hjerte fred.

Hun gråter i stykke hver tro og bønn.
Hun gråter til natten tar slutt.
Hun gråter over sin lille sønn,
sin lille, døde gutt.

Hun gråter i stykker sitt eget liv,
hun gråter sitt liv i hjel.
Hun gråter sig gammel og krum og stiv.
Snart gråter hun ut sin sjel.

Så kommer en natt, da står han der
på nakne, bare føtter,
skjønt alle vet jo at han er
i ro mellom rognens føtter.

Han står der søvnig og ser seg om,
han gnir sig med hånden i øyet.
Så liten og lys i det mørke rum,
så kold og våt i tøyet.

Og moren står opp; jeg ventet dig!
Så er min sorg da slutt.
Så kom du da igjen til mig,
min lille døde gutt.

Da sier han: Mor, av all din gråt
blir jeg så kold rundt kraven.
Jeg får ikke sove når skjorten er våt,
da ligger jeg våken i graven.

- Jens Bjørnebo

Det var mange tunge tak der ute på gården. Det var værhardt og fattigslig, en kamp mot kald vind og kamp om å overleve de ubarmhjertige bølgene ute i havgapet. Dårlig kosthold og svekket immunforsvar gjorde barna til lette ofre for sykdommer. Så herjet også difterien ute på øya.

Ekstern lenke: (DigitaltMuseum om Smølas kirkegårder)

Vesle Johannes Magnus var en av ofrene for den trondhjemske halsesyke. - Difteri. Nesten en fjerdedel av de smittede døde av sykdommen, og særlig hardt gikk det ut over barn under ti år. Typisk for de alle var at de levde under dårlige sosiale forhold.

Mange år senere skal også Olises fem år unge barnebarn dø av difteri. En annen tid og et annet sted, men samme sykdom og samme familie.



29.5.16

Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø

Mange av oss har vært der. Enda flere av oss drømmer om å dra dit. Helst på ferie. Kanskje studere et år. Surfe på Østkysten. Stikke innom en drive-in-iskrembar. Gamble bort penger i Vegas. Suse igjennom Route 66. Besøke slektninger.

Du vet. Disse som snakker kav dialekt og serverer sodd og rømmegrøt, selv om de ikke har vært i Norge på flere generasjoner.

USA, ja. Drømmenes land. Vårt andre hjemland. Selveste Amerika.


Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø
Fra vikingferd til Super Bowl
Illustrert sakprosa med personlig schwung. Utgitt i 2016.

Pent pakket inn mellom to permer har forfatteren skrevet om nordmenns forhold til det store landet, et verdenshav unna lille Norge. Avstanden er stor, men forholdet vårt til denne stormakten er nært. – og på finurlig vis er det også nokså gjensidig. 

Ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, men alle har en onkel i Amerika, skriver han. Så langt unna sannheten er det heller ikke. 800 000 nordmenn emigrerte fra et lutfattig Norge til mulighetenes land i løpet av 1800-tallet og frem til mellomkrigstiden. Etterkommerne har enda ikke glemt sitt opphav, og er stadig opptatte av å pleie kontakten til «hjemlandet» og deres kjære slektninger. Sjumenninger, kanskje, men like fullt. Du vet. Og vi, oss nordmenn som faktisk ble født med ski på beina, elsker å høre deres forsøk på å snakke norsk. Vi elsker å lytte til dialekter vi trodde forsvant med våre oldeforeldre. Vi elsker å høre om familiefestene der de serverer lutefisk i ført lusekofter. Vi blar oss gjennom Facebook-albumene deres, fulle av bilder fra deres foreldres besøk i Norge på 1960-tallet. Nasjonalfølelsen blomster nesten mer med denne kontakten, enn på selveste 17. mai.

Så Aasbø skriver, skriver og skriver. Han skriver om det norske AmCar-miljøet, om emigranters møte med Ellis Island, Leif Erikssons store oppdagelse, Ole Bulls mislykkede nybyggerprosjekt Oleana, grunnmuren til Frihetsgudinnen, den legendariske amerikansk fotball-manageren Knut Rockne og «Ola-regimentet» under den amerikanske borgerkrigen. 

Sånn cirka i den rekkefølgen. Koblingen mellom våre land finnes overalt og til (nesten) alle tider. Det virker å ha vært en utfordring å begrense seg, og temaene vi tas med til er mange og sterkt varierte. En strengere redaktør ville systematisert innholdet. For meg ble det rotete. 

Skjønt, boken er ment å være en bok å bla i. Hoppe litt frem og tilbake. Kanskje jeg bare er litt for pirkete. 

Så føles det også vanskelig å synse noe om en slik type bok. Det blir litt urettferdig, kanskje. Likevel kan jeg ikke unnlate å skrive at den språklig sett ikke oppfattes som god nok kvalitetsmessig. Det overrasket meg, for jeg har ikke noe problem med å se at forfatteren i utgangspunktet har en mer enn god nok penn.

Drømmen om Amerika hadde fortjent et par runder til med korrekturlesing. Definitivt.

Legger man språklige svakheter og litt uryddig kapittelinndeling til side, sitter man igjen med en riktig fin bok å bla i. Jeg koste meg. Layouten er behagelig og bildene varierer fra historiske fotografier, til reklamefotos til resultater fra knipsingen fra familieferien. Selv sistnevnte variant har en fin funksjon i all dens alminnelighet. – Det forsterker det personlige inntrykket.

For dette er en nokså personlig bok. Forfatteren legger aldri skjul på motivasjonen hans for å skrive denne boken. Han er USA-entusiast på sin hals, og ønsker å belyse fascinasjonen som på sett og vis er gjensidig. Tidvis blir det personlige litt for mye av det gode, balansegangen er vanskelig, men underholdningsverdien holdes ved like hele veien frem til slutt. 

Spennende enkeltpersoner blir trukket frem, og flere hadde jeg ikke en gang hørt om. Bulls Oleana-prosjekt pirret nysgjerrigheten min i særdeleshet. Selv savnet jeg enda mer om emigrasjonen og nybyggerlivet, selv om dette vies en nokså stor del av boken. – Når sant skal sies. For meg ble det verre å svelge alt om det noe snodige AmCar-miljøet på Sørlandet, et miljø jeg ikke kjenner til, eller kan relatere meg til. Og jeg er slettes ikke interessert i å høre hvor fin personlighet Kjell Elvis har, eller lese meg igjennom avsnitt med politiske fraspark. Det er noe med dette å begrense seg, selv når man skriver en sakprosa i jeg-form. Det er en kunst. 

En del utsettelser til tross, ikke minst en streng formaning til forlaget og forfatterens korrekturlesere i særdeleshet, jeg koste meg med boken. Regelrett koste meg. Når alt kommer til alt kan jeg ikke annet enn å si at dette er en hyggelig bok å bla i. Så enkelt er det av og til. En fin bok å ta frem i ny og ne.

Mest av alt likte jeg hvordan boken – og forfatteren – fikk meg til å fabulere over mitt eget forhold til landet vi gjennom generasjoner har yndet å kalle Amerika. Det er så stort over there. Alt er stort. Think big. Be big. Kall nå landet det samme som et helt kontinent. Alt er lov.

Det ble altså en litt annerledes leseopplevelse for meg. Nysgjerrigheten ble vekket på grunn av min interesse for slektsforskning. Som alle andre emigrerte også mange av mine aner vestover. To av oldefedrene mine hadde opphold på henholdsvis fem og sju år. Deres historier er allerede fortalt, men det er flere fortellinger å berette. 

Fortellinger om livets glade gutter. En forsvunnet Rolex-klokke. Forbudstid og karrièrer. En annonse i Life Magazine. Til og med et drap. – Og et kontor med en spill levende elefantbaby.

Jeg gleder meg.



Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda?

27.5.16

Slektshistorie: Jakten på min tippoldemor

Tippoldemor - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Oldefar ble født utenfor ekteskap. Ei heller skulle foreldrene hans noen gang bli gift. - I alle fall ikke med hverandre. 

Tippoldefar hadde allerede kone og barn, sin egen familie. Skjønt dette var farens ekteskap nummer to. Det første endte allerede året etter vielsen, og trolig døde den unge hustru i barselseng. Hyggestunden med tjenestepiken på nabogården var ikke ment å få følger, men frøet ble sådd. Oldefar ble tippoldefars femte barn. 

De første årene bodde Oldefar sammen med sin mor, men under folketellingen i 1910 registreres han hos sin far og hans familie. 


Jeg har brukt mye tid på å lete etter min tippoldemor Marit. Det har vist seg å være et trøblete liv for Bæsta Strand. - For Mamma minnes at min mormor, hennes mor, snakket om Bæsta Strand i oppveksten. Selv møtte hun henne aldri.

Med bygdeboka som utgangspunkt, leter jeg etter henne i byen. Kristiansund. Hun skal være konfirmert her, selv om hun oppgis å være født og døpt i Surnadal. Konfirmasjonsoppføringene i kirkebøkene er borte, men jeg finner henne i folketellingen. Marit bor i byen, som pleiedatter og delvis betalt for av fattigvesenet. Et søk etter hennes foreldre er vanskelig. Fornavnet hennes er svært vanlig i bygda hun kommer fra, og det riktige fødselsåret er jeg usikker på. Derimot er hennes fars navn, Fredrik, uvanlig.

Etter å ha bladd i flere kirkebøker finner jeg ei jeg tror er vår Marit. 26. desember 1859 blir ei lita jente født i Surnadal, og 29. januar blir hun døpt og gitt navnet Marit. Far er Gaardmand og Sergeant Fredrik Fredriksen Sæter fra noe jeg tolker som Ranes. Mor er Karen Olsdatter. Presten har også oppgitt henne å være ektefødt.

Jeg leser ordene, men jeg klarer ikke helt å tro på at dette er riktig. Kan Marit som i ung alder ble sendt til byen som pleiebarn virkelig være født av et ektepar hvis far har en viss militær rang? Jeg hadde sett for meg en mor som tjente til livets opphold, besudlet av en ungkar uten vilje til å ta ansvar.

Jeg forsøker en annen innfallsvinkel. Jeg finner folketellingen fra 1865 i Surnadal transkribert og leter systematisk etter menn ved navn Fredrik. Skjønt, selv om Marit er født i Surnadal er det ikke nødvendigvis noen logikk i at foreldrene kommer derifra, eller er bosatt der fem år etter barnefødselen. Her er det lett å gå seg vill.

I mitt videre søk kommer jeg over et prosjekt av Dordi Glærum Skuggevik kalt Utvandrerhistorier fra Nordmøre, med fokus på emigrantene fra Surnadal og Stangvik. Kan jeg finne noen ved navn Fredrik også der?

Her er en Fredrik fra Bakken i Ranes registrert som Fredrik Fredrikson Sæter, født i 1844 og lærer. Det er lite trolig at Fredrik ble far som sekstenåring. Jeg avskriver ham. Men hva med hans far? Nettopp denne Fredrik fant jeg jo i kirkeboken som far til Marit født i 1859!

Marit er født i desember 1859. Far Fredrik er født i 1819/1820 og er 40 eller 41 år gammel når datteren kommer til verden. Karen er like gammel. I folketellingen fra 1865 ser jeg at kun tre barn er bosatt på gården. Fredrik på 22, Ole på 20 og Mali på 12. Ingen Marit, selv om kirkeboken ettertrykkelig fastslår at de er foreldre til dette barnet.

Marit må ha blitt satt bort til andre før hun fylte fem år.

Og nå er jeg helt sikker på at dette er vår Marit. Alder, sted, fars navn, hennes fravær i folketellingen. Alt stemmer. – Men jeg undres hvorfor hun ble satt bort.

Fredrik og Karen ble foreldre i høy alder, og aldersspennet mellom Marit og Mali tilsier at de kan ha fått flere barn i mellom. Videre var kanskje fødselen komplisert grunnet mors alder. Kan hun ha blitt for syk til å stelle små barn?

Det er ikke enklere å nøste opp i hva som hente med Marit etter at Oldefar flyttet til sin far. Jeg undres over hvor hun tjente, om hun noen gang fikk flere barn, eller ble gift. Jeg undres over hvor hun levde de siste årene av sitt liv, når hun døde, og hvordan det skjedde. Mest av alt om hun døde i ensomhet, eller om hun var omringet av sine få nærmeste.

Jeg har lett og lett, men jeg vet ikke hvor jeg skal søke, eller hvilket navn jeg skal søke etter.

Desto gladere ble jeg av å finne bilde av henne. Tippoldemor Marit sittende på en benk med sin sønn, min oldefar, og hans døtre.

Det er godt å se at hun smiler.



25.5.16

Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen

Nylig utkom bejublede Birger Emanuelsen med ny roman. Det er en happening i seg selv, og ble toppet ytterligere av en rekke podkaster i forkant av utgivelsen, hvor ivrige lyttere kunne nyte utdrag fra boken, opplest av forfatteren selv. 

Boken har for lengst høstet ovasjoner både fra bokbloggere og anmeldere i mer tradisjonelle medier. Så er det meg, da. 


Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen
Norsk. Utgitt i 2016.

Anna er et par og seksti og jobber som jordmor ved det lokale sykehuset. Arbeidsplassen er truet av nedleggelse, og kollegaene går på tå hev. En kritikkverdig henvendelse med Anna i hovedrollen gjør at korthuset står i fare for å rase fullstendig sammen. Skjønt, Anna har nok med seg selv. Hun har sine grunner. 

Bokens knappe 200 sider tillater ikke mer gjenfortelling av innholdet. La oss heller nøye oss med noen stikkord.
Sorg. Utroskap. Barnedød. Vennskap. Konflikter.
Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. Jeg kan heller ikke unngå å være over meg av begeistring for det faktum at en mann skriver om en kvinne. Attpåtil en litt eldre kvinne i et kvinnedominert yrke som skvises ut av arbeidslivet. Det kan vel knapt nok bli bedre enn det?

Eller?

Jo. For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

Skjønt, en episode lot jeg meg kjenne igjen i. Jeg elsket den. Så enkel, men likevel så virkningsfull. Ensomme, usikre Anna med sitt ufravikelig sterke skjold, tilbyr seg å være med sin kollega til tannlegen. Hun ser en spire til vennskap, kanskje noe mer. Noe hun må forsøke å videreutvikle, finne ut av. Så sitter hun der, holder hånden hennes. Oversminket og ikledd en varm, alt for trang kjole. 
- Men… Oi. Tenkte du, jammen jeg…
- Nei, nei. Ikke tenk på det. Jeg skal møte en venninne på kafe etterpå.
Fritt gjenfortalt, altså. Du ser det for deg. Ydmykelsen. Drømmene som plutselig blir ødelagte. Alt som blir skitnet til, bare fordi du i et øyeblikks overmot lot deg tro at du kunne, eller at hun ville. 

Denne historien i historien er gull. Det er mange slike fortellinger, men bare en eneste berørte meg tilstrekkelig. Romanen minner meg om Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Også denne er rost opp i skyene både av garvede kritikere og den sedvanlige bokelsker. Akkurat som i Annas tilfelle, trodde jeg aldri helt på Mathea i Skomsvolds fortelling. 
Jeg ville så gjerne like boken. Jeg ville så gjerne blir rørt og berørt. (…) og for det andre hadde jeg hørt masse skryt av boken, og for det tredje er temaet midt i blinken for meg. Jeg er den typen som gråter av spilt melk. Av melk generelt egentlig. Ja, strengt tatt gråter jeg generelt mye. Mitt navn er Lettrørt. Ellikken Lettrørt.
Jeg forstår det ikke. For når Anna minnes sin døde sønn blar jeg bare videre. Og når hun savner sin kjæreste hun aldri helt kunne få, kjeder jeg meg. Når hun forsøker åpne opp for et nytt, sårbart vennskap, letter jeg knapt nok på et øyenbryn. Det blir bare ord for meg. Gode, velskrevne ord, men ingen ordentlige følelser. Jeg forstår ikke hvorfor det ikke går inn på meg. Alt stemmer. - Egentlig.

For jeg mener ikke å kritisere boken, ikke i negativ forstand. Jeg innser at min leseopplevelse er nettopp det den er. En subjektiv forståelse. Tematikk, litterær form, samhandlingen mellom de involverte; det er vanskelig å ytre noe negativt om dette. – Egentlig.

Så blir det kanskje litt flåsete av meg å vie siste avsnitt til hyllest over omslaget. Forfatterens navn er trykket i gull. Dermed forsvinner navnet om man holder boken i en viss vinkel. Gjør boken større enn ham selv. Slik skal det da også være. Boken skal skinne for seg selv.

Men er den da egentlig god nok til å fortjene all heder?




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Anita), (Berit) og (Kleppanrova) har latt seg begeistre, mens (Tine) var litt mer lunken.

23.5.16

Slektshistorie: Den lange reisen

Tippoldemor - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg

I all min levetid har jeg hørt min oldefar med smil om munnen omtalt som en sønn uten mor. I den eldre utgaven av bygdeboken står han oppført kun med far. Det sies at ikke en gang min bestefar visste hvem hans egen farmor var. - Ikke før han var godt voksen.

I den nye utgaven er derimot oldefar kreditert med en mor. I kirkeboken er han registrert som sønn av sin far og sønn av sin mor, Marit. De giftet seg aldri, men Marit ble boende på gården og kunne dermed ta del i oppdragelsen av odelsgutten. Gi ham sin kjærlighet. Det var tross alt ingen selvfølgelighet.

Tippoldemor Marit var tjenestepike.

Tre år før oldefar blir født gjennomføres det folketelling. Tippoldefar er 45 år, gårdbruker og selveier. Husholdningen styres av hans mor på 77 år: «Kaarenke men bestyrer av sin Søns Huusholdning». Disse to er gårdens eneste sjølfolk. Lenger ned på listen finner vi de fire tjenestefolkene. Blant disse er tjenestepige og budeie Marit, 36 år, fra Folldalen.

Tre år senere kommer det et barn til verden. Min oldefar.

Mannens særstilling var udiskutabel, og barnas eier var følgelig faren. At en uekte sønn skulle bli odelsgutt var derimot langt fra noen selvfølge, men min tippoldefar fikk aldri flere barn. Ei heller giftet han seg. Kanskje følte han at han var for gammel, kanskje var ingen ham verdig. Eller kanskje stoppet hans sykdom ham fra å gifte seg.

Heldigvis gikk det bra med guttungen likevel. Attpåtil veldig bra.

Mon tro om det gikk like bra med moren. Det er rom for å undres hvordan forholdet mellom tjenestepiken og husbonden var i årene etter. Om hvordan enkefruen forholdt seg til henne. 

Å sirkle seg inn på Marit har vært en utfordring. Det eneste jeg vet sikkert er at Marit kom fra fattigslige kår et sted langt oppe på fjellet i Folldalen. Det var etter sigende en kamp for tilværelsen. Da Marits far omkom på vei hjem fra bygda, fortelles det at mora måtte huke tak i den første og beste ferdamannen som kom forbi den vesle svelt-i-hjel-gården. Hun og de tre barna måtte forsørges, det var eneste løsning.


Min tippoldemor ble født samme dato som min bestefar, hennes yngste barnebarn, i 1828. Foreldrene hadde giftet seg bare fem måneder før Marits ankomst. 

Etter at Marits far døde en gang før 1850, måtte altså moren Ingrid finne seg en ny mann og forsørger. Hun giftet seg noen år etter i sin hjembygd Dovre.

En eller annen gang vandret også Marit videre, over fjellene og ut mot havet. 

Det kjennes litt vanskelig å skulle forholde seg til Marits skjebne: Det triste i at tippoldefar aldri giftet seg med Marit. Var de seg sine stillinger og status bevisst? Mon tro om han allerede var blitt syk? Trengte han bare en odelsgutt og intet annet?

Det er likevel noe formildende over det hele: Marit ble værende på gården resten av sitt liv. Min tippoldefar Peder giftet seg aldri, verken med Marit eller noen andre, og Marit kunne dermed beholde sin stilling i tjenerskapet. Da Peders mor døde, var det Marit som tok over ansvaret for husholdningen. Nærmere status som gårdkone kom hun aldri.

Like fullt er det trist. Min egen bestefar visste ikke hvem hans egen bestemor var. Det var rett og slett ikke noe tema. Noe tema var heller ikke hennes eldste barn. Ingen i min familie visste at oldefar hadde en søster. Ingen, ikke før i fjor. Marits datter led en skjebne jeg har gruet meg for å fortelle. Det gjør vondt, selv mange generasjoner senere.


På begynnelsen av 1880-tallet ble Marit rammet av lungebetennelse. Doktoren kunne lite gjøre. To dager etter sin femtifemte fødselsdag, forlot hun sin femten år gamle sønn, sin husbond og arbeidsgiver.

19.5.16

Håp i høstfarger, av Susan Meissner

Gi blaffen i min aversjon mot parallelle historier. Glem alle fordommer mot kjærlighetsromaner det går tretten av på dusinet. Dette er unntaket.


Håp i høstfarger, av Susan Meissner
Skjønnlitteratur. USA. Utgitt på norsk i 2016

Hva krever vi av kjærligheten? I Håp i høstfarger følger vi to unge kvinner som på hver sin måte opplever å miste sin store kjærlighet som følge av tragedier. Clara blir hjelpeløst vitne til at mannen hun er forelsket i omkommer under en stor brann i 1911. Taryn sørger i 2011 fortsatt over sin mann, far til sitt barn, som omkom under angrepet på Twin Towers. Mens Clara søker vern fra omverdenen som sykepleier på Ellis Island i månedene etter, får Taryn den brutale virkeligheten slengt over seg ved publisering av nye bilder fra katastrofen. Clara tar seg av en nylig ankommet mann som mistet sin kone under seilasen fra Europa. Et bilde i en avis viser Taryn i kaoset, sterkt traumatisert, med en annen manns armer rundt seg.

Romanen forteller altså to parallelle historier, adskilt av hundre år. Byen er den samme, hovedpersonene er begge kvinner, og begge har opplevd et stor tap. Begge er stadig i fornektelse og er redde for å gå videre. Clara som kjente sin kjærlighet bare i noen uker, sliter fremdeles, selv etter et halvt år. Taryn som hadde vært gift i flere år, sliter tilsvarende etter ti år. Kjærligheten oppleves uavhengig av tid og nærhet, så også sorgprosessen.

Og hvem er vi vel til å angi hva som skal til for å forelske seg. Hvor lang tid det må gå. Når man skal være klar for å gå videre. Forfatteren lar oss gjennom sine to fortellinger fabulere om en kjærlighet som ikke først og fremst er rettet mot en bestemt person, men som en tilstand. Et vell av følelser.

Det fungerer som bare det.

Man kan si hva man vil om Claras forståelse av kjærlighet til en mann hun knapt nok vet noe om, og hennes angst for å gi slipp på drømmen. Man kan si hva man vil om Taryns ti år med selvpålagt sperre mot følelser mot andre enn sitt eget barn. Forskjellene forsterker vår forståelse av at kjærligheten, følelsene, er individuelle. Ingen kan dømme andre.

Tematikken fungerer altså. Så også de parallelle historiene. Claras fortelling er klart dominerende, hvorpå Taryns historie fra nåtiden er tilsvarende nedtonet. Claras del fungerer godt da forfatteren konsentrerer seg om henne, uten å måtte ta for mye hensyn eller oppmerksomhet til historiske fakta. Hun fokuserer ikke på de faktiske forholdene på Ellis Island, men på de mellommenneskelige båndene. Noen mindre detaljer som hestekjerrer, klesplagg og kutyme angir de nødvendige historiske rammer. Det er personene hun skildrer, ikke omstendighetene rundt. Det hele oppleves troverdig og fint balansert.

Og skjønt Taryns historie fra 2011 er nedtonet, oppleves selve hendelsene som mer gripende. Her er ikke forfatteren like redd for å havne i problemer med gjengivelse av fakta. Hun tar oss med til selve katastrofen. En katastrofe selv nordmenn et verdenshav unna fremdeles kjenner på kroppen, bombardert av frykt og TV-bilder som vi er. Jeg lar meg imponere over formidlingen av hennes opplevelser og traumer under og etter ellevte september. Jeg tror på henne.

Så føles også et skjerf som en rød tråd igjennom boken i utgangspunktet unødvendig. Tematikken er sterk nok i seg selv. Likevel oppfattes det aldri påtvunget eller forstyrrende, skjønt noe anmassende i avslutningen. Forfatteren redder det hele i havn med en åpen slutt, hvor vi kun antydes lykkelig avslutning, mer romantikk og, følgelig, skjerfets ferd gjennom de hundre år. Vi får aldri svarene plassert i fanget. Heldigvis.

Apropos skjerf, forfatteren er påfallende opptatt av design, skjønt det blir aldri like forstyrrende som i forrige roman. Det tar ikke bort fokus fra fortellingene, men med forrige roman friskt i minne ringte alarmklokkene raskt. Så ble jeg også gledelig overrasket. Like glad er hun i fargebruk. Tittelen er symptomatisk i så fall. Språket er gjennomført flytende og tidvis nærmest poetisk, tross en nokså overdreven bruk av farger i sine skildringer.

Jeg hadde mye å utsette på Hemmeligheter fra et levd liv, men her finner jeg knapt noe negativt i det hele tatt. Til og med forrige romans evige gjengivelse av brev var redusert til kun noen få i denne boken. Brevene oppleves som sterke bidrag til flyt i øvrig tekst og historie, og gjør det til naturlige innslag. Det nærmeste jeg kommer svakhet er opplevelsen av at romanen taper seg litt mot slutten. Jeg kan ikke en gang argumentere for hvorfor.

- Kanskje jeg simpelthen ikke ønsket at romanen noen gang skulle ende.



Salige smil og sødmefylt hjerte-garanti. Anbefales!



Kilde: Leseeksemplar
Også lest: Les min omtale av (Hemmeligheter fra et levd liv) av samme forfatter.
Andre bloggere: - Ingen enda?

16.5.16

Slektshistorie: Det som aldri ble fortalt

Bestefars halvbror - Pappa - Meg

Det var en ren tilfeldighet. Jeg bladde litt på måfå i NS håndbok fra 1944, en hel bok med navn, titler og organisasjonskart over Nasjonal Samling. Plutselig ramlet jeg over en oversikt over ordførere. Av ren nysgjerrighet tittet jeg på oversikten over ordførere i mitt hjemfylke. I tilfelle jeg skulle kjenne igjen slektsnavnet. Du vet.

På listen over ordførere fant jeg min bestefars halvbror. Min oldefars første barn, søskenflokkens eldste. Nazi-ordfører for kommunen jeg er født og oppvokst i.

Pulsen økte.

Ikke så mye over posisjonen i seg selv, men at det aldri ble snakket om. Ikke en eneste gang.

70 år etter krigen luller man seg stadig inn i en tro og et håp om at slekten gjemte radioer, hadde binders i jakkeslaget og gjemte jøder i kjelleren. Av og til er sannheten en helt annen.

Bestefars eldste bror og yngste datter

Jeg vet ikke hvor mye han visste eller hva som var hans motivasjon. Kanskje var det stormannsgalskap, kanskje ønsket han en maktstilling koste hva det koste ville. Kanskje var han redd for faren i øst. Blendet av propagandaen. Kanskje ivret han etter å fremme det norske folk, de norske, rene, verdier. Naturen, bygdesamfunnet, bonden som ideal. Jeg vet ikke.

Kanskje det rett og slett var et forsøk på en slags oppreisning, en uekte sønn uten rettigheter som leder av sin hjemkommune.

Bestemor, svigerinnen hans, forteller at han aldri var aktiv som nazist. «Det gikk over, han ble godkjent etter hvert» sier hun når jeg spør. Hun forteller med en ro som bare mennesker med lang livserfaring kan uttrykke.

Lytt til de eldre når urett skal tilgis.

På gården var han alltid, både før, under og etter krigen, velkommen. Han var ofte på besøk til sin far, både med kone og barn og alene. Han ble bestandig mottatt som en i familien, og kontakten ble holdt ved like livet ut.

- Men en ville alltid mangle. Bestefars halvbror hadde under krigen maktposisjon i kommunen, men mistet samtidig sin eldste sønn. Altfor ung, som frontsoldat.

14.5.16

Slektshistorie: En intelligent kvinne med litterær interesse

Tippoldemor - Oldemors søstre - Bestemor - Pappa - Meg

Det var kummerlige kår der ute på Aulsetten. Dårlige hus, karrig jord og lite å rutte med. Mine tippoldeforeldres seks døtre utviklet sterke personligheter, imponerende viljestyrke og et overlevelsesinstinkt som gjør meg stolt av å være en av etterkommerne.

Tippoldemor var viden kjent for å være kvass, en litt bister dame som kunne sette himmel og jord i bevegelse for å få igjennom sin vilje. Hun var ikke så rik på penger, men hodet var skarp og motet stort. Hennes intelligens og kjærlighet til litteraturen førte hun videre til sine seks barn.

Oldemors eldste søster
Ole var en høg, kraftig og velbygd mann, som ble religiøst påvirket og utviklet seg til en personlighet. Han ble noe tunghørt, men blid og vennlig, og han var åndsfrisk helt til han døde 88 år gammel. Hans hustru skulle være en intelligent kvinne med litterær\ interesse og som øvde stor innvirkning på sine mange barn, som tross mindre gode økonomiske kår alle arbeidet seg godt fram. (Sitat fra bygdeboka)
Oldemors tre år eldre søster

Odelsgutten lot vente på seg. Da den sjette jenta kom til verden var det slutt. Karen satte seg heller fore å utruste sine døtre det beste hun kunne. Med kustus og intelligens oppdro hun jentene med Bibel og bøker sentralt plassert i den vesle stua. Hun leste i hver ledige stund, og snart fulgte jentene sin mors eksempel.

At hun var en oppvakt dame kan vi se allerede ved konfirmasjonen. + Meget godt er prestens dom. Trolig skulle det litt ekstra til for ei husmannsjente å oppnå et slikt skussmål.

Den tid tør komme, at man ser
mer på hoveder end på kjøn,
mer på dyktighet end på navne.

Ludvig Holberg

To av døtrene fra fattigslige Aulsetten ble lærerinner. Ingen av de giftet seg, ei heller fikk de barn. Kanskje tillot ikke arbeidsavtalen slikt. Begge skinte for seg selv med all sin kunnskap og autoritet. Kunnskap er makt, og med morens strenge krav og formaninger i bunn, hadde de kommet seg opp og frem her i livet. Ei som lærerinne på Voss, den andre i Sogndal. Eksamen ble tatt i 1923 ved Volda lærerskole. 

Jeg er stolt av å ha slike kvinnelige forbilder i familien. 

12.5.16

Slektshistorie: Fem års utlendighet

Oldefar - Bestemor - Pappa - Meg

I 1911 valgte over 11 000 nordmenn å seile over Atlanteren og ta farvel med sin familie og sitt hjemland. Mange skulle aldri komme hjem igjen.

En av disse elleve tusen var min den gang 21 år gamle oldefar. Oppgitt årsak til emigrasjonen var «Haab om bedre fortjeneste», og han kunne ta «Hvad som helst» av yrke. Selv var han i papirene oppført som ugift veiarbeider. Den påståtte farskapssak var ingen hindring for tillatelse til utvandring.

Antall norske emigranter var synkende, og tallet sank drastisk i de neste årene. I 1918 var tallet knappe tusen. Transportmulighetene var langt bedre enn tidligere, særlig med Den Norske Amerikalinjes inntog i 1913 som gjorde det mulig for utvandrere å seile direkte fra Norge. Samtidig var Norges tilstand i ferd med å bedres, og USA var kanskje ikke så rikt og garantert fremgangsrikt som så mange ville ha det til.

- Amerikabrevene inneholdt stadig færre superlativer.

Oldefar Ole lot seg likevel ikke stanse. 18. april 1911 forlot han alle han kjente for å søke lykken. Han var odelsgutt og tredje eldst i søskenflokken på åtte, så for evig var det trolig ikke ment å være. Et opphold bare, et enestående eventyr, fri og frank som han var.

Dagen før hans avreise hadde Ellis Island, stedet han ankom noen uker senere, opplevd rekordantall immigranter. 11 745 mennesker på en og samme dag. Ja visst fikk en landsens unggutt oppleve eventyr!

Etter ferden over Atlanterhavet gikk turen helt til Stillehavskysten. En hel gjeng kamerater fra hjembygda var med.


Deres nye hjemsted ble Portland i Oregon. Her arbeidet min oldefar på en tømmersag, en «saw mill» som han selv sa. Den ene kameraten var der så kort tid at hans opphold senere på folkemunne ble omtalt som at han
«... var i Amerika og åt til kvelds».

Kanskje så min oldefars saw mill akkurat slik ut?

Selv ble Oldefar værende i fem år. Kanskje var det hans beryktede stahet som gjorde at han holdt ut så lenge.

- For selv om han skal ha vært en svært snill mann, var han minst like sta. Også på sine eldre dager. Ikke engang ti ville hester kunne få ham til å tro at jorda var rund. Det eneste riktige var at jorden var flat. Sånn var det med den saken.
«Det sier da seg selv, tenk så mange som ville falt av hvis ikke!»
Så er også historien fra 1969 om Oldefar som bivånet månelandingen på fjernsynet temmelig legendarisk. Med et oppgitt smil om munnen utbrøt han:

«Ja, de skal vel gjerne få folk til å tro på dette også!»

10.5.16

Slektshistorie: Spøkelset i skapet

Oldefar - Bestemor - Pappa - Meg

Det var ikke så mye av det som hadde skjedd som ble snakket om. Med god grunn kanskje, for i skapet gjemte flere spøkelser seg. Særlig i min oldefars skap.

- Litt lure smil på de begge, oldeforeldrene mine. Både Oldemor og Oldefar hadde levd sine liv før de møtte hverandre. På godt og vondt. Utad snakket de aldri om det som hadde vært.

Som barn og etter hvert ungdom var jeg med i 4H og skolekorps. En av de viktigste inntektskildene til begge aktivitetene var basar, og siden dette var på bygda og i tider da ikke foreldre kjørte ungene sine fra dør til dør, var dette en egen spenning for oss loddselgere. Jeg gikk sammen med venninnene mine til de aller fleste i bygda, og særlig i det store boligfeltet.

Boligfeltet var stort, i hvert fall minst tjue hus. Til å være i bygda mi var dette store forhold. Tett i tett lå husene, og selv om jeg kjente de fleste ved fornavn var det alltid enkelte hus jeg gruet meg litt ekstra for å ringe på.

Et av disse var huset til Arne Lofta. Ikke at han var skummel, slettes ikke, men litt rar var han nok i våre unge øyne. Han holdt seg for seg selv, hadde ikke kone og heller ingen barn.

En gang fikk vi se inn i huset og jeg fornemmer fremdeles den dag i dag den litt mørke gangen med alle maleriene. Arne Lofta var nemlig bygdas egen kunstner. Muligens selvutnevnt og i hvert fall selvlært, som det hyggelig nok betegnes i bygdeboka.

Ikke i mine villeste fantasier kunne jeg ane at jeg ifølge en gammel kirkebokregistrering var i slekt med denne mannen. Hadde det blitt nevnt ville jeg husket det.

Jeg rakk å bli 36 år da jeg kom over noen ledetråder i bygdeboka mens jeg leste meg opp på min farfars side av slekten. Jeg stusset over navnet til denne Arnes far, men kunne ikke skjønne annet enn at dette gjaldt en annen med samme navn som min oldefar. Da var jeg 37 år fikk jeg vite at det var ham. Oldefar.

- Eller. Han var i alle fall registrert som far. Forholdet til hans mor var såpass usannsynlig at han ble fritatt for bidragskrav. Oldefars alder og livssituasjon talte hans sak. Heller ingen i bygda trodde på farskapet, og den navngitte gjerningsmannen – barnefaren – reiste til Amerika like før Arne ble født. Oldefar stilte opp for å dekke over sin kamerats sengehygge, ung og barnløs som han var, helt uten forpliktelser.

En slektskuriositet er det like fullt. Dessuten, så lenge han står oppført som far i kirkebøkene må Arne i alle fall i denne lille fortellingen bli nevnt som en del av slekta.

Arne Lofta som han ble kalt, ble altså døpt som sønn av min oldefar. Moren var en del år eldre, og bodde hjemme hos sin far. Dette var begges første leiermaal.

Arnes mor tjente til livets opphold ved å spinne og vaske. Hun og sønnen bodde på et rom i øverste etasje på familiegården, og slik ble det til at de ble hetende Lofta. Fem år gammel ble Arne storebror, men moren var stadig vekk like ugift.

Arne ble værende hos sin mor også i voksen alder. Først under krigen flyttet han i en periode ut, og i denne perioden begynte han å male. Etter noen år flyttet han tilbake til sin mor, og forble ugift og barnløs resten av sitt liv. Først da moren døde bygde Arne sitt eget lille hus i bygdas helt nye boligfelt. Omsider, som eldre mann, skulle han stå på helt egne bein.

Etter at Arne Lofta hadde bodd der i en tiårsperiode, banket en ungjente på døra hans.
- Hei! Jeg selger lodd til inntekt for korpset. Har du lyst til å kjøpe noen?

8.5.16

Bøddel, av Torgrim Sørnes

Som flere ganger meddelt i mine blogginnlegg det siste året har mye tid gått med til slektsgranskning. Skjønt, jeg har innsett mine begrensninger. Jo lenger tilbake i tid jeg kommer, jo vanskeligere blir det å tyde dokumenter. Det lille jeg forstår gir kun forsiktige pekepinn på hvordan man levde. Min egen forskning begrenser seg derfor stort sett fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Det jeg vet av tidligere generasjoner er prisgitt andre forskere.

Dokumentene frem til siste halvdel av 1800-tallet er skrevet med gotisk håndskrift, av fagpersoner heller omtalt som fraktur. Skribentene hadde gjerne sine egne staveforståelser og la stor flid i å gjøre sine bokstaver så kunstferdige som mulig. Så kunstferdige at mange yndet å bruke så mange bokstaver som mulig i et ord. Slik blir tyding av både bokstaver, ord og setninger i overkant komplisert.


Bøddel, av Torgrim Sørnes
Mathias Fliegenring 1685-1729. Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2016.

Desto mer imponert blir jeg av Torgrim Sørnes sitt prosjekt om å dokumentere livet til bødlene i Norge på 1700-tallet. Med tyske Mathias Fliegenring som utgangspunkt tas vi med til en verden, et land, som vi i 2016 har vanskeligheter for å fatte. Vi serveres et unikt innblikk i et hundreår jeg ikke visste så mye om. 

Her ligger det imponerende granskning i bunn. 

Fliegenring var opprinnelig tysk og kom til Norge via Danmark som ung mann. Oppdraget var klart: Han skulle med sitt sverd, øks, svitang og kjepp sørge for at forbrytere, det være seg åndsfriske eller sinnssyke, skulle få sin straff før Gud slapp de inn i sitt rike. Med seg opp til Trondheim hadde han sin frue og barn. Eldste sønn ble igjen i Danmark hvor han etter hvert ble satt som læring hos en annen bøddel. Så forhatt var nemlig dette yrket, at den eneste måten å rekruttere på var å sette bøddelens barn til å overta. 

Særlig mer om hans familieliv får vi ikke vite. Forfatteren faller aldri for fristelsen å dikte særlig rundt hans liv. Derimot vises det stadig til Fliegenrings evige jakt på inntekt og hans konsekvente metode for å lure til seg et par ekstra daler. Stadig flere etterkommere ble født, og huset amtet var så generøse å la ham bo i, hadde flere mangler enn takstein. Jo flere barn han måtte mette, jo mer frustrert ble ham. Stadig slet han med å få innkassert nok lønn, og han visste aldri når neste oppdrag ville komme. 

Skjønt, kongens mange lovordninger basert på personlig synsing og gammeltestamente ga nok muligheter for å kunne utøve sitt yrke. 

Stadig falt folk for fristelsen for utenomekteskapelig moro, ofte med barn som resultat. I fortvilelse og vel vitende om sosial fordømmelse fant mang en enslig mor ikke annen utvei enn å ta sitt nyfødte barn av dage. Andre lot seg friste av uforståelige udåder da straffen for dette var mindre vond enn evig fortapelse som straff for selvmord. Andre igjen var uforbederlige tjuvepakk som gjentok sine bedrifter gang etter gang. Atter andre måtte ut på beitemarken for å tømme seg. Boken inneholder nok detaljer om sistnevnte til at jeg orker vie mer tid til det.
Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris Hals, og deris Hoved sættis på en Stage. (Christian Vs norske lov § 6-6-7)
Det var en besynderlig moral der ute, og lovene overgikk seg selv i bisarrhet. 

Kanskje ikke så rart at forfatteren har brukt mye humor i sine avhandlinger. Sannheten blir litt for tung og uforståelig uten befriende litterære virkemidler.

Så også i den nærmest farseaktig føljetongen der bøddelen stadig tilskriver sine overordnede i håp om utbedring av sin ringe bolig. En bolig uten tak. Kanskje ikke så rart at det til slutt går fullstendig over styr for mannen.

Alt etter hvilke udåder som var blitt begått var bøddelen utøvende makt i rettssystemet. Barnemordere ble hengt eller halshugget, og de verste fikk i tillegg sine hoder naglet fast i en påle. Der stod de til spott og spe, i vær og vind, halvspiste og oppråtnede. Tjuvradden ble pisket til blods, stemplet på pannen og kjeppjaget ut av sognet, amtet eller landet. Bøddelen tok seg av alt dette og fikk sin lønn.

Andre fikk jobben med å skjære ned de hengte, kvitte seg med selvmordere og brenne opp den besudlede kua. Bøddelen var forhatt, men han var tross alt ikke den mest forhatte. Hvor langt nede på rangstigen bøddelen enn var, var han i det minste høyere opp enn nattemannen og rakkeren. Det var da enda noe.

I løpet av et tjuetalls kapitler presenteres vi for den ene kvalmende, rystende eller meningsløse forbrytelsene etter den andre. Etter en noe mangelfull rettssak får den syndefulle sin dom og Fiegenring hentes inn. Vår antihelt utfører sin plikt, krever sin betaling og reiser hjem til sin familie. 

Visse likhetstrekk mellom forbrytelsene til tross, hver og en av historiene er interessante i seg selv. For å lette stemningen, leker forfatteren stadig med ord og uttrykk. Tidvis er dette rent fornøyelig, men for andre lesere kan kanskje galgenhumoren tippe over til det flåsete. En del gjentakelser, som beskrivelser av fangehull, burde også med fordel vært luket ut. Boken er ikke lenger enn at slikt lett legges merke til.

Leseopplevelsen har vært både interessant, spennende og, som nevnt, kvalmende. Jeg hadde en intensjon om å feste meg med flest mulig detaljer, men alle navn, episoder og sitater gjorde dette litt for utfordrende. Forfatteren har brukt svært mange sitater, hvor alt har blitt transkribert og beholdt ordrett. Tidvis har det for meg vært nesten umulig å forstå, og i beste fall ekstra tungt å lese. Det har kun unntaksvis i øvrig tekst gitt forklaring til sitatene og jeg har derfor ofte følt at jeg har mistet noe vesentlig. Faktisk har de tyske sitatene vært enklere å forstå, men disse har alltid blitt oversatt til norsk anno vår tid. 

Flere uker ble brukt på boken som ikke teller mer enn 250 sider. Likevel lekte jeg ikke et eneste øyeblikk med tanken på å avbryte boken. Til tross for noe vanskelig tilgjengelig stoff ble interessen aldri stagget. 




Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere: (Tine) (Åslaug)

6.5.16

Slektshistorie: Fullmånens magi

Bestefars søster - Pappa - Meg

Unge, blomstrende Jenny døde sommeren 1918. Hun ble bare femten år. Hun rakk ikke engang sin egen konfirmasjon.

Nøyaktig seksti år før min fødsel ble søsken og foreldre hjelpeløse vitner til at den første i min bestefars søskenflokk bukket under. Min bestefar var bare tre år da tragedien inntrådte.

Det fins ingen bilder av Jenny. Ingenting. Eneste tegn til at hun har levd, hatt et helt liv, er oppføringene i kirkeboken. Født og døpt. Død. Hun hadde hastverk, den unge jenta.


I kirkeboken slår dødsattesten fast at Jenny døde av kramper og faldesyke. I dag kjenner vi dette som epilepsi.

I bygdeboka heter det at hun døde av spanskesyken. Slik ble det sagt, for epilepsi var djevelens sykdom. Stakkars lille Jenny. Da var det bekvemt å gjemme seg bak syka.

I alle fall døde hun i løpet av epidemiens første periode i Norge. Den kom som en bølge innover landet, denne sykdommen fra sydlige strøk. Sommeren 1918 ble tusenvis av nordmenn rammet av Spanskesyken. På høsten kom en ny bølge, før den like plutselig forsvant med en siste, ubarmhjertig bølge senvinteren 1918.

Over to millioner nordmenn skal ha blitt smittet av spanskesyken. Rundt 15 000 døde, de fleste av disse i ung alder. Trolig var dette en form for fugleinfluensa som smittet direkte mellom mennesker. At mange unge ble syke og døde, kan skyldes at eldre mennesker allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men lignende virus. Kanskje var også faktorer som feilernæring og tuberkulosesmitte medvirkende årsaker.

Her lå hun lenge, den unge Jenny. Graven lå helt inntil våpenrommet i kirken jeg selv er døpt og konfirmert. Som barn og ungdom kikket jeg alltid bort på hennes og søstrenes grav. 

Spanskesyken var nok en enklere diagnose på folkemunne, tross alt. Epilepsi var fra gammelt av ensbetydende med å være besatt av onde ånder, djevler og demoner. Under heksejakten i middelalderen var epileptiske anfall et klart symptom på hekseri. Senere ble epilepsi sett på som resultat av uheldige hendelser i løpet av svangerskapet, sterkt knyttet til overtro. Man måtte vokte seg vel for å trå over gjerder som hadde falt sammen. Ei heller kunne man hjelpe noen som hadde falt. På Jennys tid ble faldesyke også omtalt som månesyke. Man mente at psykiske forstyrrelser var nær knyttet til månefasene.

Behandlingsmetodene var mildt sagt betenkelige sett med dagens øyne. I første del av 1900-tallet var årelating en vanlig form for behandling. Man tappet seg rett og slett for blod. En annen måte å stagge anfallene på var å drikke blod fra mennesker eller dyr.

Først seks år etter Jennys død, ble det påvist at epilepsi var forbundet med unormal elektrisk aktivitet i hjernen. Det ble likevel ikke en lettelse for de syke. Personer med epilepsi risikerte tvangssterilisering og man pliktet å opplyse om sin lidelse ved inngåelse av ekteskapet. Fra 1940-årene frem til 1957 ble lobotomi benyttet som behandlingsmetode, også ved norske psykiatriske sykehus. Om ikke annet, er det godt å vite at Jenny ikke ble utsatt for dette.

Om Jenny døde av epilepsi eller spanskesyken er av mindre betydning. En femten år ung pike ble frarøvet sitt liv. Sin fremtid.

2.5.16

Slektshistorie: Hjerterom og husrom

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

På min mors farsgård var det alltid hjerterom og husrom. Det var kanskje ikke de største husene og det rikeste matkammerset, men alle var velkomne. Barn og barnebarn. – Og andre trengende, det være seg slektninger, bygdebarn eller vilt fremmede. Det var god tradisjon for dette. Man stilte opp, og tilbød det man kunne. Ble det snevert kunne man alltids ta en tur med båten utpå fjorden og fange en fisk.


I en tid hvor de sosiale ordninger var manglende eller ikke eksisterende, kunne myndighetene likevel gi en form for økonomisk kompensasjon eller støtte for familier som tok til seg pleiebarn. Som nærmeste naboer med en taterfamilie som på sitt vis forsøkte å opprettholde en norsk hverdag, var det nok også en del utfordringer. Likeså under krigen, hvor de huset byfolk som trengte å komme i sikkerhet fra en by som stadig var under angrep. For bygder i nærheten av såkalte asyl var det samme form for attåtnæring.

Gården lå like ved Opdøl, et hospital for sinnslidende pasienter. De som ble ansett som minst farlige kunne bli plassert ut hos villige familier i nærheten. Mine oldeforeldre, og etter hvert mine besteforeldre tok til seg flere pasienter, og i en periode bodde det to der samtidig. Forsiktig måtte man likevel være, disse var jo tross alt ikke riktig nagla. En av pasientene var skjødesløs med øksa en gang da min mor var lita. Som toåring lekte hun ute på tunet, falt og skar seg opp på øksa. Det arret er godt synlig den dag i dag, over 60 år senere.

Gale-Truls

Han bygde sin hytte ved fjellets fot, den gamle rare kar
og rundt om hans hytte trærne gror, hans eneste venner på jord.

Han hadde nu boed her i mange år hans gang var bleven så tung.
Matt er hans øye, hvitt hans hår, men han hadde jo en gang vært ung.

Han hadde jo været en livsglad gutt med foreldre, søsken og alt.
Men da både lykken og gleden tok slutt, så ble han da Gale-Truls kalt.

Når stormen raser mot hyttens tak han gjemmer seg bort i en krok,
han er ikke redd for stormens brak men de minner som innpå han drog.

Det var jo en sådan uværsnatt han mistet sin kjæreste viv.
Han strøk hennes brune lokkede hår, hun var død i den stormfulle natt.

Han tok ho i favn og bar henne hjem og hvisket så kjærlig og ømt:
Se på meg Ingrid og hvisk mitt navn som du gjorde så mangen gang.

Men Ingrid kunne ei lenger le, ei heller ikke hviske hans navn.
Hun så ei sin elskede lå der på kne i snøen og gråt som et barn.

Herre vår Gud som styrer alt hjelp meg å bære min sorg,
la meg få møte Ingrid min brud i himmelens kjære hjem.

Og siden den dag han sitt hjem forlot, foreldre, søsken og alt
og bygde sin hytte ved fjellets fot, siden er han blitt Gale-Truls kalt.

- Norsk skillingsvise, ukjent opphav

Disse snodige leietakerne ga annerledes minner fra oppveksten. Aller best husker min mor og onkel en mann ved navn Ås. Han var den siste pasienten fra Opdøl og bodde på kåret, pleiet etter beste evne av husfruen. min mormor. Hun serverte ham mat og bøtte hans klær, helt frem til han døde tidlig på åttitallet.

Ås var en pertentlig kar. Da han satte seg ved middagsbordet fulgte han sine rutiner til prikke. Bestikket ble reorganisert og fra innerlomma dro han frem et lommetørkle han røsket ut med eleganse og la det pent på fanget. Dag etter dag, år etter år. Resten av tiden gikk han turer, før han stoppet opp og så. Glodde.

- Han sa ingenting, bare kikket.

Slik var samfunnet den gang. Man måtte bidra der man kunne. Avse et lite kammers. Spise litt mindre slik at en annen kunne stille sulten. Ta til seg et barn som ikke hadde det godt hjemme. Av og til gikk det ut over de som ga. Mindre mat. Mindre husrom. Mindre frihet. Kanskje også, av og til, mindre trygghet. Desto mer medmenneskelighet. Omsorg og verdier.

I dag har vi det nok med oss selv. Vi ønsker ikke å være til bry. Og vi vil helst ikke la oss bry. Vi har mistet noe verdifullt på veien.