Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø

Mange av oss har vært der. Enda flere av oss drømmer om å dra dit. Helst på ferie. Kanskje studere et år. Surfe på Østkysten. Stikke innom en drive-in-iskrembar. Gamble bort penger i Vegas. Suse igjennom Route 66. Besøke slektninger.

Du vet. Disse som snakker kav dialekt og serverer sodd og rømmegrøt, selv om de ikke har vært i Norge på flere generasjoner.

USA, ja. Drømmenes land. Vårt andre hjemland. Selveste Amerika.

Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø

Fra vikingferd til Super Bowl

Illustrert sakprosa med personlig schwung. Utgitt i 2016.

Pent pakket inn mellom to permer har forfatteren skrevet om nordmenns forhold til det store landet, et verdenshav unna lille Norge. Avstanden er stor, men forholdet vårt til denne stormakten er nært. – og på finurlig vis er det også nokså gjensidig. 

Ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, men alle har en onkel i Amerika, skriver han. Så langt unna sannheten er det heller ikke. 800 000 nordmenn emigrerte fra et lutfattig Norge til mulighetenes land i løpet av 1800-tallet og frem til mellomkrigstiden. Etterkommerne har enda ikke glemt sitt opphav, og er stadig opptatte av å pleie kontakten til «hjemlandet» og deres kjære slektninger. Sjumenninger, kanskje, men like fullt. Du vet. Og vi, oss nordmenn som faktisk ble født med ski på beina, elsker å høre deres forsøk på å snakke norsk. Vi elsker å lytte til dialekter vi trodde forsvant med våre oldeforeldre. Vi elsker å høre om familiefestene der de serverer lutefisk i ført lusekofter. Vi blar oss gjennom Facebook-albumene deres, fulle av bilder fra deres foreldres besøk i Norge på 1960-tallet. Nasjonalfølelsen blomster nesten mer med denne kontakten, enn på selveste 17. mai.

Så Aasbø skriver, skriver og skriver. Han skriver om det norske AmCar-miljøet, om emigranters møte med Ellis Island, Leif Erikssons store oppdagelse, Ole Bulls mislykkede nybyggerprosjekt Oleana, grunnmuren til Frihetsgudinnen, den legendariske amerikansk fotball-manageren Knut Rockne og «Ola-regimentet» under den amerikanske borgerkrigen. 

Sånn cirka i den rekkefølgen. Koblingen mellom våre land finnes overalt og til (nesten) alle tider. Det virker å ha vært en utfordring å begrense seg, og temaene vi tas med til er mange og sterkt varierte. En strengere redaktør ville systematisert innholdet. For meg ble det rotete. 

Skjønt, boken er ment å være en bok å bla i. Hoppe litt frem og tilbake. Kanskje jeg bare er litt for pirkete. 

Så føles det også vanskelig å synse noe om en slik type bok. Det blir litt urettferdig, kanskje. Likevel kan jeg ikke unnlate å skrive at den språklig sett ikke oppfattes som god nok kvalitetsmessig. Det overrasket meg, for jeg har ikke noe problem med å se at forfatteren i utgangspunktet har en mer enn god nok penn.

Drømmen om Amerika hadde fortjent et par runder til med korrekturlesing. Definitivt.

Legger man språklige svakheter og litt uryddig kapittelinndeling til side, sitter man igjen med en riktig fin bok å bla i. Jeg koste meg. Layouten er behagelig og bildene varierer fra historiske fotografier, til reklamefotos til resultater fra knipsingen fra familieferien. Selv sistnevnte variant har en fin funksjon i all dens alminnelighet. – Det forsterker det personlige inntrykket.

For dette er en nokså personlig bok. Forfatteren legger aldri skjul på motivasjonen hans for å skrive denne boken. Han er USA-entusiast på sin hals, og ønsker å belyse fascinasjonen som på sett og vis er gjensidig. Tidvis blir det personlige litt for mye av det gode, balansegangen er vanskelig, men underholdningsverdien holdes ved like hele veien frem til slutt. 

Spennende enkeltpersoner blir trukket frem, og flere hadde jeg ikke en gang hørt om. Bulls Oleana-prosjekt pirret nysgjerrigheten min i særdeleshet. Selv savnet jeg enda mer om emigrasjonen og nybyggerlivet, selv om dette vies en nokså stor del av boken. – Når sant skal sies. For meg ble det verre å svelge alt om det noe snodige AmCar-miljøet på Sørlandet, et miljø jeg ikke kjenner til, eller kan relatere meg til. Og jeg er slettes ikke interessert i å høre hvor fin personlighet Kjell Elvis har, eller lese meg igjennom avsnitt med politiske fraspark. Det er noe med dette å begrense seg, selv når man skriver en sakprosa i jeg-form. Det er en kunst. 

En del utsettelser til tross, ikke minst en streng formaning til forlaget og forfatterens korrekturlesere i særdeleshet, jeg koste meg med boken. Regelrett koste meg. Når alt kommer til alt kan jeg ikke annet enn å si at dette er en hyggelig bok å bla i. Så enkelt er det av og til. En fin bok å ta frem i ny og ne.

Mest av alt likte jeg hvordan boken – og forfatteren – fikk meg til å fabulere over mitt eget forhold til landet vi gjennom generasjoner har yndet å kalle Amerika. Det er så stort over there. Alt er stort. Think big. Be big. Kall nå landet det samme som et helt kontinent. Alt er lov.

Det ble altså en litt annerledes leseopplevelse for meg. Nysgjerrigheten ble vekket på grunn av min interesse for slektsforskning. Som alle andre emigrerte også mange av mine aner vestover. To av oldefedrene mine hadde opphold på henholdsvis fem og sju år. Deres historier er allerede fortalt, men det er flere fortellinger å berette. 

Fortellinger om livets glade gutter. En forsvunnet Rolex-klokke. Forbudstid og karrièrer. En annonse i Life Magazine. Til og med et drap. – Og et kontor med en spill levende elefantbaby.

Jeg gleder meg.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda?