Slektshistorie: Den lange reisen

Tippoldemor - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg

I all min levetid har jeg hørt min oldefar med smil om munnen omtalt som en sønn uten mor. I den eldre utgaven av bygdeboken står han oppført kun med far. Det sies at ikke en gang min bestefar visste hvem hans egen farmor var. - Ikke før han var godt voksen.

I den nye utgaven er derimot oldefar kreditert med en mor. I kirkeboken er han registrert som sønn av sin far og sønn av sin mor, Marit. De giftet seg aldri, men Marit ble boende på gården og kunne dermed ta del i oppdragelsen av odelsgutten. Gi ham sin kjærlighet. Det var tross alt ingen selvfølgelighet.

Tippoldemor Marit var tjenestepike.

Tre år før oldefar blir født gjennomføres det folketelling. Tippoldefar er 45 år, gårdbruker og selveier. Husholdningen styres av hans mor på 77 år: «Kaarenke men bestyrer av sin Søns Huusholdning». Disse to er gårdens eneste sjølfolk. Lenger ned på listen finner vi de fire tjenestefolkene. Blant disse er tjenestepige og budeie Marit, 36 år, fra Folldalen.

Tre år senere kommer det et barn til verden. Min oldefar.

Mannens særstilling var udiskutabel, og barnas eier var følgelig faren. At en uekte sønn skulle bli odelsgutt var derimot langt fra noen selvfølge, men min tippoldefar fikk aldri flere barn. Ei heller giftet han seg. Kanskje følte han at han var for gammel, kanskje var ingen ham verdig. Eller kanskje stoppet hans sykdom ham fra å gifte seg.

Heldigvis gikk det bra med guttungen likevel. Attpåtil veldig bra.

Mon tro om det gikk like bra med moren. Det er rom for å undres hvordan forholdet mellom tjenestepiken og husbonden var i årene etter. Om hvordan enkefruen forholdt seg til henne. 

Å sirkle seg inn på Marit har vært en utfordring. Det eneste jeg vet sikkert er at Marit kom fra fattigslige kår et sted langt oppe på fjellet i Folldalen. Det var etter sigende en kamp for tilværelsen. Da Marits far omkom på vei hjem fra bygda, fortelles det at mora måtte huke tak i den første og beste ferdamannen som kom forbi den vesle svelt-i-hjel-gården. Hun og de tre barna måtte forsørges, det var eneste løsning.

Min tippoldemor ble født samme dato som min bestefar, hennes yngste barnebarn, i 1828. Foreldrene hadde giftet seg bare fem måneder før Marits ankomst. 

Etter at Marits far døde en gang før 1850, måtte altså moren Ingrid finne seg en ny mann og forsørger. Hun giftet seg noen år etter i sin hjembygd Dovre.

En eller annen gang vandret også Marit videre, over fjellene og ut mot havet. 

Det kjennes litt vanskelig å skulle forholde seg til Marits skjebne: Det triste i at tippoldefar aldri giftet seg med Marit. Var de seg sine stillinger og status bevisst? Mon tro om han allerede var blitt syk? Trengte han bare en odelsgutt og intet annet?

Det er likevel noe formildende over det hele: Marit ble værende på gården resten av sitt liv. Min tippoldefar Peder giftet seg aldri, verken med Marit eller noen andre, og Marit kunne dermed beholde sin stilling i tjenerskapet. Da Peders mor døde, var det Marit som tok over ansvaret for husholdningen. Nærmere status som gårdkone kom hun aldri.

Like fullt er det trist. Min egen bestefar visste ikke hvem hans egen bestemor var. Det var rett og slett ikke noe tema. Noe tema var heller ikke hennes eldste barn. Ingen i min familie visste at oldefar hadde en søster. Ingen, ikke før i fjor. Marits datter led en skjebne jeg har gruet meg for å fortelle. Det gjør vondt, selv mange generasjoner senere.

På begynnelsen av 1880-tallet ble Marit rammet av lungebetennelse. Doktoren kunne lite gjøre. To dager etter sin femtifemte fødselsdag, forlot hun sin femten år gamle sønn, sin husbond og arbeidsgiver.