Oldefar - Bestemor - Pappa - Meg
I 1911 valgte over 11 000 nordmenn å seile over Atlanteren og ta farvel med sin familie og sitt hjemland. Mange skulle aldri komme hjem igjen.
I 1911 valgte over 11 000 nordmenn å seile over Atlanteren og ta farvel med sin familie og sitt hjemland. Mange skulle aldri komme hjem igjen.
En av disse elleve tusen var min den gang 21 år gamle oldefar. Oppgitt årsak til emigrasjonen var «Haab om bedre fortjeneste», og han kunne ta «Hvad som helst» av yrke. Selv var han i papirene oppført som ugift veiarbeider. Den påståtte farskapssak var ingen hindring for tillatelse til utvandring.
Antall norske emigranter var synkende, og tallet sank drastisk i de neste årene. I 1918 var tallet knappe tusen. Transportmulighetene var langt bedre enn tidligere, særlig med Den Norske Amerikalinjes inntog i 1913 som gjorde det mulig for utvandrere å seile direkte fra Norge. Samtidig var Norges tilstand i ferd med å bedres, og USA var kanskje ikke så rikt og garantert fremgangsrikt som så mange ville ha det til.
- Amerikabrevene inneholdt stadig færre superlativer.
- Amerikabrevene inneholdt stadig færre superlativer.
Oldefar Ole lot seg likevel ikke stanse. 18. april 1911 forlot han alle han kjente for å søke lykken. Han var odelsgutt og tredje eldst i søskenflokken på åtte, så for evig var det trolig ikke ment å være. Et opphold bare, et enestående eventyr, fri og frank som han var.
Dagen før hans avreise hadde Ellis Island, stedet han ankom noen uker senere, opplevd rekordantall immigranter. 11 745 mennesker på en og samme dag. Ja visst fikk en landsens unggutt oppleve eventyr!
Etter ferden over Atlanterhavet gikk turen helt til Stillehavskysten. En hel gjeng kamerater fra hjembygda var med.
Deres nye hjemsted ble Portland i Oregon. Her arbeidet min oldefar på en tømmersag, en «saw mill» som han selv sa. Den ene kameraten var der så kort tid at hans opphold senere på folkemunne ble omtalt som at han
Selv ble Oldefar værende i fem år. Kanskje var det hans beryktede stahet som gjorde at han holdt ut så lenge.
Dagen før hans avreise hadde Ellis Island, stedet han ankom noen uker senere, opplevd rekordantall immigranter. 11 745 mennesker på en og samme dag. Ja visst fikk en landsens unggutt oppleve eventyr!
Etter ferden over Atlanterhavet gikk turen helt til Stillehavskysten. En hel gjeng kamerater fra hjembygda var med.
Deres nye hjemsted ble Portland i Oregon. Her arbeidet min oldefar på en tømmersag, en «saw mill» som han selv sa. Den ene kameraten var der så kort tid at hans opphold senere på folkemunne ble omtalt som at han
«... var i Amerika og åt til kvelds».
Kanskje så min oldefars saw mill akkurat slik ut?
- For selv om han skal ha vært en svært snill mann, var han minst like sta. Også på sine eldre dager. Ikke engang ti ville hester kunne få ham til å tro at jorda var rund. Det eneste riktige var at jorden var flat. Sånn var det med den saken.
«Det sier da seg selv, tenk så mange som ville falt av hvis ikke!»
Så er også historien fra 1969 om Oldefar som bivånet månelandingen på fjernsynet temmelig legendarisk. Med et oppgitt smil om munnen utbrøt han:
«Ja, de skal vel gjerne få folk til å tro på dette også!»
2 kommentarer:
Tenk for et slit han opplevde, overfarten til det forgjettede land og livet som tømmerhugger. Kaldt, vått, slitsomt og sikkert dårlig matstell.
Jeg har også mye slekt fra mor sin side som dro over, jeg gleder meg til jeg kan finne mer ut om det. Morsomt å lese det du har funnet ut om din slekt!
Det første som slo meg da jeg begynte å lese på innlegget, var at din oldefar dro "over there" på nøyaktig samme dag/år som min oldemor ble født. Den ene assosiasjonen tok den andre, så jeg havnet på Wikipedia. Der leste jeg(og snufset meg gjennom) en artikkel om Barbara West, overlevende fra Titianc.
Som alltid interessant og flott innlegg om slekta! Både historisk informativt og nært med personlige historier.
Legg inn en kommentar