Slektshistorie: En endeløs rekke tragedier

Tippoldemor - Oldemor - Bestefar - Mamma - Meg

Min tippoldemor Beret var sine sine foreldres eneste overlevende barn, og allerede som åtteåring ble hun morløs. Hennes far, Ole, ble dermed enkemann for tredje gang. Hans første kone døde 22 år gammel i barselseng. Barnet var dødfødt. Hans andre ekteskap skulle ende like tragisk. Også hans kone nummer to døde i barselseng, og barnet var som sist gang dødfødt.

Riktignok fikk han sju levendefødte barn i sitt andre ekteskap. To av barna, begge med navnet Beret, endte sine liv i en alder av 1 og 6 år. Deres eldste barn skulle for øvrig senere gifte seg med farens stedatter.

Tragediene stod i kø også i generasjonene før. Oles far, Peder, giftet seg første gang med Beret, en enke som hadde overlevd to ektemenn. Av hennes ti barn fra andre ekteskap hadde tre dødd som nyfødte. Etter ni års ekteskap med Peder dør hun, og Peder vier seg med enda en Beret. De får fire barn sammen, men to av de dør før de fyller året. Eldstejenta kalles opp etter sin mor, og eneste gutt i flokken får navnet Ole.

Peder drukner allerede som førtiåring, og Ole mister sin far allerede som treåring. Heller ikke enkens nye mann lever lenge, selv om de rekker å få fem barn sammen. To av barna dør etter bare noen uker.

Det tredje barnet skal dø i en branntragedie. En tragedie hvor hun, søsteren Berit og moren brenner inne i sitt eget hjem, natt til 28. mars 1824.

Mennene var ute på fiske, og mens flammene spiste opp både hus og mennesker, klarte bare tre å redde seg ut.

På gravferdsdagen på Edøya skal ei jente i fortviling og gråt ha sagt at «hos oss brinn vi inn eller så drukna vi på sjya». (Sitat hentet fra bygdeboka)

Skrur vi tiden fremover igjen, til min oldemors oppvekst, ser vi at tragediene på ingen måte hadde tatt slutt. Oldemor Olise var yngst i en søskenflokk på åtte, skjønt få vokste opp.  Fem av barna til mine tippoldeforeldre Beret og Nils døde som fireåringer eller yngre. Ei lita jente åpnet aldri øynene sine.

Likskjorten

Hun gråter og gråter, den unge mor.

Hun gråter og gråter sig ned.

Og ingenting på den grønne jord

kan gi hennes hjerte fred.

Hun gråter i stykke hver tro og bønn.

Hun gråter til natten tar slutt.

Hun gråter over sin lille sønn,

sin lille, døde gutt.

Hun gråter i stykker sitt eget liv,

hun gråter sitt liv i hjel.

Hun gråter sig gammel og krum og stiv.

Snart gråter hun ut sin sjel.

Så kommer en natt, da står han der

på nakne, bare føtter,

skjønt alle vet jo at han er

i ro mellom rognens føtter.

Han står der søvnig og ser seg om,

han gnir sig med hånden i øyet.

Så liten og lys i det mørke rum,

så kold og våt i tøyet.

Og moren står opp; jeg ventet dig!

Så er min sorg da slutt.

Så kom du da igjen til mig,

min lille døde gutt.

Da sier han: Mor, av all din gråt

blir jeg så kold rundt kraven.

Jeg får ikke sove når skjorten er våt,

da ligger jeg våken i graven.

- Jens Bjørnebo

Det var mange tunge tak der ute på gården. Det var værhardt og fattigslig, en kamp mot kald vind og kamp om å overleve de ubarmhjertige bølgene ute i havgapet. Dårlig kosthold og svekket immunforsvar gjorde barna til lette ofre for sykdommer. Så herjet også difterien ute på øya.

Ekstern lenke: (DigitaltMuseum om Smølas kirkegårder)

Vesle Johannes Magnus var en av ofrene for den trondhjemske halsesyke. - Difteri. Nesten en fjerdedel av de smittede døde av sykdommen, og særlig hardt gikk det ut over barn under ti år. Typisk for de alle var at de levde under dårlige sosiale forhold.

Mange år senere skal også Olises fem år unge barnebarn dø av difteri. En annen tid og et annet sted, men samme sykdom og samme familie.