25.5.16

Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen

Nylig utkom bejublede Birger Emanuelsen med ny roman. Det er en happening i seg selv, og ble toppet ytterligere av en rekke podkaster i forkant av utgivelsen, hvor ivrige lyttere kunne nyte utdrag fra boken, opplest av forfatteren selv. 

Boken har for lengst høstet ovasjoner både fra bokbloggere og anmeldere i mer tradisjonelle medier. Så er det meg, da. 


Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen
Norsk. Utgitt i 2016.

Anna er et par og seksti og jobber som jordmor ved det lokale sykehuset. Arbeidsplassen er truet av nedleggelse, og kollegaene går på tå hev. En kritikkverdig henvendelse med Anna i hovedrollen gjør at korthuset står i fare for å rase fullstendig sammen. Skjønt, Anna har nok med seg selv. Hun har sine grunner. 

Bokens knappe 200 sider tillater ikke mer gjenfortelling av innholdet. La oss heller nøye oss med noen stikkord.
Sorg. Utroskap. Barnedød. Vennskap. Konflikter.
Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. Jeg kan heller ikke unngå å være over meg av begeistring for det faktum at en mann skriver om en kvinne. Attpåtil en litt eldre kvinne i et kvinnedominert yrke som skvises ut av arbeidslivet. Det kan vel knapt nok bli bedre enn det?

Eller?

Jo. For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

Skjønt, en episode lot jeg meg kjenne igjen i. Jeg elsket den. Så enkel, men likevel så virkningsfull. Ensomme, usikre Anna med sitt ufravikelig sterke skjold, tilbyr seg å være med sin kollega til tannlegen. Hun ser en spire til vennskap, kanskje noe mer. Noe hun må forsøke å videreutvikle, finne ut av. Så sitter hun der, holder hånden hennes. Oversminket og ikledd en varm, alt for trang kjole. 
- Men… Oi. Tenkte du, jammen jeg…
- Nei, nei. Ikke tenk på det. Jeg skal møte en venninne på kafe etterpå.
Fritt gjenfortalt, altså. Du ser det for deg. Ydmykelsen. Drømmene som plutselig blir ødelagte. Alt som blir skitnet til, bare fordi du i et øyeblikks overmot lot deg tro at du kunne, eller at hun ville. 

Denne historien i historien er gull. Det er mange slike fortellinger, men bare en eneste berørte meg tilstrekkelig. Romanen minner meg om Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Også denne er rost opp i skyene både av garvede kritikere og den sedvanlige bokelsker. Akkurat som i Annas tilfelle, trodde jeg aldri helt på Mathea i Skomsvolds fortelling. 
Jeg ville så gjerne like boken. Jeg ville så gjerne blir rørt og berørt. (…) og for det andre hadde jeg hørt masse skryt av boken, og for det tredje er temaet midt i blinken for meg. Jeg er den typen som gråter av spilt melk. Av melk generelt egentlig. Ja, strengt tatt gråter jeg generelt mye. Mitt navn er Lettrørt. Ellikken Lettrørt.
Jeg forstår det ikke. For når Anna minnes sin døde sønn blar jeg bare videre. Og når hun savner sin kjæreste hun aldri helt kunne få, kjeder jeg meg. Når hun forsøker åpne opp for et nytt, sårbart vennskap, letter jeg knapt nok på et øyenbryn. Det blir bare ord for meg. Gode, velskrevne ord, men ingen ordentlige følelser. Jeg forstår ikke hvorfor det ikke går inn på meg. Alt stemmer. - Egentlig.

For jeg mener ikke å kritisere boken, ikke i negativ forstand. Jeg innser at min leseopplevelse er nettopp det den er. En subjektiv forståelse. Tematikk, litterær form, samhandlingen mellom de involverte; det er vanskelig å ytre noe negativt om dette. – Egentlig.

Så blir det kanskje litt flåsete av meg å vie siste avsnitt til hyllest over omslaget. Forfatterens navn er trykket i gull. Dermed forsvinner navnet om man holder boken i en viss vinkel. Gjør boken større enn ham selv. Slik skal det da også være. Boken skal skinne for seg selv.

Men er den da egentlig god nok til å fortjene all heder?




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Anita), (Berit) og (Kleppanrova) har latt seg begeistre, mens (Tine) var litt mer lunken.

9 kommentarer:

Berit sa...

Jeg likte (som du vet) boka godt, men det gjelder lydboka- hvordan opplevelsen hadde blitt om jeg hadde lest den selv, sier historien ingenting om...
Kanskje den hadde blitt litt som når jeg leser "Forriket er ditt" av samme forfatter? Alt du skriver om "Anna og kjærligheten", kunne jeg skrevet om denne. Jeg ser at det er bra, språk, form, flyt og alt det der, men når historiene er slutt, er det ikke så mye som en liten stemning som sitter igjen. Ikke en tåre. Ikke det minste lille snev av hjertebank. Enda! Jeg skal lese resten også, så får vi se om det holder seg der nede på det jamne, eller om det tar seg opp. "Fra jorden roper blodet" fikk også mye skryt og godord. Det foresvever meg at tema og omstendighetene der bør appellere til meg, så den skal få en sjanse, den også... Når leselyst, konsentrasjon og inspirasjon er på plass igjen!

Ellikken sa...

Tusen takk for lang kommentar, Berit. Stas! :) Det plager meg fortsatt at jeg ikke likte denne boken. Eller likte og likte. Jeg liker den jo, på et vis, men jeg falt ikke pladask. Det ville jeg veldig gjerne gjøre. Jeg faller lett for bøker for tiden, så hvorfor ikke denne også? Anna og kjærligheten er første Emanbok jeg leser. Noe sier meg at jeg burde vente bittelitt med å lese øvrige bøker. Svelge skuffelsen, nullstille meg, lese noe... uhm... krim, eller noe.

Anita Ness sa...

JA! sier jeg til ditt siste spørsmål.
Jeg likte den så absolutt, og takk for link.
Og så gammel er vel ikke Anna tross alt.. (jfr gamle damen som du skriver oppi der) Jeg er ikke så langt unna i alder egentllig, hun kunne vært en av mine kolleger eller venninner, og jeg tror på henne.
Men så er det vel det da, at vi faller jo ikke alle for det samme, ikke alle bøker treffer oss likt, sånn er det vel bare?

ellikken sa...

Anita: Nå er det Anna selv som er engstelig for at hun er blitt gammel og utbrukt, avleggs og bortkastet. Hun har jo ikke all verdens selvtillit. - Og gammelstempelet blir vitterlig også gitt, forsøksvis bak hennes rygg, av kollegaer. Bare så det er sagt.

Tine sa...

Endelig en som ikke jubler, begynte å føle meg reint ensom her på min lille tue, velkommen Ellikken! Du sier det godt når du poengterer at tårene uteble, de gode tårene som hører med til en roman med dette temaet. Siden jeg bare hørte podcasten har jeg skyldt på formatet når jeg har "unnskyldt" meg over min manglende entusiasme, men nå fant jeg ro. Beklager Anita og dere andre, jeg går arm i arm med Ellikken i kveld :)

Anita Ness sa...

Joda, Elikken, og det at kolegen snakket så stygt om henne etter episoden.. synes jeg var trist.

Tine: Bare gjør det du. ;) Men seriøst jeg aksepterer absolutt har forskjellige meninger om en bok altså :)

Ellikken sa...

Nobody puts Tine in a corner! Du och jag, kjerringene mot strømmen ;-) Etter å latt meg begeistre av en bok "alle" anser som helt middelmådig, blir jeg helt stressa over å ikke falle for en bok "alle" bejubler. Og så vet jeg hvor kjipt jeg selv syns det er at andre ikke liker bøkene jeg selv liker (les: elsker, forguder, nesten-kunne-dødd-for). Som du selv ymter frempå om, ender også jeg opp med å vekselvis bagatellisere min lunkne oppfatning og/eller kritisere i hjel bare for å markere mitt ståsted :-D

annkolaas sa...

Hmm hmm, nå ble jeg litt i tvil. Lese vil jeg absolutt, men hva kommer jeg til å mene, tro? Jeg elsket Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg - så det spørs om jeg kanskje blir litt uenig med deg da.. Vi får se.

Kleppanrova.com sa...

En knall god bok!
Hør den som lydbok, er mitt tips