6.5.16

Slektshistorie: Fullmånens magi

Bestefars søster - Pappa - Meg

Unge, blomstrende Jenny døde sommeren 1918. Hun ble bare femten år. Hun rakk ikke engang sin egen konfirmasjon.

Nøyaktig seksti år før min fødsel ble søsken og foreldre hjelpeløse vitner til at den første i min bestefars søskenflokk bukket under. Min bestefar var bare tre år da tragedien inntrådte.

Det fins ingen bilder av Jenny. Ingenting. Eneste tegn til at hun har levd, hatt et helt liv, er oppføringene i kirkeboken. Født og døpt. Død. Hun hadde hastverk, den unge jenta.


I kirkeboken slår dødsattesten fast at Jenny døde av kramper og faldesyke. I dag kjenner vi dette som epilepsi.

I bygdeboka heter det at hun døde av spanskesyken. Slik ble det sagt, for epilepsi var djevelens sykdom. Stakkars lille Jenny. Da var det bekvemt å gjemme seg bak syka.

I alle fall døde hun i løpet av epidemiens første periode i Norge. Den kom som en bølge innover landet, denne sykdommen fra sydlige strøk. Sommeren 1918 ble tusenvis av nordmenn rammet av Spanskesyken. På høsten kom en ny bølge, før den like plutselig forsvant med en siste, ubarmhjertig bølge senvinteren 1918.

Over to millioner nordmenn skal ha blitt smittet av spanskesyken. Rundt 15 000 døde, de fleste av disse i ung alder. Trolig var dette en form for fugleinfluensa som smittet direkte mellom mennesker. At mange unge ble syke og døde, kan skyldes at eldre mennesker allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men lignende virus. Kanskje var også faktorer som feilernæring og tuberkulosesmitte medvirkende årsaker.

Her lå hun lenge, den unge Jenny. Graven lå helt inntil våpenrommet i kirken jeg selv er døpt og konfirmert. Som barn og ungdom kikket jeg alltid bort på hennes og søstrenes grav. 

Spanskesyken var nok en enklere diagnose på folkemunne, tross alt. Epilepsi var fra gammelt av ensbetydende med å være besatt av onde ånder, djevler og demoner. Under heksejakten i middelalderen var epileptiske anfall et klart symptom på hekseri. Senere ble epilepsi sett på som resultat av uheldige hendelser i løpet av svangerskapet, sterkt knyttet til overtro. Man måtte vokte seg vel for å trå over gjerder som hadde falt sammen. Ei heller kunne man hjelpe noen som hadde falt. På Jennys tid ble faldesyke også omtalt som månesyke. Man mente at psykiske forstyrrelser var nær knyttet til månefasene.

Behandlingsmetodene var mildt sagt betenkelige sett med dagens øyne. I første del av 1900-tallet var årelating en vanlig form for behandling. Man tappet seg rett og slett for blod. En annen måte å stagge anfallene på var å drikke blod fra mennesker eller dyr.

Først seks år etter Jennys død, ble det påvist at epilepsi var forbundet med unormal elektrisk aktivitet i hjernen. Det ble likevel ikke en lettelse for de syke. Personer med epilepsi risikerte tvangssterilisering og man pliktet å opplyse om sin lidelse ved inngåelse av ekteskapet. Fra 1940-årene frem til 1957 ble lobotomi benyttet som behandlingsmetode, også ved norske psykiatriske sykehus. Om ikke annet, er det godt å vite at Jenny ikke ble utsatt for dette.

Om Jenny døde av epilepsi eller spanskesyken er av mindre betydning. En femten år ung pike ble frarøvet sitt liv. Sin fremtid.

1 kommentar:

Synne sa...

Jeg hadde selv epilepsi i noen år; skummelt hvordan det kunne ha gått hvis jeg fikk den diagnosen for femti år siden!
Kjempeinteressant å lese om personene i slekta di. Bare fortsett!