På St. Jørgen, av Amalie Skram

Tidligere denne måneden leste jeg Professor Hieronimus, Skrams første sinnsykeroman. Boken avsluttes med at bokens hovedperson, Else Kant, skrives ut av hans mentalsykehus og overføres til St. Jørgen. Denne boken er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus og bør leses i sammenheng.

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Naturalisme. Sinnsykeroman. Utgitt i 1895.

Else Kant ville bare sove. Hvile ut. Hente krefter. I stedet for blir hun stemplet som mentalt ustabil, attpåtil i en tilstand som krever absolutt tilsyn, medisinering og et langvarig opphold praktisk talt bak lås og slå.

Hvordan det faktisk ble til, er knapt nok til å fatte. En maktsyk overlege har beseglet hennes skjebne. Det hjelper lite at verken overlegen ved det nye sykehuset eller pleierskene anser henne som annet enn frustrert, bitter og usigelig sliten. De steller godt med henne og trives i hennes selskap.

- Hadde hun bare latt være å gnage uavlatelig om Hieronimus. Hun er som besatt.

Hieronimus og hennes mann. Knut Kant som bare ville sin kones beste. Men er det hans egentlige intensjoner? Har han egentlig en elskerinne der ute? Ønsker han en annen mor for sin sønn? Og hvorfor kan han ikke komme på besøk, redde henne bort fra dette avsindige marerittet?

Else Kants evinnelige bitterhet mot professoren og sin mann brukes mot henne. - Et tydelig tegn på hennes svekkede mentale helsetilstand, sies det. Hun repeterer seg selv, tar ikke imot tilbud om å kontakte sin mann, og nekter for ethvert forsøk på å forstå professorens handlinger.

Likevel. Sykehuset er rent og pent, hun føler seg trygg og slippes omsider også ut på egenhånd. Overlegen virker rettskaffen og elskverdig, og hun hygger seg med de ansatte. Men disse pasientene, som skifter personlighet fra det ene sekundet til det andre… Pasientene, alle de som skriker om nettene.

Else Kant ville jo bare sove. Få hvile.

«Ingen ro, ingen hvile. Bare angst, uro og forbitrelse. Og søvn – søvn, som hennes hjerne og hele legeme trengte så hårdelig til! Nei, heller ikke her ville hun få sove.»

Uro og spetakkel gjør det umulig. Motløsheten brer seg i takt med desperasjonen. Hun sliter med tannverk, men angsten for de sinnssyke drukner smerten. Det er da i alle fall noe.

Ikke et eneste øyeblikk går forbi uten at hun ber, trygler og krever å bli sluppet ut.

- Men til hva og til hvem? En venninne, den eneste hun tillater å komme på besøk, lykkes i å la henne innse Hieronimus sine spekulative løgner. Til Knut Kant fortalte han at hun ikke ønsket besøk og at hun var svært syk. Til Else Kant fortalte han at han ikke ønsket å komme på besøk. Han har bevisst satt de to ektefellene mot hverandre. – Og lykkes.

Også Else Kant lykkes. Hun løslates. Omsider lar overlegen henne slippe.

«I ett og alt den absolutteste kontrast til Hieronimus.»

Men Else Kant vil ikke hjem. Overhodet ikke, og slettes ikke enda. I stedet for insisterer hun på å bli skrevet inn på et hvilehjem. Intet rom er ledig før om fem uker, og hun velger å bli på St. Jørgen inntil da. Hun er ikke i stand til å komme hjem. Ikke slik hun er nå. Fullstendig utkjørt og uendelig trøtt.

På hvilehjemmet kan hun sove. Å, måtte hun bare få sove. Det var jo bare det Else Kant ønsket.

Ved avskjeden føler hun en usigelig takknemlighet mot overlegen som slipper taket på henne. Så langt har det altså gått, innser hun med biskt. En mann har tatt fra henne all verdighet, all personlighet, all glede og tro. En mann med makt til å leke Gud over andre mennesker.

«Hun hadde ingen i verden mere. Var kun sig selv. – Sig selv og – Hieronimus. – For ham førte hun med sig. Han og hans ferd besatte henne, og helt og holdent inne i henne, lå som en mare over og inne i og utenpå henne. – Hieronimus og hun. Ingen og intet i verden uten han og henne.»

Mye av dette er selvopplevd. Amalie Skram måtte flere ganger legges inn på institusjoner som dette. Hun møtte selv Professor Hieronimus. Kanskje er hennes beskrivelse overdreven, kanskje er den rettmessig. Mest av alt imponerte hun med en svært ærlig fremstilling av hvordan pasienten opplever denne type opphold. Angst og fortvilelse over å miste seg selv. Å ikke lenger være et menneske, men redusert til en pasient. Et tall. Kritikken er åpenbar og tydelig. Herav levnes ingen tvil om hvor Amalie Skram vil med disse romanene.

Interessant er det også å se den skarpe kritikken mot samfunnets holdninger til menn og kvinner. Urettferdigheten i det hele. Hvordan menn har forrang og kvinner enkelt minimeres til hysteriske, udugelige og generelt skyldige. Selv om dette fokus er forsøksmessig skjult i dialoger og tankespinn, er dette særlig tydelig i bokens innledende kapittel. Else Kant fraktes til det nye sykehuset, og tillates en liten rast underveis. Et fattigslig omstreiferpar kommer inn på samme kro. Mannen spiser og drikker mens konen avstår. Else Kant protesterer og argumenterer at konen er like sulten, men blir raskt avfeid at det er bare slik det er.

Sykehushierarkiet tillater ikke noe annet syn. Slettes ikke, og det lukkede miljøet forsterker det ytterligere. Det er mennene som bestemmer og kvinnene har med å adlyde. Menn er leger og kvinner er pleiersker. De innlagte kvinnene er prisgitt sine menn, forlatt med sine redsler og mistanker. En utro ektemann slipper fordømmelse, da det er fruen som er skyldig i hans ekteskapsbrudd. Hadde hun vist ham affeksjon og tilbudt ham et lunere, varmere hjem, ville han ikke trådd over disse grenser.

– Eller bare holdt seg frisk nok til å være hjemme. Utført sine oppgaver som mor og kone.

Kilde: Boken ble lest i elektronisk utgave. Dette hentet jeg fra (Nasjonalbibliotekets nettsider).

Les også: Forfatterpresentasjon og omtaler av (Amalie Skram) sine litterære verker.

Andre bloggere: Tine er min store inspirasjon hva gjelder Amalie Skram. Hun har blogget om boken i (dette innlegget). Les også (Rose-Marie) sin grundige omtale.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).

Amalie Skrams barnefortellinger

Amalie Skram forfatter en rekke samfunnskritiske romaner, noveller, leserinnlegg og artikler. Sågar et skuespill. Hennes eneste verk beregnet for barn og unge er novellesamlingen Børnefortellinger. Også disse novellene er klart naturalistiske og utvilsomt med spark til samfunnet.

Samlingen, utgitt både på norsk og dansk i 1890, består av følgende noveller:

• I det asovske hav (omtales i dette innlegget)
• Det blå atlaskesbånd
• Første aften: Konger i Persia
• Annen aften: Karl den femtes siste levetid
• Tredje aften: Passet ved Termopylai
• På Hondurasfloden
• Majkaland (lest, enda ikke omtalt)

Novellene er tydelig inspirert av hennes reiser til havs. I sitt første ekteskap var hun gift med en skipsreder og sammen hadde de to sønner. Skipsreder Müller tok ofte med seg Fru Amalie og deres barn på lange reiser ute på de syv hav. – Eller åtte, om man regner det asovske hav som et eget. * (se bonus)

Amalie Skram med sitt yngste barn, datteren Johanne.

Det asovske hav, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Fra Børnefortellinger, utgitt i 1890.

Så inneholder nok også Det asovske hav et bredt spenn av selvbiografiske momenter. Hvorvidt Amalie Skram selv opplevde det samme som moren i denne historien, vites ei. - Men det tenkes kan.

To gutter blir straffet for å ha forsømt leksene sine. Som straff nekter moren å ta med barna når hun og mannen forlater skipet for noen dager. Brødrene reagerer med sinne og bitterhet, utelukkende mot sin mor. Straffen føles urettferdig hard, for disse landlovene er alltid så verdifulle og spennende etter endeløse dager ute til sjøs. Foreldrene går på land, mens brødrene og barnepiken vinker farvel. Plutselig revner skipets trapp og moren faller ned i havet. Det fullkomne kaos bryter løs og de to guttene blir strengt beordret inn. De lykkes likevel med å spionere og får dermed også med seg all den dramatikk og angst som råder til lands og til vanns. Aller mest inne i deres sinn. De okker og aier seg, angrer bittert, lover bot og bedring.

Det lykkes omsider å hente opp moren, men hun er livløs og drivende hvit. Hun bæres inn i skipet og forsøkes gjenopplivet. Med guttene som skrekkslagne vitner våkner hun til live mens hun remjer og vannet spruter ut. Rent som en latterkrampe, forekommer det guttene, som ikke kan hjelpe for selv å le.

Det går bra med moren. Hun kommer seg. Overlever. Guttene er lykkelige, angeren har stilnet og de spør henne så hvordan det var å dø. Moren beretter om den varme følelsen som omga henne, lettelsen, før alt ble mørkt og borte. Barnepiken minner barna på å takke Vårherre for at det var moren, og ikke de, som falt i havet.

Historien er ytterst dramatisk. Både hendelsen i seg selv og omstendighetene rundt. Fortellingen er likevel tydelig rettet mot barn, angsten og dramatikken til tross.

Og det vanskeligste av alt: Den tvetydige moralen rundt det hele. Barna, som sinte på sin mor, får straff som fortjent når de ser henne drukne. Straffen ved å ikke kunne forlate skipet redder, motstridende nok, trolig deres liv. Barnepiken som beordrer dem til å takke Gud, selv om barna selv ønsker å takke grunnen til at de glemte av sine lekser.

Så kan man jo spørre seg: Guds lykke eller skjebnens ironi?

Merk: Majkaland er lest, men enda ikke omtalt. Øvrige barnefortellinger gjenstår å lese. Dette innlegget vil derfor med tid og stunder oppdateres.

Les også: Mitt (AmalieSkram-prosjekt) hvor jeg skriver både om forfatteren selv og omtaler av hennes verker.

Bonus: Hele fortellingen kan leses digitalt i sin helhet på (Nasjonalbibliotekets sider). - Faktisk i Leseløveutgave! * Morsomheten i innledningen er hentet fra bokens etterord. Majkaland fant jeg i novellesamlingen Sommer – riktignok uten å være listet opp i innholdsfortegnelsen. Denne finner dere (her).

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Turen i mitt (AmalieSkram-prosjekt) har nå kommet til Professor Hieronimus, den første av hennes såkalte sinnssykeromaner. Påfølgende roman ble gitt tittelen Paa Sct. Jørgens, og er en direkte fortsettelse av første bok. Professor Hieronimus ble utgitt på danske Gyldendal i 1895, for første gang siden den dramatiske retretten i Constance Ring-utgivelsen. Som beskrevet i (min omtale av boken) nektet forlaget utgivelse i siste sekund, på grunn av det ytterst betente tema. En kilde til raseri, kraftig debattert og – i ettertid – dypt anerkjent, ble også denne roman.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Sinnssykeroman. Naturalisme. Utgitt i 1895

Else Kant kan slettes ikke sove. Hun har ikke sovet på lang tid og hun blir aldeles desperat av det. Hun klarer ikke å ta seg av sitt eget lille barn, duger ikke som kone, og kreativiteten er som tørket ut. Den evige søvnmangel gjør henne deprimert, hysterisk og suicidal.

Mannen er fortvilt vitne og søker råd hos deres huslege. Sammen kommer de frem til at et opphold hos den anerkjente psykiater Professor Hieronimus kan hjelpe Else med å finne tilbake til seg selv. Gi henne nok hvile og søvn til å gjenoppta sitt virke som malerinne og fortsette sitt liv som hustru og mor.

Hun innser at hun trenger hjelp, det er intet annet hun vil, og takker ja til tilbudet om å legges inn under professorens beskyttende vinger. Det viser seg derimot raskt at hans behandlingsmetoder og atferd er langt fra hva som blir vist til offentligheten.

Den anerkjente psykiateren er autoritær, maktsyk og kanskje også selv ikke rent så lite sinnssyk. Her råder tvangsmedisinering, usømmelige besøk nattestid, herskesyke og regelrett løgn. Klirrende nøkkelknipper minner om stengte dører til omverdenen, lykter så høyt oppe at det kreves stiger opp for å tenne og slukke viser maktforholdet. Alle personlige eiendeler blir øyeblikkelig inndratt, pasientene ikles nøytrale drakter, og legevisittene er korte uten tegn til vilje til forståelse og dialog.

Allerede første kvelden blir Else lagt på isolat, inn til de virkelig syke, da hun krever enerom. Det må da være en grunn til at du ble innlosjert der, sier de, og stempler henne straks som sinnssyk. Else Kant, søvnløse Else Kant, som bare er deprimert, desperat og livende redd for å ikke finne annen løsning enn å gjøre ende på alt.

Hun spør innstendig etter sin mann, men blir fortalt at han ikke ønsker å treffe henne. Omverden ellers er fullstendig stengt ute. Ingen skal eller kan kontaktes. Ikke en gang hennes egen lege slippes inn. Forsøk utenfra hysjes ned eller benektes. Vennligstilte sykepleiere råder henne til å godta situasjonen og gjøre seg imøtekommende mot professoren, gjøre alt for å tekkes ham, men Elses sterke vilje stritter imot. Hun innynder seg hos pleierne og forsøker å få igjennom sin vilje gjennom reservelegen, men respekten og redselen for professorens represalier fører henne ingen vei.

Oppholdet som skulle gi henne hvile og søvn, virker bare enda mer ødeleggende på henne. Det er slettes ikke mulig å sove der inne. Her er angst for den åpne dør, lyder fra de sinnssykes evige jammer og skrik, dødsralling fra selvmordsofrene i cellene ved siden av. Og redsel. Redsel for selv å bli gal. På et sådant sted er det da bare et spørsmål om tid.

Etter en måneds tid med innstendige bønner og krav om å bli sluppet løs, får hun omsider viljen sin. Skjønt vilje. På dette tidspunkt er hun så utslitt at hun knapt lenger har noen vilje. Endelig er hun ute av Hieronimus sine skarpe klør. Hun skrives inn på St. Jørgen. Ikke lenger som Else Kant. – Men som sinnssyk.

Romanen er skrevet med en slik inderlighet, frustrasjon og desperasjon at man må ha vært i samme situasjon selv. Så var da også Amalie Skram i flere perioder innlagt ved institusjoner for mentalt syke. Else Kants historie er en endeløs gjentakelse av bønner og krav, evige nederlag, fornedrelse og redsel. Således er dette naturligvis ingen lystig eller lettlest roman, men er effektiv med det hensyn å ville understreke håpløsheten og irrasjonaliteten i det hele.

Skram møtte i sine opphold selv personlighetene hun beskriver i sine sinnssykeromaner. Særlig får Knud Pontoppian gjennomgå. Han virket som overlege på Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, den såkalte 6. avdeling, og er selve rollemodellen for Professor Hieronimus. Så er også kommunehospitalet i København inspirasjonen til St. Jørgens. Hennes bilde av ham som maktsyk, psykologisk og despotisk ble i et forsvarsskrift senere avskrevet med disse ord:

“Den giver en naturtro Skildring af, hvorledes et sindsygt Menneskes hadefulde Forbitrelse fordreijer hendes Syn og bibringer hende forvrængte Opfatelser”. 

Om Pontoppians renomme ble urettferdig kritisert er diskutabelt. Datidens kvinnesyn ga henne ikke all verdens aksept for romanen. Hennes ustabile psyke reduserte henne i visse kretser til en hysterisk, bitter kvinne. Akkurat slik psykiateren selv ordla seg. Kanskje skrev hun romanen i vill affekt, uten evne eller vilje til å se saken fra begge sider. Kanskje, kanskje ikke.

Mer interessant, sett med nåtidens øyne, er hennes unike, uredde fremstilling av pasientens egne opplevelser. Hennes sinnssykeromaner var en viktig kilde i debatten rundt psykisk sykdom. Ikke minst fabulerer forfatteren selv rundt sykdommens årsaker. - Synliggjør hvordan sykdommen opererer, ikke bare fysisk ut i fra kroppslige reaksjoner, men ut ifra dypereliggende årsaker. Hun lar Else Kant selv forsøksvis diskutere med professoren, for å forklare hennes uønskede handlinger, destruktive tankegang og vonde følelser. Else Kant hoster ikke om natten fordi kroppen gjør det umulig å la være. Else Kant hoster fordi hun er nervøs, utslitt og deprimert. Og hvordan har det så blitt slik?

Er hun arvelig belastet? Er hun preget av hendelser i sin barndom? Hendelser som ubevisstheten har fanget opp, uten at hun er de selv bevisst? Og hvordan kan dette løses?

I så måte var Amalie Skram ikke bare særdeles modig. Hun var også forut for sin tid.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mitt forfatterportrett av (Amalie Skram) hvor det også er lenket til mine omtaler av hennes øvrige verker.

Andre bloggere: Les grundige, inspirerende omtaler hos (Ebokhylla mi) og (Rose-Marie)

Constance Ring, av Amalie Skram

Det skulle Amalie Skram til for å venne meg av min aversjon mot lydbøker. I 8-9 timer har jeg gått turer, ventet på tog og murt meg inne i lunsjpausene for å lytte til Constances evige ferd blant sorger og skuffelser.

Constance Ring, av Amalie Skram

Ekteskapsroman. Naturalisme. Utgitt i 1885.

Constance gifter seg med en 16 år eldre mann og er totalt uforberedt på ekteskapets plikter. Så er også Constance svært ulykkelig, hun som tidligere var livlig og munter. Hun lengter hjem til Molde, sine foreldre og sin barndom. Mest av alt til uskyldens tid.

Likevel sier alle at hun skal være takknemlig for å være hustru til en velholden mann som Ring. Han som kan fø henne, tilby henne en velstående omgangskrets, de deiligste kjoler og alskens selskapeligheter.

Det hjelper ei. Constance orker knapt å være i samme rom som sin mann. Hun holder avstand, er kold og trist. Omgivelsene bebreider henne for et barnløst ekteskap, for at hun ikke er hengiven nok mot sin mann, men flirter med andre menn i selskap. Selv moren, som i et forsøk på å få henne til å ta seg sammen, tilbringer flere uker hos henne. Allerede første kveld minner hun henne på de ekteskapelige plikter. Constance føler svik og skuffelse, det er en «tomhet i hennes indre», men lover bot og bedring. Det er likevel kun overfladisk. Akkurat som hennes muntre passiarer med andre menn i selskap.

”Den frie Kjærlighed er jo Tegnet paa den yderste Fordærvelse. Det vil bli Utugten sat i System, siger Sunde.” ”Siger han det?” Constance smilte mat. ”Da glemmer han vist, at Utugten allerede er sat i System, i offentlig System, og længe har været det.

Hennes omgjengelige vesen og ytre skjønnhet gjør henne populær blant hans venner. Constance passer dog på å behandle alle likt, for å ikke skape grobunn for rykter. Blant hennes beilere finner vi først og fremst Rings unge slektning, Lorck. Også pianisten Meyer vekkes av interesse for Fru Ring.

Ring selv fremstår selv i bokens begynnelse som lite attraktiv og patetisk med sitt irriterende vesen. Han er drikkfeldig, streber med sine forretninger, og virker ikke å kunne se alvorligheten av hennes tristesse og behov for andres oppmerksomhet. Han drikker seg sanseløst beruset mens han kritiserer henne for å ha «forsett henne på fløtefjeset der borte», men evner ikke å endre sin oppførsel til det bedre.

Hennes sprudlende vesen tiltrekker menn, og Lorck bedyrer raskt sin kjærlighet. Constance forferdes når det kommer for en dag at denne kjærligheten i fremste rekke er kroppslig betont. Hun kaster ham ut av sitt hjem, men fornedres når Ring ikke forstår hennes motstand.

Koldheten blir total når Constance oppdager at han har et forhold til tjenestepiken. Hun fortsetter likevel å leve med ham. Ekteskapet går inn i den fullkomne krise når tjenestepiken omsider blir med barn, til tross for Rings fornektelse av forholdet. Constance flytter til sin tante og går til presten for å kreve skilsmisse. Hun argumenterer stolt og kraftig, så selv presten ikke kan annet enn å gi henne aksept. Likevel fordømmer hennes foreldre valget. Det blir en skandale, det er utenkelig. Hvorfor vil hun gi sine foreldre en sådan sorg? Ring trygler henne og samfunnet stempler henne.

- Hun planlegger å gifte seg med Lorck, stakkars Ring. Ja, slik må det være. Noe annet kan ikke være årsaken.

Constance kan ikke tenke på seg selv. Hun flytter derfor tilbake til sin mann, under lovnad om kun praktiske årsaker. Det tar dog ikke lang tid før Ring atter presser henne, hvorpå hun reagerer med depresjoner og avmagring.

Senere dør han. Under en kraftig storm på havet forliser hans kutter og han drukner. Det hele er kaldt og nøysomt beskrevet. Constance straffer seg selv. Hun er oppgitt, motløs og isolerer seg fra omverdenen. Oppgjøret etter hans plutselige død avslører at forretningene har gått i grus. Hun overlates til fattigdom, og hun står overfor to valg. Et nytt ekteskap eller selvmord.

Samme dag som hun beslutter å ta sitt eget liv, mottar hun et frierbrev fra Lorck, som i alle disse år aldri har sluttet å elske henne. Hun aksepterer og flytter med ham til Paris. Så slipper hun omsider alle sine hemninger og opplever en brå og uventet forelskelse. Samtidig kommer Meyer uanmeldt til byen. Meyer som selv er tindrende forelsket i Constance, dypt fortvilet over at Lorck har kommet ham i forkjøpet. Constance er attpåtil svanger.

Men lykken varer ikke lenge. Lorck blir syk. I hans sykdomsperiode får hun vite at Lorck har skjult et barn, som nå er død. Atter en skuffelse, atter en ny vemmelse. Så har heller ikke Lorck opptrådt hederlig. Constance aborterer, blir kold og avvisende. Forelskelsen hun tillot seg dør brått.

Mens hun trykker sannheten til sitt bryst, trøster hun seg med Meyers vennskap. Han innrømmer raskt sin forelskelse, men hun holder stadig avstand. Klinkende klar på at hun ikke under noen omstendighet akter å være utro. Riktignok faller hun for ham, men hun gjør aldri noe usømmelig.

Tilbake i Kristiania overrasker hun sin mann mens han undersøker en pasient. Mor til hans avdøde sønn. Han, som aldri ville gjøre noe mot sin frue, er svak når hans tidligere elskerinne gir seg hen til ham. Sjalu og med alle illusjoner brutt, sverger hun på den grusomste hevn. Hun akter å innfri Meyers ønsker. Nå har hun umulig noe mer å tape.

Neste kveld kommer han på besøk til deres sommerhus. Lorck er fremdeles i byen, uvitende om Meyers visitt. De tilbringer natten sammen. Fru Lorck er sin mann utro. Når Meyer tar avskjed neste morgen, faller et bilde ut av hans lomme. Det er Emma, sypiken Meyer i disse årene har hatt et hemmelig forhold til. Verden går i knas. Så heller ikke ham… Hun bestemmer seg for å avslutte sine sorger, sitt bedrøvelige liv der sorger og skuffelser har etterfulgt hverandre.

Med minne om farens bebreidelser om hennes egoisme, tømmer hun en flaske med morfin.

Constance Ring slutter aldri å ryste leseren, selv om godt over hundre år er gått. Boken, som ble hennes romandebut, ble utgitt i 1885, betalt av forfatteren selv. Gyldendal nektet å innfri avtalen om trykking da det særdeles provokative innholdet ble avslørt. Så vakte også romanen den ytterste forfjamselse og harme i datidens samfunn.

Tenke seg til. Kritisere ekteskapets hellige institusjon, kirkens dobbelmoral, samfunnets urettferdige seksualmoral, fattigvesenet og snakke fromt om feminisme og likestilling. Og attpåtil være kvinne!

Forkastelig, var det. Fullstendig forkastelig.

Så er det også interessant, rent språklig sett, å se hvordan Amalie Skram har brukt den ytre skjønnhet som en skarp kontrast til det indre. Det vakre ytre, de lekre klær, det mest forseggjorte interiør, disharmonerer kraftig med hennes sinnstilstand. Videre er det spennende at personene i boken eksempelvis diskuterer Gustave Flauberts Madame Bovary, et av naturalismens aller største verker. Genren hvor Amalie Skram utpekte seg som Norges aller fremste representant.

Amalie Skram vakte oppsikt også i 1882 da hun debuterte med novellen Madame Høiers Leiefolk, med dens kritikk av samfunnets skille mellom fattige og rike. Selv var hun nygift med Erik Skram, etter det havarerte ekteskapet med skipsreder Müller. Som i hennes øvrige verker er det sterke paralleller mellom Constance Ring og hennes eget liv. Amalie var selv purung da hun hun giftet seg første gang, helt uten forutsetninger eller viten om hva dette ville medbringe. Bitter og stridslysten, med et intenst ønske om å vekke forståelsen om dobbelmoralen og urettferdigheten i samfunnet, skrev hun sine bøker med en intensitet og modighet vi aldri kan glemme. Hun hadde jo opplevd så mye selv, og gjorde det stadig. Amalie var bitter, sint, sjalu og krigersk. Med god grunn.

For en stemme, for en djervhet, for en samfunnsstormer!

Constance Ring er både dypt kritisk og ytterst handlingsmettet. Svikene står i kø, og til slutt blir det for mye for henne å takle. Hun har seg selv å takke, hun forventet så meget bedre. Hennes egne verdier blir knust av foreldre, så vel som ektefeller og fortrolige. Av kirke og storsamfunn. Hun er blitt en byrde for seg selv. Hun har intet mer å kjempe for, de andre skal ikke lenger måtte utstå å ha henne der.

For på Amalie Skrams tid skulle kvinner tie og tilgi. Mannen var jo så svak, så lenket til sin kropps sterke lyster, han kunne jo aldeles ikke noe for det. Elskerinner, overgrep og forlystelser.

Tilgi ham kvinne, han mener jo intet vondt med det. Nei, det er din feil. Du har forsømmet dine plikter, du skulle vært mer kjærlig mot ham, mer oppofrende. Det er din feil.

Takk, Amalie Skram. Takk for at du talte samfunnet midt imot. Snakket der andre tiet. For du hadde helt rett. Det hele var ytterst urettferdig.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. 

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denne artikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av øvrige romaner og noveller.

Andre bloggere: Les gjerne (Lena fra LesMye) sin omtale av samme roman.

Sommer, av Amalie Skram

I 1899 utga Amalie Skram novellesamlingen Sommer. Denne inneholder seks noveller om ulykkelige ekteskap og befriende død. Det finnes ikke lenger noen glede, kjærligheten er tapt og kun tanken om døden kan fremkalle forventning og lykke.

Sommer, noveller, 1898

• Sommer
• Memento mori
• Glæde
• Post festum
• Det røde Gardin
• En Rose

Tidligere har jeg skrevet innlegg om Den røde gardin, trolig den i samlingen som er mest kjent. Novellen viser en formidabel bruk av symbolikk, noe som også anvendes med bravur i samlingens siste novelle. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. Rosen, med den blendende skjønnhet og stikkende torner.

Samtlige av novellene fortelles kun fra den ene parts synsvinkel. Vi får antydninger til hva den andre ektefellen føler, men kan aldri helt vite. Akkurat som den ene aldri helt kan vite. Det er oppbruddstider, kjærligheten har bleknet, om den i det hele tatt noen sinne har vært til stede. Begge parter lenger etter andre, etter noe annet. En søken etter lykke som fører begge både til andre, eller i verste fall inn i døden.

Amalie Skram suger oss rett inn i fortvilelsen, desperasjonen og ydmykelsen. Vi er der, og vi er der akkurat når det skjer.

Og selv om historiene fortelles gjennom kun den ene ektefelles, fatter vi sympati for begge parter. Begge er skyldige i forsømmelsen av ektepakten, og begge har gjort eller gjør forsøk på å redde samlivet. Av og til er det rett og slett ikke nok. Noen ganger er det ikke lenger noe mer å reparere. Selv viljen og ønsket er borte.

Parallelt med novelleskrivingen slet hun markant i sitt eget ekteskap. I disse årene gikk hun inn og ut av sinnssykehus. I tillegg til sine egne mentale problemer, slet også hennes voldsomme sjalusi ytterligere på familielivet. I 1899, samme år som utgivelsen av novellesamlingen Sommer, tok hun og hennes mann, Erik Skram, ut seperasjon og flyttet fra hverandre. Datteren ble boende sammen med sin mor.

Amalie Skram produserte lite etter dette. De siste årene av hennes liv ble dominert av lengre sykdomsperiosder, både av fysisk og psykisk art. Sommer er således ett av hennes siste verker. I 1905 ble forfatteren, samfunnsdebattanten og mennesket Amalie Skram funnet død. 

Kanskje med et smil om munnen, fylt av fred og glede.

- Sommer

Tittelnovellen er den nest lengste i samlingen. Vi møter en mann som ferierer utenfor ekteskapets fire vegger. I flere betydninger. Han mottar et telegram som informerer han kort om at hans «kone er meget syk». Under påskudd av å måtte reise bort for å arbeide, forlater han sommerstedet og den unge kvinnen han har tilbrakt den senere tiden med. På vei hjem kjenner han seg oppgitt over den korte beskjeden, og at han ikke en gang er bedt om å komme. Han gjør regnskap med sitt ekteskap, og finner at det aldri har fungert. At han aldri har elsket, men elsker følelsen av forelskelse, og at han derfor aldri har maktet å binde seg følelsesmessig til noen. Hans kone har alltid gjort alt godt, mens han selv har reagert med ondskap og hån. Likevel føler han ingen anger, det er bare slik det har vært og har blitt. 

Fremme i huset finner han et brev hans kone har påbegynt. Det er stilet til ham, hennes ektemann. Hun roser ham for hans godhet. Hun forteller ham hvor umåtelig takknemlig hun er for alle hans tegn til varme og kjærlighet. Samtidig føler hun vemod over hans problemer med å elske og vise følelser. Hun tilgir ham for alt. Mannen fylles med ømhet og anger, og går inn til hennes værelse. Der ligger hun, hans kone. Død.

- Memento mori

Husk du skal dø. Ingenting lever evig. Ei heller kjærligheten. Når forholdet går i stykker, reagerer hun med panikkpreget sorg og savn over å miste sin elskede mann. Hun, som trodde hun skulle nyte ensomheten. Etter en tid møtes de to tilfeldig på et apotek. Hun kaster seg rundt halsen hans og bedyrer sin kjærlighet. Han skyver henne fra seg. Kald. 

Jeg er ikke lenger din, jeg er som død for deg, sier han og forlater henne. For evig tid.

- Glede

En hjertesyk kvinne overlever nok et anfall. Hun reagerer nærmest med skuffelse, for i døden kan hun endelig slippe sin ektemann. Unnslippe ham hun ikke elsker, og gjenforenes med hennes tapte kjærlighet. «Den eneste, den elskede, den savnede, den begråtte». 

Det er likevel motstridende følelser. Angsten for at det likevel ikke finnes noe etter døden, er stadig til stede. Hun er da ikke religiøs. Hva om det intet annet er? Men døden kommer. Og med døden, hennes elskede. Og med hennes elskede, kommer gleden.

- Post festum

Den lengste novellen er også den mest pikante. Novellen åpner med to kvinner som snakker om den enes søster som er blitt med barn etter et tilfeldig forhold. For å redde verdigheten, må de to gifte seg, sier de. Det er ingen vei tilbake. Han må ta sitt ansvar, de må begge la fornuften seire.

Selv har denne eldre søsteren problemer i sitt eget ekteskap. Mannen er stadig ute, men gir ikke beskjed hvor han er, ei heller når han kommer tilbake. Hun venter og venter, engstelig og sjalu. En beiler kommer på døren og bedyrer sin kjærlighet, og tilbyr henne sin hånd om hun ikke lenger ønsker å være med sin mann. Hun avviser ham. Når mannen endelig kommer hjem, nærmest overfaller hun ham med sin kjærlighet. Sammen drar de ut i selskap, hvor hun gir uttrykk for å atter forelske seg i ham. Han tar imot, men akter ikke å gi noe tilbake. Etter festen setter hans seg ned for å forfatte et brev til sin kjæreste. Han sovner underveis, og når hun går inn til ham oppdager hun brevet og begynner å lese. Hun fortviler, men har stadig denne beileren i bakhånd. Hun skal ikke la seg knuses, hun har ham som en mulighet. 

Neste dag kommer atter hennes venninne på besøk, og røper med sensasjonsmettet lystighet at de i all denne tiden har tatt feil: Det er kvinnens frier som er hennes søsters barns rette far. Kvinnen knuses. Endelig og fullstendig.

- Den røde gardin

En ung kvinne kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel makter hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, men mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen.

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.

- En rose

En mann ligger og vet han snart skal dø. Hans kone har stelt for ham i lange tider, men ingen er lykkelige. Hun lengter etter sitt eget liv. Han er gått lei av henne. Tidvis lengter de begge etter at han skal dø, for først i døden kan de slippe hverandre, først i døden kan ekteskapet oppløses. Han forguder sin datter, men ynder stadig å se på henne som sin lille jente. Nå, som snart voksen, er hun blitt for lik sin mor.

En natt våkner han og en stor rose åpenbarer seg for ham. En rose full av menneskesjeler. Da han strekker seg mot den, dør han. Kanskje forsøker han med dette også å nærme seg sin familie, økt forståelse, på godt og vondt. Han dør med et smil, full av fred.

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denneartikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av hennes romaner og noveller.

Kilde: Bildet er hentet fra Gyldendals utgivelse av Erik og Amalie Skrams brevveksling: "Elskede Amalie". - Den må selvsagt også leses. Novellesamlingen som her er omtalt ble lånt fra biblioteket.

Bonus: Hele novellesamlingen finnes digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettside (direktelink)

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Den siste tiden har jeg oppholdt meg i kummerlige kår på Vestlandet. Rundt meg har forfyllede slektninger svinset rundt i mørklagte små stuer, og predikanter har banket på døren og ropt ut sine skremmende profetier. Jeg har fisket sild og forhandlet om pris, forbannet samfunnet og holdt meg kuet til min egen stand. Kuet, trassig og stadig lengselsfull.

Jeg har levd på slutten av det attende århundre. Jeg har levd meg inn i Hellemyrsfolket.

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Det har vært kaldt, dunkelt og vanskelig. Jeg har ønsket å gjøre opprør, og jeg har sunket fortvilet sammen når forsøkene har vært fånyttes. Jeg kommer ingen steder, skjebnen er allerede bestemt. Har vært bestemt i generasjoner.

I Hellemyrsfolket har Amalie Skram gjennom fire bøker beskrevet, kritisert, debattert og formidlet livet til flere generasjoner med sin opprinnelse i Hellemyren utenfor Bergen. Slektsromanene regnes som kanskje det fremste verket innenfor norsk litteraturhistories naturalisme.

- En gren innenfor realismen som kom som en skarp protest mot 1800-tallets romantisme og preget siste del av århundret. Vekk med det idealiserte samfunnet, frem med det vonde og det vanskelige. Frem med det virkelige. Mens realismen beskrev mennesket som ansvarlig for eget liv og skjebne, pekte naturalistene på menneskets begrensninger også i forhold til arv. Realistene formidlet tro på å kunne bryte ut av elendigheten ved å kjempe seg frem. Naturalistene mente dette var vanskelig, kanskje også umulig, fordi familien alltid hadde levd i fattigdom. Enkelt forklart.

Kanskje mer enn noen andre på denne tiden, våget hun å skildre virkeligheten uten filter. Spesielt kontroversielt var hennes beretninger om kvinners rolle i ekteskapet, sosiale forskjeller mellom kvinner og menn, og ikke minst kvinners seksualitet. Camilla Collett startet, Amalie Skram videreførte.

Det er mye sinne, fortvilelse og forbitrelse i Amalie Skrams romaner. Hele sannheten skulle avdekkes, også det ubehagelige som helst skulle gjemmes. Alt skulle frem, det være seg pessimistisk, grovt eller moralsk forkastelig.

«Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» - Sitat, brev til Bjørnstjerne Bjørnson, 1888.

Så også, i aller høyeste grad, gjennom Hellemyrsfolket. Utgangspunktet er en høyst reell straffesak hvor en ung mann er anklaget for tyveri. Før rettsaken starter tar han sitt eget liv.

Amalie Skram forsøker i Hellemyrsfolket å se de bakenforliggende årsaker. Hvorfor det kunne gå så galt, hvordan det kunne ha blitt unngått. Dette er ikke bare en slektskrønike. Dette er også ramsalt samfunnskritikk og et inngående forsøk på å vekke opp sine medborgere og appellere til en bredere forståelse og vilje til forandringer.

Det er fattigdom og sorg. Store sosiale forskjeller, stolthet og misunnelse. Frykt for å rykke ned i stand, og iver etter forfremmelse. Det er trass og underkuelse, hovering og sjikane. Tålmodighet og knusende ignoranse.

Det er den unge tyvens skjebne som opprulles i Hellemyrsfolket. Han blir gitt navnet Severin Myre. Sønn av Sivert. Barnebarn av Jens. Oldebarn av Sjur Gabriel. Vi berettes ikke bare om hans liv, men også hvordan hans utgangspunkt ikke ga han stort håp for fremtiden. Den gang for lenge siden, da Severins oldeforeldre arbeidet seg i hjel, drakk bort sine sorger og forsømte sine barn. Allerede da ble det bestemt hvordan de fremtidige slektsledd skulle slite i samfunnet. Vi ser en slekt med fattigdom, ødselhet, alkoholisme, voldelighet og vanskeligheter for å oppnå nære relasjoner til andre. Det er ikke rom for glede og kjærlighet. Alle forsøk knuses av livets realiteter. Hvordan kan det vel gå godt når utgangspunktet er så vondt?

«Fra den dag av drak baade manden og konen i Hellemyren»- Siste linje i romanen Sjur Gabriel.

Romanene slår meg som svært forskjellige. Sjur Gabriel gjør et voldsomt inntrykk med sitt mørke, en avgrunn leseren vet man ikke kommer seg opp av. Avslutningen knuser deg.

I bok nummer to, To venner, møter vi en ung mann med håp om framtiden. Han kjemper intenst og mister aldri troen. I tillegg tar forfatteren oss med til havs, med totalt annerledes kulisser enn i de øvrige romanene.

De to siste er øyensynlig like, og har kanskje langt større underholdningseffekt enn de to førstnevnte. Her presenteres vi intrikate intriger på finurlig vis. Slekter flettes sammen, både med kjærlighetsforhold og i jobbsammenheng. Det er likevel forskjeller. I S. G. Myre møtes optimisme og realisme. I Avkom presenteres vi for en langt større depressiv mentalitet. Forsøkene er fånyttes, problemene eskalerer, og man kommer ikke ut av den onde sirkelen. Mens S. G. Myre i tillegg underholder leseren med kjærlighetsforviklinger, legges de mer lystige følelser under lokk i avslutningen. Vi vet, at jo enn hvor sterkt vi håper, jo vondere blir avslutningen. Vi nærmer oss mørket i første bok. Sirkelen avsluttes.

Amalie Skram tar oss med rett inn i de bergenske smau. Vi kjenner krambustanken, vi ror over fjorden, vi syr på kantebånd på slitne vadmelsbukser og ber Gud om nåde. Vi vet hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvordan vi kom oss dit. Amalie Skram var der selv. Hun visste hvordan det var, og hun videreformidlet det videre, til generasjoner på generasjoner. Godt over hundre år senere er vi der fremdeles. All dialog foregår på dialekt. Fra den mest dannede rikmannsbergenske talemåte, til det råeste strilespråk.

Jeg levde meg inn i historien. Jeg var der. En nabo som kikket inn gjennom et skittent vindu. Hutrende, innhyllet i en sliten vinterfrakk, stående i en sølepytt. Solstrålene måtte vike for de stadige regnbygene.

Personene blir levende. Sjur Gabriel, Jens, Sivert og Severin. Småfylla, Tippe Tue og Betten med de for evig gylne lokker. Gudfryktige Madam Lind og løsslupne Drea. De lever. De snakker. De sliter. Lengter, sørger og kjemper. Lever og dør. På sitt vis, og til sin pris.

Det var ikke slik det skulle gå. Men kunne det egentlig vært unngått..?

-------------------------------------------------------------------------------------

Delene som blir til en helhet. Ord om de fire bøkene:

Hellemyrsfolket I: Sjur Gabriel

Første gang utgitt i 1887.

Sjur Gabriel arbeider seg nærmest til døde, mens kona Oline drikker seg halvt i hjel. Hun forsømmer både hus og barn, og benytter enhver anledning til å bruke de hardt opptjente skillinger til å drukne sine sorger. De fire siste barna overlevde ikke barseltiden, mens den aller siste, Vesle Gabriel, greier seg mot alle odds. Sjur Gabriel ser på han som tilværelsens redning, og forguder den lille gutten. Han er håpet, framtiden, meningen. Plutselig en dag dør han.

Romanen er dypt opprørende og emosjonell. Mørkt, fattigslig og desperat. Sjur Gabriel banker opp både kone og barn, men likevel vekker han leserens sympati. Særlig forsterkes det av hans personlighetsendring når Vesle Gabriel blir født. Han forsøker så godt han kan å holde familien samlet og redde kona fra stadige fyllekuler. Han gjør det meste galt, men han ønsker i det minste det beste.

Sympatien forandres radikalt og dramatisk når gutten dør. Moren tar på seg all skyld og er overbevist om at hun straffes for sine synder. Leseren forstår at hun i alle disse år har druknet sine sorger og forsøkt å overleve hverdagen. Med dette dødsfallet faller også Sjur Gabriel for alkoholens klør. 

Elendigheten fullbyrdes. Det er knapt nok til å bære, selv for leseren.

Hellemyrsfolket II: To venner

Første gang utgitt i 1888.

Vi hopper over et slektsledd og møter Sivert, sønn av Jens og sønnesønn av Sjur Gabriel. Sivert lever i kummerlige kår i Bergen, og hjemsøkes stadig av sine besteforeldres beskjemmende rykte. Særlig bestemoren er skandaløs, med sin desperate jakt etter brennevin. Sivert lengter etter et bedre liv, og tar seg hyre til sjøs. Men heller ikke her slipper han unna slekta og dens dårlige renommé. Hvor enn hardt han arbeider, og hvor enn ordentlig han oppfører seg, vil han stadig ikke være god nok. En dag mønstrer to nederlendere på båten, og Sivert knytter vennskapsbånd til disse. Endelig er han akseptert og likt for den han er.

- Likevel er det ett eller annet i ham som ødelegger. Et destruktivt trekk, dette noe han ikke helt klarer å slippe unna. Raskt forvirrer han seg inn i en løgn som forplanter seg. Et indre kaos som forsterkes av det eksterne voldsomme uvær. Skipet forliser, men Sivert overlever på mirakuløst vis. Gud viste ham nåde. Kan dette endre hans tilværelse til det gode?

Romanen er isolert sett, når man tar bort det psykologiske underliggende, en fascinerende og inngående beretning om livet til sjøs. En svært levende fortalling om en virkelighet totalt ukjent for de aller fleste kvinner, og tydelig inspirert av hennes mange reiser med sin første mann. Tenk at en kvinne skrev denne roman!

Hellemyrsfolket III: S. G. Myre

Første gang utgitt i 1890.

Sivert har mønstret av for godt og tatt seg verv som løpegutt hos den velstående Munthe. Hans datter Lydia vekker raskt hans interesse, og et fatalt hemmelig møte mellom de to ender med forferdelse. Hans tilnærmelser møtes, og de to klarer slettes ikke stoppe i tide. Hun vekkes brått av en avsky for ham og hans familie, krenker ham og latterliggjør ham for hans lave stand. Lydia tvinges til å innrømme deler av hendelsen. Munthe kan slettes ikke tolerere et forhold mellom de to. Lydia blir sendt på pikeskole i utlandet og Sivert får sporenstreks beskjed om å forsvinne.

Fornedrelsen må skjules og Sivert spinner videre på sin livsløgn. En natt forvirrer han seg hjem til sine forfyllede besteforeldre. Sjur Gabriel ligger for døden, fullstendig forsømt av sin kone. Sivert ser ham trekke sitt siste pust og ser i samme øyeblikk muligheten for å komme ut av sine problemer. Han tekkes sine sterkt religiøse foreldre ved å fortelle at han ble sendt til sin bestefar av Gud. - En brikke i hans spill om å forsøke være bedre enn hans stand og familie skal tilsi, og samtidig et alvorlig overgrep mot sin egen samvittighet og knusende for hans fremtid.

Øyensynlig lykkes han. Sivert tar hyre i en bu han har tro på en dag å kunne overta og opparbeider seg litt penger. Han kjemper dog stadig mot sin trang til alkohol. Dens lykkefremkallende rus har en bakside: Han fremstår som stormannsgal og ruinerer seg fullstendig. Det blir en kamp både for å kjempe seg opp igjen økonomisk og sosialt, og seire over slektens lodd. Han finner redningen i Petra Frimann, substituttet for hans kjærlighet til Lydia. Han elsker den han ikke får, og får den han ikke elsker. Lengselen etter Lydia og rikdom vil alltid hindre ham å leve et fullverdig liv.

Sivert er som en løk, en Peer Gynt, sies det. Hans ønske om å komme seg opp og frem her i samfunnet har blitt ham. Han har ikke lenger noen personlighet. Han finner ingen ro og mister seg selv. Han famler, en tilstand som også forsterkes av hans slektningers søken. Jens, Siverts far, er en av få i søskenflokken som har reddet seg unna alkoholens makt. Han og hans kone Marthe har i stedet beruset seg i religionen, hvor de jevnlig samler menigheten i sin egen stue. Også vekkelsespredikantene vekker en rus som på en og samme gang både redder og ødelegger.

Hellemyrsfolket IV: Avkom

Første gang utgitt i 1898.

Sivert har overtatt en bu og tatt etternavnet Myre. Han er gift med sin Petra og sammen har de 11 barn. Seks døde og fem i live. Petra er stadig ulykkelig forelsket i konsul Smith, som hun var husjomfru hos da hun møtte Sivert. Smith er lykkelig gift med sin Lydia, og kontrastene mellom de to ekteparene er uendelig store. Petra er svært bitter over tilværelsen som ble noe ganske annet enn hun hadde ambisjoner om. Sivert har heller ikke lykkes, og lever i stadig angst over økende antall kreditorer han forsøker å holde skjult for familien og omverdenen.

Det er likevel først og fremst deres eldste barn vi blir kjent med. Severin og Fie lever under samme kår, men utvikler seg i hver sin retning. Tilfeldigheter gjør at Fie møter mennesker som løfter henne frem, mens Severin sliter i kameratflokken. Hans vennskap med Henrik, den velstående konsulens jevnaldrende sønn, viser med all tydelighet de sosiale forskjellene. Han er ikke god nok, ikke bra nok, og alle forsøk på å vinne respekt og anerkjennelse er resultatløse. Han graver seg stadig ned i motløsheten, og finner ikke noe oppbyggende, verken i familien eller samfunnet for øvrig. Særlig morens fullstendige mangel på omsorg og kjærlighet til sine barn er nedslående. - Selv for leseren. 

Det hele er så tragisk, håpløst og kjærlighetsløst at det er vanskelig å skrive videre om handlingsforløpet.

Avkom er en vond tittel til en vond bok. En roman om foreldre som ikke evner å elske sine barn. Barn som uten kjærlighet i hjemmet, heller ikke finner evnen til å elske seg selv. Noen ganger går det likevel godt. 

Andre ganger går det fryktelig, uopprettelig galt.

Andre bloggere: (Hedda) (Tine) (Rose-Marie)

Visste du…? En femte bok i krøniken ble påbegynt i 1900, med tittelen Avkoms avkom. Denne ble aldri fullført. Amalie Skram hadde mer enn nok å stri med i sitt eget liv, både fysisk og psykisk.

Les også: Jeg har tidligere skrevet om mennesket, samfunnsdebattanten og forfatteren Amalie Skram i (denne artikkelen). Jeg har i tillegg bokblogget om Forrådt, Fru Ines og Lucie  samt novellene Den røde gardinen og Karens jul.

Superbonus: Hellemyrsfolket kan leses i (sin helhet på nettet), fullstendig gratis! 

Karens jul, av Amalie Skram

På ungdomsskolen leste jeg en novelle som gjorde slikt inntrykk at historien ble værende i mitt lesehjerte. Tusenvis av elever har hatt samme opplevelse opp igjennom årene. Jeg snakker selvsagt om

Karens jul, av Amalie Skram

Novellen er hentet fra samlingen Bønn og anfektelse og andre fortellinger, gitt ut i 1885. Skram tar oss med til samfunnets bakside. Den ingen snakket om, den alle lot som om ikke fantes. Til desperasjonens, fornedrelsens, brutale bakgård. 

En betjent finner ung avmagret mor og hennes spebarn i et båthus. De må bare greie seg en liten stund til, før de kan reise tilbake til Madammen, hun som gir både tak over hodet og lønn. Moren er stolt og ønsker slettes ikke fattighus og hjelp. Hun greier seg selv, sier hun. Madammen kommer snart tilbake, slik at de kan flytte inn i huset. Det er bare snakk om noen dager til, forteller hun og ber om at betjenten kan se gjennom fingrene akkurat nå. Nå som det snart er julaften. 

Skram lar oss aldri bli kjent med personene utenom gjennom deres samtaler. Bakgrunnen er ikke kjent, ikke for noen av partene.  Situasjonen er dramatisk, men dypt realistisk i all sin nakne, desperate unntakstilstand.

Betjenten lar henne bli. Ingen trenger å vite at han ikke har fulgt prosedyrene. Noen dager senere titter han igjen inn i båthuset. Til sin forferdelse finner han dem. Mor og barn. Døde.

Så endte de sine dager. Forfrosne og utsultne, på selveste julaften.

Huset rives ned for å unngå flere okkupanter. 

Betjentens misforståtte medmenneskelighet får et tragisk utfall. Likevel dveler ikke forfatteren ved dette, men understreker tragedien ytterligere ved den harde avslutningen. Fokuset er ikke dødsfallet, men at samfunnet skal forskånes. Vi skal ikke vite, vi skal ikke se, vi skal ikke utsette oss for det ubehagelige. 

Kilde: Hentet fra en gammel skolebok. Fra egen bokhylle.

Lucie, av Amalie Skram

Ekteskapsromanen Lucie

Lucie ble gitt ut i 1888. Amalie Skram lever ennå lykkelig med sin andre ektemann. Snart, om ett år, skal hun oppleve sitt livs lykke: datteren Johanne. Livet smiler, og hun opplever en svært produktiv periode. Hennes debut noen år tidligere har skapt furore, men også gitt henne muligheter og ytterligere motivasjon til å kritisere og påvirke hennes samtid. 

Amalie Skram er i denne romanen med all tydelighet kritisk mot samfunnets dobbelmoral i seksualnormene til kvinner og menn. Kvinner skulle være rene og dydelige. Menn skulle være erfarne. Fortellingen er god i seg selv, men glimrer i sin beskrivelse av dualisme. Leseren får utvilsomt medynk for dem begge. Lucie tilgis sitt raseri fordi hun blir urettferdig behandlet. Thedor tilgis sin uvilje til forsoning, fordi samfunnet har lært ham noe annet. Mens hun er glad og føyelig i begynnelsen, snur det hele seg til slutten. De evner aldri å møte hverandre, aldri som jevnbyrdige. Ikke fordi de ikke ønsker det, men fordi samfunnet ikke tillater det.

Lucie (1888)

Lucie er en livsglad og sprudlende Tivolipike, ung og attraktiv, fri, en ren fest å være sammen med. En av hennes elskere, den noe eldre advokaten Theodor Gerner, kan ikke få nok av henne. Dypt forelsket og eiekjær ber han henne om å gifte seg med ham. 

Symbolikken i hans vei mot frieri er ikke til å ta feil av. Mens han lider av kval, veier opp og ned, trasker han gjennom den svært møkkete og fattigslige leiegården hvor Lucie bor. 

Så er også hans venner tvilende til klokskapen i det hele. Theodor svarer:

”Hun står i et ubegrænset afhængigheds- og taknemmelighetdsforhold til mig. Det er så at sige mig, som har skabt og opfundet hende. Hun er ung og blød som voks, jeg kan gjøre du af hende, hvad jeg vil.”

Men Theodor klarer slettes ikke fortrenge sin kones bakgrunn. Hennes liv og væremåte som en gang var så forlokkende på ham. Kontrasten til hans første kone, den dydige og dannede Sara, er dramatisk. Hennes latter, tonefallet, hennes måte å snakke på, alt er en kilde til irritasjon. Hennes væremåte mot menn slås ubønnhørlig ned på. Lucie skal kues, formes, endres til det ugjenkjennelige. Så drepes også Lucies livsglede. Litt etter litt. Hun forsøker å tekke sin mann, men ingenting hun gjør endrer det faktum at hun har en erfaring som ikke hører en dannet kvinne.

Den gamle Lucie finner vi igjen kun når hun er sammen med sin venninne Nilsa, et minne fra en svunnen tid Gerner ikke tolererer. Forfatteren gleder oss med et gjensyn, og beretter glad og lett om hvordan Lucie og Nilsa danser og ler en dag hvor alt tidligere har vært som mørkest. På vei hjem ser hun sin mann på gata, og forvandles på et blunk til sitt nye, forknytte, innestengte seg.

”Tag Dig i akt” snerred han. ”Du er tøjteagtig, og Du får det aldrig du af dit blod.” Han var fuld af vrede mod Lucie og af medlidenhed med sig selv. Denne letfældige tøsekvinde, som han havde hævet op af snavset og gjort til sin hustru, satte sig op imod ham. Hun, som burde vært gjennemtrængt af en eneste tanke, et eneste mål: at udslette det forbigangne, uafladelig være på post for at vise ham, at hun var bleven en anden, vise ham, at der ikke var en blodsdråbe i hende, som længtedes mod andet end ham, vilde andet end ham. Hun skulde vært ydmyg og angrende, en bodfærdig Magdalena i sind og miner. Da vilde det gåt godt imellom dem, for han var jo glad i hende, ja, det var det pinefulde, at han endnu var glad i hende.

Bare deres venn Fru Rejnertsen forsvarer Lucie. Her kommer kritikken mot samfunnet, den blodige urettferdigheten mellom kvinner og menn, som aller tydeligst frem.

”Har hun ikke vært så’n, ja slet og ret et offentlig fruentimmer?” spurgte Henny med en grimace. ”Nej da, Henny, så galt har det langt ifra vært. Men selv om så var – vi gifter os jo alle sammen med så at sige offentlige mandtimmere.”

Så er det også gjennom henne Lucie introduseres for løytnanten Knut Rejnertsen, hennes unge og attraktive nevø. Han smigrer henne, og hun faller umiddelbart for ham. For ham er det en lek, men for henne er det en vei ut av ulykken. Lucie danser med sin Knut hele kvelden, mens Theodor stille bygger opp sitt sinne og drar henne med seg hjem. Det hele eskalerer i en krangel og Lucie løper fra ham. Trett og rasende, full av hevntanker, legger hun seg omsider ned under et tre og sovner. Hun våkner av at en skitten, stygg mann forgriper seg mot henne. 

Lucie knuses. Hun kan ikke fortelle det til sin mann, all skyld vil legges på henne, på grunn av hennes fortid. Hun kan bare takke seg selv. Det er nesten ikke til å unngå, tragedien fullbyrdes: Lucie blir gravid.

Forrykt av angst for at barnet er voldtektsmannens barn, isolerer hun seg helt fra Theodor, forbitret og uforsonelig. Hennes ulykke er likevel hans lykke. Theodor viser overfor henne en nærmest uforbeholden ømhet og omtanke for henne, nå som hun venter barn.

I fortvilelse vender hun seg mot Gud, religionen er hennes eneste håp. Om hun bare ber nok, riktig nok, så kanskje alt ender til det gode. Kanskje hun i døden vil atter være lykkelig. For hun skal dø. Hun vil legge seg ned og dø. Det er ingen annen utvei.

”Jeg vilde så gjerne, Du skulde leve, for at jeg kunde få vise Dig, hvordan jeg vilde være mod Dig. Jeg bar ikke altid vært som jeg skulde”.

Månedene går, barnet i magen vil slettes ikke unnslippe livet. Barnet blir født, men alt hun ser er voldtektsmannen. Nå har hun intet mer å leve for. Mens hun full av feber lokker etter døden, gjør Theodor opp sitt eget regnskap. Han kan slettes ikke bebreide seg selv, han ville henne jo bare alt godt. Han kunne ikke noe for hennes usedelige bakgrunn. Så knuser hun ham også med hennes siste ord:

”Er det Dig, Theodor? Du er den værste og den fæleste af alle, og så’n væmmelig tøsefut da. – Du er mye, mye verre end så jeg noensinde har vært.”