Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Det går tregt på lesefronten for tiden. Såpass tregt at i et forsøk på å få opp lesegleden installerte jeg lydboktjenesten Fabel. 4 ukers gratis testperiode, smækk, smækk, ferdiglyttet både en og to og snart tre.

Men sjeldent har jeg vel følt slik sorg over å ikke holde i en bok fysisk. For denne, denne boken er mer sitatvennlig enn de aller fleste.

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Norsk. Sakprosa. Biografisk. Utgitt i 2020.

Og ikke er den helt ukomplisert heller, denne romanen skråstrek sakprosaen. Tingenes tilstand er så til de grader utleverende, men mest av alt en interessant ferd inn i forfatterens minner, prosessering og indre kamp. Det beste er at alt dette innhylles i en tankesvevende beretning om selve skriveprosessen.

Sandra Lillebø debuterte som forfatter med diktsamling i 2011 og fem år senere ble nok en diktsamling utgitt. Tingenes tilstand er hennes første roman, en sakprosa om hvordan hun, eller bokens jeg, i voksen alder forholder seg til moren, og hennes opplevelse av omsorgssvikt i barndommen.

Bokens jeg insisterer på nødvendigheten av å skrive fortellingen. Det er hennes opplevelser, hennes bearbeidelse, hennes kamper som driver henne. Boken kan utløse alt, hun kan ikke leve uten å skrive om dette, forteller jeg-personen. Det er nettopp denne barndommen, relasjonen, erfaringen, som gjør henne til skribent, til forfatter.

Det intime utleverende hindrer meg å skrive det i klartekst. Jeg velger å tenke på henne som romanens fortellerstemme.

For moren har aldri blitt diagnostisert og hun lever fremdeles. Jeg-et beskriver i bruddstykker en barndom hvor hun dekker over morens omsorgssvikt og påtar seg ansvaret for å opprettholde et normalt familieliv. Så hvorfor skal hun ikke få eie sin egen historie?

Hun svarer ikke lenger når moren ringer. Hun har nok av kamper å kjempe. Frykten for selv å rammes av psykisk sykdom, for selv å ikke kjenne på riktige følelser eller ha tilstrekkelig kjærlighet til sine egne barn, er en daglig kamp. Hvordan kan det være mulig å samtidig ta vare på noen som ikke evnet å ta vare på deg som barn?

Selv om boken utleverer moren, er den mest av alt selvutleverende, men forfatteren har på med kløkt sirklet det hele inn i skriveprosessen. Hun tar leseren med inn i sitt eget hode, sitt eget sinn. Her er ingen nøye oppbygget handlingsforløp, ingen spenningskurver. Vi blir tatt rett inn i sakens kjerne, problemet, vi vet hva som har skjedd og hvor det bærer. Etter hvert også hvor det kanskje ikke bærer. Heldigvis. Hun forteller hvorfor hun skriver, hvordan det hele er en prosess både tekstmessig og mentalt. Prosessen vi følger driver romanen videre, ispedd stadige tankestrømmer og minner.

Særlig sterkt er partiet hvor hun reflekterer over barnets evne til å leve i situasjonen. Hvordan barnet som lever under omsorgssvikt ikke føler dette, ei heller noe tap eller bitterhet. Barnet er i situasjonen og gjør det som kreves av det. Det er ikke barnet, det er den voksne som i ettertid føler på sviket og sorgen over alt som ikke ble.

Følelsen av tap er en sorg man ikke kan objektivisere, sier forfatteren i et intervju med Finn Skårderud, publisert på psykologisk.no. Tingenes tilstand, teksten, er nå blitt denne håndterlige, fysiske sorgen hun kan ta på, knuse, kanskje tilintetgjøre.

Med vakkert og samtidig enkelt og lettlest språk, forteller hun om angsten for å ikke strekke til, føle nok eller ta de riktige valgene. Hun forteller om redselen for å selv bli diagnostisert, om alle nedturene, terapien og selvmedisineringen hun selv har tydd til. Hun forteller om forsøkene på å forstå moren, om mormoren som også var syk, og prosessene hun har gått igjennom for å forklare, skyggelegge eller avdekke hennes svik. Hun forteller om hvordan omsorgssvikten har påvirket hennes eget familieliv i voksen alder, og hvordan hun baler i forhold til sine barn og mann. Det er en nakenhet, en sårhet og ærlighet i dette som krever riktig vinkling og ramme.

Resultatet kunne blitt ubehagelig og utleverende. Resultatet er blitt ubehagelig nødvendig, sterkt og viktig. Viktig for henne personlig, viktig for oss andre å forstå. Viktig for å selv kunne trekke de store linjer, gjøre opp regnskap, forstå oss selv og våre relasjoner.

Anbefales!

Kilde: Lydbok.

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

 

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2020. Norsk. Skjønnlitteratur.

Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.

Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra moren gir henne behov for å vende hjem i rollen som pårørende.

Vilja behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.

Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv. Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som pårørende.

Jeg skal ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne speilet det egyptiske bakteppet.

Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig utvikling fra debutromanen.

Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien, vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.

Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.

Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.

Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.

Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en eventuell oppfølger…?

Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre. Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene, og understreker romanens mange lag.

Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!

 

 

Kilde: Leseeksemplar.

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.

Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 

Kilde: Kjøpt på loppemarked.

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:

Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 

Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.

Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Av og til treffer man mennesker man umiddelbart liker. Noen man får den berømte kjemien med, selv om det bare er gjennom dataskjermer eller ord som ikke en gang er stilet til deg. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, helt enig, ja visst, akkurat det. LeseLena kalte hun seg, og hun skrev som en drøm med snert og humor.

For to år siden sendte hun meg et manus, litt ut av det blå, en fortelling hun håpet å en gang kunne gi ut. Jeg leste, nikket og smilte. Akkurat slik, ekte, kompleks, smart og morsom. Akkurat som forfatteren selv. 

Hun fikk sin drøm oppfylt. Boken er gitt ut, jeg elsker boken, prosessen jeg fikk innblikk i, jeg elsker at alt slitet, alle årene, har vært verdt det. Boken fortjener det, leserne fortjener det, LeseLena fortjener det. 

Så nei, jeg har ikke sjanse i havet til å skrive nøytalt om boken. Les videre på eget ansvar, men for guds skyld: Les i alle fall Sinne!

#Reklame/Leseeksemplar

Sinne, av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen
Utgitt i 2020. Nynorsk. Ungdomsroman.

Eg er seint ute igjen, spring som om eg hadde ei vill bikkje i hælane. Men bikkja er raskare enn meg og er allereie plassert bak kateteret da eg kjem heseblesande inn døra. Eg stoppar og held meg i karmen, må hente meg inn igjen så eg ikkje fell over ende. Lisbeth er alt anna enn blid og ser på meg som om eg var eit bein ho ville gnafse i stykke.

Synne klarer ikke la være. Det bygger seg opp i henne, en inferno av farger fosser ut av henne, hun løper, sparker, brøler ut sinnet. Sinne, kaller de henne. Synne er Sinne.

Akkurat som om man er sin diagnose. Synne skulle gjort hva som helst for å være som broren, han som gjør alt riktig, helt uten skandaler. Han som etter Synne sine raseriutbrudd på kjøkkenet kan fortelje om dagen sin, som sjølvsagt har vore heilt normal og utan action. Eller som bestevenninna Torunn, den fødte elevrådsrepresentant, hun som trøystar, plastrar. Plukkar opp restane og set (meg) saman kvar gong (eg) går i knas. I stedet for er Synne i stadig klinsj med lærere, foreldre og de populære, instavennlige kidsa på skolen. Hun er som Harry Potter, en særlig midt i en flokk dumblinger.

Det eneste hun vil er å kvitte seg med ADHD-en, overvinne behovet for medisiner, bli som de andre. Ikke stikke seg ut, aldri være noe midtpunkt, selv om hun alltid blir det. Synne vil bare passe inn, roe ned alle følelsene sine, ikke såre noen.

(…) og eg ligg stille og ser på mens orda mine knuser mamma og lar henne falle på golvet. Ulrik kjem springande og finn henne i tusen bitar.

Han ser på meg med stivt ansikt, før han set seg på huk og plukkar opp restane av stakkars mamma.

Det er ekte og det er sårt.

Motsetningene, kaoset, som formidles imponerer meg. Persongalleriet er langt fra endimensjonale. Tafatte fedre er handlingens menn, skolens mest populære sliter med usikkerhet, sterke mødre gråter, stødige klipper forvitrer og sinne blir til tårer. Uten å ty til komplekse personskildringer, viser forfatteren flere sider av de ulike personlighetene. Vi er alle mer enn vårt ytre, vi er alle mer enn våre diagnoser. Ingen av oss er enten-eller, selv om noen lærer seg å skjule følelser, mens andre kan leses som åpne kort.

Det komplekse i våre vesen speiler seg i historiens kompleksitet. Samtidig som vi lever oss inn i Synnes strev med å passe inn og tøyle sine følelser, forsøker hun å takle familielivet som ikke ble som det alltid har vært. Farens stol står tom, og foreldrene har begynt å omtale hverandre med navn. Hjemmet er endret, og snart endres også Synnes andre trygge havn. Bestevenninnen forsvinner fra henne. Samtidig er Synne på sitt mest lykkelige. Hvordan kan hun være så forelsket, når hun samtidig er så lei seg?

Eg sparkar i kjøkenskapet og slenger armane rundt meg, byter på å brøle og trygle henne oppi ansiktet mens ho skjenker seg kaffi. Ho står rakt med steinansikt, og til slutt gir eg opp og sig ned på golvet. 

- Vi kan ikkje ha det sånn, Synne. Du kan ikkje ha det sånn.

Ho set frå seg koppen og legg armane rundt meg. 

- Så, så, seier ho og blæs vekk sinnet mitt.

Her er et vell av følelser, akkurat som i Synne selv. Uten et gjennomgående snev av klein, ufrivillig humor, akkurat slik det er i ungdomstiden, ville det blitt en annen fortelling. Akkurat som når forfatteren fletter inn en liten passasje om Synnes messengerbilde, samtidig som hun tvinger seg igjennom en samtale som setter en kniv i magen på henne. Du vet, kaninører og tenner på tørk, det passer seg ikke helt.

Samtidig vet hun verdien av å la enkelte passasjer stå nakne. Slik som den nære samtalen mellom far og datter sittende sammen i en bil, eller et øyeblikks fortrolighet mellom søster og bror over en burger. Nedroede episoder som disse er kjærkomne og skinner for seg selv midt i det emosjonelle kaoset, Harry Potter-referanser og flittig bildebruk fra dyrenes verden.

Eg er ein katt med ni liv, har sju igjen og reiser meg opp og går. 

Bakhaldsangrep er ei smal sak for ein katt. Eg tar i bruk mitt beste våpen og set klørne rett i ansiktet hennar. Borar neglene djupt i huda.

Sånn er det. Man må gjøre det beste ut av det, finne sine veier, prøve å forstå og tilgi om det trengs. Sinne er en kompleks, intelligent, sår og morsom feel-good jeg håper når frem til mange. Virkelig mange.

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

#Reklame/Mottatt leseeksemplar

Oskars mor ligger på dødsleiet. Hennes siste ønske er å nyte barndommens syrlige, friske eplejuice, pressede epler fra gården hvor hun vokste opp. Morfaren henter barnebarnet med seg hjem, og i tre dager skal de sammen plukke, presse og tappe. - Og skynde seg tilbake til henne. 

Men det er noe mer. Oskars mor sender med ham en bunke brev, alle med en bønn til bestefaren om å fortelle barnebarnet om universets gåter. 

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

Utgitt i 2020. Norsk. En slags sakprosa for unge. Mysterieløsing.

De kjenner ikke hverandre så godt, de to. Moren brøt tidlig kontakten med ham, men nå haster det for henne å bringe de sammen. 

Oskar og morfar plukker epler og prater om alt det rare, uendelig store langt, langt der borte. Oskar spør, akkurat slik moren en gang gjorde, og morfaren svarer, akkurat som han en gang gjorde til sin datter. Hans detaljrike kunnskap tar oss med fra solen til planetene, fra temperaturer som kan smelte bly, til hvite dverger, metanregn og måner med rennende vann. 

Hvert brev inneholder en oppgave, og bokstaver fra hvert riktig svar danner et løsningsord. Klarer de å samarbeide godt nok til å finne dette ene ordet som er så viktig for moren? Og rekker de å løse dette før det er for sent? 

De elleve oppgavene settes inn i et kryssord, som også er visualisert for leseren. Sammen med fotografier av planetene gir dette gode pusterom i en ellers svært informasjonsmettet fortelling. Detaljrikdommen forsøkes balansert med dialoger mellom bestefar og barnebarn, men virker delvis mot sin hensikt. Det er litt for mye bakgrunnsstøy, litt for mange gjentakelser om at Oskar maser og morfar svarer frekt, til at alle de gode poengene får knagger å henge på. Det er rett og slett krevende å la alt feste seg. 

Mest problematisk er likevel det i utgangspunktet gode grepet for å engasjere leseren. Selve detektivarbeidet, nysgjerrigheten over selve løsningsordet, kan paradoksalt ødelegge noe av det enorme potensialet til å tilegne seg ny og morsom kunnskap. Selv jeg som voksen leser jages frem, side for side, ivrig etter å løse gåten. Hadde jeg ikke skrevet ned at Jupiters masse er dobbelt så stor som de andre planetenes masse til sammen ville jeg glemt det, akkurat som jeg husker begrepet hvit dverg, men ikke hva dette er eller hvor fenomenet oppstår. 

Det er en krevende balansegang. Kanskje kunne det vært løst med flere illustrasjoner, faktabokser eller direkte spørsmål til leseren. Noen knagger å henge alle fun facts-ene på. 

Hastverket med å finne svar på alle gåtene forsterkes selvfølgelig av Oskars trang til å avslutte gårdsoppholdet og reise tilbake til moren. Utenom det rent kunnskapsmessige, den vitenskapelige informasjonen som formidles, er hennes sykdom nært og samtidig subtilt fortalt. Vi ser henne for oss, liten, avmagret og tappet for krefter, vi vet hun tar behandlinger, men kun en gang får vi vite hvor hun er innlagt. Radiumhospitalet. Her lar forfatteren oss lese mye mellom linjene. Her er også bokens virkelige høydepunkt, et emosjonelt klimaks som hever boken mange hakk. 

Denne opplevde nærheten savner jeg i beskrivelsene av Oskar og morfaren. Jeg savner mer sårhet hos gutten, og mer dybde til den eldste karakterens bryskhet og innesluttethet. 

Det er på mange måter et kompliment. Det er så mye bra ved denne boken at jeg skulle ønske den hadde vært ENDA bedre. 

- Og ja, jeg har i ettertid googlet hvite dverger. Jeg har til og med funnet ut hvor det regner metan. Noe har festet seg, nysgjerrigheten er utvilsomt vekket.

Lesing i koronaens tid (eller kampen mot tid og sted-fallgruvene)

Det er lite i Bokblogglandia som virker mer urettferdig enn å synse noe om bøker man leser i unntakstilstander som denne. Eller «som denne», akkurat som om vi privilegerte har opplevd noe lignende noen gang. I løpet av de siste ukene har jeg lest to samtidsromaner, og ingen av romanene har klart å skape engasjement hos meg. Likevel er de begge utvilsomt gode håndverk. 

En moderne familie, av Helga Flatland 

Utgitt i 2017. Bokmål.

Få samtidsforfattere har så til de grader satt meg ut som Helga Flatland med sin Bli hvis du kan-triologi. I En moderne familie viderefører hun samme fortellergrep, men i denne romanen begrenser hun antall fortellerstemmer til tre søsken. Mens Bli hvis du kan. Reis hvis du må, Alle vil hjem. Ingen vil tilbake og Det finnes ingen helhet tar oss med til en liten bygds kollektive sorg over unge menn som falt i krigen, avmaktsfølelse, irrasjonelle skyld og skam, møter vi i En moderne familie en langt mer diffus sorg. 

En sorg over at alt ikke lenger er som det alltid har vært. 

Liv, Ellen og Håkon er alle voksne når deres foreldre forteller at de skal skilles. 70 år gamle velger de å splitte lag, fordi de, som en av de bitende siterer, har vokst fra hverandre. Hvorfor akkurat nå, hvorfor ikke holde ut den siste lille innspurten? Som leser er det lett å forstå den umiddelbare frustrasjonen, irritasjonen, det håpløst egoistiske i situasjonen. 

Det egoistiske i å forvente at foreldre fortsetter å ofre alt for at barna skal ha det som de alltid har hatt det. Det egoistiske i å sørge over at det ikke lenger blir felles middagsselskaper, det egoistiske å savne deres tosomhet, det trygge fellesskapet, selve plattformen for søskenflokken. 

Hva nå med de tre, de som har vokst opp sammen, men på hver sin måte? Liv, den eldste, hun som gikk foran, følte på ansvar og utstyrte foreldrene med erfaringer. Den to år yngre Ellen, som fikk frihet til å gjøre det hun selv ønsket. Attpåklatten Håkon, oppvokst som enebarn med privilegiet i å kunne støtte seg til to eldre søstre. 

Det er lett å se parallellene mellom posisjon i søskenflokken og deres syn på familielivet i voksen alder. Liv kysset et fåtalls frosker før hun fant mannen i sitt liv. Ektepakt undertegnet og akkurat passe med barn like etter. Ellen, seriemonogamisten, som i en tidlig midtlivskrise føler seg mindreverdig uten egne barn. Håkon, han med uttalt ønske om å være en fri fugl, akter ikke binde seg til noen, men mest av alt fordi han aldri tidligere har våget å kjenne på sine følelser. 

Alle tre baler med sitt og har ulike måter å takle sine foreldres samlivsbrudd på. Særlig Liv får en sterk reaksjon, de faste rammene hun selv har adaptert knekker under beina på henne. Det faste, det trygge de tre har til felles, brister. 

Ja visst, gjør det vondt når knopper brister. 

Tematikk og psykologi er interessant, men jeg opplever historien for flat til å engasjere meg som leser, i alle fall akkurat her og nå. Godt språk og persongalleri sørget likevel for fremdrift i leseprosessen. 

Ungdomsskulen, av Heidi Furre 

Utgitt i 2016. Nynorsk.

Mens Heidi Furres debutroman Parissyndromet ble ett av årets store høydepunkt for meg i 2016, ble den vanskelige andreboken mere lunkent mottatt. Igjen har det mest med tid og sted å gjøre, for jeg er trygg på at Ungdomsskulen er mer krevende og givende enn den fremstår som. 

Vi følger hovedpersonen Maja og hennes venner gjennom tre år på ungdomskolen, selve manifestasjonen av brytningstiden mellom barndom og voksenliv, den kompliserte, uutholdelig spennende, krevende, kjedelige og kaotiske ungdomstiden. 

Maja lar oss ikke bli kjent med henne, ikke egentlig. Hun tar oss med til TV-kroken, til festene med altfor mye alkohol, hun lar oss kjenne på den hemmelige forelskelsen til han kjekke på videregående, og vi gremmes over hennes forhold til den altfor gamle mannen. Hennes følelsesmessige distanse til ham understrekes av den konsekvente bruken av kallenavn. Det er et godt grep, også typisk for fortellingen som helhet. Vi kommer aldri inn under huden på henne, verken når vi fortelles om farens forsvinning eller vennskapet med Pelle og Maria. Vi vet ikke helt hva hun syns, tenker eller drømmer om, annet enn at hun har hastverk mot voksenlivet og samtidig behov for å beholde barndommen. 

Hun vet ikke helt hvordan hun skal definere sin identitet, og vi som lesere observerer henne mer enn vi forstår hennes tanker. Hun forstår jo ikke en gang seg selv. Formidlingen er distansert, og vi forstår henne først og fremst gjennom egne minner og erfaringer fra samme alder. 

Dette er bokens fremste styrke: Boken krever mer av leseren enn dens innhold, lengde og engasjement tilsier. Dersom tid og sted tillater det vil refleksjoner underveis og i ettertid gjøre boken større enn den er i seg selv.

Kilde: Lånt på biblioteket. - Den gang i tiden de fremdeles var åpne.

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 

Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 

Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 

Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 

Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 

At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 

Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 

For ei dame! 

Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 

Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 

Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.

Kilde: Boken er kjøpt selv.

Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim

Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du.

Trygve Hoff



Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim
Debutant. Norsk. Utgitt i 2016. Sakprosa.

Da koret hun var med i ble satt til å øve på en fremføring av Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme ble hun så merkelig rørt. Øving etter øving slet hun med stadig klump i halsen og tårer i øynene. Hjemme lot hun de renne uavbrutt, akkurat som for å gråte nok tårer til å en gang bli vant til ordene. Synge uten å la følelsene rive henne med seg. Stadig kikket mormoren over skulderen hennes. Hardhausen fra nord. Hun som levde og kjempet og fødte og mistet, hun som flyktet og hun som tok vare på en som ikke flyktet. 

Mormoren hun aldri helt kom inn på. Hun som hadde noe bitende ironisk over seg, noe hardt, hun som alltid passet på, men på sitt vis og aldri tilbød noe bestemorsfang. Likevel altså, alle disse følelsene som kom med sangen. 

Det er som om det er et slags regnskap som går opp den dagen de levende barna blir like tallrike som de døde. En aprildag i 1904 skjer det, da det tiende barnet kommer til verden. Sigrid Konstance blir hun døpt. Det er hun som skal bli min mormor.

På under 200 sider tar forfatteren, hun som en gang forsøkte å synge uten å gråte, med seg leserne gjennom et fåtalls generasjoners liv og virke oppe der nord. Besteforeldre, oldeforeldre og noen av de som kom før de igjen. Alle barna, også de som ikke fikk vokse opp. De var noen hardhausa der nord. 

Det er også mye av grunnen til at denne boken gjør så sterkt inntrykk. Den er rørende i all sin enkelhet. Forfatteren beholder forgangne generasjoners innbitte vilje til å gå videre, overleve, godta fordi det ikke er annet å gjøre. Skulle man synke ned i selvmedlidenheten, liksom. Akkurat som det skulle komme noe godt ut av det. 

Hun går ikke lenger tilbake i tid enn det kirkebøker og folketellinger, brevkorrespondanse og fotografier kan fortelle. Kildene er få nok i seg selv, dette var helt alminnelige mennesker som levde helt alminnelige liv. Ikke minst var det kvinner. Mødre. De som jobbet hjemme og knapt nok var verdige noen passus i historiebøkene. Enkle liv, og likevel så komplekse, rike på sitt vis, men samtidig så fattige. 

Og hva er vel et liv uten alt det andre. Menneskene, naturen, samfunnet. Alle fødslene og gravferdene, armoden og de gode stundene. De som møter hverandre, og de som mister hverandre. 

Med de forskjellige personene og generasjonene vies vi innblikk i livet som en gang var. Hun forteller om berømmeligheter som Ellisif Wessel og Christian Anker, litt i periferien, akkurat som de ikke hadde noen personlig innflytelse på hennes stammødre og -fedre. Vi blir med i storhetstiden til AS Sydvaranger, også dette litt distansert, som en sambygding eller arbeider langt fra makta. Ikke minst til krigen, den store krigen, hvor de plutselig befinner seg på et strategisk knutepunkt, med trusler og støtte både fra tyskere, briter og russere. Alle nettene med lite søvn, forstyrret av flyalarm eller i uro i påvente av den. Lengselen etter ordentlig kaffe, trettheten over å steke fisk i tran. 

Stekt fisk, fisket av en mann som en dag blir borte på sjøen. 

Senere kommer brannen. Ilden som sluker en hel by med forretninger og kaier og mennesker. Alt som en gang ble bygget må bygges opp igjen. Noen evakuerer. Andre blir. Enten fordi de er for syke til å reise, eller fordi de trassig holder stand. 

Alt som en gang møysommelig ble bygget opp i denne karrige landsdelen, er jevnet med jorda. Det eneste de tvangsevakuerte ønsker, er å komme tilbake så de kan begynne på nytt.

Ikke minst er det alle graviditetene. Hvor vanskelig det må være å knytte seg til et barn som hvilken dag som helst kan bli revet fra deg. Et barn som blir lagt i molden, for evig sovende sammen med søsken, stadig flere i tallet. Barn som uroer seg over morens voksende mage, enda en å mette, enda en å sørge over. Barn som blir glad i det nye barnet. Kanskje går det bra likevel med den lille. - Helt til hun en kveld hører hostingen. Den samme hosten som en annen bror eller søster hadde. Så, stillheten. En mor som blir knapp, bitter, innesluttet. Styrken i det hun skriver er på mange måter det hun ikke skriver. 

Det er en velsignelse med barn, og lykkelig er den som får beholde dem.

Så er det Johannes, han uten odelsrett, som må få noe ut av livet sitt. Kanskje dra til Amerika, kanskje bli lærer. Han får en friplass i nord, en studieplass med forpliktelser. Han møter henne, og et liv nordpå blir forseilet. Ettertidens visshet bringer skam, men forfatteren er klok nok til å bare berette, ikke forklare eller unnskylde. Han forholdt seg til instruksene, han som senere ble bestyrer av en internatskole, han som lærte kvener norsk og norske verdier. Han som egentlig ikke helt visste hvordan, men kom seg gjennom det. 

Og så da, denne urettferdigheten, distanseringen i det å skulle la seg styre av søringer. Noen som ikke visste, noen med et annet verdensbilde enn de selv. Brått skulle russere være fienden, diktert av de høye herrer i hovedstaden, utallige mil lenger syd. Russerne som befridde dem, russerne de smuglet mat til, russerne de arbeidet for, som ga de inntekter å brødfø familien med. Eller disse prøvesprengningene der ute, rett utenfor stueveggen. Dette med å ikke helt vite, verken hvor lenge frontene skulle stå steile mot hverandre, eller hvilke bivirkninger forsøkene ville gi. 

Alt vi ikke visste. Alt som foregikk som har kommet fram seinere. Alt som aldri kommer frem. Noen ganger kan man tenke at det kunne vært like greit.

Helt frem til forfatterens egen oppvekst får vi innblikk i livet der nord, hvordan det egentlig var, alt som skjedde og alt man måtte stå an av. 

For disse personene fantes. Tippoldeforeldrene, oldeforeldrene, besteforeldrene, de levde på ordentlig. De æres ikke i historiebøkene, men de var alle barn av sin tid og samfunnet formes av alle som lever i det. 

Nærheten forsterkes av innslag av dialekt og strofer fra Nordnorsk julesalme, sangen hun ble og fortsatt blir så uendelig rørt av. 

Hild Haaheim har skrevet en dokumentarisk roman jeg gjerne skulle ha skrevet selv. En krysning mellom slektshistorie og sakprosa, hvor det personlige gjør historien viktigere. Innimellom etterkommerens antakelser om hva de sa og hva de gjorde, alt som ikke kan dateres eller arkiveres, fylles historiene opp med tidsriktige komponenter, alt fra lønnsnivå til skolepensum, hjørnesteinsbedrifter, storpolitikk og nyhetsoppslag. 

Denne romanen er ikke bare en historisk fortelling. Den er en historisk fortelling fortalt med følelser.

Kilde: Lånt på biblioteket.