Dette dreper oss, av Tiger Garté

#leseeksemplar/reklame

I 2019 ble en brosjyre lagt i alle landets postkasser. En liste oppsummerte nødvendige elementer i enhver hjems beredskapslager. Havregryn, noen liter vann, hermetikk, sovepose, fyrstikker. Den slags. Til og med jodtabletter. Kanskje fnøs vi litt av det, kanskje nikket vi og lot tankene fly til atomsprengninger og tsunamier. Vi leste og sikret oss litt halvhjertet en del, sånn i tilfelle. Så kom 2020.

Noen av oss turte ikke gå ut. Enkelte barrikaderte seg, lot matforsyningen fra Kolonial.no stå ute i 2 døgn før emballasjen varsomt ble fjernet med plasthansker. Vi gikk store omveier, handlet til andre tider, unngikk kontoret, fortvilet over tomme butikkreoler. Du vet, toalettpapirreolene.

Oppfordringen om beredskapslagre hadde plutselig noe for seg.

Dette dreper oss, av Tiger Garté

Ungdomsroman. Utgitt i 2021. Norsk.

Smitten fra Kina bekrefter det faren i flere år har advart mot. Katastrofen. Sammen reiser de innover i skogen, far og sønn, med blytunge sekker i full alarmberedskap. Byen må forlates, en ny hverdag må skapes. Dag ut og dag inn, holde seg varm, holde seg tørr, bunkre opp proteinlager, skaffe mat til en lang vinter. Ingen må vite, ingen kan stoles på, alle står alene.

For Fatter i Dette dreper oss kommer ikke smitten som noen overraskelse. Han visste ikke hva eller når, det ville bare være et spørsmål om tid. Stol ikke på noen, vern om deg selv og ditt.

Dette er sønnens fortelling. Faren er alt Samuel har, nå som moren er død. Og hvilken større oppofrelse finnes vel: Faren har så tydelig gjort alt i sin makt for å redde ham fra katastrofen. Samtidig må faren reddes fra seg selv. En paranoia og et vanvidd har sneket seg inn under teltduken.

Samuel er engstelig. Han gruer seg til vinteren, til kulde og matmangel, han frykter farens ustadige humør, ordene som stadig blir færre. Snart frykter han det som skulle være deres trygge tilholdssted, mer enn pandemien i byen.

- Og hva skjer med disse helikoptrene som stadig sirkler over de, egentlig?

Ungdomsromanen fungerer godt også for voksne. Gartés skrivestil er lett og knapp, særlig i skildringene fra skogen. Akkurat som far og sønn ikke snakker i utrengsmål, er det heller ingen unødvendige utbroderinger. De gjør hva de må for å overleve, og forfatteren skriver det han må for å ta oss inn i deres liv, her og nå. Utdragene fra Samuels dagbok, skrevet i fortid, den gang de levde i byen, tillater en noe rikere beretning, samtidig som forfatteren er tro mot fortellerstemmen, en ung gutt.

Det er bare ett parti som skurrer. Samuel møter ei jevnaldrende jente i skogen, og det er dialogen mellom disse som for meg utgjør bokens svakhet. Problemet er ikke Samuel, tvert imot. Hans noe kunstige meddelelser skyldes isolasjon fra omverdenen og svekkede tilstand, både fysisk og mentalt. De kunstige dialogene med stort preg av overforklaring skyldes historiens inntrenger. Hun som ikke har vært i skogen i månedsvis, hun som ikke er fullstendig desillusjonert. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke jeg ville brettet ut hele mitt liv, forklart i minste detalj om psykiske problemer, til en eller annen einstøing langt inne i en mørk og dyster skog. Altså, fra første sekund.

Det er synd, for hennes versjon av saken, hvordan hun har brukt pandemien som et pusterom, er interessant i seg selv. Akkurat som mange lesere vil kjenne seg igjen i panikken som oppstod ved koronautbruddet, vil også mange lesere kjenne seg igjen i de mer positive sideeffektene av pandemien. Forfatteren kunne med fordelt dvelt noe mer ved hennes problemer.

Til tross for denne svakheten er totalinntrykket av romanen likevel positivt. Veldig positivt. Romanen gir et annerledes tidsbilde i seg selv, til en viss grad gjenkjennelig i nåtid, men også interessant i ettertid.

Historien drives frem av handlinger både på det fysiske og psykiske plan. Samuel slites mellom egen selvoppholdelsesdrift og solidaritet overfor faren. Både leseren og fortelleren er i villrede. Farens stadig tiltakende sinnssyke oppførsel overdøver snart den opprinnelige faren og sørger for en grøssende god avslutning.

Virkelig.

P.S. Enkelte bokbloggere arresterer forfatteren for bruk av ordet Fatter. Jeg tenker derimot det er et snedig grep for å tone ned at faren er en fare i seg selv... Tsk-tsk!

 

Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget. Jeg kjenner ikke forfatteren privat.

Andre omtaler: Jeg har tidligere lest og blogget om forfatterens romaner (Fuglehotellet) og (Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean).

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte

Tenk deg følgende scenario:

Som barn kalte du deg Ellikken, et kallenavn som har fulgt deg opp igjennom alle år, særlig i den digitale verden. Å kalle seg det samme da en ren bokblogg skulle opprettes var den naturligste ting i hele verden. Ellikken, som i Marikken, du vet. Verdens tøffeste. Kanskje tøffere enn selv Pippi. Tenk deg da, når du får nyss om at en forfatter, hvis bok du har grundig bejublet og hatt en viss kontakt med, utgir en ungdomsbok hvis navn på heltinnen er Elliken.

OK, en K for like, jeg vet. Men like fullt: Et klassisk #denfølelsen – øyeblikk.

Integritetspørsmålet overlates til deg, det eneste jeg kan gjøre er å bedyre at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, men navnet i seg selv gjør det klunk umulig for meg å gjøre annet enn å reklamere vilt og hemningsløst. I hvert fall nesten.

Instamoment, Ellikken møter Elliken.

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Gartè

Ungdomsroman. 2014

Elliken er 15 år og misfornøyd med det meste. Hun kler seg i sort fra topp til tå, snapper jeans på Carlings og tilbringer så lite kvalitetstid som mulig sammen med sin advokatfar og sin åndsfraværende mor. Ikke så mye tid med lillebroren David heller, selv om hun egentlig, sånn strengt tatt, ville gått gjennom et helvete for å stille opp for ham. Den eneste personen som virkelig forstår henne, ser henne, er bestefaren. Nå er han syk, innlagt på sykehjem og har mistet språket.

Hun trasker rundt i Oslos gater. Alene, fordi det er best slik. Hun liker ikke de andre uansett. Rosabloggere som bare bryr seg om mote og sminke. Pappagutter som bare skal holde fasaden. Ikke sånn som Elliken som faktisk bryr seg om det som teller. Dyrevern. Økologisk mat. Miljøet.

Plutselig en dag havner hun midt oppe i en salig smørje med forsvunnet popstjerne og en potensiell miljøkatastrofe. – Midt i Oslo. Elliken er sånn cirka den eneste i hele verden som skjønner at det finnes en sammenheng, hun skjønner bare ikke helt hvorfor eller hvordan hun kan bevise det. Ikke riktig enda.

At jeg var spent på denne Elliken er en kraftig underdrivelse. Lettelsen var nokså formidabel da jeg allerede på første side leste om hennes spinkle kropp. Sammenligningen braste i bakken med dunder og brak. Lettelsen fortsatte da jeg senere kunne trekke konklusjon om at noe videre kroppsfiksering slettes ikke var noe tema. Elliken som romanskikkelse beskrives ut i fra sin personlighet og sine meningers mot. Tipp topp tommel opp for en ungdom uten de sedvanlige ungdomsproblemer, fritt for ulykkelige forelskelser, kviseproblematikk og flink pike-syndrom. Elliken er bare kul. Temmelig sær, men kul.

Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken anbefaler Elliken.

Som voksen, forsøksvis kritisk leser, vil jeg likevel fremheve en annen person som bedre beskrevet. David, Ellikens lillebror, vies langt mindre fokus, men hans fremtoning virker på meg langt mer ekte og nær enn de øvrige. Jeg tror på han, jeg liker han. Den litt keitete, usikre, prepubertale jyplingen som vil så gjerne, og tøffer seg desto mer. Han som ikke helt strekker til, som ikke er populær, men i det minste bedre likt enn hva søstera er. Og du vet, det smerter litt inni ham når han tenker slik, for han er jo så glad i henne. Du vet, selv om hun kjefter på ham og kaster ham ut av rommet. Du vet.

Like begeistret er jeg ikke for harselering av en viss reell personlighet. I boken møter vi hotellguruen Sværdalen. En skikkelig klyse, og – jeg siterer – «en middelaldrende fyr med sleik, treningsstudiomuskler og ei altfor perfekt, høy blondine til kone.» Lite sublimt, vil jeg hevde. Irriterende lite.

Jeg ville heller ikke vært bokbloggeren Ellikken om jeg ikke hadde innrømmet språklige hang-ups. Du vet, voldsom fokusering på feil og mangler som 99,99 % av befolkningen ville kalt bagateller.

Boken holder et barnlig, svært lett språk, men innimellom dukker det opp voksne uttrykk som for meg virker helt malplasserte. Elva rislet og hun satt fjetra.  Vannstand, edruelig og udugelig sladreblad. Det er noe inkonsekvent over det hele som forstyrrer helheten.

- Noe som fører meg videre til andre uheldige momenter. Uheldige for noen. Ekstremt irriterende for meg.

Som for eksempel at vår miljøbevisste Oslojente ser seg nødt til å google Akerselva. Kjenner hun virkelig ikke til elva som deler byen i to? La gå, tenkte jeg, ungdommen nå til dags etc etc. Nei, søren heller, tenkte jeg da jeg i setningene etter leste om at hun husket godt engasjementet bestefaren hadde for noe som skjedde akkurat ved… ja, nettopp, Akerselva.

Jeg klarer heller ikke å la andre episoder passere uten hevede øyenbryn. Som når Elliken befinner seg innestengt i en kjeller og hun tenker at det var «ett eller annet i blikket (hans) som sa at han ikke trodde henne». Han, som faktisk holder henne innestengt. Eller når hun i samme kjeller gjemmer mobilen sin, for deretter å bli befridd og mirakuløst nok har mobilen hjemme hos seg selv neste dag. Det er i beste fall kjedelig når en ellers spennende historie skjemmes av slike logiske brister.

Da blir beskrivelsen av hushjelpen, som både er veldreid og omfangsrik, som en bagatell å regne. Selv for meg. Også det faktum at Elliken er spinkel, samtidig som hun kritiserer rosabloggerne for anorektiske kropper.

Og bare for å henge meg enda mer opp i bagateller:

Elliken forteller Sværdalen at broren er savnet. Han spør ingen spørsmål, men snakker om økologisk villaks. Ja, jo, ok, tenker jeg. Han har noe å skjule! Han vil ikke snakke om ham! Han er skurken! Men nei, æsj, så teit, tenker jeg etterpå, for Elliken reagerer på den ekstremt sterke parfymen hans.

Ja. Du vet.

Jeg måtte bare skrive det. Øse ut av meg. Påberope meg evnen til å kritisere om det trengs. Du vet. Ikke for det, målgruppen reagerer neppe på det samme som meg, men jeg ville ikke vært Ellikken uten. Ellikken med to K’er, altså.

Ellikken, som når alt er utbasunert og sutret over, ivrer etter å poengtere både morsomme sekvenser, underholdende, likandes hovedperson og høy humrefaktor. Og spenning. Masse, masse spenning for de yngste ungdommene.

Det vet jeg. Jeg har testet det ut på min egen families målgrupperepresentant. La oss bare kalle ham Gutt (13).

Det var strengt tatt langt over sengetid da jeg presset på ham boken med nesten samme navn som meg selv. Neste morgen vekket jeg ham med mine sedvanlige spørsmål om bøker.

«Ah, det er en sånn bok man får lyst til å lese ut med en gang, men det går jo ikke», sa han med sorte ringer under øya og håret til værs.

Noen kvelder senere var han simpelthen helt nødt til å lese ferdig, det var aldeles umulig å utsette slutten enda lenger. Han leste og leste og leste enda litt til. Halv elleve klappet han sammen boken med et salig glis og nikket iherdig samtykkende til spørsmålet om boka var noe tess. Veldig spennende, ja, faktisk helt fra starten egentlig. Bra personer også, og man vet liksom aldri helt hvordan det kommer til å gå. Og ja, boka passer like godt for gutter som for jenter. Terningen ble trillet og landet på 5. Attpåtil en sterk 5’er.

Jo da. Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken og Ellikkens sønn liker Elliken. 

Kilde: Bok mottatt av forfatter/forlag. Tusen takk! 

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent. Derimot har jeg blogget heftig og begeistret om forfatterens roman Fuglehotellet. Min omtale kan leses (HER). Anbefales hjertelig!

Fuglehotellet, av Tiger Garté

Boken ble gitt i gave fra forfatterens samboer, forfatteren er fra nabobygda og innholdet er av spesiell interesse for meg både kulturelt og språklig. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke skrive noen omtale av boken. Det ville være umulig for meg å være hundre prosent objektiv.

Noen ganger blir derimot et selvpålagt krav om objektivitet og nøkternhet overstyrt av ønsket om å formidle en uventet fin leseopplevelse.

Fuglehotellet, av Tiger Garté

Tor er 17 år og tilbringer sommeren på Sunndalsøra. Her bor han sammen med sin bestemor Lily og jobber på aluminiumsverket, tettstedets hjørnstensbedrift.

- Akkurat som bestefaren Bår gjorde. Det store forbildet, den trygge klippen. For fem år siden valgte han å avslutte sitt eget liv. I en alder av 17 år sliter Tor fortsatt med å forstå bestefarens valg. Han er så stolt og glad i bestefaren, mens hans død er like fullt vanskelig å takle. Det oppleves som et tillitsbrudd, et svik. Denne sommeren bruker han til å komme nærmere en forsoning.

Parallelt med Tors egen vandring gjennom sommeren blir vi kjent med Bår. Historier, minner, gode opplevelser og tunge episoder i livet fortelles gjennom Bårs nære familievenner, venner og bekjente. Alle har på et eller annet vis formet Bår, eller fått sine liv formet av Bår. Alle bidrar til en variert og rikt bilde av ham, og en vei til forståelse for bestefarens valg. Noe er vakkert. Mye er ubehagelig.

Alle de ulike fortellerstemmene blir holdt stramt i sjakk ved en interessant veksling mellom bokmål, nynorsk og dialekt. Tors historier og samtaler holdes konsekvent på bokmål, mens øvrige fortellerstemmer holdes på nynorsk. Det er i tillegg en bred utbredelse av lokale dialektord og uttrykk. Variasjonen er fascinerende og unik, dette er ikke likt noe annet jeg tidligere har lest. – Aller mest fascinerende er hvor godt dette faktisk fungerer.

Forfatteren spiller på strenger som er umulig ikke å la seg berøre av. Fuglehotellet handler om noe vi alle kan relatere oss til. Det handler om veien mot forståelse og forsoning. Det handler om å forstå og tilgi, og det handler om å klare å gå videre.

Forsterket av vissheten om at dette er en vei forfatteren selv har gått, er dette for meg en personlig og uventet sår leseopplevelse. Boken rørte meg dypere enn jeg trodde den ville gjøre. Sårt og vakkert.



Andre bokbloggere: Beathes bokhylle er også begeistret
Kilde: Tusen takk til Forfatterfrue Karen for bok