Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer

Det er ingen norske forfattere av nyere dato jeg har vært like trofast til som Ida Hegazi Høyer. I løpet av seks år har hun utgitt fem romaner og en novellesamling, og jeg har lest samtlige. I 2014 ble hennes, i mine øyne, fremste roman utgitt: Unnskyld. Denne oppnådde senere å komme på kortlisten til Bokbloggerprisen. Senere utgivelser har ikke høstet like udelt ros fra undertegnede, men i årets Ene | Skissen synes jeg hun igjen viser takter til noe virkelig stort.

Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Roman. Utgitt i 2018.

Hun har utvilsomt en særegen stemme, denne forfatteren. Ida Hegazi Høyer leker seg med ord som få andre, velter seg i ubehageligheter og lar metaforene stå i kø. Det er som et overflødighetshorn av ordspill og bilder, for mange for mye av det gode, for meg fungerer det utmerket nettopp fordi denne strømmen er konstant.

Og der det kanskje kunne blitt vel forstyrrende balanseres det hele med mer eller mindre subtil humor. La det likevel være sagt: Dette er ingen lett tilgjengelig fortelling. Et stort vell av tolkningsmuligheter gir et like stort antall formeninger om boken. Min forståelse av boken kan være vidt forskjellig fra andres oppfatninger.

En slags handlingsforløp er likevel mulig å formidle:

Vi befinner oss i en by uten navn, i en leilighet med tre barndomsvenninner. Fortellerstemmen forblir navnløs gjennom hele boken, forsøker livnære seg som kunstner og er hard på flaska. Elena er vakker, ven og jobber som modell. Hun er huslig, tar seg av alt av innkjøp, lager mat og er limet i sine venninners liv. Et litt slitsomt lim i all dets idyll riktignok, men hennes edle natur gjør henne umulig å ikke forgude. Den tredje beboeren er Malene, et dypt deprimert vesen som stenger seg inne på sitt eget rom og samler på avisutklipp om all verdens katastrofer.

Psykisk sykdom og rusavhengighet blir balansert av Elenas strålende personlighet, men alt forandrer seg den dagen en tredje venninne, A, flytter inn. A er forfatter, har nylig avsluttet et samboerskap, og setter alt fore å skrive ferdig sitt bokprosjekt. Hun tåler ingen forstyrrelser og påkrever full kontroll over venninnenes liv.

Malene slutter helt å komme ut av rommet sitt, tung til sinns og tung i kroppen, og Elena mister all sin ynde. Et stadig voksende herpessår og et lite barn i magen utsletter all livsglede, forfallet er endelig og ureverserbart. Hennes eneste grunn til å leve er besøkene av hennes elsker, barnets far hun aldri kan få. 

I trappeoppgangen leker unger uten tilsyn, og foreldrene møter vi kun når de gir represalier til fortellerstemmen. Slik kan dere ikke leve, ikke gjør sånn, vi liker ikke at. Og rydd opp i eskene til A, krever de. Ja da, snart, vi skal gjøre det, men det blir ikke gjort. Ikke før barna forsyner seg av eskene, leker med As kopper og kar, duker og duftlys, minner fra et normalt liv. Alt som ikke lenger er. Fortellerstemmen forsøker fåfengt å rydde opp, vekke de andre, tvinge frem en normalitet i alt det absurde, men ølflaskene klirrer og kreativiteten er død.

I mens skriver A. Hun skriver og skriver, observerer og tar notater. Så en dag våkner hun fra sin berusende dvale, hun innser hva som skjer. A skriver om deres liv. Skriver deres liv.

Hvor meta er vel ikke det?

Og kanskje du nå protesterer. Du har skrevet for mye, hvorfor skal jeg nå lese boken? Og jeg svarer: Det er ikke i selve handlingen det unike ligger. Les språket, ordene, let etter betydninger, tolk bildene og lag deg dine egne svar.

- Mulig outsider til Bokbloggerprisen.

Les også: Mine omtaler av Ida Hegazi Høyers tidligere utgivelser: (Under verden) (Ut) (Unnskyld) (Fortellingen om Øde) (Historier om trøst)

Kilde: Leseeksemplar.

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer tok meg med storm da hun i 2014 fikk sitt gjennombrudd med romanen Unnskyld. Etter det leste jeg hennes foregående, Under verden og Ut, i tillegg til fjorårets Fortellingen om Øde.

I omtalen av debutromanen Under verden innledet jeg med «Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel.» En real nedtur etter i mine øyne fenomenale Unnskyld, altså. Heldigvis ga Ut meg en opptur, før jeg atter ble skuffet av Fortellingen om Øde.

Nå som jeg har lest hennes femte roman sitter jeg igjen med samme inntrykk som av debutromanen. – Jeg har ikke helt sansen for boken, men det er altfor mye å diskutere rundt boken til å la være. Jeg liker at den får meg til å gruble.

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2016. Norsk. Novellesamling.

Jeg hadde i det hele tatt ikke tenkt å vie tid og bloggrom til denne novellesamlingen. Boken har allerede fått en del publisitet. Handlingsforløp er gitt i det vide og det brede, klikk på lenker nederst i dette innlegget. Selv skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Men altså. Samlingen består av tre noveller hvor like mange hovedpersoner befinner seg i like mange europeiske storbyer. Alle tre er kvinner, anslagsvis i 30-årene, og skal oppholde seg på disse stedene i en kortere periode, uten en kjent omgangskrets rundt seg. Selv om det ikke forklares i klartekst er det nokså tydelig at alle tre nylig har opplevd samlivsbrudd, og bruker disse ukene, månedene, til å finne tilbake til seg selv.

Og som alle vet, den beste kuren mot kjærlighetssorg er den klassiske rebound-taktikken. Overlapping: Finne seg en ny, bruke og kaste. Så også her.

Oppholdene er ikke i noen av de tre novellene ment å vare over lengre tid. Kvinnene er på flukt fra sin virkelighet, de ønsker ingen tilknytning til steder eller personer hvor de nå er, og dermed oppnår de en viss form for frihet. - Og med frihet tillater man mer uten å tenke på konsekvenser. 

Apropos flukt. Kvinnen i den midterste novellen jobber på et klesmottak for flyktninger eller andre trengende. Det er neppe tilfeldig. Og akkurat som i overordnet betydning, har også hovedpersonene vanskeligheter med å la andre slippe inn. De flykter fra andre, men også fra seg selv. Banal vinkling kanskje, men det fungerer.

«Har du det bra?» blir hun spurt. I alle novellene får kvinnen spørsmålet fra sin elsker. Svaret er overfladisk, og slik får heller ikke leseren vite mer enn at det egentlige svaret er benektende. Jeg liker ofte en mangel på det emosjonelle, at man må lete etter fragmenter av smerte, etter personlige innrømmelser.

- Men som alltid: Det er en balansegang. Her savner jeg noe mer, jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på menneskene, ikke en gang i min egen fantasi. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har klekket ut gode ideer, momenter hun ønsker ha med, men glemt å legge sjela si i livene til sine romanskikkelser.

Derimot tar hun mange interessante fortellergrep som gjør romanen spennende å diskutere. 

Vi vet for eksempel ingenting om bakgrunnen til de tre kvinnene, ei heller får vi vite noen navn. Det nærmeste vi kommer er den midterste novellen hvor hun omtales med et kallenavn. Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det grundig gjennomtenkt: Dette er den eneste novellen hvor kvinnen etablerer et forhold til en annen kvinne. Også elskerinnen omtales med et kallenavn. I tillegg er det tidvis vanskelig å skille de to fra hverandre. Det er hun og hun, selvsagt med en grunn: Hun og hun blir de, både i leseren og hverandres øyne.

Og jeg vet ikke om det er mine fordommer, men jeg oppfatter det som en kamp mellom feminitet og maskulinitet. En typisk mann vil lettere distansere seg enn kvinner, og i den midterste novellen omtaler kvinnen seg som den mest maskuline. Mens hennes elskerinne klamrer seg til henne, forsøker hun å holder seg på avstand, både fysisk og emosjonelt. Samtidig sliter hun med sine følelser, hun blir stadig mer avhengig av elskerinnen. Stadig mer kvinnelig.

Det er ellers overraskende mye erotikk i boken. Rått og rett på sak. Det er sjeldent kost fra en norsk forfatter, kvinnelig sådan, nokså ung sådan i særdeleshet. – Og jammen sniker hun med temmelig mye om mensen også, i alle tre novellene. Om ikke kontroversielt, så i alle fall litt oppsiktsvekkende, selv i 2016.

Aller best er forfatteren likevel når hun leker med ordene. Slik som i novellen hvor hovedpersonen omtaler seg selv som den fremmede. På slutten av novellen blir hun selv med en fremmed hjem fra et utested. Rollene flyttes og er i stadig bevegelse. Stadig på flukt, stadig på let.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Beathe) og (Anita) er begge mer begeistrede enn meg.

Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer

I fjor leste og elsket jeg Ida Hegazi Høyers Unnskyld, og jeg var lykkelig da den fikk nok stemmer til Bokbloggerprisens kortliste. Dessverre nådde den ikke helt til topps.

I vår fulgte jeg opp med å lese hennes to første romaner: Under verden og Ut. Jeg koste meg med hennes fortellinger og jublet over språket. Så, i høst, fikk jeg hennes fjerde roman i postkassen.

Jeg pakket den ut. Kjente på omslaget. Skumleste anmeldelser med hendene foran øynene. Jeg bemerket meg at den ble nominert til den ene prisen etter den andre. Tok den frem, la den tilbake. Nølte. Kastet meg ut i det. Så, endelig, leste jeg

Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer

Norsk. Utgitt i 2015

Dr. Carlo Ritter er lei av verden slik han kjenner den, og flytter ut av livet til en øde øy for å starte på nytt. Uten klær, uten mennesker, uten å vite noe. Den første tiden ligger han bare der, på en strand mens han har sin fulle hyre med å jage bort glupske sjøløver som spiser opp hans medbrakte mat. Så, nølende, beveger han seg innover i øya. Finner vann, bygger seg hus og kjæler med en øgle. 

Slik finner de ham også, disse to som tror de har kommet til Utopia. Hun, en høygravid, deprimert ung kvinne. Han, en mann som ikke vet hva godt han skal gjøre for sin elskede. 

Og så. Baronessen og hennes elskere. Øya, Carlos fornemmelse av paradis, er blitt invadert.

Jeg var på forhånd mer tvilende til fortellingen enn til språket. Jeg trodde jeg hadde lært meg hennes særpreg og følte meg trygg på hennes bruk av ord og setningsoppbygging. 

Likevel slet jeg.

Det er noe barnlig over det. Noe naivt, noe påtatt muntlig, som virker for strebersk og kalkulert til å flyte som det skal. Det ene setningsleddet overtar etter det andre. Setninger begynner på Og og Men og jeg savner mer logiske fortsettelser. Kanskje flere pust i bakken. Til tider virker det mer som oppramsinger enn påfølgende tankerekker.

Det stod en geit i avlingen. Da de kom tilbake og solen var på vei ned over dem, så de det, at den åt tomater, og at lyset traff det hvite ragget som en selvfølge. Vent her, sa Carlo, og Marie var uansett så sliten, hun hadde ikke maktet noe annet enn å sette seg. Og hun fikk ikke med seg hvordan han fikk tak i den om den i det hele tatt forsøkte å rømme unna, men at han hadde hentet macheten sin, det så hun, at han han drepte den geita med ett eneste hogg. Så fort gikk det, hun rakk ikke engang å skvette av det brutte breket.

Hun virker ikke helt å finne tilbake til særpreget fra de tre andre romanene. Jeg undres om hun har forsøkt for hardt. Enten ved å finne hennes stemme fra de foregående, eller ved å søke etter noe nytt. For meg virker språket påtatt. Og skuffende.

Rent teknisk scorer hun på å tidvis la øya selv fortelle. Alt fra en kvinnes ståsted. Det grenser til det tåpelige, men balanserer hårfint på riktig side, takket være en god slump humor gjemt mellom alle ordene. Til og med et par cliffhangers, beklager det unorske ordet, er godt nok formulert til å fortjene sin tilgivelse. En viss erotisk ladet stemning mellom et menneske og et, la oss si, krypdyr krydrer det hele til en fortelling man simpelthen ikke kan la være å lese ferdig.

Og mest av alt: Det er befriende med andre kulisser enn den sedvanlig norske navlebeskuende tosomheten. - Tenk, en norsk forfatter som tar oss med ut i verden!

Vi snubler i tomme skilpaddeskall. Rynker på nesa av stinkende øgleslim. Flykter fra brennhet lava. Språket hennes har vært bedre tidligere, jeg liker det ikke, men det fungerer til tross for alt det stotrende, oppramsende, barnlige og kunstige. Jeg forstår ikke hvordan hun får det til. 

Desto mer gledelig overrasket var jeg over selve fortellingen. Fortellingen om øde er bygget på en fabelaktig ide og fullført som en ganske så unik røverhistorie. Samtidig er det en solid dose sannhet i det hele. - Skremmende og underlig nok. Slik følger hun også opp det bisarre i det hele med et dryss komiske innslag, i all sin fargerike forunderlighet. 

Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.

Kilde: Leseeksemplar, bedt om fra forlaget.

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Elisabeth) (Grosko) (Monica) (Moshonista) (Tine)

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer, for tiden høyst aktuell for sin Bokbloggerprisnominerte roman Unnskyld, utga i 2013 romanen Ut. Et fattig år etter debutromanen Under verden, skildrer hun i sin andre roman en kvinne som ønsker å bryte ut av sitt velregisserte A4-liv. I motsetning til debuten er språket tonet ned til fordel for handlingen. – Men forfatterens særegne stil preger stadig boken, fra perm til perm, fra side til side. Alltid til stede, og alltid befriende fascinerende.  Jeg falt pladask.

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Norsk. Utgitt i 2013.

Hun har alt. En jobb hun trives i. En ektemann som gjør alt for henne. Et strøkent hus. En høflig, glad sønn. Et hjem hvor ingen vonde ord faller, hvor alle tre kysser hverandre på pannen, kinnene og på hendene. Livet er godt og livet er perfekt.

Og kveldene mine fortoner seg på samme vis som før. Vi sitter rundt et bord, vi tre, vi spiser, snakker, porselenerer. Vi sitter rundt et bord og er familie, et hjem. Ingen har den fjerneste anelse om hva det er som ikke sies.

Skulle man tro. Problemet er bare at alt er altfor perfekt. Særlig Andreas. Hennes karismatiske, attraktive mann som ikke ville tenkt et sekund på å bedra henne. Som ikke ville sagt et vondt ord til henne. Han som alltid spør hvordan hun hatt det på jobben. Hver eneste dag, etterfulgt av to klamme, klaustrofobiske, elskelige ord. Jenta mi.

Det blir for mye. Så mye at hun går på veggen. Det går så langt at hun betviler sin kjærlighet, til og med overfor sin egen uskyldige, rene og gode sønn.

Emil er en diger ryggsekk jeg aldri setter fra meg.

Slik som i debutromanen Under verden fra 2012 og fjorårets suksess Unnskyld, fortelles historien gjennom kvinnen selv. Henne, bokens jeg.  Der hvor protagonisten i Under verden befinner seg nærmest i et emosjonelt vakuum, kjenner vi på langt sterkere følelser i romanen Ut. Kvinnen er rasende. Rebelsk og utålmodig. Hun spyr av sitt perfekte A4-liv. Trangen til å bryte ut av sine veloverveide, fornuftige og trygge rammer er overveldende i all sin klaustrofobiske angst for stagnasjon.

Jeg tar bussen til byen. Jeg går av hvor som helst.

Og akkurat som hennes opprør er stille, innestengt og skjult, er også romanens språk kraftig nedroet i forhold til hennes debut. Bildebruken er mer nøysom, samtidig som hun i denne boken leker mer med eksempelvis rim og andre ordspill. «Et trengende, sprengende fengsel» og «En kime til en annen time». – Fra tid til annen, som befriende regndråper fra en skyfri og brennhet sommerdag.

Til sammenligning blir denne oppfølgeren ved første øyekast nærmest minimalistisk, selv om hun har lykkes godt i å videreføre sitt særpreg. Handlingen tar større plass, slik at forfatterens egenartede språk og fortellerstil blir satt litt i skyggen.

Ute. Det er noe rart som foregår, i den avkledde hagen, noe hardt som vil inn, med trærne, med bakken, med blomstene. Noe som ringer fra byen, fra byene, fra skinneganger, tunneler og frosten som kleber seg fast. Vår egen pol, år null, alle sier at våren er på vei. Men det blir aldri sommer. Det er noe hardt som vil inn.

Parallellene til hennes jobb som vernepleier er tydelige. Hun lar oss bli kjent med, så godt det lar seg gjøre, pasientene hun tar seg av. Hugo, den storvokste mannen som spiser sin egen bæsj og jokker mot brusflasker. Han som nekter å stå oppreist, men som hun har et intenst ønske om å lokke med seg opp til fjellet. Clementine, den livlige, satiriske kvinnen som er innestengt i en kropp som lenker henne til en rullestol, fullt alarmert til stadige spasmer og kramper. Hun skal faen meg ikke ha noe lettøl, men det koster henne alt å si det. De to sterkt autistiske brukerne, som lever fullstendig i sine egne verdener, samtidig som de alltid blir plassert sammen. Akkurat som de er venner. Akkurat som de bryr seg.

Alle disse pasientene, som er gitt opp av foreldre, myndigheter og eksperter. Alle disse pasientene som tillegges meninger, verdier, tanker og følelser de ikke har. Alle disse pasientene man så gjerne vil hjelpe, men til hvilken pris og for hvem sin skyld?

All denne lengselen bak funksjonshemmede kropper eller stagnerte sinn. All denne lengselen innhyllet i et godt ekteskap, en veloppdragen sønn og et hjem fylt til randen av det mest stilrene design.

Det er noe hardt som vil inn. Et trengende, sprengende fengsel. En ødelagt, sønderknust mur. Det er noe hardt som vil ut, kanskje. Noe hardhendt som trenger seg igjennom. Jeg har bare følelse ytterst i fingertuppene.

Alt dette sinnet. Hennes sinne. Hennes protest mot det snille og riktige, det dørgende kjedelige. Hennes trang til å oppleve noe annet fører henne på ville veier. Hun tar gale valg, selv om de for henne er riktige. I alle fall der. Da.

Og likevel setter hun seg ved kjøkkenbenken når hun drikker i seg sorger og frustrasjoner om nettene. Akkurat der hvor mannen har hamret ned en kile i en ellers perfekt og lytefri kjøkkenbenk. Og likevel kjøper hun en ny hamster, selv om hun tråkket i hjel den opprinnelige. Likevel kaller hun sin elsker for Ulv. Aldri ved navn.

Hun opprettholder en distanse til det hele, selv om hun likevel forstår at hun ikke gjør det riktige. Det korrekte. Akkurat som om det er noe hun ønsker.

Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Hennes debutroman Under verden, utgitt i 2012, er omtalt i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne (Julie) sin omtale.

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Dette er ingen bokomtale som vil gi deg ønske om å lese boka. Eller kanskje den vil det. Jeg vet ikke. Den avslører alt, selv uten å gi mer enn tre linjers handlingsresyme. Det er en salig blanding av radbrekking, hyllest og slakt. Denne omtalen, radbrekkingen, hyllesten og slakten er like selvmotsigende som boken selv.

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Debutroman. Norsk. Utgitt i 2012.

Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel. Unnskyld, da.

Romanens protagonist er en ung kvinne som etter et samlivsbrudd flytter inn i en hytte. Hun ønsker å starte et nytt liv på et nytt sted og skape et nytt hjem. Hun vasker og skrubber og renser, får seg jobb i den lokale klesbutikken, skriver romaner på si og spiser kake hos naboen hver søndag.

Et snaut handlingsresyme, og likevel forteller den alt. Det er ikke stort som skjer i boken, og likevel er det mye å skrive om.

Slik tåka skal henge og lette og henge igjen, og fugler skal fly sørover mens nettene fryser, skal like mange dager bli de første som dager som blir sist. Fort, fort kommer ny tid og fortere henger gammel tid igjen. Det er november, det er dagen jeg bestemmer meg for å bli værende, og helt plutselig: en annen tid.

Og la oss ha det helt klart allerede nå. Jeg likte ikke boken. Ikke i det hele tatt. Den ga meg ikke noe. Handlingen var uinteressant, og den ble ikke løftet av verken språk eller oppbygging. Jeg så ikke helt sjarmen, selv om jeg så at hun prøvde.

Hun lykkes visst også, i det boken i sin tid ble nominert til P2-lytternes pris og fikk gjennomgående god kritikk. Og hun lykkes også i mitt tilfelle, for boken ga meg noe. – Men ikke før jeg hadde lest den ferdig.

Og misforstå meg rett. Jeg liker ikke boken. Jeg irriterer meg over den.

Jeg irriterer meg, fordi det er så mye jeg likevel liker. Noe jeg finner ut av etter hvert som jeg skriver. Og jeg liker det ikke.

Sjarmen med bokblogging er muligheten det gir meg til å studere bøker mer inngående enn jeg ville gjort uten min selvpålagte tvang til å omtale leste bøker. Anmelde, om du så vil. Dette er nok mer det sistnevnte. Helst ikke radbrekke, men i det minste argumentere hvorfor en bok ikke helt holder mål. I det minste argumentere hvorfor boken ikke appellerer til meg.

Men jeg er irritert. Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på en bok på bare 186 sider. Den ga meg ingenting og likevel masse. Mer enn nok.

Jeg fikk ikke noe ut av boken, men jeg får masse ut av å skrive om boken. Hvor irriterende er vel ikke det.

Protagonisten irriterer meg. Vi vet usedvanlig lite om henne. Vi vet kjønnet, men det er også praktisk talt det eneste. Vi fornemmer at hun er relativt ung, men det er kun en antakelse ut i fra neste avsnitt. Problemet med at vi vet så lite om henne, er at forfatteren ikke tillater at vi får innblikk i hennes følelser. Vi serveres beskrivelser av hva hun gjør, og hennes tanker uttrykkes ut i fra ytre beskrivelser av natur og hennes bevegelser i omgivelsene. Dette overlater oss til i overkant mange tolkninger. Nærmest uten mål og mening. Jeg liker ikke henne. Hun gir meg ikke lyst til å forstå meg på henne. Hun gjør meg ikke nysgjerrig. Og dette til tross for at boken fortelles i jeg-person.

Hun innleder attpåtil et temmelig usympatisk seksuelt forhold til en person hun slettes ikke skulle innlemmet seg med. Ideen er uakseptabel i seg selv, og blir ikke mer appetittlig av å ikke få noen videre forklaring på hva eller hvorfor. Vi fortelles ikke en gang hva hun får ut av dette forholdet.

Er det nå man skal dra hjem? Er det n man skal stå stille? Jeg vet ikke. Og så vet jeg heller ikke hva det er jeg ikke vet. For ingenting teller, til sist, ikke for noen ting – verden stopper ikke, stopper aldri, og ingen tjener døden ved å grine. Så jeg tørker opp, jeg skrubber gulvet, går i dusjen, sånn som planlagt. Vasker håret, huden, øynene, hendene. Jeg kler på meg. Rene klær. Et heftig lag med sminke.

Hjemme regner det som aldri før, en innsjø flyter opp på jordet.

Vi lever i nuet. Forfatteren inviterer oss inn i hennes tanker, selv om det blir mest sansing og hennes oppfattelse av hendelsesforløpet. Hun er opptatt av å skape et nytt liv, et nytt hjem, og hun fokuserer ytterst lite på hva som har ført henne til denne lille, illeluktende hytta i skogen. Vi vet hun har fått hytta etter et skilsmisseoppgjør, og i en samtale med hennes kolleger kommer det frem at hun tidligere har jobbet på en terminalpost. Altså, tatt seg av døende pasienter. Etter dette fortelles vi, knapt nok uten ord, om en pause på ti år. Med dette tomrommet fortelles også en historie, mer enn en antydning, om en sorg, et mørke, en uuttalt depresjon. Noe, ett eller annet, som trolig har ført henne inn i et destruktivt forhold, i det minste et ekteskap som ikke har ført til noen lykke. Vi vet ikke hva, og vi vet heller ikke hennes følelser rundt dette, selv om noe kommer frem i lyset gjennom utdrag fra hennes påbegynte roman. Samtidig avsløres denne jobberfaringen som vi ikke helt forstår hva vi skal bruke til. Vi vet noe om henne, vi erverver en kunnskap, som vi vanskelig kan dra nytte av når vi leser boken.

Jeg får det ikke helt til å henge sammen. Denne plutselige avsløringen av en fortid hun ellers ikke sier noe om.

Den aller sterkeste indikasjonen på depresjon og angst får vi av hennes fornemmelse av et stort og uhyre skummelt dyr i skogen. Et dyr som ikke beskrives som noe annet enn stort, farlig og som et, ja, dyr. Dette truende i bakgrunnen, som aldri helt vil gi henne fred. Slik som kanskje gjedda i vannet, ga oss et forsiktig frampek på det som kommer senere. En gjedde som biter av en finger mens hun i et øyeblikks fredfylt ro tar et bad.

Det som kunne vært finurlig og originalt blir for mye av det gode. Jeg leser og leser mens jeg spoler tilbake i det evinnelige og kommer ingen vei. Det er bråk som er så stille som mus, og stormer som knapt nok får et ospeløv til å skjelve. Hele tiden.

Det underliggende dystre, selve årsaken til at hun tvinger seg selv til å bygge seg et hjem, et nytt liv, er i utgangspunktet interessant. Men spiren forsvinner i all hennes språklige lekenhet og utbredte bruk av komikk.

Komikk, humor eller ironi om du vil. Det er mye av det, overalt og med overlegg. Forfatteren leker boken igjennom med ord og setninger. Språket er rikt og frodig. Lekent. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Lekenheten gir i all hovedsak utspring i overdrivelser og selvmotsigelser.  Nettopp dette er også bokens store pluss, selv om det til min frustrasjon går ut over det alvorlige i bunn.

Samtidig blir dette til tider, og i mitt tilfelle temmelig uavbrutt, slitsomt. Det er ingen tvil om at forfatteren har ordene i sin makt, men her vil hun aldeles for mye. Leseren står på stedet hvil, teksten fører oss ingen steder. Det skitne blir så usedvanlig skittent, men samtidig, når forfatteren ombestemmer seg i samme setning, skinnende rent.

Det kunne vært fortreffelig, genialt, men det blir for mye.

Akkurat som den evigvarende ironiseringen av bygdas store forfattersønn, Per Petterson. Nærmest som en rød tråd gjennom hele boken, uten at jeg ser den store sammenhengen utenom at hun også er forfatter. - Dog mer famlende og uerfaren enn ham. Jeg kunne humret litt over det, isolert sett, beskrivelsene er treffende og gjenkjennbare, men jeg klarer ikke helt å se selve poenget.

Jeg har kanskje kjørt meg litt fast i min egen frustrasjon.

Men la oss nå anta at denne kvinnen forsøker å komme seg videre i livet. At hun forsøker å legge bak seg traumer, kvele angst og dykke ut av depresjonens mørke. Forfatteren skriver mye om å skape seg et hjem, så er det kanskje også et poeng at hun konsekvent bruker begrepet hytte, fremfor et lite hus i skogen. Hytte, som i et midlertidig hjem.  Bildebruken i dette tilfellet er utallige.

Slik som stanken i hytta. Til tross for at hun vasker seg halvt i hel forsvinner ikke den vonde lukten fra tak og vegger. – Akkurat som fortiden følgelig heller aldri helt slipper taket. Lukten kan ikke vaskes bort, og alle minnene kan ikke glemmes. Det blir nesten litt for enkelt.

Akkurat som når stormen etterlater seg et enormt kaos av søppel. Alt kommer opp til overflaten. Og akkurat som hun går til hyppige innkjøp av musefeller for å få bukt med sitt illeluktende problem. Ikke før hun går til fysisk angrep, river opp bordkledningen, og oppdager alle rottene, kan hun for alvor ta grep. Vi overlater ikke så mye til fantasien, gjør vi vel. 

Derimot gjør hun noe uvanlig ut av de i utgangspunktet overtydelige bildene av kunder som hele tiden roter i hennes pent brettede klesstabler i butikken. Her blander forfatteren inn et annet og ellers overbrukt virkemiddel. Humoren. Hun lar disse slitsomme kundene ha en mer ondsinnet agenda. Jeg sier ikke at det er et genialt trekk, igjen er det med på å ødelegge det alvorlige, men når hun først har begynt, var i alle fall dette et morsomt trekk. Det er noe galgenhumoristisk over det hele.

Noe annet jeg likte er hennes forhold til sine nærmeste – og kanskje eneste – naboer. Timmi og Tulla, pussige navn, noe liksomaktig og distansert i seg selv, har et utall barn og driver gård og grunn med den største seriøsitet. Hver søndag inviteres protagonisten hjem til dem. Hver søndag sitter barna rundt bordet, alle som en som tente lys, pent på rekke og rad, med store øyne og høflige smil. Det er noe påtatt over det hele, noe stabilt og korrekt, og samtidig så konstruert og forstyrret. Som selve inkarnasjonen av bokens gjennomgående gjentakelser og selvmotsigelser, serveres Tulla noe godt til kaffen hver søndag. Aldri det samme, men alltid noe godt. 

Søndag er det andre boller. Vi skal på det vanlige søndagsbesøket hos naboen. Timmi og Tulla har insistert. Vi sitter i stua med kaffen og er fyllesjuke eller mette eller trøtte eller redde, og jeg vet ikke hva som er verst; at de nye vennene skal treffe de gamle eller at de gamle skal treffe de nye, men uansett hører de ikke sammen.

Jeg har sagt og synset og kritisert i overkant mye, og siden selvmotsigelser er et stort poeng ved denne boken, er det på sin plass med følgende ord:

Jeg liker ikke boken, men jeg liker boken.

Hadde jeg ikke likt den, sånn på ordentlig, ville jeg ikke skrevet så mye om den. Kritisert den halvt i hjel, forsøkt å grunngi det overfor meg selv. Forsøkt å diskutere meg frem til hvorfor jeg likevel skal like den.

Det er frustrerende og irriterende, men likevel spennende og interessant. Under verden pirrer min nysgjerrighet. Så til de grader, faktisk, selv om jeg underveis i lesingen ønsket å slenge boken i veggen mer enn en gang. Forfatteren demonstrerer unektelig en egenart som få innehar. Men det er kanskje nettopp det, at hun demonstrerer. Det er for tydelig. Hun viser for mye og vil enda mer.

Jeg vet ikke. Når boken er lest og innlegget er skrevet sitter jeg igjen med en tanke om at det kanskje var noe med denne læresetningen vi måtte pugge i ung alder. Jeg som egentlig hadde bestemt meg har nesten ombestemt meg. Du vet. Kanskje er det nettopp slik:

Minus pluss minus blir pluss.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Nå gjenstår hennes andre bok, Ut.

Andre bloggere: Jeg fant stor inspirasjon (med hendene foran øynene) og glede i å lese (Bokverkets) omtale av boken. Når jeg så googler meg frem til (Around Books) sin omtale, kan jeg ikke annet enn å smile av behovet for å sortere alle inntrykkene. Jeg er definitivt ikke alene.

Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

I fjor leste jeg en bok som slo pusten ut av meg. Fikk meg til å legge meg i fosterstilling under dyna. Til å grine. Til å gruble. Til å undres. Boken skremte meg. Ga meg vondt i magen. Det var i fjor.

I år ble den nominert til Bokbloggerprisen 2014 og fikk såpass mange stemmer at den havnet på kortlisten.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer, flittig lest av opptil flere revisorer!

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Siden den gang i september 2014 har jeg lånt ut boken til flere kollegaer. Jeg har lest et utalls anmeldelser og omtaler. De fleste er begeistrede. Ingen er upåvirkede. Boken gjør noe med alle som leser den. 

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Du kan ikke lese denne boken uten at et vell av følelser flommer ut av deg.

Noen irriterer seg voldsomt over situasjonen jeg-fortelleren setter seg inn i. Andre frustreres over bildebruken til forfatteren. Plottet i seg selv trigger negative følelser. Språket og alle virkemidlene trigger enda flere følelser.

Men til tross for alt det frustrerende, ekle, motbydelige, irriterende og alt som skurrer: De aller, aller fleste klarer ikke legge fra seg boken. Klarer ikke slutte å snakke om den. 

Flertallet elsker boken. Resten elsker å hate boken.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 

Det er noe sånt, satt på spissen og hauset opp en smule. Kanskje.

Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at boken i aller høyeste grad fortjener en slik plassering. Ei heller en slik pris. 

Du leser ikke denne boken uberørt. Ida Hegazi Høyer gir med boken Unnskyld en leseopplevelse av de helt, helt sjeldne. 

Slikt bør applauderes. Høyt og lenge.

Ellikken anbefaler

Les gjerne min opprinnelige omtale av (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer), publisert 18. september 2014.

I februar 2015 har jeg, som ledd i samlesingsprosjektet til Bokbloggerprisen, satt meg fore å lese forfatterens to foregående romaner: Under verden og Ut. Omtaler av disse vil bli publisert i løpet av de neste to ukene.

Samlesing

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014 har komiteen v/ Silje arrangert samlesing av Unnskyld hele februar måned. Les (presentasjon) og (andre bloggeres omtaler).

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2014.

Hun er bare 21 år. Kan ikke så mye. Skjønner ikke så mye. Det eneste hun skjønner er at hun har funnet sitt livs kjærlighet, sitt anker, hos Sebastian. Han som kan så mye, vet så mye. Han som utfordrer livet ved å hoppe ned fra høye stup, i fritt fall, arrogant og egenrådig. Han som studerer, utvikler sin egen filosofi. Han som bare vil henne alt godt.

Han som binder et fiskesnøre rundt ringfingeren hennes og sier at de to, de to skal alltid være sammen. Ingen eller ingenting kan skille de fra hverandre. Dette er kjærlighet. Dette er evighet.

Han er hennes kjærlighet. Hennes i all evighet. Fiskesnøret er skarpt og vondt. Likevel klipper hun det ikke av. Det skjærer hull i huden, det går betennelse, det lukter råttent og hun skjuler det urene med bandasje. – Til snøret en dag plutselig går inn under huden, og ny hud dekker over det gamle. 

Det vokser ikke helt som det skal, men betennelsen forsvinner, og snøret – ringen – er inne i henne for alltid.

Akkurat som Sebastian. Hennes livs kjærlighet. Samboer, beste venn, elsker, livsledsager. Selv om Sebastian viser seg å være en helt annen enn han fortalte, enn han viste henne, enn hun trodde. Hun slipper ikke taket, hun vil redde ham, gjøre alt godt igjen. For han er hennes, og hun er hans.

Akkurat så sårt og sterkt er den lille, store fortellingen. Det handler om et parforhold som går i stykker og det handler om to som mister hverandre, og samtidig seg selv. Dette er hennes fortelling om ham. Til ham.

Alle spørsmålene, alle bebreidelsene, mangelen på bebreidelser. Alle de sårede følelsene, det intense ønsket om å forstå, behovet for å forenkle alt det vanskelige.

Hun forsvarer og godtar. Unnskylder og fortviler. Hjelper. Gir aldri opp. Selv ikke nå, nå som ingen flere svar kan gis. Bare spørsmålene er igjen.

For hvordan kunne det skje? Hvordan kunne han endre seg så mye at selv hun forandret seg? Hun mistet seg selv, hun ble ham, og hun kunne ikke stanse det. Og likevel ble hun.

Ida Hegazi Høyer imponerer med sitt enkle, men drømmende språk. Alle disse bildene, metaforene, som naturlig føyer seg inn i historien. Lettfattelig og samtidig med et hav av muligheter for å smake litt ekstra på hennes tankerekker. Pinnsvinet. Rådyret og elgen. Ringen, 

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Akkurat som hun ble. Hun vek aldri fra hans side. Ikke en gang da hun forstod at hun ikke lenger visste hvem han var. Ikke egentlig. Selv ikke da.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 

Kjærlighet som overvinner alt. Kjærlighet som er større enn deg selv.

- Veldig, veldig anbefalt.

Kilde: Mottatt av forlaget. Takk og ekstra ros for det fantastiske omslaget.

Andre bloggere: Les også den fin-fine anmeldelsen til (Tine).