Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer

Det er ingen norske forfattere av nyere dato jeg har vært like trofast til som Ida Hegazi Høyer. I løpet av seks år har hun utgitt fem romaner og en novellesamling, og jeg har lest samtlige. I 2014 ble hennes, i mine øyne, fremste roman utgitt: Unnskyld. Denne oppnådde senere å komme på kortlisten til Bokbloggerprisen. Senere utgivelser har ikke høstet like udelt ros fra undertegnede, men i årets Ene | Skissen synes jeg hun igjen viser takter til noe virkelig stort.

Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Roman. Utgitt i 2018.

Hun har utvilsomt en særegen stemme, denne forfatteren. Ida Hegazi Høyer leker seg med ord som få andre, velter seg i ubehageligheter og lar metaforene stå i kø. Det er som et overflødighetshorn av ordspill og bilder, for mange for mye av det gode, for meg fungerer det utmerket nettopp fordi denne strømmen er konstant.

Og der det kanskje kunne blitt vel forstyrrende balanseres det hele med mer eller mindre subtil humor. La det likevel være sagt: Dette er ingen lett tilgjengelig fortelling. Et stort vell av tolkningsmuligheter gir et like stort antall formeninger om boken. Min forståelse av boken kan være vidt forskjellig fra andres oppfatninger.

En slags handlingsforløp er likevel mulig å formidle:

Vi befinner oss i en by uten navn, i en leilighet med tre barndomsvenninner. Fortellerstemmen forblir navnløs gjennom hele boken, forsøker livnære seg som kunstner og er hard på flaska. Elena er vakker, ven og jobber som modell. Hun er huslig, tar seg av alt av innkjøp, lager mat og er limet i sine venninners liv. Et litt slitsomt lim i all dets idyll riktignok, men hennes edle natur gjør henne umulig å ikke forgude. Den tredje beboeren er Malene, et dypt deprimert vesen som stenger seg inne på sitt eget rom og samler på avisutklipp om all verdens katastrofer.

Psykisk sykdom og rusavhengighet blir balansert av Elenas strålende personlighet, men alt forandrer seg den dagen en tredje venninne, A, flytter inn. A er forfatter, har nylig avsluttet et samboerskap, og setter alt fore å skrive ferdig sitt bokprosjekt. Hun tåler ingen forstyrrelser og påkrever full kontroll over venninnenes liv.

Malene slutter helt å komme ut av rommet sitt, tung til sinns og tung i kroppen, og Elena mister all sin ynde. Et stadig voksende herpessår og et lite barn i magen utsletter all livsglede, forfallet er endelig og ureverserbart. Hennes eneste grunn til å leve er besøkene av hennes elsker, barnets far hun aldri kan få. 

I trappeoppgangen leker unger uten tilsyn, og foreldrene møter vi kun når de gir represalier til fortellerstemmen. Slik kan dere ikke leve, ikke gjør sånn, vi liker ikke at. Og rydd opp i eskene til A, krever de. Ja da, snart, vi skal gjøre det, men det blir ikke gjort. Ikke før barna forsyner seg av eskene, leker med As kopper og kar, duker og duftlys, minner fra et normalt liv. Alt som ikke lenger er. Fortellerstemmen forsøker fåfengt å rydde opp, vekke de andre, tvinge frem en normalitet i alt det absurde, men ølflaskene klirrer og kreativiteten er død.

I mens skriver A. Hun skriver og skriver, observerer og tar notater. Så en dag våkner hun fra sin berusende dvale, hun innser hva som skjer. A skriver om deres liv. Skriver deres liv.

Hvor meta er vel ikke det?

Og kanskje du nå protesterer. Du har skrevet for mye, hvorfor skal jeg nå lese boken? Og jeg svarer: Det er ikke i selve handlingen det unike ligger. Les språket, ordene, let etter betydninger, tolk bildene og lag deg dine egne svar.

- Mulig outsider til Bokbloggerprisen.

Les også: Mine omtaler av Ida Hegazi Høyers tidligere utgivelser: (Under verden) (Ut) (Unnskyld) (Fortellingen om Øde) (Historier om trøst)

Kilde: Leseeksemplar.