7.12.15

Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer

I fjor leste og elsket jeg Ida Hegazi Høyers Unnskyld, og jeg var lykkelig da den fikk nok stemmer til Bokbloggerprisens kortliste. Dessverre nådde den ikke helt til topps.

I vår fulgte jeg opp med å lese hennes to første romaner: Under verden og Ut. Jeg koste meg med hennes fortellinger og jublet over språket. Så, i høst, fikk jeg hennes fjerde roman i postkassen.

Jeg pakket den ut. Kjente på omslaget. Skumleste anmeldelser med hendene foran øynene. Jeg bemerket meg at den ble nominert til den ene prisen etter den andre. Tok den frem, la den tilbake. Nølte. Kastet meg ut i det. Så, endelig, leste jeg


Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Utgitt i 2015

Dr. Carlo Ritter er lei av verden slik han kjenner den, og flytter ut av livet til en øde øy for å starte på nytt. Uten klær, uten mennesker, uten å vite noe. Den første tiden ligger han bare der, på en strand mens han har sin fulle hyre med å jage bort glupske sjøløver som spiser opp hans medbrakte mat. Så, nølende, beveger han seg innover i øya. Finner vann, bygger seg hus og kjæler med en øgle. 

Slik finner de ham også, disse to som tror de har kommet til Utopia. Hun, en høygravid, deprimert ung kvinne. Han, en mann som ikke vet hva godt han skal gjøre for sin elskede. 

Og så. Baronessen og hennes elskere. Øya, Carlos fornemmelse av paradis, er blitt invadert.

Jeg var på forhånd mer tvilende til fortellingen enn til språket. Jeg trodde jeg hadde lært meg hennes særpreg og følte meg trygg på hennes bruk av ord og setningsoppbygging. 

Likevel slet jeg.

Det er noe barnlig over det. Noe naivt, noe påtatt muntlig, som virker for strebersk og kalkulert til å flyte som det skal. Det ene setningsleddet overtar etter det andre. Setninger begynner på Og og Men og jeg savner mer logiske fortsettelser. Kanskje flere pust i bakken. Til tider virker det mer som oppramsinger enn påfølgende tankerekker.
Det stod en geit i avlingen. Da de kom tilbake og solen var på vei ned over dem, så de det, at den åt tomater, og at lyset traff det hvite ragget som en selvfølge. Vent her, sa Carlo, og Marie var uansett så sliten, hun hadde ikke maktet noe annet enn å sette seg. Og hun fikk ikke med seg hvordan han fikk tak i den om den i det hele tatt forsøkte å rømme unna, men at han hadde hentet macheten sin, det så hun, at han han drepte den geita med ett eneste hogg. Så fort gikk det, hun rakk ikke engang å skvette av det brutte breket.
Hun virker ikke helt å finne tilbake til særpreget fra de tre andre romanene. Jeg undres om hun har forsøkt for hardt. Enten ved å finne hennes stemme fra de foregående, eller ved å søke etter noe nytt. For meg virker språket påtatt. Og skuffende.

Rent teknisk scorer hun på å tidvis la øya selv fortelle. Alt fra en kvinnes ståsted. Det grenser til det tåpelige, men balanserer hårfint på riktig side, takket være en god slump humor gjemt mellom alle ordene. Til og med et par cliffhangers, beklager det unorske ordet, er godt nok formulert til å fortjene sin tilgivelse. En viss erotisk ladet stemning mellom et menneske og et, la oss si, krypdyr krydrer det hele til en fortelling man simpelthen ikke kan la være å lese ferdig.

Og mest av alt: Det er befriende med andre kulisser enn den sedvanlig norske navlebeskuende tosomheten. - Tenk, en norsk forfatter som tar oss med ut i verden!

Vi snubler i tomme skilpaddeskall. Rynker på nesa av stinkende øgleslim. Flykter fra brennhet lava. Språket hennes har vært bedre tidligere, jeg liker det ikke, men det fungerer til tross for alt det stotrende, oppramsende, barnlige og kunstige. Jeg forstår ikke hvordan hun får det til. 

Desto mer gledelig overrasket var jeg over selve fortellingen. Fortellingen om øde er bygget på en fabelaktig ide og fullført som en ganske så unik røverhistorie. Samtidig er det en solid dose sannhet i det hele. - Skremmende og underlig nok. Slik følger hun også opp det bisarre i det hele med et dryss komiske innslag, i all sin fargerike forunderlighet. 

Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.




Kilde: Leseeksemplar, bedt om fra forlaget.
Andre bloggere: (Anita(Beathe) (Elisabeth) (Grosko) (Monica) (Moshonista) (Tine)

11 kommentarer:

Ingalill. sa...

Du er ikke den første som bruker ordet påtatt om språket til Høyer i denne boka. (Haruhi? Elisabeth?) Syntes selv også at det ødela. Språket har allid virket viktigere i bøkene hennes enn plottet - og i denne synes jeg ingenting stemte. Bortsett fra det vakre blå coveret. Merkelig nok så jeg tidligere i dag at Natt&Dag har nominert Øde til årest bok?? - uansett Ut er min Høyerfavoritt.

Tine sa...

Glimrende omtale av boken. Selv leste jeg den og gledet meg over den originale historien, og muligheten til å lese "et eventyr" av en roman. Jeg har nok ikke hengt meg opp i språket slik som du, men jeg nikker gjenkjennende av det du sier i omtalen din.

Anita Ness sa...

Jeg synes Haruhis beskrivelse av "påtatt" språk, var treffende.. Min mening finner du her: http://artemisiasverden.blogspot.no/2015/11/7-norske-2015-bker-enda-et-samleinnlegg.html

Ellikken sa...

Haruhi: Jeg tror du må komme på banen og gi meg en lenke, jeg har lett meg halvt ihjel på bloggen din :)

Ingalill. sa...

Ellikken: Tror ikke hun har skrevet om den (hun burde). Referansen er fra kommentarfelt. Elisabeths tror jeg - eller kanskje det var Monica - eller begge.

Groskro sa...

What likte du den ikke? :) Jeg syntes ikke "Øde" var så bra som "Unnskyld", men den er underholdende og jeg likte historien om Galapagos-øyene. Takk for link!

Anita Ness sa...

Tror det var i Monikas- i alle fall. Og et annet sted..

Haruhi sa...

Lenke? Omtale? Burde? Skjønner ikke.

Det er uansett jeg som har sagt påtatt, både i Monikas, Elisabeths og Ingalills kommentarfelt (tror jeg). Forsetter trenden her: påtatt, anstrengt og lissom kunstnerisk. Du setter fingeren veldig godt på det som skurrer her. Selv synes jeg historien er litt slapp også, eller gjennomførelsen, hun har jo den fantastiske bakgrunnshistorien også ender det opp med å bli kjedelig uansett. Høydepunktet for meg var øgla. Skal nå jobbe hardt for å snike inn i en av de ekte galapagosmemoarene i en biosirkel.

Haruhi sa...

Var dette med ekte memoarer noe jeg innbilte meg? Var helt sikker på at det ble nevnt noe bakerst i boka, men nå finner jeg ingenting - bare en film fra 2014. Arg.

Ina sa...

Tror jeg er den eneste som ikke har lest noe av denne forfatteren ennå. Jeg burde vel skamme meg:)

Ellikken sa...

Ah, Harihi, endelig! Nå har jeg fått det med meg, både her og der, og vi er alle hjertens enige om at påtatt er et treffende begrep 8-)

Det plager meg. For selv om det er påtatt og kanskje forsøksvis kunstnerisk, er det samtidig så barnlig formulert. På en måte, ikke sant? Det forvirrer meg. Det er ikke helt henne, slik jeg er vant til å lese hennes bøker.