Jar, av Leonard Ibsen

Vesle Leonard er sønn av sin mor og barnebarn av sin mormor. En mormor som en gang i tiden skilte seg fra sin mann, tok seg en elsker og levde ut sin kunstnerdrøm. En mor som mistet sin mann og fant en annen. En mann som tok seg til rette og oppfostret sin stesønn med spark og sinne.

Jar, av Leonard Ibsen

Debutroman. Selvbiografisk. Utgitt i 2015.

I romanen møter vi forfatteren selv. Han er voksen nå. Der han som barn bare tok imot, er han nå den som gir. Den som vill av raseri slår sin egen kone.

Kanskje er det frykten for at han at ikke skal klare å slutte, som får ham til å skrive en så til de grader selvutleverende roman. En debutroman, intet mindre. Kanskje frykter han det utenkelige, at han snart skal la sitt raseri gå ut over sine to små sønner.

Eller kanskje er det bare fiktivt. Et høyst spekulativt forsøk på å høste oppmerksomhet i bokmarkedet. Voldshandlingene som beskrives er akkurat litt for ubehagelige til at leseren skal kunne ta inn over seg at dette faktisk har skjedd. At dette skjer. Ikke med en person vi ikke helt vet hvem er, men faktisk forfatteren selv. At forfatteren selv er den som har blitt slått, men mest av alt også er den som slår.

Romanen Jar er ingen bok som gjør deg uberørt. Den opprører og provoserer. Litterært er den ujevn, men god på sitt beste. Forfatteren boltrer seg i beskrivelser, og det er knapt nok den farge som ikke kan brukes til den minste ting. Av og til blir resultatet glitrende. Andre ganger pompøst og overdrevent. Hans skrivestil er like fullt noe annerledes enn den gjengse norske skribent, og vekker nysgjerrigheten for fremtidige utgivelser.

Jeg slapp ikke de lysende prikkene, jeg holdt dem fast med blikket, i hvitt og rødt der de kom inn fra høyre og gradvis gled mot venstre før de forsvant bak den øvre vinduslisten og var vekk. Deretter kommer lyden: et behersket brøl, hardt, men like fullt gradvis og tiltagende, skrapende.

Boken er skrevet i sinne og frustrasjon, med nærmest en kronologisk oppramsing av vonde minner fra barndom og oppvekst. Stefars voldshandlinger og mors neglisjering har resultert i et uhåndterlig raseri som går ut over hans egen kone. Han kopierer sin egen stefar.

Mens stefaren presser luften ut av ham ser moren en annen vei. Ærlig talt Leonard, du kan takke deg selv, sier hun og går ut på kjøkkenet. Likevel nærer den voksne Leonard stadig en ømhet for henne, femten-tjue år senere. En ømhet som er skrøpelig og bitter, men like fullt en sønns kjærlighet. – Full av sprekker, forsøkt reparert gang på gang. For hvorfor lot hun ham gjøre dette mot sin sønn? Hvordan kunne hun?

Noe oppgjør blir likevel aldri tatt. Ikke egentlig. Livet går sin gang. Kanskje er dette en mangel ved boken, eller kanskje gjør dette fraværet, dette uforløste, boken bedre.

Boken inneholder så mye smerte og sårhet at leserne vil reagere på ulikt vis. Personlig overskygget det ujevne språket min begeistring, en begeistring som uavhengig av dette vanskelig lar seg kombinere med det ubehagelige og etisk problematiske. Dessverre oppfattet jeg også avslutningen som svak og uforståelig.

Likevel er det høydepunkter som bærer historien videre i erindringen. Slik som erindringen om hvordan han som ung tenåring ber moren hjelpe ham med å sette sammen hans aller første modellfly.

«Leonard!» roper hun, «har du ikke forstått!». Hassan betrakter med et nærmest forundret blikk. «Hvis du ikke holder kjeft nå, driter jeg på deg», sier han. Jeg sier ingenting, men blir sittende på stolen. De kan ikke nekte meg å sitte her. Jeg bestemmer meg for å sitte sånn lenge og bare holde og holde bruksanvisningen opp foran ansiktet. På et tidspunkt begynner jeg å gråte, endelig gråter jeg, men jeg vil at det skal være lydløst og trekker bruksanvisningen nærmere ansiktet. En høy latter kommer fra Hassan. «Hva var det som plutselig ble så interessant bak det papirarket der, da», sier han. Jeg forsøker å le, jeg også, men begynner å hikste ukontrollert, og tårene renner fra øynene og nedover ansiktet.

Så vondt, så godt. Og mest av alt uforlignelig modig.

Kilde: Leseeksemplar sendt av forlaget.

Andre bokbloggere: Ingen, så vidt jeg vet.