Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan
For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.
Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.
Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.
Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.
Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.
Ingen blir fordømt.
Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?
- Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?
Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?
Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.
Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.
Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.
Kilde: Leseeksemplar.
Andre omtaler: Les den nydelige omtalen av Ann-Sofi S. Emilsen fra bloggen Den boka. Også bokbloggeren Janke har latt seg begeistre.
