Mus av Gordon Reece

I kommentarfeltet til min omtale av fabelaktige Mørketid av Michelle Paver, tipset Silje meg om den psykologiske ungdomsthrilleren Mus. Klart jeg måtte sjekke den ut med en eneste gang!

Mus, av Gordon Reece
Ungdomsroman.

Shelley er 16 år og er nettopp blitt tatt ut av skolen etter en lengre periode med systematisk mobbing. Etter en vond skilsmisse har moren flyttet til et avsidesliggende hus sammen med Shelley. Her dyrker de sin isolerte tilværelse som små, grå mus. De plager ingen med sin eksistens, og ingen plager dem. Shelleys to lærere er de eneste som forstyrrer dem hjemme, og moren befester sin stilling som ubetydelig mus som underbetalt kontorrotte i et usselt advokatfirma.

De vet inderlig vel de ikke er verdt stort, disse to. Ingen legger særlig merke til dem, uansett hvor de er. De tar seg alltid nær av kritikk, hever aldri stemmen og unngår alle muligheter for ubehagelige konfrontasjoner.

- Helt til natten da alt går galt. En tydelig ruset og uberegnelig mann trenger seg inn i huset og Shelley og hennes mor reagerer med handlinger som får katastrofale konsekvenser. Trass de grusomme handlingene styrkes deres selvbilde. Endelig tok de igjen, endelig tok de til motmæle, endelig sa de fra at nok er nok.

Vi forstår at de handlet som de gjorde, men kan det forsvares?

Den systematiske trakasseringen og mobbingen av Shelley blir behørlig beskrevet i bokens første del. Resten vier seg til selve hendelsen, og deretter tiden etterpå med alle ringvirkningene og den konstante frykten for at politiet en dag skal banke på døren. Drivet og spenningen er hele tiden til stede i boken og er dens store styrke.

Det er noe i hovedpersonenes hensynsløshet og manglende samvittighetsnag som dessverre ikke helt henger på grep. Ikke for det, hovedpersonen må ikke være sympatisk for at en bok skal oppfattes som god. Likevel blir det for meg litt enkelt. Jo visst er de i sjokk, jo visst har de en følelse av hevn, jo visst har de sine grunner, men noe udefinerbart mangler i dybden.

Det er vanskelig å få ordentlig sympati for Shelley, til tross for hennes bakgrunn som mobbeoffer. Hovedpersonene uttrykker aldri noen egentlig anger utenom konsekvensene som går utover dem selv. Det er opp til leseren selv å vurdere de moralske dilemmaene Mus tar opp, noe som taler både til denne ungdomsbokens fordel og bakdel. Målgruppen ser i alle fall ut til å omfavne boken, den er unektelig spennende!

- Og hva skjedde egentlig med Shelleys far...?

Kilde: Lånt på biblioteket.

Tegn, av Anne Ch Østby

Da Bokbloggturneen presenterte vårens bøker, lot jeg guttungen peke ut et par bøker han syns så interessante ut. Ikke akkurat noen stor overraskelse: boken han bestemt mente jeg burde forsøke å få i hus hadde fotballomslag. I ettertid skulle jeg ønske jeg ikke hadde valgt denne boken, rett og slett fordi jeg syns det er vanskelig å skrive om den. Det hender fra tid til annen, men sjelden av denne grunn: boken er så god at jeg sliter med å skrive annet enn at den er veldig, veldig god.

Tegn, av Anne Ch Østby
Ungdomsroman.

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper er alle oppslukt i forball. Snart er det cup, og både gutte- og jentelaget trener så godt de kan for å få et best mulig utgangspunkt. De har nådd en alder der det ikke lenger handler om å spille for å ha det gøy, men for å vinne. Enten et korsbånd ryker, kvalitetstid med venner og familie kommer i annen rekke, eller presset blir for ubehagelig.

Av og til kan et vondt kne være lettere å takle enn et verkende hjerte. Av og til har man så fullt opp med seg selv at man ikke ser hvordan andre har det. Av og til ser man, men tør ikke gjøre noe med det. Sannheten er for ubehagelig.

Fotballen blir kun en kulisse. Tegn handler om så mye mer enn bare gressmatte og lærball, leggskinner og scoringer. Tegn handler om å ha mot til å si ifra, mot til å tørre å være den man er, gjøre det man ønsker å gjøre, si det man ønsker å si. Det handler om å fange opp, holde øynene åpne, ikke snu seg bort. Det handler om å våge å møte det ubehagelige, hjelpe hverandre og dermed også seg selv.

Vondt utenpå og vondt inni

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper. Vi blir kjent med dem alle, noen godt andre mindre godt. Alle sliter litt, noen sliter mer.

Julie har vondt i kneet, men hun har det enda vondere inni seg. Jo mer kneet verker, jo viktigere blir det for henne å møte opp på treningene. Jo mer hun trener, jo mer blir hun bevisst at hun gjør det for treneren. Hun er forelsket i treneren. Hun kan ikke si det til noen, hun må holde det inni seg selv om hjertet er i ferd med å briste. Treneren er ingen høy og mørk ung mann. Treneren er bare noen år eldre og er en jente. Hvorfor må hun være annerledes enn de andre? Hvorfor må hun føle noe for noen som ingen andre gjør?

Sofie er også forelsket. Hun er forelsket i Jonna, en av brorens lagkamerater. Følelsene dempes likevel av bekymring for broren Espen. Hun kjenner ham ikke lenger igjen. Det er noe med han, noe galt som strekker seg lenger enn bare til en skadet skulder. Men hvem kan hun snakke med, og kan hun egentlig snakke med noen om dette?

Kasper er også bekymret. Han skjønner det er noe galt med Espen, oppførselen hans minner ham for mye om faren. Espen selv er mest bekymret over alle beskjedene som venter på han overalt. Tegnene er på datamaskinen, i nyhetssendingene, i skogen, i den toårige naboguttens øyne… Espen er en av de utvalgte, en av de som kan redde verden fra fortapelsen.

En stein i veien. Noen hadde lagt den akkurat der. En stein i veien, rett foran hjulet mitt. Var jeg borte etter at jeg fikk sprøyter? De visste det, de stod klare. Tok de noe? Hva så de? Hva tok de? (s.87)

Å se og bli sett

Espens desperasjon er som en rød tråd gjennom hele boken, men boken handler om mer enn samfunnets vanskeligheter med å gripe tak i situasjonen og redde Espen. Psykisk sykdom er et viktig tema i boken, ære være forfatteren for det, og hun gjør det hele mer håndgripelig ved å inkludere også andres små og store problemer. Alle har problemer som lettere kan løses ved å snakke sammen. Det handler om å se, men også om å bli sett. Vi må tørre å bry oss, ikke bare om andre men også om oss selv.

Det står skrevet

Kapitlene veksler mellom de ulike personene. Ofte er det Espen som innleder kapitlene med sine sinnsforvirrede tankerekker. Denne stadige vekslingen mellom hovedpersoner krever god konsentrasjon hos leseren, og kan være vanskelig for de yngste. Dette sier også Dragoart som gjennom turneen omtalte boken i går. Mon tro hva Ungdomsboka sier i morgen?

Det tar litt tid før vi lærer oss personene å kjenne, slik at vi etter hvert har ting å henge på knaggene. Den vanskelige starten tilgis glatt når spenningen kulminerer i siste halvdel. Det er et voldsomt driv på slutten: veldig spennende og meget medrivende. Tenk, helt uten ville biljakter og tryllemagi!

Tegn passer like godt for gutter som for jenter. Fotballomslaget burde tiltrekke ungdom som har litt vondt for å kalles bokorm. – Og det er mye fotball, både jente- og guttefotball. Alt skjer på løkka, samtidig som forfatteren holder oss i nåtiden med Facebook, pulsmåler og zapping med fjernkontrollen. Dette er ingen mimring tilbake til den gang da… Kjærligheten er også til stede og setter prikken over i’en i en roman for ungdom. Det er ingen klissete tenåringskjærlighet, men det er bobler i magen og fysisk attraksjon. Ikke over grensen for noen ting som helst, men heller ikke for forsiktig. Det er spisbart, troverdig og medrivende.

Anbefales! Les den, les den, les den!

Faktisk, denne boken er blant de beste nyere ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. At jeg, i en alder av 33 nikoste meg under lesingen bør tale til dens fordel. Jeg nikoste meg ikke fordi den appellerer like mye til voksne, men fordi den tar ungdom inderlig på alvor. Boken fikk meg til vekselvis å ønske jeg var 14 år igjen, og samtidig takke gudene for at jeg slipper å være i den alderen mer. Den voksende friheten, alle vennene og gryende forelskelser er en ting, noe helt annet er usikkerheten, redselen for å være annerledes, ensomheten og følelseskaoset. Usikkerheten og redselen for å ikke passe inn blir mindre med årene, den blir lettere å hanskes med, men den er stadig med oss. Et lite snev av det, som gjør det så vanskelig å si ifra, ikke lukke øynene for det ubehagelige. Helt fritt for magi og utenomjordiske vesener: denne historien kunne vært om hvem som helst av oss.

Tegn handler om det å være syk i hodet eller i foten. Om hvordan vi reagerer når det skjer merkelige og skremmende ting med folk rundt oss, og om hva vi velger å gjøre. For er det egentlig vår sak?

Ja. Det er vår sak. Det vil alltid være vår sak. Ikke lukk øynene. Se – og bli sett.

Kilde: Leseeksemplar.

Ransom, av Lois Duncan

Under et bruktboksalg fikk guttungen på snart 11 et par femmere med beskjed om å kjøpe bøker han syns så spennende ut. Han kom tilbake med en faktabok om norske idrettsanlegg (!) og to ungdomsromaner. Mitt trenede øye oppdaget raskt at begge bøkene var fra TL-klubben, men holdt klokelig munn. Godt er det, for bøkene var langt ifra søte historier om kjæledyr og cheerleading. Tror jeg, da. Den ene boken hadde slikt et skremmende cover at verken kjøperen selv eller undertegnede har turt å lese i den. Faktisk ligger den med forsiden ned. Den andre, derimot, har vi begge lest.

- Denne måååå du bare lese, mamma, den er såååå spennende! sa han. Og så gjorde jeg det han sa jeg måtte gjøre.



Ransom (Løsepenger), av Lois Duncan
New Mexico, 1960-årene. Vi er på vei hjem fra skolen med buss. Sjåføren er vikar og virker bade usikker og brysk. En etter blir sluppet av på holdeplassene, helt til det er fem ungdommer igjen. Alle kommer fra et mer velstående boligområde, men bussen kjører rett forbi avkjøringen. Plutselig stopper sjåføren og inn i bussen kommer en fremmed mann med pistol.
Lois Duncan, forfatteren av blant annet I know what you did last summer (boken bak filmen), fører leseren rett inn i dramatikken. Ungdommene blir kidnappet, ført til en avsidesliggende hytte og foreldrene blir krevd for løsepenger.

Marianne, Glenn, Jesse, Bruce og Dexter er vidt forskjellige og har ulike forutsetninger for å komme levende ut av dramaet.

Glenn og Bruce er brødre, men Bruce er i alles øyne, også sine egne, underlegen sin storebror. Foreldrene ser bare Glenn. Han er populær, omgjengelig og mestrer hva det er. – Men er det ikke noe som skurrer, dypt der inne et sted?

Marianne, Glenns kjæreste, lider under savnet av hennes far. Mens hun forsøker å forsone seg med at faren forlot kone og barn uten å gi lyd fra seg, gjør hun sitt beste for å gjøre livet ubehagelig for hennes nye stefar. Hadde hun bare satt seg inn i bilen hans i stedet for å hoppe på skolebussen…

Dexter flyttet inn til sin onkel etter at foreldrene døde. Onkelen er stadig på farten, sjeldent riktig til stede, men Dexter liker det slik. Han er en ensom ulv, han slipper ingen inn til seg for å skåne seg selv. Hva er hans hemmelighet, hvorfor er han blitt slik?

Jesse er vokst opp i millitærsamfunn i Europa og rundt omkring i USA. I et forsøk på å gi datteren et slags følelse av hjemsted, leier familien et hus hvor de bosetter seg for en kort periode. Det fasjonable strøket blir aldri et hjem for Jesse. Hvordan kan hennes foreldre makte å skaffe penger kidnapperne?

Disse fem ungdommene blir holdt til fange av den brutale Juan som ikke skyr noen hindringer, desperate Buck og hans kone Rita. Innestengt i en hytte langt til fjells, holder de ungdommene i sjakk med pistol i lommen og bitende kulde utenfor.

Boken var superspennende for snart-elleveåringen min, som ga den terningkast 10 (!), og jammen var den spennende for mammaen også. Her snakker vi action! Rett på og intens action hele veien., i tillegg til en god porsjon psykologi: Hver og en av personene sliter med sitt, foreldrene reagerer svært ulikt, og kan kidnapping egentlig på noen måte forsvares?

Det er mulig denne boken ikke lenger er å få kjøpt i norske bokhandler, men ta en titt oppe på loftet. Du vil bli overrasket over hva du kan finne av glemte skatter.

Nattens sirkus, av Erin Morgenstern

Fortryllende, vakkert og tragisk. Debutboken til Erin Morgenstern har gjort seg bemerket med all mulig grunn.

Nattens sirkus, av Erin Morgenstern

De to høyt respekterte og famøse illusjonistene Prospero og Alexander H. inngår en skjebnesvanger duell hvor de skal lære opp hver sin elev til en altomslukende utfordring, et spill med fatale konsekvenser. Prosperos datter Celia er det selvsagte valg med sine usedvanlige evner. Alexander velger Marco, en ung foreldreløs gutt fra et tilfeldig barnehjem. På hver sin kant, uten helt å vite om hverandre, trenes de opp til sitt livs kamp. Resultatet er Nattens Sirkus.

Sirkuset kommer uanmeldt. Uten foregående avertering, uten plakater på lyktestolper eller oppslagstavler i sentrum, uten omtaler eller notiser i lokale aviser. Det bare er der, mens det i går ikke var der.

Nå er sirkuset åpent. Nå kan du stige på.

- Og for et sirkus, for en verden dette er! Nattens Sirkus er et fyrverkeri av en bok, jeg tror ikke jeg har lest maken. Sirkuset består av et uendelig antall telt og områder der illusjonister, magikere, akrobater og himmelske sanseinntrykk florerer. De besøkende kan ikke se seg mette, ei heller kan leseren. Det er forførende, vakkert, vidunderlig, forvirrende, fantastisk, men også tragisk.

Forlaget skriver:

Begge er trent siden barnsben kun med dette for øye. Bundet og skjebnebestemt av hver sin Mester. Det de ikke vet, er at dette er en kappestrid der kun én kan bli stående igjen og at sirkuset ikke er annet enn en arena for å teste deres fantasi og viljestyrke og kjærlighet til hverandre.

Klart det hele toppes med en kjærlighetshistorie. Et drama som ikke kan ende med annet enn et dypt tragisk utfall. Celia og Marco er hverandres verste fiende, men også sine hjerters utkårede. De kan aldri få hverandre, til tross for at det intet er annet de vil.

- Og det fungerer bra, dette kjærlighetsdramaet. Tiltrekningskraften er uovervinnelig, de er hverandres motpart, men også hverandres senter. De kan ikke leve uten hverandre, men utfordringen tilsier at de heller ikke kan leve med hverandre. En av de må dø. Slik er spillets gang.

Forlaget skriver:

Nattens sirkus er skrevet i et rikt, forførende språk - en roman som trollbinder deg og som får virkeligheten til å virke mer fantastisk og fantasien mer virkelig.

Det får så være at kapitlene til stadighet skifter mellom ulike steder, årstall og personer. Personlig syns jeg det ble forstyrrende, mens det for andre kan oppleves som en opprettholdelse av den magiske opplevelsen. Vi skal ikke forstå alt, vi skal sette sammen delene og forsøke å ane konturene av en helhet. Selv om det ikke fungerte for meg, har jeg forståelse for hvorfor forfatteren har valgt å bygge opp historien på denne måten.

Oversetteren har lyktes godt med sitt arbeid og har bevart magien ved forfatterens historiefortelling. Noen ord kunne med fordel vært endret og noen setninger burde blitt redigert, men i det store og det hele er boken godt oversatt.

Med 500 sider blir det mye frem og tilbake, mye er medrivende og fascinerende, andre deler fenger ikke like mye. Til tider var boken noe av det mest intense og nydeligste jeg har lest, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at noe manglet. Kanskje vi ikke fikk vite nok om personene. Kanskje var det hele for ufattelig. Kanskje var det kapitlene som forvirrer for mye. Jeg vet ikke, og jeg vet heller ikke om det egentlig har så mye å si.

Enkelte kapitler er skrevet fra leserens ståsted. Det er det beste ved hele boken, de blankeste perlene av dem alle. Forfatteren suger deg inn i historien: du er der, du opplever sirkuset. Det er du som lar deg bergtas av akrobatene som kaster seg rundt uten sikkerhetsnett, det er du som smaker på de karamelliserte kanelbollene, det er du som bivåner illusjonisten som forsvinner i løse luften, det er du som går på den hvitmalte plenen, det er du som gråter ned i sorgens kulp for så å gå derifra uten sorger. Du er der, du opplever sirkuset. Du er en del av magien.

- Og så kan man spørre seg. Hva er magi og hva er virkelighet? Er verden vi lever i, verden vi mener å forstå, virkelig reell eller er det nettopp denne som er en illusjon?

Kilde: Leseeksemplar!

Andre bloggere: Tussi har skrevet en omtale som fortjener honnør, berømmelse og applaus. På nettet florerer mang en omtale av boken, men Tussis ord slo beina under meg.

Hanas koffert, av Karen Levine

Hvis du skal kjøpe en bok på Mammutsalget i år, la det bli denne:

Hanas koffert, av Karen Levine
En ung japansk kvinne, Fumiko, deltar på en konferanse hvor hun lar seg inspirere til å etablere et holocaustsenter i Tokyo. Det er langt fra enkelt. I Japan er interessen for å grave i skjebnene fra andre verdenskrig laber, og Fumiko får liten respons når hun kontakter andre holocaustsentre for lån eller donasjoner av utstillingsartikler. En dag mottar hun likevel en stor eske med tre minner fra konsentrasjonsleirene. En liten brun koffert er blant disse. Kofferten er merket

Hana Brady, født 16. mai 1931, foreldreløs

Kofferten stilles ut på senteret, og ungene som kommer på besøk flokkes rundt den. ”Hvem var Hana?” ”Hva skjedde med foreldrene hennes?” ”Hva skjedde med henne?” ”Hvordan så hun ut? Kofferten og barnas nysgjerrighet blir en drivkraft for Fumiko. Gjennom møysommelig detektivarbeide faller puslespillbrikkene litt etter litt på plass.

Forfatteren av denne boken, Karen Levine, har flettet Fumiko og Hanas historier sammen til en barne- og ungdomssbok helt utenom det vanlige. Boken er veldig enkelt skrevet og rikt illustrert med både bilder, tegninger og fotokopier av dokumenter. Hanas koffert forteller historien om nazistenes jødeforfølgelse på en måte som dagens unge kan ta inn over seg. Likevel, bokens handler ikke først og fremst om grusomhetene, folkemordene og håpløsheten. Det viktigste er håpet. - Man kan lære av tidligere tiders feil, man kan gjøre en forskjell. Det nytter, tvil aldri på at det nytter.

Det enkle språket til tross, her er det mye som skal bearbeides underveis. Boken passer fra 10 år og oppover, men en voksen kan med fordel lese boken høyt for de aller yngste. Dette er til dels veldig vondt, og barna vil ha behov for å snakke litt underveis. Det er mye som skal fordøyes, også for voksne som tidlig forstår hvordan det hele ender. Det betyr ikke at det er for trist og vondt til at barn skal høre eller lese om det. Det betyr bare at man skal snakke seg gjennom det.

Den er dypt opprørende, men mest av alt er den dypt rørende. Det nytter, fremtiden er vår.

Som nevnt, boken kan kjøpes til redusert pris under årets Mammutsalg fra og med 28. februar. Holocaustsenterets hjemmeside kan besøkes, og for de av oss som ikke er spesielt stødige i japansk kan den engelskspråklige bloggen sjekkes. Mer om Hana Brady og hennes familie kan leses her. Takk til Karin fra En verden full av bøker som gjorde meg oppmerksom på boken. Les gjerne også hennes omtale.

Sa Mor / Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

En gang for mange år siden spilte jeg petanque mot Erlend Loe. Med i historien hører også til at jeg vant. En helt annen historie er at samme person (som jeg noen år senere gruste i petanque) medio 90-tall kom over en noe spesiell diktsamling i en eller annen boksjappe i New York. Boken tok han med seg hjem igjen til Norge, oversatte dem til norsk og fikk verket utgitt. Slik kan det gå.

Noen år etter utgivelsen ble han slått av meg i petanque. Tilfeldigheter eller skjebnebestemt? Ikke godt å si.

Sa mor & Sa terapeuten min, av Hal Sirowitz

Men altså. Diktsamlingen. Fokus, lesere, fokus. Diktsamlingen var skrevet av Hal Sirowitz, en noe nevrotisk ung eller gammel mann. I alle fall ga han ut diktene etter at hans foreldre var gått bort, og godt er det. Erlend Loe har selv uttalt følgende om boken:

Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen.

De fleste mødre, foreldre, har en tendens til å være noe overbeskyttende overfor sine barn. Folk kan spre slitne morsomheter om alt det gale man gjorde når man var barn og likevel overlevde, men de nekter selv sine barn å klatre i trær og polstrer dem med glava før aketurer. Hvor går grensen mellom normal forsiktighet og overbeskyttelse? Hal sin mor gikk etter sigende over streken. Diktene er bevis godt nok for å anta dette. Den påfølgende diktsamlingen «Sa terapeuten min» gir ekstra næring til antagelsen.

Ingen flere fødselsdager
Ikke lek med paraplyen i butikken,
sa Mor. Det er så mange glass med spaghettisaus
over hodet ditt, og de kan falle på deg
& du kan dø.
Da vil du ikke kunne gå på festen i kveld,
eller til bowlinghallen i morgen.
Og i stedet for å feire fødselsdagen din
med brus og kake, blir vi hvert år nødt til å
markere dødsdagen din med te og kjeks.
Og din far og jeg vil ikke kunne spise
spaghetti lenger, fordi marinadasausen
kommer til å minne oss om deg.

Noe gjenkjennelig, veldig morsomt, fryktelig grusomt og mest av alt temmelig absurd. Diktene må leses med Erlend Loe-stemme for ekstra god stemning.

God morsdag!

Mammut = Shopaholicerporno

Det måtte jo komme. Jeg klarte ikke la være. Jeg har bladd virituelt i årets Mammutkatalog.

Og joda, jeg måtte lage ønskeliste også. Jeg hadde i det minste fornuft nok til å lagre det som Ønskeliste, ikke som SkalHa-liste.

Ok, noen av bøkene er på MåHa-listen min.

Bestjernede bøker kjøpes til blodpris, alle andre til redusert pris. Tror jeg. Frykter jeg.

Skammelige Mammutkatalogen, som hvert bidige år skuffer meg med (nettopp) skuffende utvalg og enda mer (nettopp) skuffende høye priser. Hvert år brenner jeg meg kraftig: løper avgårde og raider bokhandlerne på Mammutens første salgsdag, før jeg de påfallende neste ukene ser de samme bøkene til lavere og lavere pris.

Jeg kommer selvfølgelig til å gjøre nøyaktig det samme i år, med hamrende hjerte, svettetokter og vill desperasjon i blikket. Jeg er ikke spesielt kjent for å løpe i tide og utide, men på Mammutsalgets første dag er farten min opp i RaskGange-fart.

Jada, jeg kommer til å kjøpe flere. Dere trenger ikke fortelle meg det, jeg vet det godt selv.

Mørketid, av Michelle Paver

Maria Gripes skyggeserie ga meg grøss nedover ryggtavla som barn. I voksen alder er det bare Andre Bjerke som har greid det samme. Det vil si, faktisk ble jeg litt grøssen også av Kjell Ustads Vokterne, som strengt tatt er beregnet for de som er 20-25 år yngre enn meg. Nattefokk av Johan Theorin satte en støkk i meg den også. Ellers har det vært lite.

I påvente av en ordentlig grøsser i bokform har jeg kastet meg over alskens grøssere i filmversjon. Jeg har overhodet ikke godt av det, for jeg er både husredd, mørkeredd, speilredd og generelt skvetten. Etter å ha sett Twin Peaks i min spede ungdom forventer jeg å se Bob hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg ser jenta fra The Ring i stua når jeg er hjemme alene. Fra vinduet ser jeg hvite skikkelser. Sorte hunder minner meg om Omen. Etter å ha lest boken jeg nå skal fortelle om, kommer jeg også til å være redd for snø.

Mørketid, av Michelle Paver

Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken - som sies å være hjemsøkt.

Stedet viser seg å være et paradis for Jack, det glitrer i snøkrystaller og nordlyset flammer vidunderlig over nattehimmelen. Litt etter litt forsvinner magien, litt etter litt forsvinner solen. Det blir mørkt, veldig mørkt. Det hele topper seg når ekspedisjonslederen blir alvorlig syk og må fraktes til fastlandet. Plutselig blir Jack alene, med bare huskyene som selskap. Huskyene og dette noe han ikke helt klarer å sette fingeren på.

Modige lesemaurer lar seg ikke stoppe

Andre Bjerke ble nevnt i innledningen, og han fortjener å nevnes enda en gang. Ikke bare får både Mørketid og hans bøker meg til å grøsse av frydefull redsel, også skrivemessig minner Mørketid meg mye om hans bøker. Det er noe med evnen til å bygge opp historien, litt etter litt, røpe noe men ikke alt. Resultater er høye skuldre gjennom hele boken. Man vet noe kommer, man vet man kommer til å bli skremt, man vet bare ikke helt når.

I Mørketid følger vi Jack gjennom hans dagboknotater. Hans subjektive følelse av frykt gir leseren to tolkningsmuligheter: reell fare eller irrasjonell frykt. Er Gruhuken virkelig hjemsøkt, eller er det hans sinn som forvirrer ham?

Pirking med mikroskop

Hvis jeg skal påpeke noe, savner jeg mer gammelmodig språk for virkelig å ta oss med tilbake til 1930-tallet. Etterordet kunne nok også vært noe forkortet. - Men dette blir som å lete etter feil med lupe. Mikroskop, til og med.

Begeistrede og iskalde grøss

Jeg kan ikke huske å ha lest skjønnlitteratur med utgangspunkt i Svalbard før. Det i seg selv er eksotisk så det holder. Eksotisk er nok også Jacks tanker om nordmenns særegenskaper, norske sagn og natur. For norske lesere blir dette som bonus å regne.

- Og hvor ellers enn i arktiske strøk passer det å legge handlingen til i en iskald grøsser?

For det er det boken er. Iskald. Grøsser. Boken spiller på de innerste irrasjonelle fobiene mennesket frykter som mest: mørkeredsel, ensomhet, øredøvende stillhet, skyggegjemsel, brakkesyke. Det å lukke seg inn i sine egne tanker og ikke komme ut av det. Forsvinne inn i marerittet.

Tro meg. Den mer reelle frykten for isbjørn og snøskred er ingenting i forhold.

Frysninger herfra til evigheten og tilbake igjen

Til tross for at boken ble ferdiglest i stuen, fullt belyst, mann og barn 3 meter unna og med TV påslått, lå jeg med gåsehud fra topp til tå og helt ut til nesetippen. Da mannen løftet på en arm skvatt jeg så hjertet holdt på å forslå seg. Jeg så bevisst ikke ut av vinduet ved siden av meg, og jeg gruet meg for å tusle på do.

Dersom du har tenkt å lese boken en kveld du er hjemme alene, attpåtil med tente stearinlys for å få fin stemning… Vel, si da ikke i ettertid at jeg ikke advarte deg.

Kilde: Leseeksemplar.

Danseren, av Colum McCann

I syv lange og syv brede, nesten bokstavelig talt, har jeg lest, slitt og forbannet Colum McCanns bok om Rudolf Nurejev. Da en uke hadde gått hadde jeg kjempet meg frem til side 200. Jeg stod på dette tidspunkt ved et ubarmhjertelig veiskille. Skulle jeg kjempe meg videre og kaste bort verdifull tid, eller skulle jeg avbryte boken? Sistnevnte gir meg frysninger, hetetokter og mageknipe.

Danseren, av Colum McCann

En kald vinterdag i en liten russisk by. En seksårig gutt danser for de sårede soldatene som har kommet hjem fra andre verdenskrig. Han er ustø, holder på å falle, likevel dirrer den lille forestillingen av en intensitet som for et øyeblikk får tilskuerne til å glemme smertene. Tretti år senere har Rudolf Nurejev danset i Moskva, Paris, London, New York. Han har opptrådt for president Kennedy, Marlene Dietrich og Mick Jagger. Han lever på champagne og kokain, elskerne står i kø i kulissene, tre stykker venter i badekaret. Hjemme i Russland er han dømt til 7 års straffarbeid for landssvik. Der får moren, faren og søsteren kjenne medaljens bakside.

Det ble mellomløsningen. Snarveien, om du vil. Jeg skumleste de siste knappe to hundre sidene, noe som verken ga meg glede eller mismot. Akk ja. Boken er for så vidt lest.

Jeg kan ikke si boken ikke er verdt å lese. Jeg kan ikke si den er dårlig. Jeg kan ikke si den ikke er interessant, spennende og givende. Jeg kan ikke si det selv om den ikke traff meg, ikke fenget meg, ikke ga meg noe. Jeg tviler ikke et sekund på at andre har omfavnet den med latter og tårer, men meg ga den meg bare flere bekymringsrynker.

Konseptet i seg selv er spennende. McCann tar utgangspunkt i en ytterst reell person, en av de fremste kulturpersonlighetene verden har sett. Man trenger ikke være det fvidder interessert i dans og ballett for å ha hørt om Nurejev. Historien, dog, fremstilles som fiktiv, selv med særdeles mange beskrivelser av faktiske forhold og opplevelser. McCann gir stemme både til Nurejev selv og hans mange bekjente, familiemedlemmer og venner. Det i seg selv er spennende, leseren vil aldri helt vite hvor reell romanen i virkeligheten er. Er søsterens dagboknotater fullstendig fiktive, eller har McCann hatt tilgang til disse? Er Nurejevs elsker sitert gjennom forfatterens intervjuer med ham, eller har forfatteren spunnet tråder på rykter og fantasi? – Og hva med skomakeren?

Likevel ga den meg ikke stort. Jeg lot meg ikke gripe. Nurejev ble for uspiselig, forfatteren utbroderte for mye, namedroppingen florerte, antall fortellerstemmer ville ingen ende ta, det var for lite å lese mellom linjene. – Eventuelt var det for mye å lese på linjene. Det kan det like godt være.

En spade skal få lov til å bli kalt spade. Danseren kjedet meg vettalaust. Det var både synd og leit, for McCanns La kloden spinne bergtok meg fra sans og samling. Kanskje vi får sette bokslakten på skuffelseskontoen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at verken ti ville hester eller en utagerende, spinnvill danser får meg til å lese boken på nytt.

Lest i 2012 - Januar

Woahhh, tiden flyr. Brått ble det februar, og januarregnskapet må tas før tiden flyr enda lenger. Bilder og illustrasjoner? Nei, det har vi ikke sett.

Bøker fortært

Fem bøker ble lest i januar måned. Svimlende få, kun en stk, er skrevet av en norsk forfatter. Tar man attpåtil at kun en av de andre bøkene er fra et av de andre skandinaviske landene, må undertegnede si seg strålende fornøyd. Resten er av engelskspråklige forfattere, jeg har fremdeles forbedringspotensiale sånn sett.

Mellom oss, av Ruth Lillegraven
Amsterdam, av Ian McEwan
The Postmistress, av Sarah Blake
Sirkelen, av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Fra å aldri få bøker tilsendt fra forlag, fikk jeg plutselig et lite rush før jul. Tre av bøkene er sågar forhåndseksemplarer. The Postmistress kommer ikke på markedet før i mars måned. Jeg venter spent på resten av Norges mening om boken. Selv likte jeg den inderlig godt. Blomstenes hemmelige språk var også vidunderlig, noe jeg fort fant ut flere enn meg syntes.

Bøker kjøpt

Som jeg skrev til en annen bokblogger tidligere i dag skulle jeg skryte uhemmet av at jeg i januar ikke har kjøpt en eneste bokside. Den ellieville gleden ble litt amputert, for plutselig oppfordret hele bokblogglandia folk å kjøpe. Nærmere bestemt forhåndsbestille Song for Eirabu 2. Ikke nok med det, bokblogglandia oppfordrer også folk som ikke har lest Song for Eirabu å kjøpe denne fortest mulig. Det er nemlig slik at forfatteren Kristine Tofte har uttrykt mismot på grunn av dårlig salg av norsk fantasy. Slik vil vi ikke ha det, heller ikke jeg, selv om jeg neppe blir titulert som Fantasy-Ellikken med det første.

Her ser jeg en gyllen anledning til å kjøpe bok, hvis ikke attpåtil bøker, med verdens reneste samvittighet. Dessuten utgis ikke Song for Eirabu 2 før i juni, og siden det er så lenge til må det være lov. Sant? Ja visst. Forhåndsbestill du også.

Om jeg ikke har kjøpt bøker denne måneden har jeg gudskjelov og heldigvis mottatt bøker. Mørketid av Michelle Paver og Nattens sirkus av Erin Morgenstern ligger og frister i bokhylla.

Kulturell-ie

Jeg trodde aldri jeg skulle falle for fristelsen, men i januar Twitter-debuterte jeg. Jeg følger så godt jeg kan med på den berømmelige kultureliten og vekselvis lar meg skremme og glede over bokrelatert kvitring. Om Twitter er mer interessant nå som også jeg har meldt meg inn, er jeg dog ikke overbevist om. Stay tuned.

Det har ikke blitt noen nevneverdige kulturelle evenementer på meg IRL i januar. Det næreste jeg kommer er mottatte kinobilletter for Simon og Eiketrærne (Ikke eikenøttene, Ingalill). Hvem vet, kanskje jeg attpåtil kommer meg på kino i nærmeste fremtid. Boken er knakende god, men jeg forsøker å forholde meg noenlunde skeptisk til filmversjonen. Uansett, hjertelig takk til Bokdama for billetter!

- Ellers'a, Ellikken. Fått besøkt biblioteket i januar? - Jepp!

Neste måned

I uforholdsmessig mange dager har jeg lest Danseren av Colum McCann. Fem dager lesing har resultert i 150 leste sider. Det er ingen tvil om at dette er en god bok, men jeg blir motløs når ting tar så lang tid. Lesegleden bobler rent over, men det meste av tiden går med på å lese andres blogger, anmeldelser og uendelige øyeblikk lett drømmende ved bokhylla.

Som nevnt bittelitt lenger oppe må jeg komme meg på kino snart. Ikke nok med det, jeg må også skru på dvd-spilleren. Hos Bokdama vant jeg nemlig også bok og dvd på tampen av gamleåret. Never let me go, av Kazuo Ishiguro. Les boken først, var hennes anbefaling. – Så da må jeg det. Mørketid, Nattens sirkus og Oppfinnelsen av Hugo Cabret skal også bli lest. Tror jeg. Håper jeg. Vil jeg.

Må bare, må bare, må bare bli ferdig med Danseren først.

Ikke gå glipp av

Bokbloggere med initiativ gjør bokblogglandia til et rikere sted. Ære være dem. Mens jeg venter på en lys ide om hva jeg kan gjøre for å berike tilværelsen, lar jeg meg imponere over Lines Lesesirkel. Lesehesten fra Sørlandet videoblogget om hvilke bøker hun leste i året som gikk, og jeg nikoste meg hele seansen. Ekstramaterialet er definitivt verdt en titt det også. Som om ikke det er nok syns jeg også den herlige lenkesamlingen til Astrid Therese er verdt å nevne. Ikke nødvendigvis en 100 % bokrelatert lenkesamling, men man kan etter sigende ha et fullverdig liv selv uten å tenke bok, bok, bok 24 timer i døgnet. Forstå det den som kan.