27.1.12

Mellom oss, av Ruth Lillegraven

Enkelte debutromaner blåser oss aldeles overende. Noen romaner er så velkomponerte, stemningsfulle og fengende at man ikke kan begripe hvorfor ikke hele Norge, hele verden kjenner til boken, har lest den, ønsker å lese den og for lengst har kjøpt boken til odel og eie. Dette er mitt bidrag til å spre budskapet videre, akkurat som boken jeg nå skal omtale er Ruth Lillegravens gave til bokverden. Mellom oss er hennes skjønnlitterære debut. Tidligere har hun utgitt diktsamlingen Store stygge dikt.

Mellom oss, av Ruth Lillegraven
Året er 1949. Dagny er ikke bare Dagny. Hun er også Aslaug og Ludvik. Jakob lar seg fortrylle, forundre og forvirres av sin kone. Begge var delaktige i motstandsbevegelsen under krigen, men det skal ikke snakkes om. Jakob stenger inne i seg alle minnene fra tiden i fangenskap, men Dagny er den som stille vekker han fra marerittene.

Året er 1972. 24 år gamle Svein ryker uklar med sin far i en politisk opphetet debatt om EEC-medlemskap. Faren er kald og som vanlig stri, moren holder seg i bakgrunnen og sier ingenting. Et annet sted i byen sitter hans kjæreste Ranveig, noen måneder på vei med sitt første barn. Svein kastes ut av barndomshjemmet og søker ut i den store verden. Han må bort, ta en pause fra alt, få luft under vingene.

Året er 2001. Tonje har blitt voksen, men savnet etter faren har preget hele hennes liv. Hun vet ikke hva hun vil med livet sitt, hun lever et dobbeltliv og vet ikke helt hvem hun er, hvordan hun skal definere seg selv. Moren Ranveig har aldri vært helt til stede, og hvordan kan hun nå som datteren er tretti klare å nærme seg henne?
- Og det er så mange flere, så mange flere årstall, så mange flere steder. Alle har de en historie og alle historiene henger sammen. Alle har hemmeligheter som vikles inn i hverandre og rakner i sømmene.

Bokens bakside oppsummerer det hele slik:


«Mot eit bakteppe av historiske hendingar viser Mellom oss både korleis det vesle livet speglar den store verda, og korleis gamle løyndomar kan få følgjer mange år seinare. Mellom oss er ei historie om tre generasjonar, og om det vi ber på, men ikkje klarar snakke om. Men når er det for seint å nærme seg kvarandre?»
Slekt, svik og spenning. Alt er sett fra ståstedet til tre generasjoner. Ikke et sekund betviles troverdigheten til det rike spekteret av personer, uansett årstall eller livserfaring. Leseren tror på den trettiårige prostituerte, og leseren tror på den åtti år gamle mannen med et tatovert minne fra hans tid i konsentrasjonsleir.

Alt fortelles rolig og nøkternt. De store følelsene uteblir. Forfatteren dysser det hele ned, holder litt tilbake, akkurat slik menneskene i romanen gjør. – Og så mange de er, disse menneskene. Mellom oss er et virvar av personer, steder og årstall. Vi hopper frem og tilbake og så frem igjen, og det er fullstendig greit, for hun skriver så godt så godt… Alt henger sammen, både i bok og i virkeligheten.


«Å, desse hemmelegheitene. Ho kjenner så altfor mange av dei, sine eigne og andre sine. Dei festar seg til ho slik borrane i skogen gjerne festar seg i pelsen til Ludvig om hausten, gir ho masse bry med å prøve å lirke dei ut utan at dei går i oppløysing. Som oftast fpr ho det ikkje til, borrane løyser seg opp i tusen delar som set seg i kleda og i sofaen og ligg utover golvet. Dess meir ho strevar med å ikkje knuse dei, dess lettare går dei i knas og spreier seg overalt, og slik er det i grunnen også med hemmelegheitane.»

Et fiffig virkemiddel jeg lot meg merke til var bokens mange, unnskyld det dårlige norske uttrykket, cliffhangers. Kanskje jeg overtolker, kanskje det var bevisst fra forfatterens side. Jeg holder en knapp på det siste, det er for mange til at det kan være tilfeldig. Finessen er mer enn en enkel overgang fra det ene kapitlet til det andre.

I flere tilfeller avsluttes et kapittel med en cliffhanger, mens samme cliffhanger innleder neste kapittel men omformer dette til noe helt annet. Eksempelvis avsluttes kapittel 17 med «No skal det skje. No skal han døy». Kapittel 18 innledes med «Kirkegården er eigentleg den beste staden ho veit». Ingen øvrig sammenheng. Fiffig.

Alt krydres med verdens vakreste språk, nynorsk. - En sann fryd for leserhjertet.

Flere grunner til å lese boken?
Mellom oss har blitt behørig hyllet blant bokbloggerne. Beate, Knirk, Bokelskerinnen og Mari har alle fristet meg med sine begeistrede omtaler. Jeg synes likevel Linn fra Bokmerker.org uttrykker aller best akkurat det inntrykket jeg selv sitter igjen med. Jeg lar hennes ord bli omtalens siste.

«… og tårene triller, jeg prøver å skjerpe meg, prøver å riste de av meg, men denne lille boka som har vært så dempet, så stille, den tramper inn i hjertet mitt, og det er ikke som at hun slår på stortromma egentlig, språket er likt, personene har endra seg, men ikke nødvendigvis så fryktelig mye, men allikevel er det noe som skjer.»

14 kommentarer:

Ingalill. sa...

Fin, fin omtale.
Nå tror jeg muligens jeg låner den igjen. Jeg har lånt den før men levert tilbake. Inderlighet skremmer meg, men hvis den er så dempet og tilbakeholden som du påstår, kan det hende jeg forsøker igjen.
Alle liker den jo.

(men alle elsket Gaute Heivoll også)
,

ellikken sa...

Skjønner deg inderlig (...) vel, jmf min egen hoderystende skuffelse over Amsterdam... Det er nesten slik at det dummeste man gjør er å lese bøker andre anbefaler på det varmeste. Heldigvis for meg, leste jeg Askeladdens omtale og fikk mine forventninger skrudd sånn passe ned. Litt slakt er ikke å forakte ;)

Gaute Heivoll-bøkene gir meg angst. - Og det er ikke fordi jeg har lest dem. Jeg vil, men jeg tør ikke.

Mari sa...

Dette var en veldig fin omtale av en nydelig bok. Det var en av de aller første bøkene jeg leste i 2011 og den sitter i kroppen enda.

Ingalill. : Du vet du ikke kan stå i mot ellikkens fine ord. Du kjenner du MÅ gå på biblioteket, nå! Dere hørte alle at det ble sagt med en hypnotiserende stemme? Det er en fin bok som fortjener å bli lest.

Silje sa...

Denne har stått i bokhyllen min en stund etter å ha lest Mari sin omtale. Nå rykket den et hakk opp i lese"køen". Det er alltid litt skummelt å lese bøker som får mye ros, men denne er relativt ukjent og så passer den veldig godt til mitt mål om å lese mer norske kvinnelige forfattere.

Ingalill. sa...

Elikken: Tror ikke det er så dumt å holde seg unna Heivoll!

, og Mari, jeg sprang til biblioteket da jeg leste din og de tidligere omtalene også jeg -)

Mari sa...

En god ting kan ikke gjøres for ofte, Ingalill ;)

Bokelskerinnen sa...

Jeg synes også du får veldig godt frem bokens mange kvaliteter og det siste sitatet du trekker frem kan ikke trekkes frem for ofte. Dette er en nydelig bok som fortjener mange, mange lesere.

astridterese sa...

En nydelig omtale av en nydelig bok. Jeg leste den i fjor og falt pladask.
Jeg leste den før jeg hadde lest noen omtaler og det er av og til en fordel :-)

Gråbekka`s Blogger sa...

Ble nyskjerrig, så jeg noterte den ned:)

God Helg!:)

linesbibliotek sa...

Jeg noterer meg boken, men må stole på flaks og tilfeldigheter hvis den skal bli lest med det første. Med så smekkfull leseliste og stadig nye anbefalinger jeg blir nysgjerrig på, må jeg snart begynne å lese flere bøker samtidig - bokstavelig talt. Ett øye i hver bok og lydbok på øret. Eventuelt klone meg selv.

Godt skrevet, Ellikken, og som vanlig veldig overbevisende!

Knirk sa...

Ja! Ja! Ja! Helt enig!

Lena sa...

Nei, nei, ikke hold deg unna Heivoll! Les, les! Forøvrig, som vanlig, en fiin omtale. Denne leste jeg i fjor. God bok, men jeg mener å huske at jeg ble bittelitt skuffet..?

Askeladden sa...

Denne boka har jeg samme forhold til som du har til Skomsvold si bok. Boka som alle elsker utenom meg.

ellikken sa...

Askeladden: Hahah! Det hadde jeg nesten fortrengt, den famøse Jo fortere jeg går etc etc. *grøss*