24.9.16

Sigd, av Ruth Lillegraven

Det er noe helt særegent med Ruth Lillegravens stemme. Ordene hennes når frem. Rytmen. Budskapet. Tankene. De siger inn i deg, du kjenner de, kjenner det. - Stemningen.

Så også med hennes nyeste diktroman Sigd.



Sigd, av Ruth Lillegraven
Lyrikk. Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2016.

For ikke la deg skremme selv om du ikke er noen dreven lyrikkleser. Disse er enkle å lese, du forstår med letthet historien. Den litt ukompliserte måten, som det tross alt er som dikt å regne, å fortelle på kompenserer i bøtte og spann med å hensette leseren i en stemning det er vanskelig å rive seg løs fra.

Selv nå, en uke eller to etter at jeg leste Sigd famler jeg fremdeles etter ordene. Jeg ønsker å si noe om hva jeg følte, men alt blir en klisje. 

Personlig fattet jeg kanskje ekstra interesse for fortellingen. En stor del av mitt liv sentrerer seg rundt min form for slektsforskning. Jeg våger ikke helt omtale det som forskning eller granskning. For meg er det essensielle å lære meg noe om personene, hvordan de fungerer i det samfunnet og tiden de er født inn i. Og som ordentlig bygdejente med føttene i hver sin gård, har mye av min tid gått med til å lese gårdshistorier. Hva er vel bedre utgangspunkt for slektsforskning. - Slekt skal følge slekters gang.

Og nettopp dette er hva Sigd handler om. Det handler om å fødes inn i en rolle, ønsket og forventningen om å fylle en fars, eller bestefars, sko, drive gården videre, bygge på, stifte familie, føre tradisjonen videre. Og så går det likevel ikke.

Det er oppturer og nedturer. Eventyr og tragedier. Forventninger og knuste drømmer.

Slik som for den mannlige stemmen i Sigd. Hans ansvar er tungt allerede i tidlig alder. Han som skulle vært helt og læremester rømmer fra ansvaret og alvoret. Lar den unge odelsgutten stå igjen. 

Kappløpet starter tidlig. Få seg kone, stifte familie. Bygdas vakreste vil ikke ha ham, men han finner en annen. En han kan bli gammel med, som kan hjelpe til, melke kyr, gi ham barn. En odelsgutt.

Og de gifter seg. Han og hun med alle bøkene. Snart ryddes ordene bort, dagene er for lange, arbeidet er for hardt. Men barna kommer ikke og leddene hans verker mer og mer. Snart er det han som ligger på brisken om dagen og leser. Leser og leser. Bøker og amerikabrev fra broren som hyller sitt nye land. Broren som sender ordbok, lar odelsgutten drømme seg bort. All the way to America.

Ikke det at han kan reise fra ansvaret, selv om han er blitt en krøpling. Han kan ikke gjøre som faren, bare stikke av. Han må være som bestefaren, standhaftig og trofast til det aller siste. Det er forventet, det er tradisjon, det er en plikt.

Så han fortsetter å lese. Suller seg inn i sin egen amerikanske drømmeverden hvor det ikke er plass til noen andre. Etter en tid tvinger kona seg inn i drømmene, lærer å snakke hans språk og sammen finner de tilbake til tosomheten.

Akkurat ved denne delen har jeg problemer med. Delen av boken hvor han og hun snakker sammen på sitt særegne norsk-engelske språk er i lengste laget. Samtidig forstår jeg hensikten med dette språket som bringer de sammen igjen. Det er absurd rørende. Likevel ønsker jeg at Lillegraven hadde tonet det ned. Antydet mer enn fremhevet.

- Dette er faktisk det eneste jeg har å innvende mot boken.

Ruth Lillegravens stemme formidlingsevne er unik. Stemningen vi tylles inn i er ytterst sjelden. – Og diktene hennes er lett tilgjengelige: Enkelte er rene fortellinger som bryter med de fleste regler vi kjenner om diktoppbygging. Andre igjen er finurlig satt sammen som en halvmåne. 

- Som en sigd.

Klart jeg anbefaler!




Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av romanen (Mellom oss) og (Urd).

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Tine)

21.9.16

Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling. 


Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Lyrikk. Norsk. Utgitt i 2016.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 

Den alltid tilstedeværende lengselen. 

Ordene gir ikke alltid mening hver for seg, men hun har en helt egen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. Vi smaker på de, tar de inn over oss. 

Vi blir ett med morens grenseløse sorte fortvilelse.

E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
So monge nette inntu

E elske hande ti onge mi
Vetle hande
Deu held verda kring imm
aut um handi imme springe ei blome


Meist dinna bloma kunst inkje leva


fyrr de bi inkje sumar her

Det er savn, fortvilelse, lengsel og sorg. Uendelig mørkt, vanskelig og tungt. Og nettopp det at det er krevende å lese gir også rom for ulike tolkninger. Vi leser det vi selv ønsker. Assosierer ut fra egen erfaring. Kanskje også egen sorg.

Slik glir Um sakne springe blome inn under huden på leseren.

- Akkurat som når du lukker igjen boken og ser på omslaget. Jeg forstod det ikke helt først. Tenkte mest på det som uvanlig og vakkert. Så forstod jeg. 

En gravstein.






Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda?



16.9.16

Slektshistorie: Innflytterne

Mange tipper - Oldemor - Mormor - Mamma - Meg

Min onkel, odelsgutten fra Staknesset, har over lengre tid tålmodig holdt ut mine tusen og en spørsmål om slekta. Lite visste han at dette uskyldige spørsmål ville føre til at vi greide å plusse på anetavlen med et ekstra ledd for-foreldre.
- Har du kommet over noen som bodde på et lite småbruk i Isfjorden i Romsdal? Mor og far fortalte at de besøkte noen der når de kjørte rundt på motorsykkel. Jeg tror det var tre ugifte søsken.
Denne medaljongen arvet jeg som ung jente.
Bildet viser oldemors søster og deres far.
I et blaff av ungdommelig overmot tastet jeg inn de mest elementære ord fra spørsmålet og ba til de høye google-guder. Jeg holdt på å ramle av stolen da jeg fikk svaret nærmest på et gullfat.

Google sendte meg rett til Nasjonalbiblioteket hvor Romsdals Sogelag Årsskrift 1996 er digitalisert. Her fant jeg et stykke skrevet av en Olav Dahle forfattet et stykke om Øvre Steinsetra i Isfjorden og folket der.
"Eg kom over eit stykke i bladet Medlemsnytt for Nordmøre og Romsdal kjøretøyshistorisk Klubb for april 1996. Han som fortel der er gift med ein slektning etter Jørgen Jørgensen Stensæther. Han heiter Leif O. Stangnes, og fortel om ein tur som han og kona, Hildur, gjorde til Steinsetra på motorsykkel, vistnok i 1951, og eg har fått forteljaren sin godkjenning til å gjeva det att her, 
En av turene Leif og Hildur var på med Terroten gikk til Isfjorden, der de skulle besøke noen slektninger av Hildur. Slektningene bodde på Steinsætra. Det var bare en sti opp dit, så de kjørte opp gardsveien til Johannes Bredeli, Leif koblet til sidevognsdriften og ga gass så skitspruten sto til værs. Beboerne på Stensætra var tre eldre søsken. 
Bestefar på Nessa
Jørgen, den ene av dem, var en ganske spesiell type, nærmest som original å regne. Da Jørgen så det svarte monsteret av en brølende sykkel, stakk han sporenstreks til skogs og gjemte seg der. Leif sier at han bare så ryggen av en gubbe som løp for sitt bare liv. Et par timer senere da det nærmet seg middagstid, kom Jørgen til gards igjen, matlysten overvant frykten for det ukjente. Jørgen innrømte at han ble skremt av synet, og han var overbevist om at det var styggemainn som kom oppover lia. Leif sin Terrot var det første motoriserte kjøretøy som besøkte Stensætra.  
Jørgen ble fort vant med det nye og ville vite mer, han spurte om mye rart, blant annet om hvordan det var å bo i Batnfjord. Leif fortalte at garden grenset både mot sjøen og fjellet, og besto både av dyrket mark og skog. Jørgen utbrøt da begeistret: - Der måtte det være godt å nære (brødfø) seg. 
De fikk god oppvartning med fint dekte bord, men Jørgen foretrakk som alltid å sitte og spise ved grua. Han brukte også sin faste tallerken som det var knust et stykke av."
Jeg ble både glad og rørt. Glad for å ha funnet navn og noe å gå etter. Og rørt fordi det beskriver min bestefar så inderlig godt. Fortellingen er gjengitt akkurat med ord han selv ville brukt, han var aldri særlig forsiktig av seg. Og så var han inderlig stolt og glad i hjembygda Batnfjorden. Han oppholdt seg aldri lenge av gangen før han måtte forte seg hjem til Nessa. Gården og fjorden.

Så langt, så godt. Søsknene ble funnet og artikkelen forteller at disse var i slekt med min mormor. På hennes side er det store hull, mye grunnet manglende og oppbrente kirkebøker fra Kristiansund. Jeg har lagt ting litt på is. Og så, plutselig, ut av det blå. Min mormors slekt.

Olav Dahle forteller om folka på Steinsetra, om hvordan Jørgen Henriksen Huuse (1811-?), gift med Margrethe Olsdatter (1815-1880), flyttet fra vanskelige kår i Kinsarvik i Hordaland opp til Romsdalen. 
"I tida mellom 1800 og 1900 var det nokså mykje folk som kom flyttande frå andre stader i landet til Romsdalen. Det var særleg frå Sogn, Hordaland, Telemark og øvre Buskerud, men og frå andre stader. Det kunne kanskje vera at det var meir folk enn det var arbeid til i dei ymse bygder. Det var særleg før utvandringa hadde teke til for alvor. Her var det slik, serleg i bygder nær sjøen, at hadde ein om berre eit lite bruk, so kunne ein ta ein stor del av føda på sjøen."
I 1842 kjøpte vestlendingen Steinsætra for 100 spesidaler. Han hadde virket som smed, men nå kunne han brødfø sin familie ytterligere gjennom gårdsbruk og fiske. Jørgen og Margrethe fikk fem barn, og det var Henrik født i 1842 som senere skulle overta gården. Datoen var 13. oktober 1874 og prisen var det samme som faren en gang ga. Sammen med sin kone Søvrine Martha Olsdatter f. 1849 fra Sunnylven fikk han fem barn, skriver Dahle. Det skal vise seg å være flere.

Eldst var Margrethe født i 1876. Deretter kom Jørgen i 1880 og Johan i 1882. Peder ble født i 188 og sistemann Olav kom til verden i 1886. 

Søskenskapet på Steinsætra: Margrethe, Jørgen og Olav.
Johan emigrerte til Amerika og utdannet seg til prest. Han skal ha besøkt sine søsken en gang rundt 1920, og holdt da preken i kirka i hjembygda. Også Peder hadde et opphold i Amerika, men dro hjem og fortsatte som snekker der.
"Husa låg i bakkå, slik at fjøsen var gravd inni bakken, flatt inni fjøsen på nersia, og omtrent flatt innpå låven på øversida. Og i eine hjørnet i fjøsen var det ein brynn. Der var det bestandig nok vatn. Olav sa eingong at han truleg var den første i bygda som hadde innlagt vatn i fjøsen. Margrethe hadde nok i sine yngre dagar vore ute og «tent» som me sa. Ho hadde, millom anna, hatt huspost i Kristiansund. Men seinare kom ho heimatt og stelte huset og fjøsen for brørne sine, og hjelpte til ute attåt. Olav var ein god del borte på arbeid. Men Jørgen, som odelsgut, berre var heime. Olav var ein trufast og påliteleg arbeidskar."
De tre ugifte søskena Mormor og Bestefar besøkte i Isfjorden var altså Margrethe, Olav og Jørgen. Alle skal ha hatt gode talegaver i likhet med sin far, skriver forfatteren: 
"Margrethe talte av og til på møter på bedehuset og Olav holdt noen ganger kåseri i losjen hvor han i mange år var medlem." 
Da de to siste søskena døde i 1968 kjøpte naboen gården. Husene var da både gamle og nedslitte, og ble snart revet.

Tippoldefar Bjerkestrand
Vel vitende om at min tippoldefar Jørgen Bjerkestrand sin mor Oline, min mormors morfars mor, i en gammel folketelling ble angitt å være døpt i 1850 i Grytten mer enn ante det meg at det Steinsæterfolket var av hennes ætt. Grytten er det gamle navnet på det vi i dag kjenner som Rauma, hvor også Isfjorden er en del av. Selv bodde Bjerkestrandfamilien i Kristiansund, og alt av kirkebøker fra denne tiden er enten brent ned eller ikke-digitalisert. I folketellingen i 1885 ble attpåtil Jørgens far oppgitt med ny kone. Min tipptippoldemor Oline ble altså ingen gammel dame. Ikke har jeg funnet hennes begravelsesregistrering og ikke har jeg funnet ut noe om Jørgens far. 

Nå, derimot, fikk jeg endelig motivasjon til å lete videre. Jeg begynte å lete etter Oline i Hen Ministerialbok. Jeg hadde ikke helt troa med tanke på presteskrift og vanlig navn. Men så, plutselig, traff jeg blink: Oppført i kirkeåret 1851 finner jeg Oline Jørgensdatter Stenseter. Ja, riktig. Jørgensdatter som datter av Jørgen Henriksen, hordalendingen som flyttet fra hjembygda helt opp til Romsdalen for å starte opp helt på nytt. Far Jørgen Henriksen. Mor Margrethe Olsdatter.

Mormor som brud.
Oline ble altså glemt i Sogelagets fortelling. Jeg tenkte at hun kanskje i ung alder hadde blitt satt bort, men jeg finner også konfirmasjonsoppføringen hennes i samme kirkebok. Presten var åpenbart fornøyd med Oline, for han har notert "Meget god Kundskap, meget god Flid"

Plutselig, som ved en tilfeldighet, fikk jeg plusset på slektstreet. Plutselig hadde jeg nye tipptipptipppoldeforeldre, attpåtil fra en landsdel jeg tidligere ikke har ant noen tilknytning til.

Før glemt, nå funnet.

14.9.16

Biter av lykke, av Anne Ch Østbye

En av de relativt få norske romanene som har fått oppmerksomhet den siste tiden, det er en knallhard kamp om publisitet, er en fortelling om en venninnegjeng hvor alle har passert seksti år. Min utgave kom i posten sammen med tre biter sjokolade. Tre biter lykke, om du vil.

Litt skeptisk i utgangspunktet var jeg nok, der jeg halvveis forventet noe a la bøkene til Karin Brunk Holmquist. – Men bare halvveis. Østbys Tegn står for meg fremdeles som en av de beste ungdomsromanene jeg har lest i nyere tid. Denne, derimot, er for det voksne publikum.



Biter av lykke, av Anne Ch Østby

Undertittel: En roman om kjærlighet, håp og sjokolade. Utgitt i 2016. Norsk.

Og joda, jo visst er romanen søt. Humoren ligger og godgjør seg mellom linjene, ispedd litt sørgmodige passuser underveis. 

I begynnelsen var de fem. Kat, Maya, Ingrid, Sina og Lisbeth. Fem unge jenter som vokste opp i en liten by med de samme forutsetninger for å mestre voksenlivet. Så går det som det ofte går, venninnegjengen splittes og spres for alle vinder. Likevel beholdes vennskapet, selv etter et halvt århundre. – Selv med et helt verdenshav mellom de.

For bare Kat reiste ut. Ut, ut, ut i den store verden, mens de andre ble værende i vesle, trygge, men akk så kjedelige Reitvik. Nå sitter Kat som enke og med eneansvar for en kakaoplantasje et sted i den eksotiske øystaten Fiji. Hun sender brev til sine venninner, ett og ett, og ber de tilbringe resten av deres liv sammen med henne i et søsterskap i hennes paradis.

Det er Sina, som fikk barn i tidlig alder, og som har slitt med sin posisjon i samfunnet helt siden den gang. Den nå femtiårgamle sønnen er en slendrian uten like, med sine evige prosjekter som tapper moren for nøysomt oppsparte midler. Hun reiser.

Det er Lisbeth, den forsmådde direktørfruen. Hun som er vakker og vellykket, som tiltrekker seg alle utenom sin egen mann. Hun reiser.

Det er Maya, akademikeren som har brukt hele livet til å spre kunnskap til andre, men som nå knapt nok husker hvem hun er. Hvem noen er. Likevel reiser hun.

Og det er Ingrid. Den ordentlige, pliktoppfyllende. Kontorrotta. Hun som aldri stiftet familie, men som alltid har stilt opp for sin brors familie. Hun som alltid har drømt om å være vill og gal. Klart hun reiser. 

Godt over seksti år. Klare for et nytt liv, sammen.

Det er faktisk ikke så usannsynlig som det kan virke som. Forfatteren makter å pensle frem alles motivasjon og vilje til å reise fra alt og alle, vel vitende om at de kanskje aldri mer vil vende hjem igjen. Mest kritisk er det at Mayas datter lar sin svært syke mor dra, at hun overlater ansvaret til disse kvinnene hun knapt nok kjenner eller vet noe om, men forfatteren klarer å la denne avgjørelsen bunne i respekt og kjærlighet for moren. Som den ytterste uselviske siste gest. 

- Det er faktisk ganske godt gjort.

For persongalleriet er det beste ved denne boken. Det er nøye uttenkt og godt utviklet. Alle har sitt å stri med, samtidig som ulikhetene i væremåte og utfordringer ikke blir altfor påtagende. Forfatterens måte å løse det nokså store persongalleriet på er å la alle få sin bit av historien, men på ulikt vis og i ulike kapitler. 

Den egentlige hovedpersonen, Kat, initiativtager og primus motor, vies kapitler hvor hun forteller i jeg-form via et slags brev eller dagboknotat. De øvrige venninnene har også egne kapitler, men kun i tredjeperson, iakttagende, og alle observerer de hverandre. Noen få eposter og brev er som kjærkomne avbrekk mellom alle fortellerstemmene. 

- Og så har vi husholdersken Ateca, innfødt orakel og menneskekjenner. Hennes kapitler fremstår ikke ulikt fra Kats kapitler, men er formet som en bønn. De er varme og inderlige, det er rett og slett vanskelig å ikke falle pladask for henne.

Den lokale jenta Maraia bør også nevnes. Det er noe litt mystisk og overnaturlig over henne, men hennes fremtoning blir aldri helt tilstrekkelig tydelig. Det er ikke noe system over hennes tilstedeværelse i fortellingen. Etter en introduksjon, en kraftig vekket interesse, hører vi ikke noe om henne før hun plutselig dukker opp, nærmest i en bisetning, femti sider senere. Det er som om forfatteren brått innser viktigheten av å ha henne med i historien. Jeg tror et større fokus på henne hadde beriket romanen ytterligere, for slik resultatet er blitt føles denne biten litt halvferdig. Ideen om det underfundige pikebarnet er i utgangspunktet svært godt. Jeg skulle gjerne lest mer om henne.

Det halvferdige inntrykket bringer oss videre til den største innvendingen: Jeg følte aldri på noe punkt at jeg forsvant inn i stedet og stemningen. Når man først legger en romanhandling til en stillehavøy forventer jeg mer maleriske naturbeskrivelser, noe som vekker sansene og tar meg med på en reise til et sted jeg aldri har vært. Fokuset er på venninnene. Selv om de lager mye lokal mat, og Ateca forteller om tradisjoner og skikker, føles det aldri som en naturlig del av historien. Det blir mest litt belærende og forklarende. Dessverre. Jeg savnet å være der. På Fijiøyene.

Og hvorfor denne entusiasmen når ideen om sjokoladeproduksjon blir lansert? Jeg mener, de befinner seg på en kakaoplantasje. Tanken burde slått de før. Og denne barnlige entusiasmen over slagordet. Biter av lykke. Juhuuuuuu jubel fra sjokoladeinspiratoren, liksom. Ja, og med tre utropstegn. Veien mot produksjon er i beste fall kjedsommelig, det interesserer meg ikke, men må øyensynlig nevnes dann og vann for å drive historien frem. Akkurat dette understreker mine Karin Brunk Holmquist -antakelser.

Det er egentlig urettferdig, for Biter av lykke er bedre enn som så. Det gode språket overdøver enkelte svakheter og persongalleriet er både rikt og troverdig. Full pott blir det ikke, men plussene er langt flere enn minusene. 


(Litt sånn som Japp, kanskje. Absolutt godt nok om man er søtsugen, men skal man kose seg skikkelig spiser man heller en Mars. Bare fordi Govida-konfekten er litt for dyr. Du vet, bedre enn Potensgiverne, men samtidig ikke så bra som Moby Dick. Sånn cirka slik er min opplevelse.)




Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av Anne Ch Østbys ungdomsromaner (Tegn) og (Du er her)

Andre bloggere: (Bentebing) (Sissel) og (Tine)

1.9.16

Brevet til Rosalin, av Øystein Orten

Det er ikke mange arrangementer I litteraturens tegn jeg våger meg på. Tilstelninger der alle kjenner alle, og jeg ingen. Dessuten blir jeg så inderlig pinlig berørt av å se forfattere i levende live. Starstruck-heten brer seg til hver fiber av min kropp og tar fullstendig innersvingen på meg. Jeg kikker ned, bort, over, alle andre steder. Jeg gjemmer meg, stiller meg bakerst i en krok, dumper ned på en stol. Bøyd nakke, krum rygg. Jeg kaldsvetter. Dør innvendig. 

Da Samlaget arrangerte høstlansering på Sukkerbiten kvinnet jeg meg likevel opp etter alle kunstens regler, allierte meg med ei til og dro avgårde. Som premie fikk jeg blant annet nyte opplesing av Cathrine Blaavinge-Bjørnevog og Herborg Kråkeviks ytterst minneverdige promotering av Juleroser. – Ja, også tok jeg med meg et leseeksemplar av en roman hvis forfatter jeg aldri har lest noe av. Denne.


Brevet til Rosalin, av Øystein Orten
Roman, utgitt i 2016. Nynorsk.

Mens de rundt meg bladde i Neikob og Jakob og andre mer velkjente utgivelser, satt jeg på min stol og beundret omslaget til den vesle boken jeg hadde sikret meg. Og når jeg beundrer omslag, sukker jeg henført og stryker. Stryker og stryker og stryker. Og sukker litt til.

Det gjorde jeg også underveis i lesingen. Jeg brukte uvanlig lang tid på å lese de 100 sidene. Ikke bare skulle omslaget sukkes til og strykes over. Teksten fortjenes å leses litt ekstra. Så jeg sukket, strøk og leste. 

Med nokså tett i tett med skrift, delt inn i mange korte kapitler, alle med navn etter almanakkens merkedager, fortelles en eldre manns historie gjennom et brev til en yngre kvinne. Rosalin. Han bor alene, denne eldre mannen. Hans liv sirkler seg rundt hjemmehjelpen, hennes mann, dataingeniøren, og Asle, den voksne mannen med barnlig sinn. Men først og fremst har han minnene, dette noe han må fortelle til Rosalin før han dør. Han vet ikke hvor lang tid han har igjen, men det nærmer seg, og ringen må sluttes. 

Noen av minnene tar oss med tilbake til krigen, men mest av alt fører minnene hans oss til tapet av hans unge datter. Sorgen og avmaktsfølelsen. Dette katastrofale som endret alt. Nå skal han føre regnskap med sitt liv, sette endelig sluttstrek etter mange års pine, mens han venter på sin egen død.

Jeg brukte en hel uke på denne boken. 100 sider fortonet seg som en murstein. Historien er langt fra medrivende i vanlig forstand, men forfatterens stødige, misunnelsesverdige språk lokker frem leselyst. På nesten uforståelig vis vekkes nysgjerrigheten. Behovet for å finne trådene som leder frem til løsningen. Hvem Rosalin er, hvor soldaten kommer inn i bildet, hva som skjedde med datteren, hvordan det hele henger sammen. Belønningen kommer først på de aller siste sidene.

Så dukker også dette spesielle frem etter endt lesing. Ønsket om å lese boken på nytt, nå som vi vet. Lese mer nøysomt, studere litt nærmere. 

Det blir knapt nok bedre enn det.




Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere: Ingen andre så vidt jeg vet?