Det er ikke mange arrangementer I litteraturens tegn jeg våger meg på. Tilstelninger der alle kjenner alle, og jeg ingen. Dessuten blir jeg så inderlig pinlig berørt av å se forfattere i levende live. Starstruck-heten brer seg til hver fiber av min kropp og tar fullstendig innersvingen på meg. Jeg kikker ned, bort, over, alle andre steder. Jeg gjemmer meg, stiller meg bakerst i en krok, dumper ned på en stol. Bøyd nakke, krum rygg. Jeg kaldsvetter. Dør innvendig.
Da Samlaget arrangerte høstlansering på Sukkerbiten kvinnet jeg meg likevel opp etter alle kunstens regler, allierte meg med ei til og dro avgårde. Som premie fikk jeg blant annet nyte opplesing av Cathrine Blaavinge-Bjørnevog og Herborg Kråkeviks ytterst minneverdige promotering av Juleroser. – Ja, også tok jeg med meg et leseeksemplar av en roman hvis forfatter jeg aldri har lest noe av. Denne.
Brevet til Rosalin, av Øystein Orten
Roman, utgitt i 2016. Nynorsk.
Mens de rundt meg bladde i Neikob og Jakob og andre mer velkjente utgivelser, satt jeg på min stol og beundret omslaget til den vesle boken jeg hadde sikret meg. Og når jeg beundrer omslag, sukker jeg henført og stryker. Stryker og stryker og stryker. Og sukker litt til.
Det gjorde jeg også underveis i lesingen. Jeg brukte uvanlig lang tid på å lese de 100 sidene. Ikke bare skulle omslaget sukkes til og strykes over. Teksten fortjenes å leses litt ekstra. Så jeg sukket, strøk og leste.
Med nokså tett i tett med skrift, delt inn i mange korte kapitler, alle med navn etter almanakkens merkedager, fortelles en eldre manns historie gjennom et brev til en yngre kvinne. Rosalin. Han bor alene, denne eldre mannen. Hans liv sirkler seg rundt hjemmehjelpen, hennes mann, dataingeniøren, og Asle, den voksne mannen med barnlig sinn. Men først og fremst har han minnene, dette noe han må fortelle til Rosalin før han dør. Han vet ikke hvor lang tid han har igjen, men det nærmer seg, og ringen må sluttes.
Noen av minnene tar oss med tilbake til krigen, men mest av alt fører minnene hans oss til tapet av hans unge datter. Sorgen og avmaktsfølelsen. Dette katastrofale som endret alt. Nå skal han føre regnskap med sitt liv, sette endelig sluttstrek etter mange års pine, mens han venter på sin egen død.
Jeg brukte en hel uke på denne boken. 100 sider fortonet seg som en murstein. Historien er langt fra medrivende i vanlig forstand, men forfatterens stødige, misunnelsesverdige språk lokker frem leselyst. På nesten uforståelig vis vekkes nysgjerrigheten. Behovet for å finne trådene som leder frem til løsningen. Hvem Rosalin er, hvor soldaten kommer inn i bildet, hva som skjedde med datteren, hvordan det hele henger sammen. Belønningen kommer først på de aller siste sidene.
Så dukker også dette spesielle frem etter endt lesing. Ønsket om å lese boken på nytt, nå som vi vet. Lese mer nøysomt, studere litt nærmere.
Det blir knapt nok bedre enn det.
Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere: Ingen andre så vidt jeg vet?
7 kommentarer:
Denne har jeg tinget fra Samlaget (og får forhåpentligvis). Jeg har bare lest en roman av ham tidligere, en novellesamling, som jeg vekslet mellom å elske og opphøye - og mislike sterkt. Han skriver utrolig godt. Gleder meg!
- Hvis ikke kunne du fått den på lørdag. Men du vet... fint omslag, jeg vil nødig kvitte meg med den. Dessuten er den tynn som ei flis og tar praktisk null plass i bokhylla, og og og, da teller det ikke inn under samboers definisjon av overfylt hus.
Jeg har lett meg frem til at din Orten-leste bok er Risp i berget, men finner ingen omtale? Trur eg?
Jeg får den (og alle de andre jeg skamløst ba om), jehu! Det stemmer, har fremdeles ikke funnet bloggeånden - men novellene vekslet som sagt mellom å være ubeskrivelig vakre til å være litt kjedelige (men gode).
Mislike sterkt? Nå overdrev jeg altså. Kjedelige, ikke mislike sterkt. Det ble i hardeste laget.
Er dette årets Samlaget-kandidat, tro? Jeg ble i hvert fall veldig nysgjerrig på denne utgivelsen. Forfatteren har jeg aldri hørt om, eller novellesamlingen som Lena nevner.
Mari: Tja ... Personlig ble jeg veldig begeistret for Cathrine Blaavinge-Bjørnevogs 'Um Sakne springe blome' under Samlagets høstlansering og tar sikte på å forsøke lese lyrikken hennes. Hun skriver på en helt særegen måte, gammelnorsk eller ett eller annet. Vanskelig å forstå ved første øyekast, eller ved opplesing, men det jeg forsto ga meg tårer i øynene.
Bare tittelen får meg til å tenke på Island, men det er kanskje ikke så rart i og med gammelnorsk. Interessant. Jeg måtte kikke på boka, forfatternavnet og tittelen på bokomslaget var mildt sagt vanskelig å lese på PC, men kanskje er det en dypere mening med det(litt som hovedpersonen later til å bli litt usynlig, slik jeg tolker det ut fra forlagets tekst) .
Legg inn en kommentar