Havboka, av Morten A Strøksnes

Få sakprosabøker har i de siste årene fått mer omtale og applaus enn Havboka. Kunsten å fange kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, av Morten A. Strøksnes. Boken fikk i fjor Kritikerprisen og Brageprisen for beste sakprosa, og er i disse dager blant kandidatene til å motta Bokbloggerprisen i åpen klasse. 

Havboka, av Morten A. Strøksnes

Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Norsk sakprosa utgitt i 2015.

Bare noen dager før avstemningen ble stengt kjøpte jeg boken på ren impuls. Jeg måtte jo forsøke å forstå hva alt oppstyret dreide seg om. Hvordan en bok om hav og fiske kunne forårsake så mange ovasjoner og hyllester. Selv Ingalill falt pladask. Det ante meg at jeg hadde noe stort å se frem til, men jeg hadde liksom ikke helt troen likevel. Jeg mener. Hav og fiske.

Hav er en ting. Jeg er oppvokst ved en fjord og er blant de som knapt nok får puste om jeg beveger innover i landet, langt fra det store blå, det endeløse, det ville og vakre. Det uendelig dype. Det med alle hemmelighetene. Joda, en bok om havet kunne jeg vel utstå. Men fiske? Jeg? Min eneste erfaring er litt tafatt fiske som barn med min bestefar. Brødrene mine viste langt mer entusiasme, og dro ut på fjorden og fisket i timevis. Selv mistet jeg interessen etter ti minutter fra bryggekanten. Jeg fikk sikkert vondt av de som bet på. Og jeg likte ikke kokt fisk. Ihjel kokt fisk. Eller, jeg likte fiskeøynene. Jeg smattet de i meg, men kanskje smattet jeg aller mest fordi det forårsaket jubel blant de voksne rundt bordet. Jeg syntes visst aldri synd i fiskeøynene. 

Nå, tredve år senere, er det jeg som krangler i butikken om å få lov til å kjøpe fisk til middag. En gang i uka, annen hver uke, med unntak av mandag (Rett etter helgen), fredag (Tacodag), lørdag (Hallo! Det er helg!) og søndag (Hallo! Det er fremdeles helg!) får jeg lov til å servere stekt laks. Helst ikke tirsdag, onsdag og torsdag, men det går greit om jeg sier i fra tre dager i forveien. I hvert fall om jeg kamuflerer fisken med en saus som eliminerer bort fiskesmaken.

Ja. Også bestiller jeg alltid fisk når jeg spiser på en bedre restaurant. Rundt regnet en gang i året. Dessuten har jeg badet mye i havet. Riktignok var siste gang på tampen av ungdomsskolen da fjorden var så kald at jeg fikk krampe. Det skal også sies at jeg var over gjennomsnitt pysete for krabber, småfisk rundt leggene og enhver manet, det være seg glass eller brann. Det begynner å bli lenge siden. Angsten for ufrivillig fiskespa-opphold har henvist meg til bassenglivet.

Men altså, nå snakker jeg meg helt bort. Og det passer egentlig fint, for det gjør også Morten A. Strøksnes i sin bok. Han snakker og snakker, fabulerer og lar seg distrahere, begynner på tankerekker og filosoferer og snakker. Og snakker. Bare om hav og fiske, det er så mye å fortelle, så mye å snakke om. Akkurat som jeg har gjort. Ja, bare enda mer. Og enda bedre.

Og jeg elsker det. Som jeg elsker det.

Ikke vet jeg hvordan jeg skal begynne å fortelle om boken heller. Det er så mye jeg har lyst til å fortelle og sitere. Det føles uvesentlig å streke opp den egentlige handlingen, som at forfatteren flere ganger i løpet av et år reiser opp til Lofoten for å fiske sammen med en god venn. Målet er å fange en håkjerring, noe av det største og grimmeste som lever i norske farvann. 

Man rekker å tenke mye ute på havet. Mye skal snakkes om, enda mer spørres om. Noen få ting kan svares på. Havet rommer flere spørsmål enn svar. Forfatteren, hovedpersonen, øser av sin store kunnskap, men er samtidig ytterst ydmyk for alt han – og vi – ikke vet. Resultatet har blitt såpass interessant og underholdende at jeg underveis i lesingen ble fullstendig overrumplet. Jeg drømte om bølger om natten og leste i hver ledige stund. Og var ikke stunden ledig, så leste jeg likevel. Mitt hode sto på toppen av et fyr og ventet spent på ny bokpakke ment for å minimere faren for spik spenna gale fyrvoktere. Aldri før har skreifisket forekommet meg som lykke på jord. Eller til sjøs. Du skjønner tegninga.

Ja, jeg er blant de som har stemt på Havboka til Bokbloggerprisen. På førsteplass. La det ikke være noen tvil. 

Seriøst. Jeg har til og med sett youtube-videoer med håkjerringfiske. Så langt har det gått.

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene. 

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

Dette er langt større farer enn monstrene Olaus Magnus på 1500-tallet skisserte for oss i sitt Carta Marina. Verre enn Odysseens Skylla. Havhesten. Vannslangen med ni hoder. Verre enn Kraken.

Skjønt ut av det blå? Vi lærer hvorfor vi oppfatter havet som blått. Hvorfor Rødehavet kalles det det gjør, og hvorfor Svartehavet har fått sitt navn. Vi hører om vesener langt nede i dypet som lyser farger vi aldri visste var mulig. Hvordan de med dette lyset kan paralysere ofre, eller selv bli for synlige for sine angripere.

Og la oss dvele litt ved fargene. Havene endrer farge. Fjordene blir stadig mørkere. Økosystem dør mens manetene boltrer seg. I Stillehavet dukker stadig flere øyer opp. Øyer laget av plast, øyer på størrelse med halve Texas.

Dette er verre enn sjøhester med menneskehoder. Verre å ta innover seg enn verdens ensomste hval som forsøker å kommunisere i en frekvens ingen av dens artsfrender oppfatter. Mennesket kan ikke eksistere uten havet, men havet ødelegges av mennesket. Dette er skumlere enn forfatterens møte med en havfrue på loftet. - Det var vel ikke bare en drøm, var det vel.

Så er det helt på sin plass, når forfatteren i et uforglemmelig, gåsehudfremkallende avsnitt tegner opp de større linjer:

Det ufødte barn, øyne på hver side, som en fisk. Det ufødte barn, svømmende rundt i sitt eget lille hav. 

Les også: Bokbloggernes (samlesing av Havboka)

Og husk: Utdelingen av Bokbloggerprisen skjer 3. september på Litteraturhuset i Oslo. Forfatteren intervjues for øvrig rett i forkant av utdelingen. Jeg sitter på første rad iført cheerleaderdrakt og dusker i hendene.