Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag

- Vi håper du vil ha glede av denne lille perlen, skrev forlaget. Perle. You had me at Perle. Jeg kastet meg over boken, slukte den med hud og hår og samtlige 200 sider. 

Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag

Svensk. Utgis på norsk 11. august 2016.

Forfatteren Petra reiser til en turisthytte langt nord i landet, hvor hun skal være vertinne i noen uker. Hun skriver på sin nye bok og bearbeider sorgen etter et vondt samlivsbrudd. Hennes mann, TV-profilen Anders, har i lengre tid vært utro, og har nylig forlatt sin kone for å leve sammen med sin kollega og elskerinne.

Og gjett hva? Denne bokens forfatter, Martina Haag, gikk selv igjennom et vondt samlivsbrudd for noen år tilbake. Hun var gift med en programleder på TV, og han hadde et forhold med en kollega. Nærmest synkront med bokens lansering går de to TV-stjernene ut med bekreftelse på sin romanse.

... og jeg sitter i det som frem til nå har vært vårt felles kjøkken, med et barn på hvert kne, og jeg klemmer dem, og de klemmer meg, og vi gråter sammen, og Anders setter bringebærsyltetøyet inn i kjøleskapet og skyller ut av stekepannen.

Så folkens. Det forlaget kaller en perle, viser seg å være en eneste stor, om 200 sider kan betegnes som stort, hevn. Forfatteren sverter sin utro, frastøtende mann gjennom femten år. Det hele fremstår som ytterst utleverende og dertil temmelig umoralsk.

- Men folk elsker kjendissladder. Ikke rart boken har solgt mange eksemplarer i vårt naboland.

Selv viser hun til få eller ingen negative sider ved seg selv. Hun kjempet for ekteskapet, skjulte sine tårer for deres felles barn, og ga alt av seg selv. Nokså sympatiske trekk underveis i lesingen, men da jeg i ettertid leste litt om intrigene ga det hele boken en bitter bismak.

Og dette til tross for, eller som en understreking av, at utgangspunktet ikke er all verdens å rope hurra for. Skjønt, den har sine kvaliteter.

Aller best er den i sine beskrivelser av angst og desperasjon. Avmaktsfølelsen og redselen for å miste livet hun har gjort seg avhengig av. Angsten for å være alene. Frykten for å ikke strekke til, holde mål, være god nok. Elsket. Desperasjonen etter å få ham tilbake, tilgi alt, gå videre, ikke tenke, bare være … bra nok. 

Hennes opphold på den tidvis folketomme hytta prisgitt naturkreftene er en fin innfallsvinkel til disse dystre følelsene. Her er det tid og rom til å virkelig kjenne etter. Samtidig skriver hun på en bok hvor hun forteller om samlivsbruddet. Slik forsøker hun også å bearbeide traumer. – Og hvem er leseren til å kreve at hun skal klare å se saken fra begges sider? Selvsagt blir det hele subjektivt og desto mer troverdig.

Jeg står på stien bak huset og røyker til det ikke er flere sigaretter igjen i pakken. Nå er jeg nødt til å gå inn igjen. Guttene har vært alene litt for lenge. Jeg skal gå inn og oppføre meg normalt og være blid og ikke vise barna at jeg nettopp døde.

- Bare så synd det er dårlig forkledd selvopplevd. Petras tårer er forfatterens tårer. Anders sitt svik er hennes eksmanns svik. Jeg får en vond smak i munnen. Vil ikke like. Vil ikke.

Så kommer bokens svakheter som en befrielse. En del tragikomiske innslag får plass, gjerne uten hell. Slik som å omtale en mannlig hyttegjest som Carola Häggquist. Nærmest samtlige av gjestene på hytta er karikerte, ufordragelige og latterlige. En i utgangspunktet spesiell stemning blir fullstendig forstyrret. Leseren rives ut av den litt nifse ensomhetsfølelsen og den tidvis rørende sorgfølelsen.

Dessuten vil hun så mye. Det er så mye hun vil fortelle på en gang. Det er sorgen. Boken hun skriver. De daglige gjøremålene på hytta. Skogsturene. Katten hun stadig forteller om, men som likevel ikke har noen egentlig funksjon. Forsøksvis humoristiske innslag. De skumle sagnene fra området som med en bedre plan kunne forvandlet boken til en nokså god og virkningsfull grøsser. Og så, i et forsøk på å flette alle elementene sammen: En pinlig dårlig avslutning.

Jeg følte trang til å vrenge meg. 

Ubehaget som veller opp i meg eskalerer når jeg leser om bakgrunnen for boken. Det er bare ikke greit. Skittentøysvask er ikke okay. Særlig ikke der motparten ikke kan forsvare seg.

Dette umoralske til tross. Det uhyre variable innholdet til tross. Det ujevne språket til tross: Boken er tidvis fin å lese. Følelsene er til å ta og kjenne på. Jeg tror henne. Selvsagt. 

- Men noen perle? Nei, det er den definitivt ikke.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Beathe) (Marianne) (Med bok og palett) (Ina)