Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Jeg elsker Paul Auster. Virkelig. Elsker som i forhøyer og fasineres av og digger og alt godt som er. Jeg har tidligere omtalt Illusjonenes bok, Orakelnatt, Mann i mørket og Usynlig. Det er en sann fornøyelse både å lese hans bøker og omtale de. Unntaket er New York-triologien. Jeg fikk prestasjonsangst, og nå må jeg lese den på nytt. Det fins verre skjebner. Med et utall bøker på merittlisten er det skrevet i stein at jeg har mye å se frem til i årene som kommer. Ikke minst gleder jeg meg stort til å lese hans nyeste roman, selvbiografien Winter Journal. Av og til tror jeg faktisk han forbigår selveste John Irving på favorittskalaen.

Brooklynsk dårskap, av Paul Auster

Nathan er skilt, venneløs, og er velsignet med en voksen datter som ikke ønsker kontakt. Etter en lengre tids kreftsykdom bosetter han seg i Brooklyn hvor han gjør et halvhjertet forsøk på å komme seg på beina. Han setter i gang et prosjekt mens han venter på at døden skal inntreffe. Det er bare et spørsmål om tid. Ikke fordi han er så gammel, han er knapt nok seksti, men fordi livet ikke lenger gir han stort. – Og han evner ikke å gi stort til livet.

Men så skjer disse små tingene som får dagene til å gå av seg selv. En dag gjenopptar han kontakt med sin nevø Tom (også kjent som Tommeliten), som igjen introduserer ham for sin noe eksentriske sjef Harry Brightwell (tidligere kjent som Harry Dunkel). Og Lucy. Lille, hemmelighetsfulle Lucy som plutselig dukker opp hjemme hos Tom og krever omsorg.

Hun har fortellingen, og når et menneske er så heldig å leve inne i en fortelling, å leve i en fantasiverden, forsvinner den virkelige verdens smerter. For så lenge fortellingen fortsetter, eksisterer ikke lenger virkeligheten.

Delvis forteller Auster om nåtidens hendelser, de små og mindre små betydelige eller ubetydelige hendelser. Vi serveres utdrag fra boken Nathan selv skriver, boken om diverse tåpeligheter utført både av ham selv og hans nærmeste.  Auster lar Nathan henvende seg direkte til leseren. Her er det mange aproposer eller avstikkere om du vil, alt med en humoristisk undertone med et snev av alvor. Det hele er flytende og lett skrevet, og like fullt med den typiske austerske eleganse.

Alt snurrer rundt det evige spørsmålet: Hva er meningen med livet? Hva har man å leve for? Hva er et fullverdig liv? Hvordan skal man leve? Hva gjør livet betydningsfullt?

Mennesket kan aldri gi opp, lysglimt finnes overalt, på de forunderligste steder og uvante tider. Man kommer seg videre, selv med overhengende fare for at noe vil skje i fremtiden. For det vil skje. Man slapper aldri helt av. Man tillater seg aldri å ta lykken inn over seg hundre prosent.

Om jeg husker dagen i det hele tatt, er det bare som et usammensatt puslespill, en mengde isolerte inntrykk. En bit blå himmel her, en hengebjørk der, med sollyset reflektert i treets bark. Skyer som ligner menneskeansikter, verdenskart, tibente fantasidyr. Det plutselige glimtet av en stålorm som snor seg gjennom gresset. Firetonersklangen til en usynlig spottefugl. De tusen bladene på en asp som flagrer lik sårede møll i det vinteren glir mellom grenene. Enkeltvis er elementene på plass, men helheten mangler, delene henger ikke sammen, og jeg kan ikke gjøre annet enn å lete etter levningene av en dag som ikke eksisterer fullt ut.

Fint – og trist.

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Gullfunn!

21/12, av Dustin Thomason

It's the end of the word as we know it, sa REM, men Maya-indianerne var først ute. 21. desember 2012 er det slutt på moroa! Ventetiden kan med fordel forkortes med drivende spennende

21/12, av Dustin Thomason

Fremtidsdystopi.

Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet,  og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. Forskeren Gabriel Stanton fatter raskt mistanke til at viruset skyldes prioner, smittestoff bestående av proteiner. Likevel finner han ingen likhet med kugalskap og lignende sykdommer. Hva kan kilden være, hvordan kan pasientene kureres, og hvordan kan spredningen stoppes?

- Og er det mulig at dommedagsprofetiene faktisk er reelle?

Et klenodie utenom det vanlige bringer Stanton og den guatemalske museumskonservatoren Chel Manu sammen. Det virker å være en sammenheng mellom viruset og kodeksen, men rekker de å finne årsaken før det er for sent?

Chel satte seg. De drøyt fem tusen årene i Langtellingen var inndelt i perioder på omkring 395 år hver, og 21/12/12 var slutten på den ytterst viktige "trettende syklus", det punkt der den siste Langtellingen etter sigende skulle ta slutt. Bare en kort inskripsjon i ruinene i Tortugero, Mexico - DET VIL BLI FULLENDT I 13. SYKLUS - hadde gitt opphav til en hel hjemmeindustri og en kultisk dyrking av kalenderen, og 2012-erne, som allerede hadde hentet ny kraft i VFI, ville gå helt i spinn hvis de fikk vite at det forekom en omtale av den trettende syklus i den boken som var så uløselig knyttet til epidemien.

Det taler til bokens fordel at jeg ikke underveis i lesingen irriterte meg over språket. I ettertid, som i dette sitatet, ser jeg at det neppe kan karakteriseres som knirkefritt. - Men hva så? For det første er romanen krydret med så mange fremmede ord, begreper og navn, at man konsentrerer seg om det viktigste. For det andre er romanen voldsomt spennende...! Ja, hurra, den er spennende!

Spesielt lettlest er den ikke, men pageturner i ordets riktige forstand er den likevel. Man må vite mer, lese litt mer, og så litt, bare for å oppdage at man ikke kan legge fra seg boken riktig enda. - Da tilgir man glatt språklige ulumskheter, romantiske undertoner og en avslutning hvem som helst kunne skrevet bedre.

Den forrykende kampen mot tiden, kampen for tilværelsen, er så intenst at man nærmest hører klokken tikke. Noen kommer til å filmatisere denne romanen. Det er mitt profeti.

Kilde: Leseeksemplar.

Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean

Debra Dean debuterte med romanen Madonnaene i Leningrad. Den har blitt tatt svært godt i mot av kritikere så vel som anerkjente forfattere. Dean kombinerer krig, kunst og kjærlighet med rent språk og varsomme beskrivelser. Boken var en del av en bokpakke fra Beathe, og selv var hun riktig begeistret. Forventningene var høye da jeg begynte å lese.

Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean

Marina jobber som omviser i Eremitasjen da Leningrad beleires av nazistene i 1941. Sammen med et fåtall andre ansatte legger hun sitt liv i hendene til skjebnen da hun ofrer sin egen trygghet for å sikre kunstskattene og det imponerende museumskomplekset. Ikke bare fysiske kunstverk, malerier, vaser og skulpturer ble pakket ned og reddet. Også opplevelsene, tolkningene og kunnskapene rundt hvert enkelt kunstskatt, måtte bevares for ettertiden. 

Mange år senere forsøker hennes mann og barn å nå inn til henne. Marina er blitt en eldre kvinne, men kjenner ikke igjen sine egne barn. Hun har igjen flyttet inn i Eremitasjen, hvor hun går rundt i korridorene, på vei til nok en sal med de vakreste, nyskapende malerier. 

Kort sagt, en eldre russisk kvinne, dement sådan, gjenopplever sine opplevelser under andre verdenskrig. 

250 sider rommer krig, kunst og kjærlighet. Det er ganske mye på få sider, og slet med å la boken nå helt inn i kropp og sjel. Forfatteren har valgt å holde nåtiden, datiden og kunsten nokså strengt adskilt. – Det blir litt for mye og samtidig litt for lite. Jeg lot meg likevel begeistre for alle tre delene, alle var interessante og underholdende, tross visse svakheter.

I nåtiden blir vi kjent med Marina, ikke som person men ut i fra hennes livssituasjon. Marina er sterkt redusert av Alzheimers. Hennes klare øyeblikk er få, til slutt ikke-eksisterende. Det er blodfattig om hennes egen opplevelse av sykdommen, selv om omgivelsenes reaksjoner oppleves som godt beskrevet. Ektemann, barn og øvrige familie uttrykker en fortvilelse, fornektelse og sorg som gir en god leseopplevelse.

"Det spilte ingen rolle. De båndene de hadde knyttet som barn eksisterte enten de snakket om det eller ikke. Det var de overlevendes bånd. Her i Amerika, et håpløst uvitende og optimistisk land, knyttet det de visste dem nærmere hverandre. Hun var hans land, og han var hennes. De var uadskillelige. 

Helt til nå. Hun er i ferd med å forlate ham. Ikke umiddelbart, noe som ville være ille nok, men gjennom en rekke smertefulle adskillelser. Et øyeblikk er hun her, i det neste er hun borte igjen, og hver reise tar henne lenger vekk fra ham. Han kan ikke følge henne, og han undrer seg på hvor hun drar når hun forlater ham."

I datiden følger vi Marinas liv i og rundt Eremitasjen under krigen. Det er sterkt, selv om hennes opplevelser mangler intensitet. Jeg tolker denne mangelen som et uttrykk for datidens nødvendighet av å holde seg fattet, realitetens utmattelse og det følelsesmessige kaoset som i en unntakstilstand fortoner seg som et tomrom. Jeg savnet de intense følelsene, den enorme angsten og redselen, men jeg innser samtidig at mangelen på intensitet kan være vel så virkningsfullt.

Kunsten blir bindeleddet mellom nåtid og datid. Også denne delen av boken er interessant. Debra Dean er selv kunsthistoriker, og det hersker neppe noen tvil om at hennes ønske som forfatter er å formidle kunnskap om kunst til lesere som kanskje ellers ikke har noen interesse for dette. Det er godt skrevet både om kunsten i seg selv og opplevelsen av kunst, men til tider bedriver forfatteren kanskje litt for tydelig kunstformidling. Det er her de store følelser får utløp, det er her intensiteten ligger. Mens historiene i nåtid og datid er avventende, er partiene med kunst de eneste lidenskapelige.

Summen av disse delene ble også nokså problematisk. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå forfatterens mål med historien. – Eller var det bare en fantasifull metode å flette flere historier, flere perioder, sammen på?

Heldigvis, forfatteren ga meg omsider svaret. Avslutningen gjorde saltomortale med helhetsinntrykket mitt, svakheter og løse tråder til tross. Det var ikke til å unngå. - Boken gikk rett inn i hjertet mitt.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Gave.

Down the Darkest Road, av Tami Hoag

Det var nesten så jeg ikke trodde jeg var i stand til det. - I alle fall ikke innenfor en tidsramme på under ett år. 450 sider på engelsk, kjøpt i ren desperasjon i en liten kiosk på flyplassen i Madrid, er lest. Valget var vanskelig, om ikke umulig. Harry Hole og Erica Falck på engelsk var uaktuelt. Ei heller Kjempenes fall på tysk fristet veldig. Shopaholicer på spansk orket jeg ikke en gang vurdere. 

Resterende utvalg stod og falt på Tami Hoag, hvis navn jeg aldri tidligere har hørt. Ikke tror jeg hennes bøker er oversatt til norsk heller. Ikke fordi hun ikke holder mål kvalitetsmessig, hun selger bøker som hakka møkk, men det er som kjent ikke mangel på krimromaner verken innenlands eller ute i den store verden.

Down the Darkest Road, av Tami Hoag (2011/2012)

Lauren Lawton opplever alle foreldres mareritt. 16 år gamle Leslie kommer aldri hjem. Hun er som sporløst forsvunnet. Mistanken faller raskt på Roland Ballencoa, en lokal mann med frynset fortid og en forkjærlighet for trusesamlinger og fotografering av unge jenter. Leslies far bukker under for depresjon og avmaktsfølelse.

Et par år etter hennes forsvinning, tar han sitt eget liv. Politietterforskningen gir tross fire års innsats ingen håndfaste bevis mot Ballencoa, ingen spor har gitt ledetråder til hvor Leslie er, og media har gått lei. Lauren står plutselig alene i kampen for hevn og sannhet. Lauren kjemper innbitt videre. Hun gjør alt som er i hennes makt for at hennes datters kidnapper og trolig morder skal få den straffen han fortjener. Lauren er som besatt.

Yngstedatteren Leah lister seg rundt i bakgrunnen, mens hun gråter under dyna og erstatter sine mentale sår med fysiske. Leah er overlatt til seg selv. Selv under grundig overvåkning av sin mor, føler hun ingen kjærlighet og trygghet. Ikke bare har hun mistet sin søster og sin far, nå mister hun også sin mor.

En ny etterforsker blir satt inn i saken. Han oppdager raskt svakhetene i tidligere etterforskning og gjør alt for at saken skal gjenprioriteres. Terapeuten Anne Leone forsøker på sin side å nærme seg mor og datter, for å hjelpe dem videre, sammen. Lauren ønsker ikke hjelp og hun ser heller ikke datterens behov for hjelp. Tiltroen til politiet er knust, og i desperasjon søker hun hjelp hos en privatdetektiv.

Alt dette fortelles gjennom synsvinklene til alle de involverte i saken. I tillegg krydres historien med enkelte utdrag fra Laurens egne dagboknotater. En dose husmorporno i all dens groteskhet og anekdoter om interiør og dressurridning (!) til tross, Down the Darkest Road gir spenning og underholdning fortløpende i de nesten fem hundre sidene. – Og den gir leseren noe mer.

Down the darkest road er mer enn nok en versjon av kriminalgenrens klassiske katt- og muslek. Romanens sterkeste kort er dens historie om dypt savn, hevngjerrighet og desperasjon. Den er mer enn bare en psykologisk thriller, selv om spenningen og drivet aldri slipper taket på leseren. 

Er hun besatt av sin hevngjerrighet og søken etter sannhet? Er hun fullstendig ute av stand til å tenke rasjonelt, kan hun mistenke feil mann? Og hvor forsvarlig er det egentlig å la Leah leve under hennes tak? 


Det har vært spesielt å lese denne boken i lys av de siste dagers hendelser, og dessverre også mangler på noe nytt. Som resten av Norges befolkning håper jeg inderlig på gledelig utfall. Virkelig.

Lest i 2012 - Juli

Godt ute i august måned allerede, men man har da feriert for pokker, og spanske internetcafeer er intet egnet sted for bokblogging. Man slutter nemlig å tenke når luften står stille. Spesielt når luften måles til 40 pluss.

Neida, jo da. Det var himla varmt. Deilig, vil jeg si. Helt herlig, faktisk. Batteriene ble ladet opp, skuldrene ble senket, behovet for å besøke uendelig antall tyrefekterstadioner, katedraler, trange smug og AC-nedkjølte kjøpesentre ble tilfredsstilt, man badet på seg armmuskler, feriehunden ble foret på serranoskinke og mozarellaost, engelsk ble byttet ut med fingerspråk og verdens beste tradisjon ble ivaretatt. Vi snakker selvsagt om siesta.

Jeg elsker siesta. 

Og, selv om jeg allerede har skrevet det: Det var himla varmt. Jeg er ikke i stand til å sole meg. Kjedeligere ting fins ikke, om man ikke regner med lesing i Kafkas Prosessen eller noen av disse bøkene. Solen var der uansett, det var begrenset hvor tildekket man orket å gå, og siesta varer tross alt ikke hele døgnet. Jeg gikk altså fra å være likbleik til ”herregud så brun du har blitt”. Dessverre badet jeg også i klor hver bidige dag, så lykken varte sånn cirka til første arbeidsdag etter ferien før hudfargen bare var sorgen igjen. Slik er det når man er livredd maneter, spisse steiner, sjøstjerner og sånn cirka alt annet som fins i saltvann. Det inkluderer også overfylte strender med mer eller mindre nakne fremmede.

Noen ganger må jeg minne meg selv på at dette er en bokblogg. Særlig nå som jeg fikk intenst ønske om å skrive om min rykende ferske fasinasjon for badminton, turn, dressurridning og revnede frontpartier på 1500 meterløperdrakter. Jeg har derimot ikke et intenst ønske om å uttrykke – ingen - glede over at håndballjentene vant sin kvartfinale. Tårer ble felt under åpningsseremonien og tårer vil felles under avslutningsseremonien. Dette er en bokblogg. Fokus. Bokblogg.

I juli har jeg lest åtte bøker:

• Jenta på klippen, av Lucinda Riley (Se under) 
• Hver dag, av David Leviathan (Se omtale) 
• De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen (Se omtale) 
• Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl (Se omtale) 
• Fjellet, av Arnaldur Indridason (Se omtale) 
• Orakelnatt, av Paul Auster (Se omtale)
• Irrganger, av Arnaldur Indridason (Se omtale) 
• Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda (Se omtale) 

4 av kvinner, 4 av menn. Likestilling, bokstavelig talt. 1 ungdomsbok, 2 kriminalromaner, 1 semibiografi, 1 kjempeklisje og 3 skjønnlitterære romaner hvorav 1 må defineres som langt høyere kvalitet enn de andre. Ungdomsbøken Hver dag (utgis i september) er den soleklare favoritten i juli, kanskje til og med også så langt i 2012.

Jeg forguder Paul Auster. 

Samtlige er omtalt, med unntak av Lucinda Rileys Jenta på klippen. Det er noe ved hennes fortellinger som appellerer til meg, de er fantastisk underholdende, men klisjeene og pinlighetene er tidvis så ekstremt tilstedeværende at man kan dåne av mindre.

I august kommer jeg til å lese færre enn åtte romaner. 

Stort flere planer eller spådommer er vanskelig å komme med. Siste del av sommerferien var et rent litterært helvete, for ingen solgte bøker på forståelig språk. Først på flyplassen hjem fra Madrid fant jeg en kiosk med engelskspråklige bøker. Utvalget var katastrofalt. Jo Nesbø og Camilla Läckberg på tysk, spansk, fransk og engelsk er hyggelig for en skandinavisk turist, for all del, men ikke særlig spennende å bruke penger på. Ken Follet var som alltid representert i hyllene, men det var uaktuelt av mer kjedsommelige grunner. Valget falt på Tami Hoags Down the darkest road. Krim, men coveret har så langt gitt meg mer frysninger enn selve innholdet. 450 sider på engelsk er overkill for meg, så jeg forventer ikke at jeg blir ferdig før nærmere jul.

I mens kikker jeg stadig i mine bokhyller. Gjensynsgleden var stor da vi kom hjem fra ferie. Det er så mange bøker jeg ønsker å lese, men utålmodigheten er gjerne større mens man allerede holder på med en bok, enn når den faktisk er avsluttet. Akkurat nå er jeg så utålmodig at selv Tolkiens Silmarillion virker forlokkende. Tenk det.

Dansk midtlivskrise, islandsk krim, indisk adopsjon og fiksjonsfakta

Tre ukers paradisisk ferie i Spania er over, bøker er lest og genserne er tatt på igjen. Fem bøker ble lest i Nerja, Jerez, Ronda, Almeria og Madrid. Jeg holdt på å forgå de siste dagene, for lesestoffet var oppbrukt og engelske bøker var ikke å oppdrive. Det gikk (nesten) så langt at jeg kjente jeg gledet meg til hjemreisen hvor jeg sannsynligvis ville finne en engelskspråklig pocketbok til blodpris.

Men bare nesten. Mest gråter jeg for å komme hjem igjen. Borte bra, hjemme best, eksisterer ikke i min verden. Ja til sommerferie hele året!

I alle fall. Som jeg sa. Bøker er lest, og her er mine omtaler. Sirlig eller ikke så sirlig nedtegnet i en tyrefekternotisblokk og senere overført til den herlige verdensveven.

Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl 

Vår helt, eller rettere sagt antihelt, befinner seg i en klassisk midtlivskrise. Han høster suksess i sin jobb, men er lei. Han har et problematisk forhold til sin far, men sørger over hans død. Han elsker kvinner, men makter ikke investere nok i et forhold som kan vare.

Like etter farens død og et samlivsbrudd hvor barn var involvert, flytter han til en liten by hvor han overtar farens arkitektdrøm. Han blir raskt tatt under vingene av den lokale prestefamilien. Presten selv går han snart på nervene, og jo mer presten irriterer, jo mer attraktiv fremstår hans kone. Vår mann forherliger henne for å gi livet mening, noe å kjempe for, noe å leve for.

I bakgrunnen finner vi tre kvinner fra fortiden. Ungdommens Lisa, den store kjærligheten Maj og elskerinnen Claudia. Prestefruen er alle disse, og likevel ingen. Han ønsker å finne kjærligheten hos prestefruen, men ønsker samtidig ikke å binde seg. – Som å komme til et dekket bord uten å ville ta oppvasken.

Det hele er krydret med masse hverdagshumor og selvironi, noe som gjør denne over 400 sidersromanen til grei underholdende lett lektyre.

Fjellet, av Arnaldur Indridason

Den tungsindige sære etterforskeren Erlendur er, som han ofte er i Indridasons romaner, hovedperson. Datteren Eva Lind er på rett kjøl, enn så lenge. Sønnen Sindri Snær har tatt grep om livet sitt. Erlendur har fast følge. Likevel er han like dedikert til sin jobb, og etterforsker også på fritiden hvor han tar opp gamle forsvinningssaker.

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne, men samtidig var hun svært mørkredd. Dette motsetningsforholdet trigger Erlendur. Kan hennes død skyldes noe kriminelt?

I bakgrunnen truer Erlendurs egen personlige tragedie. Hans bror forsvant en vinternatt i fjellene, mens de begge var unge. Det er mye sorg i romanen, gammel sorg som tross tidens gang aldri helt forsvinner. Menneskene formes av sorgen, og sorgen blir en del av dem. Slik blir vi også bedre kjent med Erlendur, og akkurat derfor er dette den beste Indridasonromanen jeg har lest.

Irrganger, av Arnardur Indridason 

Denne romanen etterfølger Fjellet, og mens Erlendur reiser til hjembygden for å ta et endelig farvel med sin bror, tar den kvinnelige etterforskeren Elinborg over roret. Hun er en traust familiemor, som stadig har dårlig samvittighet for lite tilstedeværelse i barnas hverdag. Det er ikke mange drap på Island i løpet av et år, men selvsagt skjer det i Erlendurs fravær.

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtekstdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? Eneste funn hos drapsofferet er et sjal med sterkt indisk matlukt. Den dedikerte husmoren i Elinborg sniffer seg frem til gjerningsmannen. – Eller kan det være en kvinne?

Underholdende krim, men som alltid er det morsomste ved Indridasons romaner de islandske navnene. 

Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda 

Jenter står svakt i det indiske bondesamfunnet. Kavita blir derfor fratatt sin datter, sin førstefødte, få minutter etter fødselen. Hennes mann mener de ikke har råd til en datter, og han dreper det lille barnet. Snart er Kavita gravid på nytt, men også denne gangen er det en jente. På nytt ønsker faren Jasu å ta livet av henne. Kavita rørmmer til storbyen for å levere datteren til et barnehjem. Det siste hun gjør er å gi henne navnet Usha – soloppgang.

Kavita kommer aldri over tapet, til tross for at hun året etter får sønnen Vijay. Usha blir noen år senere adoptert av et amerikansk legeektepar, som gir henne navnet Asha og en trygg og god oppvekst i USA. Tross hennes og adoptivfarens indiske bakgrunn nekter moren at datteren på noen som helst måte skal gjenoppta kontakten med sitt hjemland. – Av redsel for å miste henne.

Historien fortelles gjennom Kavita, adoptivmoren Sumer og etter hvert gjennom Asha selv. Fra fødsel til hun som tjueåring trosser Sumer og reiser til India for å bo hos sine slektninger mens hun jobber med et journalistprosjekt.

Hva er en familie? Hva er limet, styrken og svakhetene? Er familien man er født inn i alltid viktigere enn familien man skaper seg selv?

Det er en klassisk sommerlektyre og dameroman, men det er relativt lite klisjeer. Faktisk evner boken å gi leserne noe mer enn ren underholdning. Det er av interesse, for romanen gir et godt bilde av de komplekse India.

Orakelnatt, av Paul Auster 

En forfatter gjenopptar sitt levebrød etter flere måneders rekreasjon etter alvorlig sykdom. Økonomien er ruinert av legeregninger, men han er like fullt lykkelig gift med sin Grace og har en meget god venn i den suksessrike forfatteren John Taube.

En dag rusler han innom den lille rekvisitabutikken Paper Palace hvor han kjøper en blå notatbok. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert. Han skriver på en historie med paralleller til hans virkelige liv. Elementene flettes inn i hverandre, og forfatteren er snart like forvirret som leseren.

Hva er reelt? Hva er fiksjon? Kan man påvirke sin egen hverdag, sin egen fremtid, ved å skrive om det? Hva er drøm og hva er virkelighet? 

Orakelnatt er nok en glimrende roman av Paul Auster som igjen briljerer med sin intelligente fortellerstil. Anbefales!