21/12, av Dustin Thomason

It's the end of the word as we know it, sa REM, men Maya-indianerne var først ute. 21. desember 2012 er det slutt på moroa! Ventetiden kan med fordel forkortes med drivende spennende

21/12, av Dustin Thomason

Fremtidsdystopi.

Et livsfarlig virus er løs i LA og sprer seg i rekordfart over hele USA. Pasientene lider av ekstrem søvnløshet,  og mister forstanden før livet ubønnhørlig ebber ut. Det fins ingen kur, smittefaren er ekstrem, og unntakstilstand innføres. Det er desember måned 2012, bare uker og dager før Mayaindianernes hellige overbevisning om dommedag 21.12.12. Forskeren Gabriel Stanton fatter raskt mistanke til at viruset skyldes prioner, smittestoff bestående av proteiner. Likevel finner han ingen likhet med kugalskap og lignende sykdommer. Hva kan kilden være, hvordan kan pasientene kureres, og hvordan kan spredningen stoppes?

- Og er det mulig at dommedagsprofetiene faktisk er reelle?

Et klenodie utenom det vanlige bringer Stanton og den guatemalske museumskonservatoren Chel Manu sammen. Det virker å være en sammenheng mellom viruset og kodeksen, men rekker de å finne årsaken før det er for sent?

Chel satte seg. De drøyt fem tusen årene i Langtellingen var inndelt i perioder på omkring 395 år hver, og 21/12/12 var slutten på den ytterst viktige "trettende syklus", det punkt der den siste Langtellingen etter sigende skulle ta slutt. Bare en kort inskripsjon i ruinene i Tortugero, Mexico - DET VIL BLI FULLENDT I 13. SYKLUS - hadde gitt opphav til en hel hjemmeindustri og en kultisk dyrking av kalenderen, og 2012-erne, som allerede hadde hentet ny kraft i VFI, ville gå helt i spinn hvis de fikk vite at det forekom en omtale av den trettende syklus i den boken som var så uløselig knyttet til epidemien.

Det taler til bokens fordel at jeg ikke underveis i lesingen irriterte meg over språket. I ettertid, som i dette sitatet, ser jeg at det neppe kan karakteriseres som knirkefritt. - Men hva så? For det første er romanen krydret med så mange fremmede ord, begreper og navn, at man konsentrerer seg om det viktigste. For det andre er romanen voldsomt spennende...! Ja, hurra, den er spennende!

Spesielt lettlest er den ikke, men pageturner i ordets riktige forstand er den likevel. Man må vite mer, lese litt mer, og så litt, bare for å oppdage at man ikke kan legge fra seg boken riktig enda. - Da tilgir man glatt språklige ulumskheter, romantiske undertoner og en avslutning hvem som helst kunne skrevet bedre.

Den forrykende kampen mot tiden, kampen for tilværelsen, er så intenst at man nærmest hører klokken tikke. Noen kommer til å filmatisere denne romanen. Det er mitt profeti.

Kilde: Leseeksemplar.