Resterende utvalg stod og falt på Tami Hoag, hvis navn jeg aldri tidligere har hørt. Ikke tror jeg hennes bøker er oversatt til norsk heller. Ikke fordi hun ikke holder mål kvalitetsmessig, hun selger bøker som hakka møkk, men det er som kjent ikke mangel på krimromaner verken innenlands eller ute i den store verden.
Down the Darkest Road, av Tami Hoag (2011/2012)
Lauren Lawton opplever alle foreldres mareritt. 16 år gamle Leslie kommer aldri hjem. Hun er som sporløst forsvunnet. Mistanken faller raskt på Roland Ballencoa, en lokal mann med frynset fortid og en forkjærlighet for trusesamlinger og fotografering av unge jenter. Leslies far bukker under for depresjon og avmaktsfølelse.
Et par år etter hennes forsvinning, tar han sitt eget liv. Politietterforskningen gir tross fire års innsats ingen håndfaste bevis mot Ballencoa, ingen spor har gitt ledetråder til hvor Leslie er, og media har gått lei. Lauren står plutselig alene i kampen for hevn og sannhet. Lauren kjemper innbitt videre. Hun gjør alt som er i hennes makt for at hennes datters kidnapper og trolig morder skal få den straffen han fortjener. Lauren er som besatt.
Yngstedatteren Leah lister seg rundt i bakgrunnen, mens hun gråter under dyna og erstatter sine mentale sår med fysiske. Leah er overlatt til seg selv. Selv under grundig overvåkning av sin mor, føler hun ingen kjærlighet og trygghet. Ikke bare har hun mistet sin søster og sin far, nå mister hun også sin mor.
En ny etterforsker blir satt inn i saken. Han oppdager raskt svakhetene i tidligere etterforskning og gjør alt for at saken skal gjenprioriteres. Terapeuten Anne Leone forsøker på sin side å nærme seg mor og datter, for å hjelpe dem videre, sammen. Lauren ønsker ikke hjelp og hun ser heller ikke datterens behov for hjelp. Tiltroen til politiet er knust, og i desperasjon søker hun hjelp hos en privatdetektiv.
Alt dette fortelles gjennom synsvinklene til alle de involverte i saken. I tillegg krydres historien med enkelte utdrag fra Laurens egne dagboknotater. En dose husmorporno i all dens groteskhet og anekdoter om interiør og dressurridning (!) til tross, Down the Darkest Road gir spenning og underholdning fortløpende i de nesten fem hundre sidene. – Og den gir leseren noe mer.
Down the darkest road er mer enn nok en versjon av kriminalgenrens klassiske katt- og muslek. Romanens sterkeste kort er dens historie om dypt savn, hevngjerrighet og desperasjon. Den er mer enn bare en psykologisk thriller, selv om spenningen og drivet aldri slipper taket på leseren.
Er hun besatt av sin hevngjerrighet og søken etter sannhet? Er hun fullstendig ute av stand til å tenke rasjonelt, kan hun mistenke feil mann? Og hvor forsvarlig er det egentlig å la Leah leve under hennes tak?
Det har vært spesielt å lese denne boken i lys av de siste dagers hendelser, og dessverre også mangler på noe nytt. Som resten av Norges befolkning håper jeg inderlig på gledelig utfall. Virkelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar