Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

 

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2020. Norsk. Skjønnlitteratur.

Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.

Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra moren gir henne behov for å vende hjem i rollen som pårørende.

Vilja behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.

Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv. Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som pårørende.

Jeg skal ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne speilet det egyptiske bakteppet.

Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig utvikling fra debutromanen.

Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien, vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.

Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.

Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.

Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.

Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en eventuell oppfølger…?

Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre. Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene, og understreker romanens mange lag.

Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!

 

 

Kilde: Leseeksemplar.