En av de relativt få norske romanene som har fått oppmerksomhet den siste tiden, det er en knallhard kamp om publisitet, er en fortelling om en venninnegjeng hvor alle har passert seksti år. Min utgave kom i posten sammen med tre biter sjokolade. Tre biter lykke, om du vil.
Litt skeptisk i utgangspunktet var jeg nok, der jeg halvveis forventet noe a la bøkene til Karin Brunk Holmquist. – Men bare halvveis. Østbys Tegn står for meg fremdeles som en av de beste ungdomsromanene jeg har lest i nyere tid. Denne, derimot, er for det voksne publikum.
Biter av lykke, av Anne Ch Østby
Undertittel: En roman om kjærlighet, håp og sjokolade. Utgitt i 2016. Norsk.
Og joda, jo visst er romanen søt. Humoren ligger og godgjør seg mellom linjene, ispedd litt sørgmodige passuser underveis.
I begynnelsen var de fem. Kat, Maya, Ingrid, Sina og Lisbeth. Fem unge jenter som vokste opp i en liten by med de samme forutsetninger for å mestre voksenlivet. Så går det som det ofte går, venninnegjengen splittes og spres for alle vinder. Likevel beholdes vennskapet, selv etter et halvt århundre. – Selv med et helt verdenshav mellom de.
For bare Kat reiste ut. Ut, ut, ut i den store verden, mens de andre ble værende i vesle, trygge, men akk så kjedelige Reitvik. Nå sitter Kat som enke og med eneansvar for en kakaoplantasje et sted i den eksotiske øystaten Fiji. Hun sender brev til sine venninner, ett og ett, og ber de tilbringe resten av deres liv sammen med henne i et søsterskap i hennes paradis.
Det er Sina, som fikk barn i tidlig alder, og som har slitt med sin posisjon i samfunnet helt siden den gang. Den nå femtiårgamle sønnen er en slendrian uten like, med sine evige prosjekter som tapper moren for nøysomt oppsparte midler. Hun reiser.
Det er Lisbeth, den forsmådde direktørfruen. Hun som er vakker og vellykket, som tiltrekker seg alle utenom sin egen mann. Hun reiser.
Det er Maya, akademikeren som har brukt hele livet til å spre kunnskap til andre, men som nå knapt nok husker hvem hun er. Hvem noen er. Likevel reiser hun.
Og det er Ingrid. Den ordentlige, pliktoppfyllende. Kontorrotta. Hun som aldri stiftet familie, men som alltid har stilt opp for sin brors familie. Hun som alltid har drømt om å være vill og gal. Klart hun reiser.
Godt over seksti år. Klare for et nytt liv, sammen.
Det er faktisk ikke så usannsynlig som det kan virke som. Forfatteren makter å pensle frem alles motivasjon og vilje til å reise fra alt og alle, vel vitende om at de kanskje aldri mer vil vende hjem igjen. Mest kritisk er det at Mayas datter lar sin svært syke mor dra, at hun overlater ansvaret til disse kvinnene hun knapt nok kjenner eller vet noe om, men forfatteren klarer å la denne avgjørelsen bunne i respekt og kjærlighet for moren. Som den ytterste uselviske siste gest.
- Det er faktisk ganske godt gjort.
For persongalleriet er det beste ved denne boken. Det er nøye uttenkt og godt utviklet. Alle har sitt å stri med, samtidig som ulikhetene i væremåte og utfordringer ikke blir altfor påtagende. Forfatterens måte å løse det nokså store persongalleriet på er å la alle få sin bit av historien, men på ulikt vis og i ulike kapitler.
Den egentlige hovedpersonen, Kat, initiativtager og primus motor, vies kapitler hvor hun forteller i jeg-form via et slags brev eller dagboknotat. De øvrige venninnene har også egne kapitler, men kun i tredjeperson, iakttagende, og alle observerer de hverandre. Noen få eposter og brev er som kjærkomne avbrekk mellom alle fortellerstemmene.
- Og så har vi husholdersken Ateca, innfødt orakel og menneskekjenner. Hennes kapitler fremstår ikke ulikt fra Kats kapitler, men er formet som en bønn. De er varme og inderlige, det er rett og slett vanskelig å ikke falle pladask for henne.
Den lokale jenta Maraia bør også nevnes. Det er noe litt mystisk og overnaturlig over henne, men hennes fremtoning blir aldri helt tilstrekkelig tydelig. Det er ikke noe system over hennes tilstedeværelse i fortellingen. Etter en introduksjon, en kraftig vekket interesse, hører vi ikke noe om henne før hun plutselig dukker opp, nærmest i en bisetning, femti sider senere. Det er som om forfatteren brått innser viktigheten av å ha henne med i historien. Jeg tror et større fokus på henne hadde beriket romanen ytterligere, for slik resultatet er blitt føles denne biten litt halvferdig. Ideen om det underfundige pikebarnet er i utgangspunktet svært godt. Jeg skulle gjerne lest mer om henne.
Det halvferdige inntrykket bringer oss videre til den største innvendingen: Jeg følte aldri på noe punkt at jeg forsvant inn i stedet og stemningen. Når man først legger en romanhandling til en stillehavøy forventer jeg mer maleriske naturbeskrivelser, noe som vekker sansene og tar meg med på en reise til et sted jeg aldri har vært. Fokuset er på venninnene. Selv om de lager mye lokal mat, og Ateca forteller om tradisjoner og skikker, føles det aldri som en naturlig del av historien. Det blir mest litt belærende og forklarende. Dessverre. Jeg savnet å være der. På Fijiøyene.
Og hvorfor denne entusiasmen når ideen om sjokoladeproduksjon blir lansert? Jeg mener, de befinner seg på en kakaoplantasje. Tanken burde slått de før. Og denne barnlige entusiasmen over slagordet. Biter av lykke. Juhuuuuuu jubel fra sjokoladeinspiratoren, liksom. Ja, og med tre utropstegn. Veien mot produksjon er i beste fall kjedsommelig, det interesserer meg ikke, men må øyensynlig nevnes dann og vann for å drive historien frem. Akkurat dette understreker mine Karin Brunk Holmquist -antakelser.
Det er egentlig urettferdig, for Biter av lykke er bedre enn som så. Det gode språket overdøver enkelte svakheter og persongalleriet er både rikt og troverdig. Full pott blir det ikke, men plussene er langt flere enn minusene.
(Litt sånn som Japp, kanskje. Absolutt godt nok om man er søtsugen, men skal man kose seg skikkelig spiser man heller en Mars. Bare fordi Govida-konfekten er litt for dyr. Du vet, bedre enn Potensgiverne, men samtidig ikke så bra som Moby Dick. Sånn cirka slik er min opplevelse.)
Kilde: Leseeksemplar
9 kommentarer:
Artig å lese dine tanker om boken, tror vi er ganske så enige om denne. Jeg også fryktet en "Brunk" roman men jeg ga etter for sjokoladen, og dyttet boken frem i køen. Ble positivt overrasket over de alvorlige undertonene, og spesielt det med demens, syntes jeg var godt skildret. Kunne også godt tenke meg en tur til Fiji :)
Nja, Tine, du er nok langt mer begeistret enn meg, men den er helt okay. Okay pluss, til og med. Og så tar jeg selvkritikk på at jeg er litt vel kritisk til stemningsbildet. Hun er flink til å beskrive stedet og skikkene, hun har åpenbart god kunnskap til øysamfunnet, men for meg mangler det likevel det lille ekstra. Veldig enig angående demens-problematikken. Pluss pluss pluss for den biten.
Ikke at jeg tror Karin Brunk Holmqvist kommer til å få Nobelsprisen i litteratur anytime soon, men jeg har likt bøkene hennes jeg. Lettbeint og grei underholdning når man måtte ha behov for noe sånt. Boken ligger jo på vent her,sjokoladen er det verre med....den gikk ned på høykant! Jeg er spent på denne og den siste til Holmqvist for øvrig for jeg har en mistanke om at boksmaken min har endret seg litt og har opplevd at såkalte "feelgood" har ikke appellert like mye til meg de siste gangene som det gjorde før.
Hadde du lest og skrevet om Sigd? Finner ikke omtalen....
Lov å like, hver sin smak, men jeg foretrekker å se film heller enn å lese en (nokså) dårlig skrevet feelgood-bok. Det er synd at genren preges av såpass mye lettvintheter hva språk og redigering angår.
Sigd er lest, men ikke skrevet (ferdig) om. Jeg får helt prestasjonsangst av å skulle skrive noe vettugt og klokt om den boka. Men jeg skal, altså. Det ville være fælt å ikke gjøre det.
Jeg har akkurat lest boka, og er så enig med deg i din omtale. Nesten slik at jeg ikke trenger å skrive noe sjøl!
Veldig god anmeldelse Eli, grundig begrunnet og reflektert. Har jo blitt nysgjerrig på denne boka siden så mange skriver om den, selv om jeg i utgangspunktet har tenkt at dette ikke er en bok jeg vil prioritere. Har tenkt at det er litt i Brunk-gata, eller Tirsdagsdame-gata, helt ok det en gang i blant, men for tiden er jeg mett av slike bøker, og vil lese noe annet. Du bekrefter mitt inntrykk, men det kan jo hende at en dag, så er det den boka som passer..
Synd hun ikke greier å skrive bedre om Fijiøyene, siden hun har bodd der selv.. Jeg ønsker i alle fall å få følelsen av at jeg er der når forfattere bruker slike steder som miljøkulisser i bøkene sine. Det er det som kan gjøre slike bøker leseverdige for min del.
Aariho: Jo visst må du skrive, jeg gleder meg til å lese :)
Anita: Tusen takk, men jeg får rent dårlig samvittighet. Hun skriver mye om Fiji, men likevel ikke nok for meg. Jeg vet ikke om det bare er en smakssak, eller at timingen for meg ble feil. Jeg tror at det jeg reagerte på når det gjelder dette, er at venninneforholdet gis så mye fokus. Da kunne man kanskje like greit handlingen foregå hjemme på berget. I det minste under himmelstrøk man kjenner godt og ikke trenger nærmere "innføring" i. Som sagt, jeg får litt dårlig samvittighet for å kritisere dette.
Ikke alltid godt å si helt med den timingen Jeg har blogget om Dameroman m/menn (en bok litt i samme genre som Biter av lykke) nå, og den synes jeg ble ganske kjedelig. Det er ikke så gøy å skrive negativt om bøker, så jeg skjønner hva du mener ang dårlig samvittighet, men det skal vi altså ikke ha. Det går an å si hva man mener og være ærlig på en ok måte uten å bli stygg eller utbrodere så mye.. Det synes jeg du har greid veldig fint.
"Bedre enn Potensgiverne, men ikke fullt så bra som Moby Dick" - Hahaha! Det er den beste konklusjonen eg har sett.
Legg inn en kommentar