Danseren, av Colum McCann

I syv lange og syv brede, nesten bokstavelig talt, har jeg lest, slitt og forbannet Colum McCanns bok om Rudolf Nurejev. Da en uke hadde gått hadde jeg kjempet meg frem til side 200. Jeg stod på dette tidspunkt ved et ubarmhjertelig veiskille. Skulle jeg kjempe meg videre og kaste bort verdifull tid, eller skulle jeg avbryte boken? Sistnevnte gir meg frysninger, hetetokter og mageknipe.

Danseren, av Colum McCann

En kald vinterdag i en liten russisk by. En seksårig gutt danser for de sårede soldatene som har kommet hjem fra andre verdenskrig. Han er ustø, holder på å falle, likevel dirrer den lille forestillingen av en intensitet som for et øyeblikk får tilskuerne til å glemme smertene. Tretti år senere har Rudolf Nurejev danset i Moskva, Paris, London, New York. Han har opptrådt for president Kennedy, Marlene Dietrich og Mick Jagger. Han lever på champagne og kokain, elskerne står i kø i kulissene, tre stykker venter i badekaret. Hjemme i Russland er han dømt til 7 års straffarbeid for landssvik. Der får moren, faren og søsteren kjenne medaljens bakside.

Det ble mellomløsningen. Snarveien, om du vil. Jeg skumleste de siste knappe to hundre sidene, noe som verken ga meg glede eller mismot. Akk ja. Boken er for så vidt lest.

Jeg kan ikke si boken ikke er verdt å lese. Jeg kan ikke si den er dårlig. Jeg kan ikke si den ikke er interessant, spennende og givende. Jeg kan ikke si det selv om den ikke traff meg, ikke fenget meg, ikke ga meg noe. Jeg tviler ikke et sekund på at andre har omfavnet den med latter og tårer, men meg ga den meg bare flere bekymringsrynker.

Konseptet i seg selv er spennende. McCann tar utgangspunkt i en ytterst reell person, en av de fremste kulturpersonlighetene verden har sett. Man trenger ikke være det fvidder interessert i dans og ballett for å ha hørt om Nurejev. Historien, dog, fremstilles som fiktiv, selv med særdeles mange beskrivelser av faktiske forhold og opplevelser. McCann gir stemme både til Nurejev selv og hans mange bekjente, familiemedlemmer og venner. Det i seg selv er spennende, leseren vil aldri helt vite hvor reell romanen i virkeligheten er. Er søsterens dagboknotater fullstendig fiktive, eller har McCann hatt tilgang til disse? Er Nurejevs elsker sitert gjennom forfatterens intervjuer med ham, eller har forfatteren spunnet tråder på rykter og fantasi? – Og hva med skomakeren?

Likevel ga den meg ikke stort. Jeg lot meg ikke gripe. Nurejev ble for uspiselig, forfatteren utbroderte for mye, namedroppingen florerte, antall fortellerstemmer ville ingen ende ta, det var for lite å lese mellom linjene. – Eventuelt var det for mye å lese på linjene. Det kan det like godt være.

En spade skal få lov til å bli kalt spade. Danseren kjedet meg vettalaust. Det var både synd og leit, for McCanns La kloden spinne bergtok meg fra sans og samling. Kanskje vi får sette bokslakten på skuffelseskontoen. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at verken ti ville hester eller en utagerende, spinnvill danser får meg til å lese boken på nytt.