Karens jul, av Amalie Skram

På ungdomsskolen leste jeg en novelle som gjorde slikt inntrykk at historien ble værende i mitt lesehjerte. Tusenvis av elever har hatt samme opplevelse opp igjennom årene. Jeg snakker selvsagt om

Karens jul, av Amalie Skram

Novellen er hentet fra samlingen Bønn og anfektelse og andre fortellinger, gitt ut i 1885. Skram tar oss med til samfunnets bakside. Den ingen snakket om, den alle lot som om ikke fantes. Til desperasjonens, fornedrelsens, brutale bakgård. 

En betjent finner ung avmagret mor og hennes spebarn i et båthus. De må bare greie seg en liten stund til, før de kan reise tilbake til Madammen, hun som gir både tak over hodet og lønn. Moren er stolt og ønsker slettes ikke fattighus og hjelp. Hun greier seg selv, sier hun. Madammen kommer snart tilbake, slik at de kan flytte inn i huset. Det er bare snakk om noen dager til, forteller hun og ber om at betjenten kan se gjennom fingrene akkurat nå. Nå som det snart er julaften. 

Skram lar oss aldri bli kjent med personene utenom gjennom deres samtaler. Bakgrunnen er ikke kjent, ikke for noen av partene.  Situasjonen er dramatisk, men dypt realistisk i all sin nakne, desperate unntakstilstand.

Betjenten lar henne bli. Ingen trenger å vite at han ikke har fulgt prosedyrene. Noen dager senere titter han igjen inn i båthuset. Til sin forferdelse finner han dem. Mor og barn. Døde.

Så endte de sine dager. Forfrosne og utsultne, på selveste julaften.

Huset rives ned for å unngå flere okkupanter. 

Betjentens misforståtte medmenneskelighet får et tragisk utfall. Likevel dveler ikke forfatteren ved dette, men understreker tragedien ytterligere ved den harde avslutningen. Fokuset er ikke dødsfallet, men at samfunnet skal forskånes. Vi skal ikke vite, vi skal ikke se, vi skal ikke utsette oss for det ubehagelige. 

Kilde: Hentet fra en gammel skolebok. Fra egen bokhylle.