Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

En av de første nyere bøker jeg skrev om som bokblogger, var Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. «Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.» skrev jeg innledningsvis. Jeg avsluttet med ordene «Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet. Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen utgjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå.»

Mer enn alminnelig begeistret, med andre ord. I november leste jeg en annen bok av henne, også denne gang en novellesamling. Med fem års erfaring som bokblogger var jeg spent på om jeg ville like hennes ord like godt. 

Denne gang ble jeg ikke like emosjonelt berørt. – Det var en befrielse, faktisk, å lese noveller som oppfattes som interessante og tankevekkende, men som ikke nødvendigvis leker med leserens følelser. For ja visst, jeg liker også denne novellesamlingen.

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

Novellesamling. Norsk. Utgitt i 2016.

Skjønt, jeg mistenker at jeg har gått glipp av en rekke glimrende poeng i de ulike novellene. Det får så være. Forfatteren er nemlig professor i økonomi, og hennes ståsted er dermed flere univers unna min antatte komfortsone. Økonomi gir meg assosiasjoner til matte, og matte gir meg åndenød. Jeg vil liksom ikke helt. Underveis i lesingen tviholder jeg på mine egne tolkninger. 

Den noe variable kvaliteten både når det gjelder språk, form og fortelling, forsvinner i en spennende og uvant utfordrende leseopplevelse. 

Karine Nyborg tar oss med til samfunnsøkonomiens verden gjennom sju noveller. Jeg leser hva hun skriver, men jeg er litt redd likevel. Slik som når hun starter det hele med å introdusere oss for det konvekse hullet som alltid vil eksistere. Dette begrepet fungerer som en rød tråd gjennom hele novellesamlingen. Hullet som jeg insisterer på å tenke på som ensomhet, eller oss selv som egne øyer. Eller bare det å være absolutt tilstede. Boblen. Rekkevidden. Og kanskje er jeg helt på jordet og fullstendig oppslukt i mine egne forutinntatte antakelser. Det jeg en gang i tiden lærte å kalle fordommer. - Eller kanskje jeg har forstått noe av de tanker forfatteren forsøker å la spire i oss.

Slik som i novellen De elskende fangenes dilemma, hvor tilfeldigheter, sannsynlighet og konsekvenser måles opp. Slik som i den rett ut komiske fortellingen Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet, som man slettes ikke kan unngå å lese med Erlend Loe-stemme. Adam og hans rykende ferske kone foretar en virtuell bryllupsreise hvor alt er perfekt, men som likevel blir alt annet enn perfekt. Nyborg tar oss med inn i tankegangen, og jeg tenker at dette, dette må jeg google og lese mer om. - Selv om jeg er redd for økonomi og matte og brøkstreker.

Og når jeg endelig begynner å forstå hva hun skriver om, leser jeg Et menneske er sine relasjoner, hvor alt virkelig gir mening. Det konvekse hullet personifiseres gjennom to mennesker i et hav. En i båt, en i vannet. To øyer, to mennesker, to punkter. Dette noe som er nulldimensjonalt, som ikke har linjer. Hvordan kan vi så knytte oss til andre mennesker? Likevel ror det ene punktet, til det andre. De møtes og skaper en linje, som igjen utløser en enorm lettelse over å være nær, flyte sammen til ett. Aldri, aldri, aldri noensinne slippe taket.

Nå er jeg likevel nær å bli følelsesmessig engasjert.

Desto mer lettet blir jeg over å lese neste: Veien til rikdom, som kanskje skiller seg mest ut i samlingen. Den er enklere å lese, men samtidig vanskeligere å forstå med hensyn til forfatterens røde, økonomiske om du vil, tråd.

Også Mumien er i stor grad fortellende, men introduserer oss tidlig for novellens inspirasjon: Utilitarismens far Jeremy Bentham, som en gang i tiden donerte sitt eget legeme. Igjen denne ensomheten, samtidig som man ønsker å sette spor, være av betydning. – Eller rett og slett behovet for å være hos noen, være tilknyttet noen. 

Skjønt, ingen av novellene kan måle seg helt med tittelnovellen, som også er den klart lengste. En usynlig hånd, sprell levende, full av ugagn. Stopp meg fra å avsløre mer. For tro meg, jeg har lyst, og det i seg selv er et kompliment til fortellingen.

I det hele tatt: Det slår meg hvor mye det er å fortelle fra hver novelle. Ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men alle tolkningene man gjør seg underveis. Riktignok er det en fordel med en viss innsikt i økonomisk teori, da hele tematikken virker å være bygget på dette. De mange illustrasjonene, både som figurer og bilder, understreker dette.

Selv må jeg gjøre mine egne tolkninger. Jeg har mine begrensninger. Det jeg ser er en nesten magisk realisme, hvor alt har sin naturlige forklaring. Det må jo det. Alt kan forklares, i alle fall forstås som at det finnes en naturlig årsak selv om vi enda ikke har funnet løsningen. Det må være en logikk i det hele, og jo lenger man grubler over fortellingene, jo mer levende blir novellene. 

En befriende distanse til novellenes hendelser og personer hjelper oss langt på vei: Leseren forsvinner inn i forskerrollen. 

Anbefales - Vel verdt å sjekke ut før nomineringen til Bokbloggerprisen!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.