1.11.18

Tiden er ilden vi brenner i, av Thomas Marco Blatt

En kvinne mister sitt ufødte barn i en bilulykke og strever med å få livet på rett kjøl. Eller, hun strever ikke. Hun gjør ingenting. Traumatisert og i sorg dveler hun ved ulykken, skjebnen og alt som ikke ble som de skulle. Samlivet rakner og datteren på tretten år er alt hun har og lever for. 


Tiden er ilden vi brenner i, av Thomas Marco Blatt 
Roman. Norsk. Utgitt i 2018.

Mannen flytter ut, venninnen møter stengt dør, og sykemeldingen fornyes. Heller ikke datteren virker å fungere i samfunnet. På skolen tegner hun seg selv som død, venninnene slutter å komme, og hennes tiltrekning til eldre menn er urovekkende. Som i et forsøk på å finne glede i livet, hjelpe hverandre til å komme på rett kjøl, eller rett og slett rømme unna problemene, reiser mor og datter på ferie til Algarvekysten. 

Snart merker moren blikkene på seg. Spørsmålene, hevede øyenbryn, noen som hvisker i krokene. Hele feriestedet blir en trussel mot henne og forholdet til datteren. Hjemmefra truer jentas far med sine spørsmål, sine antakelser. Krav om kontakt, kontrollspørsmål, trusler om at datteren må flytte til ham. 

Hun kan ikke godta det. Hun kan ikke leve med det. 

Mor og datter pakker koffertene, løper til bussen, leier seg et feriehus langt, langt avgårde. Et sted der ingen turister har forvirret seg, der ingen vet noe, et sted ingen vil tenke på å lete etter de. 

De lever i tosomhet, de to. Det er mor og datter mot resten av verden. Mot faren, mot A4-livet, mot samfunnets krav og forventninger. Alt som kan ødelegge idyllen må elimineres, viskes ut fra tankene. Det er de to, her og nå, og minnene. 

Thomas Marco Blatt har skrevet en intens fluktroman med et sårt utgangspunkt. Det er nærliggende å tro at moren er mentalt ustabil, preget av traumer hun ikke evner eller ønsker gi slipp på. I all sin uhyggelighet tegner det samtidig et rørende bilde på sorg og morskjærlighet. - Og dette noe allmenne vi alle kan kjenne oss igjen i: Hvordan vi klamrer oss til tiden vi er i, ikke våger gi slipp på det som en gang var, i frykt for at noe eller noen skal forlate oss.

Soleklar kandidat til Bokbloggerprisen 2018. Anbefales!



Kilde: Leseeksemplar.


9 kommentarer:

Beathe sa...

Har ikke lest innlegget ditt, bare innom for å si at jeg kommer tilbake til deg når jeg har lest og skrevet om boken,begynner på boken NU liksom! Fikk med meg at den er BBP-materiale skal prøve å ikke skru opp forventningene for mye og heller bli gledelig overrasket.

Tine sa...

Soleklar? intet mindre :) Denne har jeg liggende, den rykker fremover i køen :)

aariho sa...

Er forfatteren norsk? Har ikke hørt om han før. Ser ut til å være en lesverdig bok. Takk for tips.

ellikken sa...

Ja, han er norsk. Debuterte i 2006 med dikt han fikk Vesaas-prisen for. Mest kjent er han kanskje for romanen Varsjøen.

Tror du vil like denne, gjør et forsøk :)

Signe sa...

Eg har berre lese Slik vil vi måle opp verden, gitt ut i... 2006, men fått eit inntrykk av han som ein litt deprimerande forfattar. Den teorien har ikkje blitt svekka no, akkurat. Men trur eg skal gi han ein ny sjanse!

ellikken sa...

Signe: Haha! Ja, klart, det går jo til helvete... men likevel er det et eller annet lyspunkt som får deg til å stå på videre, sant? Og jaggu er det verdt det. Så LES!

Anita Ness sa...

Har lest en annen var roman av Blatt som jeg likte, og som vaket i mine nominasjoner det året.
Nå har jeg så mye annet å lese , så denne noterer jeg bak øret. Skjønner at mange har fått den som leseeks- uoppfordret- men jeg har falt ut av listen etter at jeg flyttet (selv om jeg har varslet om adresseforandring flere ganger)- så da kan de bare ha det så godt;)

Ray Norman sa...

There are some attention-grabbing time limits in this article but I don’t know if I see all of them heart to heart. There's some validity but I will take maintain opinion until I look into it further. Good article , thanks and we want more! Added to FeedBurner as effectively best online casino

Anita Ness sa...

Har lest denne nå, og synes det var en veldig god roman. Likte den, selv om den ja, var både mollstemt og trist..(den slutten, da..)