To søstre, av Åsne Seierstad

Boken tok fullstendig fra meg nattesøvnen. Natt etter natt lå jeg og vred meg, tenkte og grøsset. Jeg kjente på frykten for terror, ubehaget ved å ta meg selv i å være mistenksom overfor fremmede, angsten som mor for å oppleve noe lignende og fortvilelsen over at det i det hele tatt kan skje.

Dette som boken handler om. At to norske jenter godt ute i 2000-tallet kan radikaliseres til den grad at de er villige til å rekrutteres til IS for å kunne dø som martyrer. 

To søstre, av Åsne Seierstad

Utgitt i 2016. Norsk. Sakprosa. Nominert til Bokbloggerprisen.

Gjennom nærmere 500 sider tar forfatteren oss med hele veien fra Bærum til Syria. Fram og tilbake, stadig dypere inn i sjokket og vanviddet. Hun tar oss med inn i den ytterst komplekse historien, alle konfliktene og etableringen av ideen om Den Islamske Stat. Det skremmende, ukjente vi forsøker å distansere oss fra, fordi det er så langt borte. Det vi liker å holde på avstand fordi det er for vanskelig å sette seg inn i.

Og så er det dette andre. Det som er nært oss. Skremmende nært.

- Det islamistiske miljøet i vårt eget land. Kanskje til og med i vårt eget nabolag. 

Det skal jo egentlig ikke være mulig. Dette at to jenter oppvokst i Norge, kvikke, smarte, sosiale jenter oppvokst på 2000-tallet, av egen fri vilje kan havne i jihadistenes blytunge grep virker uforståelig. 

Nettopp dette er viktig å forsøke forstå og for all fremtid forsøke forhindre.

Dramaturgisk er den vellykket. Det starter med et øyensynlig vanlig innblikk i en norsksomalisk hverdagsliv. Kapittelet avsluttes med at foreldrene finner en lapp fra jentene hvor de forteller at de har reist. Leseren er like lite forberedt som familien. Så brått, så brutalt må det ha vært også i virkeligheten. 

Sjeldent blir kvinnelige ekstremister viet oppmerksomhet. I det norske nyhetsbildet fortelles helst kun om de mannlige krigerne, kanskje aller helst konvertittene. De som fra barnsben faller utenfor og som har vandret på forbrytelsens vei i flere år før de verver seg til ISIS. 

Denne sakprosaen tar oss derimot til en skremmende virkelighet. Den tvinger oss ut av forestillingen om at kun unge menn uten tilhørighet søker seg inn i terrororganisasjoner. Nå må vi forholde oss til to jenter oppvokst i Norge, to jenter som kunne bodd i ditt eget nabohus. 

Forfatteren har gjennom intervjuer med et utall mennesker i jentenes familie og vennegjeng, lærere og omgangskrets generelt, tilgang til rapporter, chatt-logger, diskusjoner på nettforum, samtaler med alt fra forskere, barnevern, politi til journalister, nøstet sammen informasjon tilstrekkelig for å danne et bilde av islamiseringen jentene har gjennomgått.

Journalistisk fiksjon og fakta avveksler hverandre hele veien. Som i en spenningsroman drives vi stadig fremover, og etterlater oss en følelse av å bli litt mer opplyst, litt mer kloke. Samtidig kreves en viss kritisk lesing, all den tid vi er prisgitt forfatterens antakelser av riktig fremstilling. Det er umulig for oss å få begge parters syn på saken, hendelser og hverandre. I gjenfortellingen av de mest grufulle episoder må vi derfor tvinge oss til å ikke sluke alt rått, i rettferdighetens navn. 

En del kritikk er rettet mot nettopp denne håndteringen av informasjon. Det meste er av svært privat karakter, og søstrene har selv ikke gitt sitt samtykke til offentliggjøringen. Ei heller de mest sentrale norske jihadistene som i boken opptrer med sine faktiske navn.

Forfatteren redegjør for sin tilnærming, bruk av kilder og etiske problemstillinger i et grundig etterord. For selv om det er problematisk er det slik at av og til helliger målet midlene. Jeg tar meg selv i å beundre henne for hvor modig det er å skrive en slik bok. – Nettopp derfor er det uhyre viktig. Aldri la seg kue til taushet. Aldri være redd terror. 

Det er også jentenes foreldres misjon. Begge foreldrene opptrer i boken med sine virkelige navn. Særlig faren blottstilles, og forfatteren gjør en god jobb i å nyansere bildet av ham. 

Faren. Han som var, og er, nærmere ateist enn religiøs. Somalieren som kjempet seg til Norge for å redde seg ut av krigen han selv deltok i, for å skape et tryggere hjem til sin kone og deres barn. Han uroet seg kanskje litt, stadig mer, over eldstedatterens forvandling. En dag stod hun der tildekket. Hijaben dekket plutselig ikke nok. Bare en glipe til øynene var godt nok for henne. Sta som et esel, sterk som en løve. Og likevel, helt, fullstendig tildekt. 

Han nektet henne, men takket samtidig høyere makter for han slapp bekymre seg over løssluppenhet og uttesting av rusmidler. Slikt var ikke i hennes verden. Og der hvor hun talte, lyttet lillesøsteren. De to var det ingenting å bekymre seg for, mente han.

Også moren var glad. Ikke fordi datteren ønsket å bære niqab, men fordi hun valgte å følge hennes tro. Sammen med det somaliske kvinnenettverket i Bærum hadde hun selv bidratt til å hente inn en karismatisk og dyktig ung mann som skulle lede ungdommene i riktig retning. Verre var det med sønnen som ble mer og mer fornorsket for hver dag som gikk. Skulle han miste alt godt hun kjente til?

Nei, de bekymret seg ikke for jentene. De var sterke og modige, intelligente og hadde ordene i sin makt. De tenkte ikke en gang tanken.

Men det skjedde. Det de ikke tenkte kunne skje, skjedde.

Gå og finn jentene, sa moren. Hun gråt og lukket seg inne. Full av sorg, skam og skyldfølelse. Og faren reiste. Lånte seg fra hus og hjem, mens han samarbeidet med folk kan ikke kunne stole på, men som han samtidig ikke hadde råd til å la være. Snyltet på NAV og lurte et helt pressekorps trill rundt. Alt for å redde jentene, koste hva det koste ville. Han satt hele sin ære i redningsaksjonen. Og nå også i bokform. Han fikk et oppdrag, han måtte redde jentene, ikke gi opp før han har greid det.

Han er jo bare en far.

En far som forsømmer sine andre barn, som lar kona flytte tilbake til hjemlandet med de minste barna, som ikke tar vare på seg selv. En far som forsvinner inn i seg selv, gjenopplever kriger han selv har vært med på. Som går rundt på nærsentret og snakker med usynlige skikkelser mens han lyver så han tror på det selv. Han lever i et mareritt.

For jentene, jentene de vil slettes ikke reddes. De har funnet sin måte å leve på, deres visjon og mål er noe større. De har giftet seg og fått barn. Slik og bare slik kan de som kvinner bidra til å redde verden. Av og til overgår virkeligheten fantasien.

Foreldrenes evne til å lukke øynene er på ingen måte enestående. Historien gjentar seg gang på gang. Mange kriger og –ismer kunne vært stanset hadde man bare reagert i tide. Ikke latt ondskapen vinne terreng. Eller for å ta et mindre, mer nært eksempler. Man kunne droppet hytteturen og ikke latt ungene være hjemme alene. - Her, vær så god, her har du fem tusen kroner, bruk de til noe hyggelig, vi sees søndag kveld. Det er skremmende enkelt å havne i feil selskap.

Sett deg selv i samme situasjon før du fordømmer. 

Vokt deg vel for å tenke vi og de. Og hva enn du gjør, ikke les kommentarfeltene. De fordummer deg. Uvitenhet og mangel på kritisk sans fyrer opp ondskapens bål. Jo mer hat du sprer, jo større motstand vil du generere. Det vil bli brukt for hva enn det er verdt. Trusselen er ikke religiøs ståsted, hodeplagg eller hudfarge. Det farlige er utenforskap.

For det er kanskje ikke så rart at ekstremistene lykkes i å rekruttere unge i sin mest sårbare alder. De som har sine meningers mot, men som kanskje likevel ikke blir hørt. De som er engstelige for å ikke være pene nok, flinke nok, smarte nok, slanke nok. De som faller utenfor. De som har blitt gitt opp av samfunnet, gitt et stempel som taper, bråkmaker, håpløs.

Det handler bare om å finne en tilhørighet. Tilfeldighetene avgjør. For søstrene handlet det kanskje mest av alt om en usikkerhet rundt identitet. Finne sin plass i både det norske og somaliske miljøet. Være trassig nok til å tviholde på religionen i et verdslig samfunn. Appellere og protestere, skape sine kampsaker.

Vilje. Engasjement. Stolthet.

Tvil. Usikkerhet. Isolasjon.

Tilfeldigheter.

For eldstesøsteren var det mest vilje og engasjement. Positive følelser og egenskaper. Hun proklamerte sin religiøse overbevisning for å veilede sine venner, hun ville jo bare vel, og kjempet mot skolesystemet som hun oppfattet satte begrensninger for sitt liv. Og systematisk og ryddig som hun var, samlet hun epost-korrespondansen med rektor i en perm. Den hvor hun argumenterer for bruk av niqab på skolen. I det minste arresterer rektor for å ikke ha rett til å forby dette. Boken gjengir hele diskusjonen. Hun har flere gode poeng.

Det var hennes overbevisning. Hennes tanker. Hennes trassighet.

Ikke at det kom av seg selv. Ingen er trassig nok, stolt nok, til å ikke la seg påvirke. Forfatteren poengterer push and pull-faktorer hvor man både finner indre motivasjon og blir påvirket av ytre press. Søstrenes historie kombinert med en lettlest innføring i Midtøstens svært kompliserte politiske historie gir oss kanskje ikke så mange svar, men bidrar til leserens forståelse. 

Det hele er så tilfeldig. For de to søstrene begynner det med at den eldste vikler seg inn i et nettverk av mennesker med nok innflytelse og påvirkningskraft til å, om ikke hjernevaske henne, så i det minste lede henne inn på en vei hun snart ikke en gang tenker tanken på å forlate. Først den unge, karismatiske koranlæreren. Den økende religiøse overbevisningen fører henne inn i en mer ytterliggående moske. Hun får seg likesinnede venninner. Beundrer niqab-aktivisten Aisha. Engasjerer seg i Islam Net. Forelsker seg i menn med kjortler, kort hår og langt skjegg. Leser seg opp på IS-vennlige blogger. Lytter natten lang til overbevisende monologer av ekstremister. Starter å samle opp penger. Legger en plan.

Og det skjedde.

Like etter sin attenårsdag forlot hun lillebrødrene, foreldrene, Bærum, Norge. Hun forlot de vantro og de som kommer etter. Hun forlot inkassokrav på utallige kredittkort, penger hun hadde tatt ut for å kunne starte opp et nytt liv. Og hun tok med seg sin seksten år unge søster.

Ut av Norge. Inn i Syria. Inn i forestillingen om Den Islamske Stat.

Ikke fordi hun vil foreldrene noe vondt. Tvert om. Hun vil sikre sin familie, sine venner, et liv i paradis. - Alle som dør som martyrer får lov til å ta med seg sine nærmeste. 

En sannhet for henne. Det reneste, sykeste vanvidd for resten av oss.

Kilde: Bok lånt av kollega.

Andre bloggere: (Artemisia) (Bokelskerinnen) (Kleppanrova) (Melusine) (Reading-Randi) (Rose-Marie)