12.2.17

Det er Ales | Det Norske Teatret

Torsdag kveld tok jeg med meg en håndfull kolleger til Det Norske Teater. Anledningen var dramatiseringen av Jon Fosses Det er Ales, en roman jeg nylig har lest og blogget om. Historien gjorde veldig inntrykk, dette kunne jeg bare ikke gå glipp av, snørr og tårer og mektig ettertanke. – Dessuten sårt trengte kulturkjerringpoeng.

I vår lille gjeng var jeg den eneste som hadde lest boken. Jeg fortalte litt forsiktig om hardt liv ved fjorden, venting, savn og sorg. Om generasjoner som følger hverandre. Om gjentakelser, både i tid, ord og hendelser. 

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Regissør og visuelt konsept: Gianluca Iumiento
Dramaturgi: Maria Sand
I rollene: Maria Sand (ung Signe), Elisabeth Sand (eldre Signe) og Oddbjørn Thue (Asle)

Hadde jeg drukket kaffe på dette tidspunktet ville jeg satt den i halsen.

Tenk deg. En splitter naken mann sprader rundt på en godt opplyst scene, en intimscene i ordets rette forstand, i Adams drakt. Kliss naken, altså. Han står bredbeint og gliser til publikum. Publikum ser ned. Rundt og rundt på scenen sprader han mens han skrur på fire neonlys. 

Heimen. Fjellet. Fjorden. Himmelen.

Disse få minuttene fortoner seg som en evighet mens jeg engster meg over hva jeg egentlig har tatt med kollegene mine ut på.

Han går av. Tar på klær. Inn på scenen kommer en kvinne bærende på et Lundby dukkehus. Mine kolleger er trolig fremdeles skeptiske, men jeg, jeg som kjenner historien, forstår at nå, nå kan det starte.

- Hei, sier hun. - Hei, hei, hei, og hun gir seg ikke før publikum hilser tilbake. Jeg er taus og urørlig, dette vil jeg ikke være med på, jeg vil gråte, ikke le, kom igjen, la det være som i boken. Tenker jeg, tenkte jeg.

Det er den eldre Signe som står der. Hun setter fra seg dukkehuset og begynner å skissere opp settingen. Anetavlen på veggen bak. Heimen og menneskene som lever der. Inn på scenen, fra publikum, kommer den yngre Signe inn. Fester tapebiter for å illustrere storevegen og litlevegen nedenfor huset. Brygga settes ved Fjorden. Naustet antydes. Fjellet er i form av et neonskilt som lyser, men samtidig sperrer for sola fra Himmelen. Plystrer inn fuglekvitter på en lydopptaker. Asle kommer inn, han som tidligere var naken, blåser inn i sin mikrofon, lager vind og uvær. Der er Signe, sier den eldre Signe og holder frem en liten tredukke. Der er Signe, sier den yngre Signe og holder frem en annen tredukke. Setter den ved siden av Signe i dukkehuset. Og der, der er Ales.

Neonskiltet lyser. Heimen.

Jeg har gåsehud fra topp til tå. Mine kolleger smiler usikkert. Spredte fnis blant øvrig publikum. - Hvordan kan dere le, tenker jeg, tenkte jeg. - Fortellingen er vondt og sorgfylt, det er ingenting å le av, fortell, fortell videre.

Og de forteller. Det er unge Signe og Asle som snakker, sier hun, sier han, mens den eldre Signe sitter på en benk og observerer med sorgfylt blikk. Og akkurat som i boken snakker de om ingenting og likevel om alt. Signe som ikke klarer å trenge inn, Asle som ikke forstår hvorfor hun ikke forstår. Signe som vil ha nærhet, Asle som har nok slik det er. Mens han går ut i stormen, ut til havet, ut til intet, kler hun seg naken, hun er desperat, hun trenger ham, gir alt, men likevel går han ut. - I’d rather be lonesome synger hun, og trykker på repeat. Igjen og igjen, akkurat som i boken. Alle disse gjentakelsene, understrekingen av ensomheten og fortvilelsen. 

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Den unge Signe danser til hun nesten stuper. En vill, kaotisk dans full av fortvilelse. Asle går og går på tredemøllen. Den eldre Signe spruter vann på ham, holder en vifte mot ham. Rekvisittene, aktivt tatt i bruk av skuespillerne, drukner i resultatet. Asle ER i stormen. Asle ER i båten. Signe ER i huset, i Heimen. Selv om hun lener seg mot et neonskilt, selv om hun bare er som en tredukke i dukkehuset. 

Den unge Signe står ved bryggekanten, regnet pisker henne i ansiktet, vinden blåser henne nesten over ende. Vi ser knapt nok viften og sprutflasken. 

Det er gått en time siden jeg lot meg forstyrre av de unges treningsbukser med tre striper. Like lenge har jeg godtatt at Asles lue er rød. For genseren, den gode varme genseren Signe en gang strikket til ham, er like svart som i boken. Like svart som Asles sinn, like svart som sorgen.

Og like svart som genseren den eldre Signe nå knuger inntil seg, der hun sitter på benken og venter.

Året er 2002. Det er gått 23 år siden Asle forsvant der ute på havet. Hun har ventet i tjuetre år. Hun snakker inn i mikrofonen, trykker repeat, spiller ordene sine igjen og igjen. Akkurat slik hun har tenkt det samme tankene igjen og igjen i alle disse årene.

Der, midt i dramatikken, reddes Kristoffer opp av vannet. Og der, like etter, ser Kristoffer sin kone bære Asle, sju år gamle Asle, han som vår Asle er kalt opp etter, opp fra vannet. Armene henger rett ned. Hodet henger rett ned. Der Kristoffer overlever, dør Asle. Og Asle, Signes Asle, publikums Asle, er borte. Bare borte.

Neonskiltene blinker urolig. Fjorden. Himmelen. Annenhver gang og samtidig.

Nå løper unge Signe og eldre Signe på tredemøllen, desperate og fortvilede, kan de bare se på dramatikken ved fjæresteinene. Det er ingenting de kan gjøre, de bare løper og løper. Støyen overdøver ordene, men jeg vet jo. Jeg kjenner historien. Asle er nå Kristoffer. Den usigelige tunge Kristoffer som selv en gang ble reddet. Kristoffer som bygde båten hans sønn lekte med da bølgene tok ham. Vesle gutten på sin egen sjuårsdag.

Ales, gamle Ales, tippoldemora, går rundt i huset og ser på. Følger med. Slik er det, sånn er det, han har det godt hos Gud, den vetle guten. Det kommer ikke noe godt ut av å sørge, sier hun. Signe, ikke den unge, ikke den eldre, vet ikke om hun kan gå inn, inn i sitt eget hjem. Det er fullt, dukkehuset er fullt, Heimen er full. Alle generasjonene som følger hverandre, som er der på samme tid og samtidig ikke. Akkurat som den unge Signe ser den eldre Signe, og den eldre Signe ser den unge Signe.

Akkurat som Asle ser bålet. Signe ser bålet ute i havet. Asle ser bålet ved naustet. Signe er redd, Asle forvirret og engstelig. 
- Forstod dere noe av bålsymbolikken egentlig, spurte jeg.
- Nei, kanskje ikke helt.
Les boken, fortsatte jeg. Da vil dere forstå. Da vil dere forstå all symbolikken, forstå alle gjentakelsene, kjenne vinden, regnet, tungsinnet. Dere vil kjenne gåsehuden som jeg kjente under forestillingen. Gåsehuden som eskalerte i sluttminuttene. 

Den eldre Signe sitter ved sin post. Ensom og sørgende. Utilnærmelig, lukket, tung. Neonskiltene lyser, blafrer og blir borte, mens anetavlen er eneste som lyser opp scenen. Igjen og igjen, messes ordene som tidligere ble spilt inn på lydopptakeren.

Neonlysene har sluttet å lyse. Det er bekmørkt.

Året er 2002. Det er gått 23 år siden Asle forsvant der ute på havet. Hun har ventet i tjuetre år.

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Slik var det, slik oppfattet jeg forestillingen. 

Jeg var spent på hvordan man ville løse Fosses hang til gjentakelser som understreking av stemningen. Jeg var urolig for hvordan man ville løse alle hendelsene og menneskene gjennom tid som går inn i hverandre. Tre personer agerte både som skuespillere og scenearbeidere. De tok aktivt i bruk enkle rekvisita som lydopptakere, kasser med hjul og en tredemølle. Neonlys, dukkehus og tapebånd illustrerte steder. Det var annerledes enn hva jeg hadde forventet, men det fungerte. Gåsehuden ploppet frem. Tårene truet i øyekroken. Jeg lot meg tidvis rive med, jeg lot meg stadig berøre.

Men mest av alt lot jeg meg fascinere av dramatiseringen. Effektene, skuespillernes følelsesregister. Den ville dansen. Asles båtferd inn i tåkehavet. Vinden. Ja, for et fint grep, dette med vannet og viften. Vi var jo der, midt i stormen. Og lydopptakeren, så enkelt, så velfungerende. De evige gjentakelsene som understreket. Jeg har skrevet det før, har lyst til å skrive det igjen. 

Skjønt, henvendelsene til publikum kunne jeg vært foruten. Nakenheten i begynnelsen. Den kaotiske løpingen synkront med drukningsulykken. Jeg savnet et bål, eller illusjonene av det, blafringen fra ovnen til Signe var jo så fint antydet. Noe inkonsekvent bruk av nynorsk forstyrret litt, unnskyld, jeg er kresen. Og disse buksene, kunne dere ikke valgt andre bukser …?

- Det var interessant, spennende, mye å tenke over, sa mine kolleger. - Vi skjønte ikke alt, det skal innrømmes, sa de. 

- Les boken, insisterte jeg. Igjen og igjen. For det var, det er, stadig Jon Fosses fortelling som ga, som gir, meg den følelsesmessige reaksjonen. Den slipper ikke taket, jeg tillater det ikke. - Les boken.





Vil du se? Forestillingen spilles noen få uker til, frem til begynnelsen av mars. Se teatrets (egne nettsider) for program.

Les også: Min opplevelse av teaterforestillingen (Fugletribunalet), også det på Det Norske Teatret. Omtale av Jon Fosses roman Det er Ales finner du (her). Sjekk også (denne lenken) for flere begeistrede Fosse-innlegg.

Og bare så det er sagt: Billetter er kjøpt og betalt fra egen lomme. 


#deterales #detnorsketeatret

5 kommentarer:

Tine sa...

For en opplevelse du har hatt! Det er tydelig at en må ha et åpent og forberedt sinn for å få utbytte av stykket. Jon Fosse er jo ikke lett, selv har jeg respekt på grensen til redsel for ham, og styrer helst unna. Hva er det med Det Norske Teateret, da jeg var der, var det også nakne mennesker på scenen (jeg tenker at det er som med "syngedamer", jo mindre klær jo dårligere er de å synge....) Gøy å høre om opplevelsen din!

Ingalill. sa...

Ellikken da. Må jeg nå sette opp enda ei Fossebok på lista. Har som sagt siste igjen av trio'n og har psyket meg opp til Naustet i årevis, (etter impulsivt loppiskjøp).

Det er interessant at kollegaene dine var lett tvilende/uforstående og du, ihvertfall i omtalen, lener deg tungt på boka og det er der storparten av opplevelsen kommer fra. Jeg selv ble faktisk mer berørt av denne teateropplevelsen enn den opprinnelige omtalen, men det er også en metaopplevelse, fordi den baserer seg på min egen opplevelse av Andvake, og din annenhånds av Ales. Akkurat som du prøve å mane boka inn i forestillingen, og inn i kollegaene, før og etter. Det gjør meg veldig nysgjerrig på hvordan alt dette framstod, buksestriper og nakenhet, for noen som kom uforberedt.

Jeg liker denne tuklingen med forventninger (selv om det kanskje ikke var meningen?), det at du kommer klar til å gråte, men kan slumpe til å le/fnise. Slikt er livsfarlig for oss som oppsøker latteren, og så begynner å gråte..

Ellikken sa...

Tine: Ja! Og bare for å ha sagt det, han gjorde en god skuespillerjobb på scenen. Han er åpenbart flink til å utføre sin profesjon. Men "lyssettingen" var klein, som ungdommen sier. Jeg ser ingen link til hans nakensprading og forestillingen. Hadde det vært en komedie hadde jeg antatt stuntet var for å live opp publikum, men Fosse er neppe kjent for sin humor. Så, hva var så intensjonen?

Ingalill: Jepp, du er nok simpelthen nødt til det! Dette vil bli et trist, trist, nitrist år. Angående mine kolleger virker de fortsatt litt forvirrede. Det blir mye info, mye føleri, mye sammenviklinger og mye effekter man må sortere og samle. Jeg er hellig overbevist om at boken må leses for å få full utbytte. - Dog i selvvalgt rekkefølge.

aariho sa...

Nå ønsker jeg meg faktisk til teateret, og få se denne forestillingen! Har ikke lest boka enda, men den står på ønskelista mi. Jeg har virkelig hatt sansen for det jeg har lest av Fosse, så jeg skjønner at dette ble en følelsesladet forestilling, nakenhet eller ikke.

Marianne Søiland sa...

Å du verden! Jeg vet ikke om jeg ville taklet dramatiseringen, ihvertfall ikke idag - rett etter jeg har lest boka. Den var så fin! Jeg tror jeg ville blitt sjokkert av starten, ikke fordi jeg ikke takler nakne menn på en scene, men fordi det er Fosse. Fosse's Asle. Løping? Og bålet? Borte? Jeg tror nesten (nesten) jeg er glad for at jeg ikke har sett dramatiseringen. Veldig veldig usikker på om den hadde vært noe for meg. Men lykkelig over at du refererer. Forbereder meg, på at ser jeg et Fosse-stykke så kan jeg forvente det meste, verste og beste :)
(Dobbelpostet forrige innlegget mitt, men det får bare stå ;)
Er SÅÅ glad vi er flere Fosse-fan. Forfatteren er fantastisk, og Naustet står i hylla. Men først noen andre bøker.