Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng

"Jeg leser uhyre sjelden lyrikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet jeg ønsker å lese oftere. Det er lite, om noe, som er mer givende enn å dykke ned i ord, setninger, beretninger som ved første øyekast, første lesing, ikke umiddelbart gir noen mening. Likevel leser jeg lyrikk sjeldnere enn jeg skulle ønske. Kanskje det er for krevende. Kanskje har jeg for dårlig tid."

Disse ordene skrev jeg for to år siden etter å ha lest Cecilie Cottis Østrengs Mingvasevann. Jeg strevde med ordene, forsøkte forstå, finne mening. Kanskje jeg ila ordene hennes en annen mening enn hun forsøkte å gi sine lesere. Kanskje leste jeg feil, kanskje var det slik det skulle være. Det eneste jeg var sikker på var at diktene pirret nysgjerrigheten min, jeg ville lese mer.

Jeg vegrer meg ofte for å lese lyrikk. Jeg er engstelig for å ikke helt forstå, gjøre meg bort, ødelegge budskapet. Samtidig er det mye av grunnen til at lyrikk gir meg så mye. Jeg finner stor glede i å lese noe som krever litt ekstra av leseren. Det gir meg mulighet til å filosofere videre. Gi ordene min forståelse. 

Det tok meg altså to år før jeg klarte å forsøke meg på debutboken hennes. Boken med den rare tittelen.

Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng

Lyrikk. Utgitt i 2014.

"Det begynte som et sted, men etter hvert ble Ullern et mål på avstand; et bilde på det som er uoppnåelig, det som er vanskelig, men som man kjemper for å nå fram til, enten det er et menneske, en tilstand eller en situasjon", forklarer Østreng i et intervju med NRK.

Og selv om det er litt svevende først, får leseren snart det hele servert på gullfat, i klartekst. Det som i begynnelsen fortoner seg som litt trist, blir brått brutalt, rått, attpåtil nokså ekkelt. 

Østreng lar oss komme inn i sinnet til den andre kvinnen. Hun som lever på vent, som vet hun burde bryte ut, men som ikke vil, evner eller klarer. Dette forholdet hun er i er usunt, det er hemmelig og kan aldri bli gjensidig. Likevel er hun avhengig av han, både kroppslig og følelsesmessig. Og like usunt som det er relasjonsmessig, er det også fysisk. Slik fortoner det seg i alle fall for utenforstående, for den gjengse mann eller kvinne. Kanskje er sadomasochismen symbol på hennes behov for å straffe seg selv. Forakt for å ikke klare å fungere som A4-mennesket samfunnet forventer. Kanskje er det nettopp dette hun ønsker, men som hun ikke kan leve ut i annet enn et forbudt forhold. 

For det handler om ekstase på den ene siden, sorg på den andre. Begjær og fortvilelse. Og mest av alt: Alt man ikke kan snakke om med andre. Fortielser, hemmelighold, behov og lengsler samfunnet ikke kan akseptere. Det handler om å leve på siden av samfunnet, å late som, og samtidig sørge over å ikke være med. 

Vi
har ikke plass
til avstand
mellom oss

Hun har ham, og samtidig ikke. Alt er på hans premisser, når han har tid. Han ønsker, hun lystrer. Det er ikke noe hun heller vil, samtidig som hun også ønsker å forlate ham. Hun forstår at det ikke er liv laga, det er ingen fremtid, men hun makter ikke å være den som drar. I stedet for er hun den som blir forlatt.

Hun tviholder på tosomheten. Stenger ute ensomheten, eller kanskje understreker den. 

- Det gjør ikke så mye. Hun har jo uansett ikke noen gang hatt ham. Ikke egentlig. Så ensomt er det. Så ulovlig. Hun bryter grenser, både andres og egne. Hennes styrke er også hennes svakhet. Og det er ingen hun kan betro seg til. Hun ligger ensom i natten og savner. 

Legger meg på din side, bytter mellom fravær
Hvisker fra den ene til den andre; Jeg skal holde
Om deg, holde deg om meg om deg
Det ufattelige, i å holde formasjonen alene

Moren ringer og spør hvordan det står til. Hun svarer joda, som det pleier. Mer kan hun ikke si, hun må verne seg, ikke fortelle. Ikke at hun gjør noe ulovlig, det er ikke det, men det er likevel galt. Sier noen. Sier hun til seg selv. Det er jo slik det er.

Om hvor langt det er til Ullern fikk ved sin utgivelse gode kritikker fra flere hold. Mange uttrykte at diktsamlingen med det tidvis eksplisitte seksuelle innholdet var en veldig modig debut av lyrikeren Cecilie Cottis Østreng. Definitivt. Samtidig som det er lett tilgjengelig lyrikk for de fleste, både gjennom ord og handling. Bokens store fortrinn er likevel det psykologiske spillet forfatteren lar leserne leve seg inn i. - Et spill, motsetninger og sammenhenger, en engstelse for samfunnets fordømming samtidig egen stolthet, som man fortsette å grunne over. 

Og aller det beste? Det blir bare bedre jo flere lesninger og mer tid man bruker.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Les også: Min omtale av (Mingvasevann)

Andre bloggere: (Bokmerker)