Slektshistorie: Til minne om Martha, Marits datter (1854-1893)

Min tippoldemor gikk over fjellene, til fjorden for å skape seg et bedre liv. Som tjenestepike ble hun med barn, men bonden Peder ville ikke ekte henne. Min oldefar ble født som sønn av sin far. Marit ble likevel boende på gården, men ble aldri nevnt i familiesammenheng. Ikke før min bestefar som godt voksen fikk vite hvem hans bestemor var.

Les også: (Den lange ferden)

Kanskje hadde tippoldefar Peder sine grunner, men det føles fortsatt trist med Marits skjebne. Lite visste jeg at det skjulte seg en større tragedie i hennes liv. Vi måtte langt ut på 2000-tallet før etterkommerne tenkte tanken på å sjekke i kirkeboken.

I min oldefars dåpsoppføring står det med sirlig skrift at dette var hans mors andre leiermaal. Marit hadde et barn fra før. 

Illustrasjonsbilde lånt fra Genealogi.no

Det forekom meg som å lete etter nåla i høystakken. Marits ferd over fjellet har vært vanskelig å nøste opp i, ikke minst hvor hun egentlig kom ifra. Jeg saumfarte mange kirkebøker, men sannheten var nærmere enn jeg hadde tenkt. Funnet satte meg helt ut. Jeg opplevde en tristhet som vanskelig lar seg beskrive.

Jeg måtte vente en dag for å summe meg. Sjekke dokumenter, være helt sikker. Så ringte jeg pappa for å fortelle at jeg hadde funnet en godt skjult familiehemmelighet. 

- Hei Pappa! Jeg har funnet din bestefars søsken! Han hadde en søster!

- Nei. Han var enebarn.

- Nei, Pappa. I hans dåpsoppføring står det at han var morens andre leiermål. Marit hadde et barn fra før.

- Helt utrolig! Er det noen etterkommere? Så artig!

- Ja. Jo. Men det er en veldig trist historie.

Og slik går den.

Marit fødte sin førstefødte, en datter, i september 1854. Hun var 25 år og tjenestepike på Peders farsgård. – Men det var ikke Peder som var faren. Det vesle barnet ble døpt en måned senere og fikk navnet Martha Larsdatter. Far var sønn av Halvor, bror av Peder. Marit ble altså først svanger med husbondens yngste sønn. Noen år senere ble hun svanger med enda en av husbondens sønner, sitt førstefødte barns fars bror. 

Ingen av de to brødrene hadde skamvett til å gifte seg med henne. 

Peders bror Lars, Marthas far, giftet seg året etter og tok over sin kones farsgård noen kilometer nord i bygda. Marit ble værende på sin post, og vesle Martha finner vi igjen i registrene først 12 år senere. Tolvåringen Martha bor på en husmannsplass tilknyttet gården. Omgitt av myr forsøker husmannen og hans kone å mette alle sine barn. Martha er eldst og har trolig nok å stri med. Året er 1865 og Marit skal ha barn på nytt, han som senere blir min oldefar. 

Og det fortsetter. I folketellingen for 1875, ti år senere, finner vi Martha igjen. Nå som pasient på Reknes Hospital i Molde. Martha er leprapasient. Fattiglem. Spedalsk. Knappe tjue år, utstøtt og bortgjemt. Ti år senere er hun stadig på hospitalet. Først 16. juni 1893, 38 år gammel, får hun slippe.

Ugift. Barnløs. Forkrøplet. Forlatt. Død.

Det minste jeg kan gjøre er å hedre henne med egen artikkel, med egen tittel. Ikke som Martha Larsdatter, men som Martha, datter av Marit.

Fotograf: E. Birkeland. Rettigheter: Romsdalsmuseet.

Les også: (Min spedalske tippoldefar). Kanskje er det en slags skjebnens ironi, Kanskje er det uhyggelig uforklarlig. Faktum er at Peder, min tippoldefar, Marthas brors far, døde som spedalsk litt over ett år tidligere.